En gang for lenge siden, ble det født ei lita jente

som fikk navnet Berthe Mona.

Mona-navnet fikk hun fordi foreldrene hennes syntes det var et fint navn.

“Berthe”  ble hun hetende fordi moren og faren følte seg forpliktet til

å oppkalle henne etter den ene oldemoren.

Dette var svært vanlig på den tida da Berthe Mona ble født.

 

Verken Berthe Mona, søsknene hennes, eller foreldrene

brukte navnet hennes.

Ingen av dem syntes det var særlig velklingende…

Derfor ble hun kalt “Veslemor” i stedet.

Det var bare da oldemoren var i nærheten

at det virkelige navnet ble brukt.

 

Først da Berthe Mona nærmet seg voksen alder

(og oldemoren var død)

begynte hun å bruke det navnet hun likte best.

Fra da av kalte hun seg bare Mona.

 

Berthe-navnet ble derfor bare et navn som eksisterte på papiret.

Faktisk var det slik…

…at ikke en gang barna hennes var klar over at hun hadde et dobbeltnavn. 

I alle fall ikke før hun ble såpass gammel og skrøpelig

at de for eksempel måtte hjelpe henne med å fylle ut det som den gang het “selvangivelse”.

 

Så kom dagen da Berthe Mona måtte flytte til et sjukehjem.

 

På sjukehjemmet hadde hun det stort sett godt.

Barna gjorde det de kunne for at hun skulle føle seg hjemme.

De hjalp henne med å henge opp bilder,

og gjøre det så hyggelig som mulig i det vesle rommet hun hadde fått tildelt.

 

På utsiden av døra hang det et skilt med navnet hennes på:

 

Så skjedde det noe som var ganske leit…

Den gamle damen, som hadde blitt kalt for “Mona” i hele sitt voksne liv,

opplevde nå at personalet begynte å bruke det navnet

som hun aldri hadde likt.

Tilsynelatende gikk de bare ut i fra

at det var det første navnet som gjaldt.

 

Fra nå av ble hun plutselig til “Berthe”…

 

Berthe Mona hadde alltid vært en forsiktig dame.

Hun var ikke den som klaget, eller “sto på krava” på noe vis.

Barna hennes ba flere ganger om at dørskiltet skulle bli endret,

slik at det bare sto “Mona Johansen”.

De ba også om at personalet skulle kalle henne “Mona”.

 

Til tross for dette, ble det ingen endring…

 

De pårørende var heller ikke blant dem som ropte høyest,

eller hadde for vane å øse sin frustrasjon og vrede ut over noen…

Så ble det til at de smått om senn resignerte…

…sjøl om de ikke syntes dette var greit.

 

(NB!: Så vidt jeg vet, har det aldri eksistert noen dame

ved navn “Berthe Mona Johansen”…

Berthe Mona eksisterer altså bare i min fantasi…)

 

Men…for en stund siden fikk jeg høre om en gammel dame,

som hadde opplevd noe som lignet

ganske mye på det “Berthe Mona” opplevde.

(Denne damen lever for øvrig ikke lenger.)

 

Jeg kjente at jeg ble opprørt.

Slik skal det ikke være!!

Det var bra det ikke var jeg som var “Berthe Monas” nærmeste pårørende.

 

Joda, jeg skulle ha klart å si fra på en pen måte de første gangene…

Men: Jeg hadde antagelig hisset meg opp,

for deretter å bli temmelig skarp,

dersom jeg ikke hadde fått gjennomslag etter gjentatte purringer.

 

Det hadde antagelig heller ikke vært så klokt.

I verste fall kunne det ha gått ut over en veldig sårbar person:

Nemlig “Berthe Mona”.

 

Jeg har forståelse for at det er travle dager

for de ansatte på sjukehjemmene.

Den som er avhengig av andres hjelp,

må dessverre godta at h*n ikke kan få “alt på sin måte”.

 

Men…dette var noe som det hadde kostet så lite å rydde opp i…

…og det hadde betydd mye for både “Berthe Mona” og de pårørende.

 

Sjøl om det for mange er en lettelse å (endelig) få plass på sjukehjem,

er det ofte også forbundet med stor sorg:

Smerten over å innse at en ikke klarer seg sjøl lenger…

…og er blitt helt avhengig av andre…

Sorgen over å måtte flytte fra hjemmet sitt…

 

Skal en på toppen av det hele oppleve å “miste” navnet sitt,

så blir det jammen nokså uverdig.

 

Jeg er glad jeg bare heter Kari…