Jeg vet at jeg mange ganger gjennom livet har “vært for mye”…

 

Jeg har skravlet for mye…

Sunget for høyt…

Ledd for høyt (og på feil steder).

Skrevet for mange innlegg på Facebook.

(Men det har jeg nesten sluttet med.

Jeg har knapt delt egne innlegg eller linket til noe på Facebook de to siste årene.)

 

Jeg har skrevet over 2000 innlegg på bloggen min,

men de aller fleste skrev jeg nok mellom 2015 og 2019.

Med andre ord har jeg blitt mindre synlig på bloggen også.

 

Både gjennom bloggen (og ellers)

har jeg påkalt enkeltes vrede og indignasjon.

Noen ganger vil jeg si at det har vært berettiget.

 

Andre ganger har jeg tenkt at det muligens

har handlet om en form for misunnelse?

 

Det er viktig å kjenne sin besøkstid!

Det er også viktig å lytte like mye som en snakker.

 

Like fullt blir det feil å trekke seg helt tilbake,

og nærmest kneble seg sjøl,

av frykt for å bli oppfattet som “for mye”…

…eller for at noen skal bli fornærmet av en eller annen grunn.

 

Det er lenge siden jeg holdt en tale.

Men…

…for en stund siden hadde jeg planlagt å gjøre det.

 

Det var ikke snakk om å holde noen lang tale,

eller noen høytidelig tale.

Jeg hadde bare lyst til å si noen ord…

…til et menneske jeg setter veldig pris på.

 

Så tok tankevirksomheten overhånd.

“Nei, det passer itte å hølle noa tale. Je dropper det!”

Arket med stikkord ble liggende i veska…

 

I ettertid har jeg tenkt:

Hva om jeg hadde tatt sjansen på å si noen ord?

Hva om vedkommende faktisk hadde syntes det var koselig

at jeg hadde holdt en liten tale?

 

Gjort er gjort…

…eller rettere sagt:

 

Ugjort!

 

 

Jeg har nettopp sett på “The Voice”.

 

Hva hvis ingen hadde turt å melde seg på dette

av frykt for å dumme seg ut, være for mye…

…eller for å bli en av dem som ikke kommer videre fra audition?

Da hadde jo ikke vi TV-tittere fått gleden av

å lytte til disse fantastiske stemmene.

Det er jo så utrolig mange flotte og dyktige talenter som deltar!

 

Man kan jo si at mentorene “er litt for mye” alle sammen,

men jeg synes de byr på seg sjøl på en fin måte.

Her er det både sjølironi og humor til gagns!

 

Er det et mål å bli omtalt som:

“Ei som aldri gjør så mye av seg!” ?

Mange vil kanskje heller kalle det:

“Et rolig og behagelig vesen.” ?

 

Det gjelder å finne en form for balanse:

Både våge å være synlig

og innse når det er riktig å tie stille

og holde seg litt i bakgrunnen.

 

Dessuten:

Den som klarer å la være å være alt for kritisk mot seg sjøl…

…er vel gjerne rausere overfor andre også? 

 

Hvis de fleste blir så redde for å “være litt for mye”

(på en eller annen måte)

at de knapt tør å være synlige i noen sammenhenger,

så blir verden til et stusselig sted(?)

 

Noen ganger er det helt greit å holde seg litt i skyggen…

 

(Jeg eksperimenterer med det nye mobilkameraet. Jeg skrudde av alt lys i stua og brukte “nattmodus”. Så har jeg trykket “automatisk” og deretter “gråskala”. Til slutt regulerte jeg litt med “fargetone”.

Det er moro å finne ut av mobilen når en først begynner å bli vant til den!)