Jeg leste nylig en artikkel som jeg følte stemte veldig

med mye av det jeg tenker og føler slik livet mitt er nå:

Til mine søstre som er redd alderdommen

 

I det siste har jo vært mye snakk om eldre kvinner

og vår “fallende markedsverdi”.

Jeg engster meg ikke så mye for det lenger.

Jeg aksepterer at alderen stadig setter nye spor.

Det forhindrer ikke at jeg er villig til å gjøre en jevnlig “vedlikeholdsinnsats”

i form av næringsrik kost + styrke – og mobilitetstrening.

 

Lykka i livet handler ikke nødvendigvis om å være i et parforhold.

 

For noen år siden var jeg veldig søkende på den fronten.

Jeg lagde meg profilside på ei datingside.

Der scrollet jeg meg gjennom diverse profiler. 

Jevnlig utvekslet jeg meldinger med potensielle

“kandidater” i håp om at det skulle gi resultater.

I og med at jeg var over femti, begynte jeg å føle at det hastet!

Snart var nok mine sjanser spolert,

så jeg måtte bare prøve å finne Mr Man før tida løp fra meg…

…tenkte jeg…

 

Jeg både avviste…

…og ble avvist…

Hva som føltes verst er ikke godt å si.

Ingen av delene føltes særlig behagelig.

 

Etter hvert har jeg innsett at jeg ikke vil tilbake til “vi-et” noen gang.

I alle fall ikke på den måten som Lily Bandehy beskriver det

i artikkelen jeg har linket til ovenfor.

 

Stå opp samtidig…hver morgen…

Spise frokost samtidig… hver dag…

Legge seg samtidig…hver kveld…

Gå i like grilldresser…

Ha felles profil på sosiale medier…

Dyrke felles hobbier…

…og knapt nok ha noen “egne interesser”…

 

Kort sagt: Tilpasse seg til “vi-et” på nærmest alle områder.

 

I artikkelen skriver Lily Bandehy blant annet om en mann

som hadde prøvd å drukne seg.

Han ble reddet og lagt inn på psykiatrisk.

 

Omgivelsene forsto ingenting.

Mannen var nemlig, i alle fall tilsynelatende, “vellykket” på alle vis.

Han var sporty og veltrent, hadde god økonomi.

Dessuten hadde han levd i et stabilt og godt ekteskap i mange år.

Han hadde da vel ingen grunn til å ville avslutte livet?

 

Da Lily Bandehy (som var en del av behandlingsapparatet)

spurte mannen om hvordan sexlivet hans var,

kom det fram at sex hadde vært totalt fraværende

i ekteskapet de siste fem årene.

Han kunne ikke tenke seg å være utro,

men han var dypt ulykkelig over situasjonen.

Han følte seg altså så fanget av “vi-et”

at han heller ville avslutte livet

enn å be kona om skilsmisse…

 

Kanskje handlet det om frykten for å såre…

… altså bidra til at et annet menneske

følte seg avvist og ble dypt ulykkelig…?

Kanskje handlet det om frykten for hva omgivelsene ville si…

…når bobla sprakk, og “skilsmisseskandalen” var et faktum?

Kanskje også om redselen for å bli avvist, utstøtt og fordømt

både av familie og vennekrets…?

 

Den som bryter ut av det som kan framstå

som et vellykket og “perfekt” ekteskap,

kan jo fort ende opp med å bli utnevnt til syndebukk og sviker…

 

“Gresset er ikke grønnere på den andre siden…”

Nei, det er ikke nødvendigvis det;

men kanskje er man inderlig lei av alt som heter grønt gress

og av alt som minner om smaken og konsistensen på det?

 

Vi slutter ikke med å være sjølstendige individer om vi er i et parforhold.

Når den altoppslukende(?) forelskelsen har lagt seg,

er deler av grunnlaget for “vi-et” borte,

da kommer gjerne behovet for noe mer rom og avstand.

En følelse av å være “meg” midt i det hele.

 

Sjølsagt må man ta noen hensyn, og tilpasse seg til en viss grad,

dersom man velger/ønsker å være i et parforhold.

Men det må være rom for “jeg-et” i tosomheten.

 

Jeg vil aldri gå inn i et kjæresteforhold igjen

på grunn av at jeg tror at jeg “trenger” en mann i livet mitt.

Skulle jeg treffe en jeg føler meg på bølgelengde med,

(og det er gjensidig)

så kan det bety at vi kan få mange fine stunder

og gode opplevelser sammen…

 

Men…vi kommer aldri til å “bli ett”….

 

Joda, følelsen av samhørighet må være til stede…

…men man kan jo ikke holde på sånn hele tida…

 

I så fall blir det ikke mye rom for noe annet…

 

Slik ser forresten denne figuren ut fra baksiden:

To nære venninner…?

Mor og datter…?

Eller: Kanskje to kvinner som er kjærester?

 

Uansett: Prinsippet er det samme…