Jeg har sett en vakker, liten filmperle i dag:

“Trøffeljegerne fra Piemonte”.

Det er en dokumentar, hovedsakelig om trøffeljegere og deres tilværelse.

 

Filmplakaten viser trøffeljeger Aurelio og hans “ett og alt”, hunden Birba.

 

I store deler av filmen, følte jeg meg hensatt til en svunnen tid…

 

Trøffeljegerne vi møter i filmen er eldre menn

som bor ute på den italienske landsbygda.

Noen av dem er svært gamle.

 

Felles for dem alle er…

 

… jaktiveren!

 

Sammen med sine høyt elskede hunder går de ut i skogen

for å lete etter “gull”

i form av trøfler.

 

Visst er dette sikkert en kjærkommen (men akk så ustabil) inntektskilde…

Imidlertid virker det slett ikke som om det er det

som er hoveddrivkraften til disse mennene.

 

Det er selve jakten og spenningen som driver dem.

 

Rørende er det å se samspillet og hengivenheten mellom menn og hunder.

Hundene blir i ekstase når de skjønner at de skal på trøffeljakt!

Det hersker ingen tvil om at det høy trivselsfaktor på jobb!

 

Så var det bismaken…

 

Når det er muligheter for å tjene store penger,

kan det virke som om enkelte ikke skyr noen midler.

 

Konkurransen er hard i trøffelverdenen.

 

Trøffeljegernes store skrekk er at hundene skal bli forgiftet.

Det er nemlig langt fra uvanlig at det blir lagt ut gift i skogen,

i den onde hensikt at gode trøffelhunder skal få den i seg

og dø en grusom død.

En av trøffeljegerne opplever nettopp dette under innspillingen av filmen.

(Men selve hendelsen er heldigvis ikke med i filmen.)

 

Som i de fleste andre bransjer,

er det ikke de som “jobber på gølvet”,

(eller ute i skogen)

som får hoveddelen av fortjenesten.

Mannen som kjøper trøflene av trøffeljegerne,

videreselger trøflene for det mangedobbelte

av det han sjøl har betalt.

 

Dette avspeiles i levestandarden.

I en sekvens av filmen sitter denne mannen

på en restaurant sammen med datteren(?)

De spiser en bedre middag.

Det har han utvilsomt råd til…

 

Kontrasten til den gamle trøffeljegeren (Aurelio)

som sitter i sitt spartanske hjem,

og deler middagen sin med hunden (Birba), er enorm.

 

I en annen sekvens av filmen, ser vi en av dem (som tilsynelatende)

befinner seg på toppen av trøffelbransjepyramiden.

 

Han blir servert forrett på en hvit tallerken.

Maten er et lite kunstverk av klatter og kruseduller

sirlig dandert midt på den hvite poselensflaten.

Servitøren, en ung vakker kvinne, står ved siden av bordet.

Med nennsom hånd, skaver hun trøffel

over det luksuriøse måltidet.

 

Jeg må innrømme at jeg kjente på et snev av avsky da jeg så denne scenen.

“Sympatisk” var vel ikke det første ordet

som falt meg inn da jeg så denne mannen

og måten han opptrådte på…

 

Den som har veldig mye penger,

har kanskje færre sorger enn den som har lite å rutte med?

 

Trøffeljegerne i filmen er ikke rike på gods og gull.

De lever langt fra i luksus.

Jevnt over virker de likevel glade og fornøyde!

 

Filmskaperne har kommet tett inn på disse mennene.

 

Ordet “bygdeoriginaler” virker nokså nærliggende,

uten at det ligger noe negativt i det…

 

Antagelig er trøffeljegerne en utdøende rase?

 

Når griskheten tar overhånd, blir det utrivelig…

 

Dessverre er det ikke bare i trøffelbransjen dette skjer…