Da jeg var på IKEA nå nylig, gikk jeg i ring TRE ganger……..
……før jeg kom meg til kassa.
Det sies jo at Alle Gode Ting er Tre…….
……..men det føltes ikke sånn, DER og DA!
Det var den berømmelige TMPR’en min (Total Mangel På Retningssans) som tok innersvingen på meg………
……igjen!
Jeg ble mer og mer frustrert for hver gang jeg kom tilbake til den samme plassen, der det sto en pall med orkideer som kostet kr 49,90 (minus 30%) pr. stk!!!
(Nei, jeg kjøpte ikke denne gangen, for det var 15 kuldegrader ute!)
Da jeg var ferdig med den andre runden, begynte jeg å følge pilene på gulvet.
Det pleier å være redningen………og det ble det nå også!
Jeg slapp å spørre betjeningen om veiledning for å komme meg til kassa……..
…….denne gangen!
MEN : Det ble jo litt i handleposen, da!
Sånn så sofakroken ut i adventstida :
(Arkivbilde)
Sånn ser den ut nå :
Litt mer sterilt kanskje….?
Gitaren har havnet i hylsteret sitt igjen, og kan så vidt skimtes i kroken til venstre utenfor bildet…….
Bare en liten fornyelse i form av to putetrekk og et fleecepledd.
Til sammen kostet utskeielsen kr 130,-
Jeg liker å endre farger i takt med årstidene………
Det er ikke alltid så mye som skal til for å få et litt annet uttrykk!
(For ordens skyld : Innlegget er ikke sponset av IKEA! Ikke av noen andre heller!)
Hun har fått lære mye i Livets Skole, og hun er et varmt, klokt og samtidig åpent og lekent menneske.
Jeg har kjent henne i 5-6 år.
Vi treffes ikke veldig ofte, eller lenge av gangen, men de gangene det skjer, er det støtt koselig!!
Her er innlegget hennes :
Jeg er der
Det er så mange fine statuser på facebook::
“Min dør er alltid åpen, kaffen er alltid klar og stua er alltid varm. Om noen av vennene mine trenger å prate, er de velkommen når som helst. Det er ikke godt å lide i stillhet. Jeg har brus i kjøleskapet, te & kaffe i krukker og jeg vil alltid være her…. du er alltid velkommen!!”
Slik er det ikke hos meg. Jeg trenger å få lukke døren min, jeg orker ikke å prate om alle problemer når det måtte passe andre. Stua mi er ikke bestandig varm og kaffen eller te må jeg lage spesielt for deg, hvis det er slik.
Jeg drikker ikke brus, så det vil du ikke bli tilbudt hos meg, unntatt ved spesielle anledninger. Men jeg har vann og sitron.
Hvis du derimot spør meg om det er mulig å komme, svarer jeg på det. Kan hende det passer. Jeg trenger faktisk egentid, tid med familien, å gjøre ferdig det jeg holder på med.
Jeg sier fra om det ikke passer om det er akkurat nå du trenger det.
Jeg sitter ikke og venter på at du trenger meg og jeg er ikke alltid der. Jeg lever et eget liv.
Når jeg derimot har tid for deg, er jeg der med hele meg og mitt sinn, nettopp for DEG.
Det må være fint å vite, at når jeg inviterer deg til det du trenger, et møte med meg, så er du ønsket velkommen. Uten å måtte tenke på om jeg sier ja uten å mene det.
Om du da lider mens du venter, håper jeg at du kan lære deg å puste godt og å se fram til møtet. Ha noe å glede deg til, for DU er faktisk VELKOMMEN.
Hun er alene i stua, for kjæresten er opptatt med noe.
Den yngste sønnen hans og Karidansens yngste sønn har lagt seg……..
DET tror i alle fall Karidansen……..
……så da hun kjenner at det er et aldri så lite gassutslipp på gang, tar hun seg ikke bryet med å gå på do for å slippe det ut…….
Plutselig hører hun en tynn, liten stemme :
“Kå va detta førr noko, då?”
DER står jammen veslegutten………
Han ser ut som et eneste stort spørsmålstegn!
Karidansen blir litt brydd…….
…..men her er det vel bare å tilstå :
“Å, det var bære je som prompe’ “, sier hun.
Gutten ser aldeles himmelfallen ut………..
…….og så tusler han tilbake til senga.
Senere fikk jeg vite at dette hadde vært et stort sjokk for ham!
Han hadde nemlig trodd at promping var en sånn “Kar-greie”.
Han hadde aldri hørt ei voksen dame prompe før.
Sønnen min var litt mer “opplyst” på dette feltet, så han kunne berolige romkameraten med at dette var HELT normalt! (I hvert fall for den mora HAN hadde!)
“Je skjønner itte at folk orker å bytte kjæreste je. Da kæin en jo itte prompe på et halvt år, da!”.
(Det var ei dame som en gang kom med dette utbruddet!)
Tja…..”Et helt halvt år” trenger en kanskje ikke vente………..
…….men det er vel ikke normalt å brenne av…….
…….en SMELLFIS eller en STINKENDE SMYGER på den første daten akkurat!
Normal folkeskikk må gjelde her som ellers………….
………men det blir neimen ikke mye avslappende å være sammen med noen……….
………eller dele soverom med noen…….
………sånn i lengden……..
………om man skal gå og være livredd for å “slippe en liten en” i ny og ne!
Jeg har bestrebet meg på å være så oppriktig jeg makter på profilen jeg har på “Elitesingles”…..
Uansett er det MITT bilde av meg sjøl, og andre kan tolke det dithen de vil….
Felles for de fleste av oss som sitter der bak pc’ene og “kikker rundt”, er nok at vi er litt redde…..
For : Hva om jeg drister meg til å sende ei melding til en som jeg synes virker tiltalende……?
Hva er det det verste som kan skje?
1. Jeg får ikke svar/blir avvist.
2. Jeg treffer på en desperat, sprengkåt, gifteklar gubbe som vil ha seg ei kombinert mor/husmor eller elskerinne.
3. Jeg treffer på en “Skumling” som har onde hensikter!
SÅNN!
DER hadde jeg jammen listet opp HELE SKREKKSCENARIOET!!!
Jeg kan se hvem som har besøkt profilen min………
Foreløpig er det ytterst få av dem som har tatt kontakt.
Jeg har foreløpig kun tatt initiativ i form av en melding overfor EN av de rundt 100 mennene jeg har blitt “presentert” for.
Det var for et par uker siden, og han har ikke svart.
Nå har han heller ikke besøkt profilen min. Enten har han ikke vært innlogget de siste par ukene, eller så har han ikke tatt seg bryet med å lese meldinga.
Så har jeg lurt litt på om jeg kanskje skal sende melding til en til…….
Men:
Jeg er så vankelmodig……..
Jeg er vel egentlig mer redd for å komme bort i en som virker litt desperat…….
…..enn en som avviser…..
…..når sant skal sies?
En ting er å si “Nei, takk!” med en gang!
Noe annet er å trekke seg tilbake når det først er noen man har fått ordentlig kontakt med.
Da blir jeg mer redd for å avvise…………
……….eller bli avvist……..
Sånn er det vel for mange av mennene også…….?
Vi VIL………
…….og så vet vi liksom ikke helt om vi vil likevel……
Nylig fikk jeg en ganske klar pekepinn om hvor redd jeg er!!
Jeg så spøkelser ved høylys dag, og mistolket en person noe voldsomt!!
Jeg våget å ta det opp med vedkommende………
……. og denne personen viste seg å være det jeg først hadde trodd :
Et voksent menneske som forsto min frykt……..
…….og som kom den i møte uten å bli dødelig såret og fornærmet………
……eller trekke seg helt unna!
DET VAR GODT!!!!
(Dette dreide seg verken om en potensiell kjæreste, eller en jeg har møtt på Elitesingles!
Det var rett og slett “En mann med Baller” – på den måten JEG tolker uttrykket!)
For noen år siden skrev jeg et dikt som jeg synes passer godt i denne sammenhengen :
Jeg har delt det før, men det er ganske lenge siden, så det tåler en reprise:
Dikt tel et vettskræmt mannfolk
(frå et vettskræmt kvinnfolk)
Je er slettes itte fali’,
je er like redd som deg….
Je har snuble’, je har døtti…
je har slått og skrubbe’ meg…..
Mannfolk er no’n slabbedasker!!!
Døm kan dra dit pepper’n gror!!
Sjøl om døm sætt opp tøffe masker,
vil døm bære ha ei «mor»……
No’n vil ha ei Kosedokke,
det er kjekt med ei på si’……
Je er itte tel å rokke
slik ei vil je aldri (mer) bli!
Je er sjølstendi’ og sterk, je
– ordner opp og fikser alt.
Hvis je træff et mannfolk – mehe
vil je tru det blir fatalt…..
Sku’ je råke på en branne…..
….en slik derre «Brauti – Per»
Ja, da blir det «Krig på landet»
og je tenkjer : «Aldri mer»….
Så….. nå sitt je her me’ katta……
om je gir a’ mat og stell,
er a’ fred’li hele natta,
snill og kjælen attpå tell…….
Tenkj om je møter på’n Jotmar Rævsprekken!
Hell’n Dan Desperat…….
Hell’n Finn Finanskrise……..
Hell’n Kåre Kåten.,…….
(Han Kåre er bæstekompisen hass Jotmar Rævsprekken…….
…… og han og’n Jotmar sitt å drekk og gliser og ter fram Dating – Damer åt hin’an!)
Det er utrolig hvor mange rare tanker som kan løpe gjennom hodet på et menneske i løpet av kort tid………
…….men jeg kjeder meg sjelden…….
…… og aldri lenge av gangen!
En gang sa en kar (Les : kjæreste) følgende til meg :
……..var jo at jeg overdro garden til neste generasjon ved årsskiftet – og flyttet få måneder senere.
Det var en endring jeg hadde lengtet etter i flere år!
Samtidig var det veldig rart (og ganske sårt) da det endelig ble en realitet!
“Når du flytter derfra Kari, så blir det som om du aldri skulle ha vært der!”
……..var det en person som sa til meg rett før jeg flyttet.
Ja, sånn føles det på mange måter nå……..
……….men det var uansett riktig at jeg kom meg derfra………
………for jeg hadde ikke noe godt å bidra med der lenger……….
………i den tilstanden jeg var…..
Jeg har knapt nok vært der etter at jeg var ferdig med flyttesjauen. Jeg har ikke følt noe for det.
Jeg hadde bodd på garden i 27 år da jeg flyttet.
I 23 av dem sto jeg som eier.
De siste ni årene satt jeg med garden alene, men jeg leide bort fjøset og jorda.
Derfor var mine oppgaver på garden mest av administrativ art.
Jeg skulle prøve å holde hjula i gang……….
………og ofte ble det en sånn “pisse i buksa for å holde seg varm” – drift.
Det er ikke lønnsomt å hogge tømmer som egentlig ikke er hogstmodent……….
……for å si det sånn……
…….men når nøden er størst, så tvinges man til å gjøre ting som ikke lønner seg på sikt!
I disse årene var ikke helsa slik at jeg maktet å jobbe så mye som jeg burde for at økonomien skulle gå greit rundt!
Det som ble EKSTRA spesielt i denne situasjonen, var at det var min tidligere ektemann som leide jorda og fjøset.
På mange måter var det en fordel – ikke minst for unga.
Sjøl om vi hadde skilt lag, hadde de tilgang til oss begge i hverdagen, for vi bodde bare noen hundre meter fra hverandre.
De siste åra kjente jeg imidlertid at denne situasjonen begynte å tære veldig på meg.
Jeg var lei av å ha så mye ansvar, lei av å ha usikker økonomi………..
Jeg var rett og slett lei av hele “greia”!
Madammen – på den gamle trammen…….(Ei drøy uke før jeg flyttet.)
Det er for eksempel ikke enkelt å ha kjæreste når vedkommende må forholde seg til at din tidligere ektemann stadig er å se ute på tunet!
Det ble for tett……
JEG hadde definitivt ikke likt å komme hjem til en kjæreste som hadde ekskona ruslende på gardsplassen nesten hver dag!
En gang for mange år siden sa dattera mi :
Livet ditt har da i allfall itte vøri kjedelig, mor!”
Nei, det har det definitivt ikke!
Jeg er av dem som(tilsynelatende)har måttet lære på Den Harde Måten.
I bunnen er jeg egentlig både litt impulsiv, ubetenksom, vimsete og troskyldig.
Et rotehue kan jeg også være………. men samtidig er jeg ganske pliktoppfyllende og ansvarsbevisst.
Sjøl om det siste året på mange måter har vært tøft, har det også vært en lettelse å komme vekk fra “Det Gamle”.
Dette er nok mye av grunnen til at jeg nå føler at jeg begynner å bli klar for å treffe en mann igjen.
Nå har jeg hatt et drøyt halvår til å “akklimatisere” meg.
Jeg føler at det meste står åpent og at jeg er……
……FRI!
Jeg leier en leilighet. Mine forpliktelser består derfor i å betale husleie og strøm i rett tid – samt ta normale hensyn til husvertene.
Jeg har vært svært heldig.
Det er godt og trygt å bo her!!
På plass! (Lettet over at flyttesjauen er over!)
Jeg har en jobb der jeg har kort oppsigelsestid og jeg har jobbkontrakt kun for noen måneder av gangen!
På en måte er det et utrygt ansettelsesforhold……..
…….men i og med at jeg ikke har investert i bolig/tatt opp lån, kan jeg tåle noen måneder med relativt lav inntekt uten at det fører til vesentlig redusert nattesøvn!
Nå som jeg på mange vis har fått en mye enklere tilværelse, ser jeg også at jeg fint tåler å jobbe i nesten full stilling igjen. Jeg har 65% stilling (på kontrakt) i bunnen, og så tar jeg på meg ekstravakter i tillegg. Jeg har BÅDE en viss trygghet – og en viss frihet!
Om “Kjærlighetsjakten” skulle føre fram, er det nok ikke slik at jeg nødvendigvis er villig til å flytte langt av lei……..
…….for å tilpasse meg en kjæreste.
Jeg tilpasset meg den gangen jeg ble “Kjerring på en gard”.
Slik må det nesten bli når man velger å gifte seg med en gardbruker!
Å flytte inn hos noen som allerede ER etablert……
….ser jeg på som uaktuelt……
Om jeg NOEN gang skulle flytte sammen med en mann igjen, så må nok han også være villig til å flytte inn i en annen bolig slik at vi starter helt på nytt SAMMEN!
(Men jeg tror at jeg skal fortsette å bo alene, om jeg forblir single eller ei……)
Uansett hvor jeg havner, så skal i alle fall dørskiltet mitt være med!!!
I 2017 tror jeg at jeg kommer til å bli kjent med mange nye mennesker – både her på bloggen og ellers!
Jeg begynne å bli klar for å bevege meg ut i verden!!
Derimot har jeg vært med ei venninne på kino og sett filmen :
“Hundreogettåringen som stakk fra regningen og forsvant.”
Vi lo godt begge to!
Litt spesiell humor, men stedvis ganske festlig!
Etterpå tenkte vi å gå på kafe, men kafeene var stengt.
Da ble jeg med hjem til henne i stedet………..
…….og så koste vi oss med kaffe og julegodteri!
Jeg hadde med tarot – kortstokken min, og trakk kort til henne fra den……
Hun trakk kort til meg fra en av orakelkortstokkene hun har.
Hva slags kort jeg trakk til henne vil jeg ikke røpe, men hun følte at det traff veldig der hun “er” akkurat nå!
Jeg deler gjerne de kortene jeg fikk sjøl!
Først fikk jeg dette :
“Du trakk dette kortet som en påminnelse om å skrive.
Finn fram penn og papir eller din bærbare pc og skriv.”
Din livsoppgave innebærer skriving.” (Utdrag fra veiledningsheftet)
Jeg skriver jo en god del jeg! I alle fall skriver jeg flere blogginnlegg i uka, og jeg koser meg med det!
Det andre kortet hun trakk til meg var dette :
“Du kan ha tillit til situasjonen du spør om. “
(Her deler jeg kun en setning fra veiledningsheftet.)
Hvilken situasjon jeg spurte om?
Jo, selvfølgelig……
Karidansen har jo begynt å lete etter en mann hun kanskje kan komme til å få et spesielt nært og godt forhold til.
Joda, det føles litt “fjortisaktig” å trekke kort om sånt…….
…..men jeg tror det er viktig å bevare litt fjortis i seg……
…..i form av latter og lekenhet.
Det er nok alvor i livet, og det er viktig å finne de små gledene……..
,,,,,,,blant annet ved å kose seg i godt selskap!
Jeg satser på to innfallsvinkler med hensyn til “Kjæreste-prosjektet” mitt.
Hva den andre innfallsvinkelen er vil jeg foreløpig ikke røpe noe om.
Jeg er helt i startgropa og vet for lite om det ennå. Så får jeg se om det føles naturlig å fortelle litt om det etter hvert.
Jeg innser allerede nå at det skal veldig mye til at det vil bli klaff med noen av mennene som befinner seg på “Elitesingles”, uten at jeg dermed skal avskrive det helt.
Det blir rett og slett for overfladisk. Jeg føler at flertallet av mennene jeg “møter” prøver å skape et “Supermann-bilde” av seg sjøl. Det går gjerne i trening, fjelltoppbestigning, flott utdannelse og høy intelligens. I tillegg til dette er de “snille” og “romantiske”…….
Så har du den andre varianten :
Når en mann kaller profilen sin for “Håpløs”, så rygger jeg……
Er det en forsvarsmekanisme . “Du får ta meg som jeg er, enda så håpløs jeg er! ”
…….eller betyr det at han egentlig har mistet alt håp??
En ting er å fremheve prestasjonene sine og skryte på seg både det ene og det andre………
En annen ting er å framstille seg sjøl som en stakkar som det er synd på.
Ingen av delene appellerer til meg, og derfor har jeg nesten ikke vært i kontakt med noen.
På min egen profil har jeg prøvd å være så ærlig som mulig om hva slags person jeg (mener) at jeg er og hva jeg søker…….
…………..uten å “brette ut” så mye.
Jeg ser på denne prosessen som en slags reise – en bevisstgjøring og en klargjøring.
Det er godt å føle at jeg har et avslappet forhold til det, sjøl om jeg tenker en del på det og går ganske aktivt inn for det.
Jeg har vært single i snart fem år.
I disse årene har jeg fått bygd meg opp igjen og kommet meg ut av angst – og depresjonsgjørma jeg satt fast i.
Jeg har til fulle motbevist det en kjæreste en gang sa til meg :
“Hvis det blir slutt mellom oss, kommer du til å finne deg en ny mann ganske fort. Du klarer deg ikke alene!”
Jo, jeg gjør det!
DET er mye av grunnen til at jeg har et godt utgangspunkt når jeg nå har begynt å lete…….
Min trivsel, eller min lykke AVHENGER ikke av at jeg finner en kjæreste, sjøl om jeg håper at jeg gjør det på sikt……..
Det er ingen “Ridder” som skal komme å redde meg, passe på meg eller “Gjøre meg lykkelig!”
Derfor er det ikke desperasjon som driver meg!
Vi må være Vår Egen Lykkes Smed……..
……..men det kan være veldig koselig å ha noen å dele gleder og sorger med!
