Det var dattera mi som først startet med blogging her familien…..Tre år senere ble mora bitt av den samme basillen…….
Pantalone er nok ikke så ivrig med å oppdatere bloggen sin som mor karidansen………og det skal forresten godt gjøres……Det var imidlertid hun som hjalp meg i gang….
Jeg har tidligere nevnt min frykt for tekniske nyvinninger!
– Mor; dataen EKSPLODERER ikke om du trykker feil!
Nei, foreløpig så har den faktisk ikke gjort det, for jeg sitter jo her ennå……..
Nå kommer den store testen….
Nemlig linketesten………….!!!
Jeg har vært på kurs på bakrommet hos frodith…. og har “oppskrift” foran meg her. Det står om “kringler” og mye rart….. Jeg strever litt, så jeg håper jeg ikke gjør no’ GÆLI!
Det har skjedd mye uforståelig mens jeg har holdt på her nå…..det skal være sikkert……!!
JA!!! Jeg har blitt sint og frustrert, men nå får det stå til!
Unnskyld Frodith…. hvis det ble noe feil, men jeg kommer i alle fall inn på bloggen din via dette……
Synes for øvrig dattera mi hadde et koselig innlegg med et stilig (men foreløpig uferdig maleri)…… så nå prøver jeg meg………på å linke til hennes blogg…..
Når jeg er ferdig med neste modul vedrørende linking, er det ingen som skal føle seg trygge her. Karidansen blir nemlig så stolt og henrykt hver gang hun klarer å få til noe nytt……… så da må det bare prøves ut…..
(Skjønner forresten ikke hvorfor det ble ulik farge på de to linkene?)
Vi bodde i et digert, gammelt hus. Når vi skulle åpne døra til kjøkkenbenken, pleide vi gjerne å banke på først. Det var ikke fordi vi var høflige……Ble det liv og røre der inne, åpnet i alle fall ikke jeg døra!
En gang mor skulle kaste noe i søpla, observerte hun to små mus som lekte Sisten i Søppeldunken. Broren min gikk for å hente forsterkninger :
Nemlig Elghunden Rogg !
Den vanligvis så godmodige hunden nølte ikke ett sekund da han kom inn på kjøkkenet! Det bar rett bort til søppeldunken!!! Her skal jeg ikke gå i nærmere detalj om det videre hendelsesforløpet…..Jeg kan si så mye som at det ikke ble mer sisten på de to musene – verken den dagen eller senere…….
Dette er ikke Rogg. Jeg har ikke noe bilde av ham for hånden. Dette er derimot “Buda”.
Hun var en svært dyktig jakthund. Her er hun bare lita og leken!
Ellers var det ofte far som fikk i oppdrag å jakte på mus som løp omkring i heimen.
Han luntet rundt med en slags svaber og prøvde å få inn et velrettet slag!
Jeg husker spesielt en gang :
Mor hadde klatret opp på en stol i stua. Der sto hun og dirigerte og pekte. Far var litt treg i bevegelsene, og ikke alltid så rask i reaksjonen…..Til slutt ble mor så ivrig, at hun hoppet ned fra stolen, og rev svaberen ut av hendene til far.
Så fikk hun jaget musa bak pianoet. Da var løpet kjørt……
Lyden av mus som blir myrdet med en svaber er ikke hyggelig…….Etter at ugjerningen var utført, fikk far i oppdrag å fjerne liket…
Jeg ble litt inspirert av bloggen til Frodith i dag…..
Hva skal du bli når du blir stor?
Jeg har tidligere skrevet et innlegg om det. En ting er hva man BLE…
En annen ting er……..
…….hva man drømte om……..
Danser…..
……….det skulle jeg definitivt bli. Jeg gikk på ballettskole den vinteren jeg fylte seks år. Storesøster fulgte meg i begynnelsen. I følge henne var jeg det størstedansetalentet i hele dansegruppa. Hun var selvfølgelig HELT objektiv i den saken…….
Jeg hadde også lyst til å bli :
Sangerinne.……….
Jeg sto med hoppetau foran speilet og sang. (Nå bruker jeg råkostjernet jeg nylig kjøpte på IKEA!) Pippi Langstrømpe var glansnummeret. Ellers gjorde jeg stor lykke med : “Oi, oi, oi” (Som Kirsti Sparboe sang i Grand Prix en gang….) Jeg tror det var i 1968, for jeg var rundt 5-6 år……
Jeg synger mye fortsatt. Den ene sønnen min fortalte meg en gang at jeg gikk under betegnelsen : “Operakjerringa” blant vennene hans…….
Jeg tror ikke det var ment som et kompliment……
Ellers var jo den STORE drømmen min ….å bli….
Skuespiller……..
Jeg kan være litt teatralsk av meg……
…….men jeg var egentlig så fryktelig sjenert…..og hadde så usigelig lite tro på meg sjøl….da jeg var ung……
og alle muligheter var åpne…….
Kjolen jeg har på meg har jeg sniklånt i klesskapet til dattera mi. Synes den er så tøff med dødningehoder og det hele. Kan vel hende jeg får litt skjenn for det…..?
Det er forresten den samme kjolen som jeg brukte da jeg skulle være med på underholdning da den yngste sønnen min var ferdig på barneskolen. (Det skrev jeg om i “Veldrebygdas svar på Bridget Jones…?” ,16.02.15.)
Det er i alle fall minst en fordel med å bli eldre:
Jeg har stor respekt for mitt ansvar som sjåfør! Jeg kjører aldri bil samme dag som jeg har drukket alkohol. Er jeg trøtt og sliten, unngår jeg å dra av gårde på lange bilturer. Jeg snakker aldri i mobilen når jeg kjører, og jeg har for lengst sluttet med beroligende tabletter. Problemstillingen er derfor ikke aktuell for mitt vedkommende lenger.
Jeg skrev også at jeg, i ettertid, innser at det var forkastelig å kjøre bil når jeg hadde tatt tabletter merket med “Rød trekant” . Der og da fant jeg imidlertid unnskyldninger for å gjøre det….
Hadde dette vært noe jeg sto midt oppe i her og nå ,hadde det vært uaktuelt å skrive om det på sosiale medier.
Her kommer det første av i alt tre innlegg om min vei ut av angsten : Jeg ønsker å dele disse erfaringene i håp om at noen kan ha nytte og glede av å lese om dem!
Det er en tidlig novembermorgen i 2010. Kari sitter på toget på vei til Oslo. Hun har meldt seg på et helgekurs innenfor det alternative miljøet. Det står :
“Personlig vekst, motivasjon og kommunikasjon ved utvikling av intuisjon og klarsyn.”
Kari skal overnatte på et hotell like ved kurslokalet.
Kari har grublet lenge på om hun skal tørre å melde seg på dette kurset. Hun har et par venninner som har gått ved AGAPE-instituttet, og de har anbefalt henne det på det varmeste.
Så har altså Kari tatt mot til seg. Som vanlig har hun jukset litt :
Hun har vært en tur innom pilleesken og forsynt seg før hun satte seg på toget. Den behagelige, lett sløvende virkningen, gjør at det ikke føles så skummelt å dra alene ut i den store verden.
Skjønt……. Kari har tatt disse pillene såpass lenge at det godt kan hende at bare vissheten om at tabletten er svelget er nok til at hun blir roligere.
I det hun ankommer kurslokalet, blir hun slått av den gode atmosfæren. Det er behagelige, dempede farger i rommene. Myke skinnstoler er plassert i en ring. I den ene enden står en stol litt for seg sjøl. På et bord ved siden av står en vase – breddfull av vakre roser…..
Det er plassen til kurslederen.
Hun viser seg å være ei blid og trivelig dame som snakker “ækte trønder”.
Hun virker vennlig og varm ; samtidig jordnær og kanskje litt…….. reservert?
For Karis del oppleves dette som tilltvekkende og godt. I hennes angstboble er det ikke plass til folk som er altfor pågående og overstrømmende…….
Kurset starter med en felles meditasjon.
Deretter gjøres forskjellige øvelser og deltagerne får grunnleggende instruksjon i å “lese” seg sjøl.
Resten av helga går nesten som en drøm………
Kari er oppglødd! Hun bestemmer seg for å melde seg på Grunnkurs 2 som skal være i januar 2011. Samtidig forplikter hun seg til å bli elev ved AGAPE-instituttet og gå der i tre semestre. Da må hun pendle til Oslo en dag i uken. Det vil koste en del – både i kroner og øre og i form av tid og energi. Kari er imidlertid sikker på at hun VIL dette, på tross av at det er skummelt å dra av garde på egenhånd når en sitter fast i ei angst – og pilleboble.
Utover etterjulsvinteren skjer det mye med Kari…..
Hun koser seg med å dra til Oslo og delta i undervisning og “lesetrening”. Det er nye tema hver uke, og læreren “leser” på hva som skal være tema rett før undervisningen starter……..
Dette er så utrolig spennende og lærerikt!! Dessuten er det et kjærkomment avbrekk fra Karis noe trøstesløse tilværelse. Hun har ikke klart å være i jobb på ett og et halvt år og har et svært begrenset sosialt liv.
Kari har også fått kjennskap til en metode som kalles “Linden- Metoden”.
For en drøy tusenlapp har hun skaffet seg det meste av det materiellet som er tilgjengelig innenfor denne metoden. Der i blant noen CDer som hun jevnlig lytter til. Det er en dansk mann som snakker :
“Der er INGEN der kommer og tar deg. Angsten, det er DEG!”
Ja, så enkelt er det…. Og likevel så vanskelig……
I mars/april er hun hos legen. Kari sier at hun vil slutte med beroligende tabletter. Nå ber hun legen om å få resept på færre piller enn den vanlige “porsjonen” slik at hun har til nedtrapping.. Hun har brukt disse tablettene jevnlig i fire-fem år. Nå er hun fast bestemt på å komme seg ut av det. Legen stiller seg svært positiv til dette.
Etter 14 dager med nedtrapping, lar Kari resten av pillene være. Hun har lest at det anbefales å bruke lengre tid, men Kari er en utålmodig sjel. Har hun bestemt seg for noe, så skal det jammen skje fort!
Det blir noen tøffe uker med svetting, hjertebank og økt angst.
Så slipper det gradvis…….
Nå har Kari “bare” den opprinnelige angsten igjen. Abstinens-angsten er borte.
Dessuten har mye av frykten for angsten forsvunnet…..
……og DET er det viktigste…..
Det går noen uker til før Kari tør å dra noe sted uten piller i veska. Så flyttes pillene over til nattbordskuffen……….
Tidlig på høsten er Kari klar for å skylle de siste, få pillene hun har igjen ned i toalettet. Hun vet at hun egentlig skal levere dem på apoteket, men dette blir nesten en slags symbolsk handling for henne. Hun kjenner et snev av panikk i det vannet begynner å fosse……….
Samtidig vet hun at hun har klart seg uten pillene i flere måneder.
Kari har lært seg metoder for å kunne hanskes med angsten og uroen på andre og bedre måter……..
Angsthistorien til Kari startet for alvor på midten av 90-tallet..
Livet hadde bydd på store utfordringer – og større ansvar og belastning enn kroppen og sjelen hennes viste seg å være i stand til å tåle.
Da det verste hadde roet seg, sa det PANG!!
Fra da av – og fram til 2002 brukte Kari “lykkepiller”.
Så fulgte etter hvert flere år med beroligende tabletter.
Det er september 2011……..og knapt ett år siden Kari var på AGAPE-instituttet for første gang
Hun har kvittet seg med de kjemiske “krykkene” sine…….
Generelt synes jeg at medisinbruk er en privatsak mellom legen og den enkelte pasient. Jeg deler denne erfaringen fordi det er noe som har vært. Kanskje kan andre dra nytte av å lese om det?
Det begynner å bli noen år siden………og jeg har fått det såpass på avstand at jeg våger å dele….
Ja, det sto det på pilleesken med beroligende tabletter som jeg fikk av fastlegen. Jeg hadde sluttet med antidepressiva en stund i forveien fordi jeg slet så med bivirkningene.
Da den sløve bobla jeg hadde befunnet meg i (som en følge av “lykkepillene“) sprakk, nådde angstanfallene nye og større høyder! Det var ganske uutholdelig å være meg. Det var ganske uutholdelig for omgivelsene mine også…….
…….å omgås meg……
Når nøden er størst er det lett å ty til raske nødløsninger…..
– En tablett ved behov……
Etter hvert fant jeg ut at jeg hadde behov ganske ofte…….Jeg trengte en for å få sove og kanskje en til for å klare en eller annen utfordring i løpet av dagen. Det kunne være å dra av gårde med bil, eller kanskje møte opp i en sosial setting.
Så hadde jeg et lite problem :
Pillebeholdningen skulle nemlig vare i tre måneder – altså til neste legebesøk! Hvis jeg hadde vært litt for jevn med å forsyne meg av de små, hvite – så kom jeg i manko de siste par ukene før neste legebesøk!
Når man sliter med angstnevrose blir man gjerne kjent med ANDRE som strever med det samme……..Redningen var derfor bare en telefon unna………Tablettene var sjølsagt bare til LÅNS, så jeg måtte tilbakebetale når jeg fikk neste forsyning av legen.
Det var bra at lånene var rentefrie – ellers hadde jeg endt opp med en gedigen……………
PILLE – gjeld!!
Tusen takk for lånet…….
(Bilde fra Google)
Sjøl om jeg, til dels, vinkler dette humoristisk, så er det mye alvor som ligger bak….. Det er tøft å være avhengig av piller for å “mestre” hverdagen. I akutte krisetilfelle kan slike medisiner være til hjelp, slik at man får sove og slappe av, men de bør ikke brukes over tid. Hvis man ender opp med stadig å øke dosen, er man ute å kjøre….
Apropos kjøre….
Selvfølgelig var det forkastelig at jeg kjørte bil når jeg hadde tatt beroligende piller. Overfor meg sjøl forsvarte jeg det med at jeg var langt farligere i trafikken hvis jeg nærmest var paralysert av angst………
En blir god til å finne på unnskyldninger for både det ene og det andre når det butter som verst……..
Uansett hvilke utfordringer vi støter på i livet, må vi lære oss å takle dem og leve med dem som best vi kan……
Det er ikke bare enkelt med sånne nymotens duppeditter…….
Jeg har jo allerede avslørt at jeg ikke er noen verdensmester når det gjelder pc’ens mange mysterier og muligheter. Etter at jeg startet med blogginga, har jeg imidlertid gjort store fremskritt….
– Når frustrasjonen over manglende mestringsfølelse blir stor nok, øker læringsiveren betraktelig!
(Fra Boka :” Karidansens visdomsord” …….. ennå ikke utkommet…….
…… og for så vidt heller ikke særlig planlagt……… på grunn av mangel på visdom……..)
Utkast tel framsie’……..Litt tynt med stoff…..foreløpig……..
(For første gang har jeg så vidt våget meg til å bruke et redigeringsprogram…..
Her går det bare en vei……….framover…..!!)
I fjor høst kjøpte jeg min første mobil med “Touch – skjerm”.
Da hadde jeg en lengre tilvenningsperiode….. Det var slitsomt…….. både for meg og de jeg har telefonkontakt med..
Jeg skjønte for det første ikke hvordan jeg skulle ta telefonen når noen ringte. De to første ukene hadde jeg derfor store kontaktvansker. Jeg trykket og trykket på den grønne telefonen som blinket på skjermen, men ingenting skjedde. Det endte med at jeg måtte ringe opp igjen …. HVER GANG!!!
Jeg ble mer og mer frustrert, sint og fortvilet…..
Jeg skulle aldri ha gått til anskaffelse av slik moderne elendighet!!!
Til slutt tok dattera mi affære :
Hun tilbød meg lynkurs i : “Hvordan Ta i mot anrop når du har anskaffet Touch – skjerm – Telefon????” Hun demonstrerte og viste, og så ringte hun meg X antall ganger, til jeg mestret det.
Dagen etter hadde jeg et lite tilbakefall, så da fikk jeg tilbud om Oppfriskningskurs.
Nå går det (stort sett) greit. Det hender at jeg (uten å være klar over det) sender meldinger som har blitt lagret som kladd og som skulle ha vært sendt for flere uker siden. Det kan det komme mye rart ut av, men det går jeg ikke nærmere inn på her……
Mora mi har vært ivrig mobilbruker de siste 15 åra. Hun sender sms og mms og redigerer, trikser og mikser til hun får det til. Hun har alltid vært interessert i å prøve ut nye ting og elsker å finne praktiske løsninger på det meste.
Hun har imidlertid noen venninner som er litt mer som meg……….
Teknisk sperre ……… kan det kanskje kalles….
For en tid tilbake sendte mor en gratulasjons – sms i anledning av at en venninne hadde bursdag. Det varte og det rakk før det kom svar, men så, omsider, pep det i mors mobil…….
“KU”……..sto det…..
Jeg foreslo at mor kunne ha sendt et aldri så lite “MØ” som svar på tiltale, men det var nok ikke aktuelt……..
Gratulerer MØ dagen………?
Venninnen er nemlig et tvers i gjennom korrekt og dannet menneske, som absolutt ikke kunne tenke seg å “kalle opp” noen som helst. Hun nærmer seg nitti, og er klinkende klar i hodet. Jeg er overbevist om at hun aldri har bannet en eneste gang i hele sitt liv!! Jeg er også overbevist om at hun aldri har gjort narr av noen. Man konfronterer ikke sånne mennesker med tabbene deres, så fremt det ikke er HELT nødvendig….
Hun lever nok lykkelig uvitende om ku – meldinga…..
Tidligere i vinter skrev jeg et blogginnlegg om mitt noe anstrengte forhold til menn :
Sjølerklært mannfolkhater!
I dag har jeg vært inne på bloggen til kjerstisandnes og lest om hennes fantastiske bryllupsdag!
Da hun kom hjem, hadde mannen hennes strødd roseblader over hele oppkjørselen….Inne duftet det hjortestek og hele stua var full av presanger. Utegrill hadde han også kjøpt!! Sjøl hadde hun spandert motorsykkel……..på sin høyt elskede mann…..
Jeg leste så øyet ble stort og vått, samtidig som smilet ble bredere og bredere! Tenk at det finnes par som kan ha det sånn, da dere!!! Det var jo nesten for godt til å være sant!!
Og det VAR det………
(Må innrømme at jeg begynte å stusse litt da jeg kom til det med motorsykkelen….)
Jeg skal ikke røpe mer, for du/dere kan gå inn på bloggen til Kjersti og lese sjøl! Det er det verdt!
Poenget mitt er imidlertid :
Jeg må jo fortsatt ha troen på kjærligheten mellom mann og kvinne…….. sånn innerst inne……??
De romantiske følelsene mine er vel ikke helt døde og begravet????
Hadde de vært det, kunne jeg jo ikke ha gått så i baret og trodd så blindt på (nesten) alt jeg leste om :
Verdens mest romantiske bryllupsdag??
Hva tror dere??
Er det håp om at Karidansen kan legge fra seg sitt strenge vesen og påståtte mannfolkhat…. rett og slett våge å la romantikken blomstre litt igjen……
…. hvis hun etter hvert skulle treffe på en danseglad, oppriktig og humørfylt Gubbe med en artig replikk….??
og det er morosamt for kjærringen å vara for seg sjøl.
Og kunne kåmmå tur det vante, i frå mann og gris og ku,
for å diskutere bygdenytt hør månda’ klokka sju.
Det kan vi godt forstå,men hvis det finns ei rå’,
lyt døm passe seg for slikt det kan bli bygdesladder tå……
Blablablabla…..er det sant……..???
……næmmen i jøssenammen a’..!
Nei, det er IKKE jeg som har vært modell for a’ Kari Døl, sjøl om jeg er Østerdøl! Jeg var vel knapt født da Sandbeck skrev denne teksten…….
Jeg må like fullt innrømme at jeg nok har vært med på å videreføre bygdesladder opp igjennom årene……Kanskje ikke bevisst, og heller ikke med et ønske om å skade eller såre noen. Det er bare det at det er så vanlig å prate om folk når man treffes. Ja, for noe skal man jo ha å prate om, ikke sant??
“Store sinn diskuterer ideer…..Middels sinn diskuterer hendelser……Små sinn diskuterer folk…..
Det er ikke jeg som har utformet disse visdomsordene, men det er både sant og visst.
Den “berømmelsen” man oppnår ved å fortelle siste nytt fra bygd og grend – er sørgelig kortvarig når det kommer til stykket……..Det er fort gjort å få ord på seg for å være en person som “Man bør passe seg for!”
