………har vel tatt bilde av seg på Besseggen eller Prekestolen?
ITTE JE!!!!!
Ikke vil jeg hoppe i fallskjerm heller!
Det er ikke så viktig for meg å utfordre meg sjøl på sånne ting, for jeg føler ikke at denne typen frykt begrenser min livsutfoldelse i vesentlig grad!
Men : Jeg har altså høydeskrekk!
Jeg har litt klaustrofobi også. Det betyr at jeg ikke er så veldig tøff når det kommer til å kjøre heis……
Klaustrofobien gjør også sitt til at jeg ikke får vasket bilen min så ofte om vinteren.
(I sommerhalvåret vasker jeg med høytrykkspyler – automatene som er ved en del av bensinstasjonene.)
Jeg sliter med å sitte inne i vaskeautomatene.
Jeg begynner fort å hyperventilere, og har gjerne høy skulderføring helt til døra åpner seg der fremme…..
Det går bedre hvis det er noen sammen med meg i bilen……….
………men det er litt dumt å ringe og spørre :
“Hei, jeg har lyst til å invitere deg med på en tur i vaskeautomaten i dag! Har du kjempelyst til det eller?”
Jeg kan jo lokke med en tur på kafe etterpå kanskje?
Eller………
………så kan jeg jo lure med meg personen inn i vaskeautomaten FØR vi skal noe annet….
“Du, jeg kom på at jeg bare er NØDT til å få vasket bilen før vi drar på………”
De få gangene jeg har presset meg til å sitte inne i en sånn automat alene, har jeg notert ned telefonnummeret som står på veggen i vaskerommet FØR jeg har kjørt helt inn i automaten. Da kan jeg ringe til de som jobber på bensinstasjonen, slik at de kan redde meg ut hvis maskineriet stopper midt i vaska!
Jeg har vurdert å tilby meg å betale litt for å få noen til å kjøre inn bilen og sitte der i mitt sted…….
…….men det er så forbannet FLAUT………..
…….så da har jeg heller møkkete bil!!!!
Jeg har legeskrekk!
Jeg har tannlegeskrekk, også!
Tannlegen får ikke lov til å NÆRME seg med boret før han har satt bedøvelse!
En gang var det en tannlege som ble irritert fordi jeg ville ha bedøvelse bare for å bore et bittelite hull!
“Hvordan gikk FØDSLENE dine, da?” sa han litt snurt, mens han motvillig gjorde i stand sprøyta.
“Døm gikk bra døm”, svarte Karidansen. (Egentlig hadde han ikke noe med det!)
Tenk det, sann…..for jordmødrene sa at jeg var både sterk og tøff, de så!
Det kommer an på TYPEN smerte!!
Så : Jeg ER ingen redd og pysete liten stakkar!
Jeg er modig på MIN måte!
Vi har alle våre fobier og “svake” sider, men INGEN er bare redd og unnvikende på ALLE områder…….
DET er jeg faktisk overbevist om!
Her utfordrer jeg høydeskrekken min!!
Jeg har på meg skoletter med HÆL……..
……. og attpå til står jeg på ETT BEN på bade – skammelen!
Det er bare så synd at det ikke kommer fram at den skammelen er MINST 20 cm høy!!
Snakk om å utfordre seg sjøl, altså!!!
Det andre formålet med dette bildet er for øvrig å vise fram de nye skolettene.
De var på salg, så jeg ga bare 150 kr. for dem!
Sånne er kjempelekre til både bukser og skjørt, synes jeg!!
Dette var i 2012; rundt den tida det siste kjæresteforholdet mitt ble avsluttet.
Det hadde vært veldig mye fram og tilbake, og jeg var nok litt ekstra søkende i den perioden………
Det var mye tvil, håp frustrasjon og KAOS i følelseslivet.
Den ene dagen hadde jeg trua på forholdet………
…… den neste var det helsvart……….
Slik jeg var da, tror jeg vel egentlig at den mannen jeg kunne ha fungert sammen med……….
………knapt nok var å oppdrive!
Det var for mange ubearbeidede mønstre å jobbe med.
(Men jeg ønsker meg ikke tilbake til NOE av det som har vært……)
Torkil Kjelstrup (bilde fra nettet)
Jeg har et CD – opptak (ca en time) som jeg hører på en gang i blant……
Kjelstrup sa at jeg var et følelsesmenneske………
…..nærmest som en dupp………
…..som gikk opp og ned hele tida……
Jeg hadde lett for å bli sint og fornærmet………sa han.
Han hadde rett i det!
Men……dette er noen år siden, og jeg har jobbet en del med saken siden den gangen!
Jeg er fortsatt et følelsesmenneske…….
Det vil jeg alltid være…..(Vi er vel det alle sammen, men sjølsagt i varierende grad.)
Jeg har imidlertid blitt flinkere til å stille spørsmål når det er noe jeg ikke forstår, eller hvis jeg lurer på om jeg har misforstått eller feiltolket!
Torkil Kjelstrup sa at jeg var avhengig av å kunne omgås folk som tålte sine egne følelser.
“Da vil de også tåle dine; og i så fall gir du av deg sjøl…….
……i bøtter og spann!”
JA….slik er det!!
Så……….
….. en eventuell kjæreste må altså være i stand til å tåle, og vedkjenne seg, sine egne følelser…….
……på godt og vondt!
Det nytter ikke med en som bare vil ha :
“Ei som er snill og grei, og gla’ ti’ meg!”
Hæin kæin itte vara “skuggredd”!
Torkil tok meg på kornet!
Jeg har oppsøkt flere “alternative”, og han er en av de dyktigste jeg har vært i kontakt med!
Da jeg skulle hente ved i skålen i kveld, synes jeg området rundt porten (som fører inn til hagen her og leiligheten jeg bor i) var så utrolig fint!
Da ble det et bilde……….
Det er Karidansen som har satt spor i snøen…….
Jeg oppdaget at jeg hadde glemt å lukke porten etter meg, og tok derfor også noen bilder der porten var lukket….
Så syntes jeg det var litt fin symbolikk i det at porten sto åpen. Derfor valgte jeg å bruke ett av de bildene.
Jeg er i ferd med å slippe nye mennesker inn i livet mitt, (Og innafor porten). Da må jeg våge å gå noen skritt fram og bevege meg UTENFOR porten også!
Dere som jevnlig er innom bloggen min, begynner antagelig å bli ganske “mettet” av alt kjærestepratet!
Ha meg unnskyldt!
Jeg diskuterer nemlig høyt med meg sjøl!
Jeg kan ikke love at jeg slutter med det første……
……… men jeg lover at jeg skal skrive om andre ting…..
Ingen av mine trofaste bloggvenner har vel klart å UNNGÅ å få med seg at Karidansen er på vei ut i verden for å finne kjærligheten……..
………på nytt?
I den anledning har hun jo med seg noen erfaringer fra fortida…..
Karidansen er på besøk hos kjæresten for aller første gang. De har blitt kjent via ei nettside. De har korrespondert via e-post og snakket i tlf i noen uker. Dessuten har de hatt et par “Dates”.
De bor et stykke unna hverandre, og har unger boende hos seg annenhver uke begge to.
Derfor er det begrenset hvor mye tid de har til å treffes.
Men……nå er det altså ENDELIG Gudskjelov-kvelden!
Karidansen har kjørt et godt stykke på glatte vinterveier, og er både litt sliten og spent da hun møter kjæresten på en bensinstasjon i sentrum. Han kjører foran og viser vei det siste stykket.
Han har gjort det så koselig til hun kommer; tent levende lys og forberedt et godt måltid!
Hun gleder seg til ei koselig helg…….
Bare HUN og HAN…….
…… som skal bli bedre kjent……
Da hun har vært der et par timer, ringer telefonen hans.
Dattera (Som er 18-19 år, og som har flyttet hjemmefra) og hennes kjæreste vil komme innom og hilse på.
Han smiler bredt : “Nå er det visst ei som er nysgjerrig!”
Karidansen kjenner på en liten klump i magen.
Skal hun hilse på en av unga allerede den FØRSTE kvelden hun er hos ham??
Litt etter dukker de opp……..
……og snart kommer jammen også den eldste sønnen hans på besøk!
Karidansen sliter en del med angst……….
Hun klarer ikke å slappe av.,……….
……..og så skjer det som har så sørgelig lett for å skje :
Hun skravler og ler og er liksom så VELDIG kul og hjertelig……………
Etter at de har reist, føler hun seg ganske ubekvem……..
……mens han virker blid og fornøyd……….
Av og til er det greit å være litt i forkant.
Om det ikke er mulig å unngå at familien kommer for å få stilt nysgjerrigheta så fort som mulig, så får man heller la være å møtes hjemme hos hverandre helt i starten.
MEN :
Det aller beste er om de to (som det i første rekke gjelder) kan snakke om sånne ting på forhånd………..
………..og kanskje formidle til hver sine familier at de vil vente med å presentere kjæresten………
Rett og slett be omverdenen om vise litt tålmodighet og la dem være i fred i starten!!
Det finnes ingen FASIT på sånt. For noen føles det naturlig å hilse på kjærestens familie omtrent med det samme.
Og kanskje føler begge parter at den tryggheten ER der ganske fort?
I dag er angsten langt fra min “Akk, så Trofaste Følgesvenn” lenger!
Jeg er imidlertid klar på at jeg ønsker å bli kjent med HAM, og la forholdet få utvikle seg litt, FØR jeg blir introdusert for familie og vennekrets.
Jeg er ikke et slags TROFE som skal vises fram før jeg får sukk for meg!
Jeg vil også vente med å trekke en ny kjæreste inn i min familie og vennekrets til vi begge føler at dette forholdet er noe mer enn et lite blaff!
Dette vil jeg formidle til en eventuell ny kjæreste FØR jeg risikerer………
……..å stå i midt det “Med begge bena”!
Det er godt å bli “Tatt inn i varmen”…….
….. men man trenger ikke å gå rett inn i “Løvens Hule” med en gang!
….eller famle seg fram – og våge å utforske terrenget UTEN kart!
Noen ganger må veien bli til mens man går……..
Man tvinges til å tenke nytt, fordi forutsetningene endrer seg!
Dette gjelder i mange sammenhenger i livet.
Det er gjerne når vi må føle oss fram uten kart og kompass at vi utvikler oss mest som mennesker.
Det kan være svært smertefullt, men i ettertid ser vi ofte at det var en slags mening med det!
Jeg tenker sånn i forhold til at jeg har begynt å lete etter en kjæreste også.
Jeg ser at jeg har laget meg et kart.
Det kartet har jeg laget ut fra de erfaringene jeg har hatt……..
Noen av erfaringene har jeg tatt lærdom av……..på en sunn måte……..
Så er det noe med å gå opp nye stier……
Det vil si :
Gi noe en sjanse i stedet for å avfeie det, fordi det kan minne bittelittegranne om noe jeg har opplevd før….
Jeg skal gi noen eksempler :
En mann er helt åpen og ærlig om at hans mål på sikt er å finne en samboer/ektefelle!
DA ringer alarmklokka hos Karidansen :
“Å, jasså du, så du vil ha deg “Et kvinnfolk i huset!!”
Og så er det fell omtrent det samma åssen a’ ER – bære det er et kvinnfolk??”
Med andre ord :
Jeg trekker ALTFOR raske slutninger og konkluderer ut fra disse UTEN egentlig å ha noe grunnlag for det.
Selvfølgelig KAN jeg ha rett, men jeg kan også avskrive en kar som kunne ha vært en veldig god match fordi jeg avfeier ham på et altfor tynt grunnlag………
Jeg ser den!!!!
Forventninger kan være litt skumle……….
Man kan ha for høye og urealistiske forventninger……
Man kan også ha en veldig negativ og forutinntatt holdning…….
Begge deler kan stenge for veldig mye godt!
Jeg vil dele ei novelle jeg skrev for et drøyt år siden……….
…….lenge før jeg tenkte tanken på å lete etter en kjæreste igjen!
Jeg befant meg i forsamlingslokalet som ligger like i nærheten av der jeg bodde før.
Jeg var der sammen med unga mine. Det skulle vises en film på en storskjerm fremst i salen.
Det viste seg å være fra “Et festlig lag”.
Kameraet zoomet inn på en mann og en kvinne .
Kvinnen lå rett ut i fanget til mannen. Hun så ut til å være snydens full, og klærne hang bare halvveis på henne.
“Mor, det er jo DEG!” utbrøt en av unga mine.
Og DET var det!!
Mannens ansikt vistes ikke tydelig, men han satt der, tilsynelatende rolig, og holdt godt fast i den slappe, påseilede kvinnen så hun ikke skulle deise i gulvet. Innimellom prøvde han å rette på klærne hennes, slik at hun ikke skulle blottstille kroppen sin fullstendig.
Jeg kjente på en inderlig skam der jeg satt………
…..over at “Hele bygda”, og ikke minst unga mine, skulle se meg i en slik situasjon……..
Hva i alle dager handler sånt om????
Jeg har jo aldri oppført meg slik!!
Jo, visst har det hendt at jeg har fått i meg ett glass eller to for mye og, oppført meg fjollete, men jeg har aldri ligget stupfull og halvnaken i fanget til en kar……
……i full offentlighet!!
Noen drømmetyder er jeg ikke……
Jeg har aldri vært hos noen drømmetyder heller…….
Men jeg tror dette handler om frykt……..
….for å blottstille seg…….
….for å slippe kontrollen og beskyttelsen…….
Våge å stole på…….
Våge å drite seg ut…….
Våge å ta sjansen på å bli mislikt og avvist……….
Eller kanskje til og med det MOTSATTE…….
…….altså å bli godtatt og elsket akkurat slik jeg er…..
…….med alle mine “feil og mangler”?
Den er merkelig………
…..denne underbevisstheten…..
Den prøver å fortelle oss noe – på ett eller annet vis.
Det finnes ikke så mange “skandaløse bilder” (eller filmer) av Karidansen.
Her er jeg knipset mens jeg “shower” litt i bare nattkjolen. Det er bestevenninna fra lærerskola som har knipset bildet.
Årstallet er 1984 eller 1985.
(Bildet var opprinnelig i farger, men det var så uskarpt at jeg fant ut at det var best å gjøre det om til svart/hvitt foto)
Dattera mi har tatt på seg jobben med å sortere bilder, og fordele dem mellom faren sin, brødrene og meg.
Hun hadde med noen til meg da jeg traff henne i juleferien.
Dette bildet, og flere andre, hadde jeg glemt at jeg hadde.
Det var moro å få dem!
Jeg er forsiktig med å dele bilder av unga mine – (i alle fall uten å innhente tillatelse), men disse bildene synes jeg det er koselig og ganske “ufarlig” å dele…….
Jeg har laget svart/hvitt bilder av disse bildene også……
De to eldste i barnehagen for ca 20 år siden……….
Minstemann (han som er en ivrig fotograf og som lager filmer som jeg har vist på bloggen tidligere)
i barnehagen for ca 15 år siden………….
Begge gutta har hår med god fall (nesten småkrøller i fuktig vær) mens frøkna bare har “fritt fall”…….
HUN ville gjerne ha hatt krøller………
……. mens de to andre ikke hadde hatt så mye i mot å bytte bort sine…….
