...er vel noe som i hovedsak rammer elbil-brukere…?

 

De siste ukene har jeg slitt med rekkeviddeangst.

 

Nei, jeg har ikke gått til anskaffelse av elbil.

Den dagen jeg flyttet til Oslo (for litt over tre år siden)

solgte jeg min gamle, skranglete dieselbil…

…satte meg på første tog…

…og begynte mitt nye, mer miljøvennlige, liv i Tigerstaden…

Jeg tviler sterkt på om jeg noen gang vil gå til innkjøp av en bil igjen.

 

Min rekkeviddeangst har handlet om…

 

…mobiltelefonen…

 

Gradvis har den nemlig vist stadig flere tegn på skrøpelighet.

Faktisk begynte den å minne mindre og mindre om mobiltelefon…

…og mer og mer om en…

 

…fasttelefon!!

 

Jeg fikk nærmest panikk

dersom jeg trodde at jeg hadde glemt igjen laderen hjemme.

(Jeg hadde aldri glemt den!)

Eller… om jeg befant meg på et sted

der jeg ikke hadde tilgang til ei stikkontakt å sette laderen i.

 

Nylig viste mobilen enda et svakhetstegn:

 

Skjermen låste seg – akkurat som et “stillbilde”.

Sjøl om jeg tok ut laderen, vistes fortsatt “ladingstegnet” på skjermen.

Desperate forsøk på å slå av telefonen (for å “restarte”) nyttet heller ikke.

Det var ingen ting som funket.

Telefonen var låst, og jeg følte meg “helt lost”…

 

Etter noen minutter åpnet skjermen seg igjen, helt av seg sjøl,

men jeg skjønte jo hva dette betydde…

Den forrige mobilen min sa nemlig takk for seg på akkurat samme måte.

En dag var det full stopp,

og jeg fikk det travelt med å anskaffe ny telefon.

 

Jeg liker å skryte av at jeg er rask til å omstille meg…

…når jeg først må…

 

Men…det er dumt å ende opp med å måtte…

Det er bedre å være føre var,

når man mer enn aner

at en aldri så liten livskrise er under oppseiling.

 

Etter at mobilen for alvor begynte å fuske,

har jeg lest om diverse mobiler på nettet,

uten egentlig å bli så veldig mye klokere…

 

I dag var jeg klar for å gå inn på Elkjøp…

…bare for å sondere litt til…

 

“Hva kan jeg hjelpe deg med?”

“Konfirmanten” virket vennlig uten å være påtrengende.

“Mobbil’n min byner å bli dåli’, så je må snart skaffe meg en ny en.

Je tenkte je bære ville sjå å døkk hadde her…”

 

Det virket absolutt som om “konfirmanten” hadde både peiling og oversikt…

Han ga meg et tilbud som virket veldig bra…

(I alle fall var han god til å overbevise meg om at dette var “noe man ikke sier nei til”.)

Men…jeg var altså fast bestemt på at jeg bare skulle se:

 

“Je kjæm kanskje att om manda’n. Je må bære tenkje litt tæl!”!

 

“Hvorfor skal du vente til mandag?” 

 

“Je må forberede meg!

Je må skrive opp alle kontakten’ mine,

så je får lagt døm inn i den nye tællefon.

Dessuten må je skrive opp alle æppa je har,

så je husker hvilke je skar legga innatt!”

 

Kanskje var det like greit at den unge mannen hadde på seg munnbind…

…slik at jeg ikke så hele fjeset hans?

Av og til kan det jo holde hardt å la være å trekke på smilebåndet?

Eller…

…kanskje unge Elkjøp-ekspeditører er drillet

i hvordan de skal håndtere folk

som avslører at de ikke er helt “oppdaterte”

på hvilke fantastiske muligheter som finnes i teknologiens verden?

 

Etter å ha blitt forsikret om at jeg slett ikke behøvde å gå hjem og ta notater…

endte jeg altså opp med å kjøpe ny telefon.

Egentlig hadde jeg tenkt å bytte til et annet merke.

“Iphone” er jo det “alle” anbefaler…

 

Så ble det til at jeg fulgte anbefalingen til ekspeditøren:

“Hold deg til det merket du allerede har,

så slipper du å sette deg inn i så mye nytt.”

 

Da han sa det, følte jeg at mye av frykten for mobilbyttet forsvant.

Det er stuerent å safe litt i blant…

 

I kveld har jeg sittet og fiklet på nyanskaffelsen.

Sjøl om mye er kjent,

har det jo skjedd en del på de årene som har gått siden sist jeg byttet mobil.

Det tar noen dager før jeg venner meg til endringene.

 

En av de tingene som er stas,

er at det er mye bedre kamera på den nye!

Blant annet har jeg “vidvinkel” og bedre skarphet.

Første fotoforsøk med ny telefon… Sjekk den vidvinkelen. a’! 😉

 

Og det beste av alt:

Nå slipper jeg å sitte med hjertet i halsen

av frykt for at jeg skal gå tom for strøm på null komma niks.

 

Jeg trenger antagelig heller ikke å være redd for

at skjermen skal gå aldeles i vranglås både i tide og utide…

…slik at verken fingeravtrykk eller tallkode fungerer…

 

 

“Men…hvor kommer du EGENTLIG fra?”

I boka “Rasismens poetikk” forteller forfatter Guro Sibeko

at hun har fått dette spørsmålet utallige ganger.

Hun er født og oppvokst i Norge, men faren hennes er fra Afrika.

(Og har melaninrik hud).

 

Uten sammenligning for øvrig:

Jeg har også ofte fått dette spørsmålet.

Særlig etter at jeg flyttet til Oslo for drøyt tre år siden.

“Du har så morsom dialekt, hvor kommer du egentlig fra?”

“Er du fra Toten eller?”

(Her i byen virker det som om mange tror at det å si “je” og “itte”,

er ensbetydende med å være født og oppvokst på Toten.).

 

Jeg vokste opp litt nord for Elverum og er opprinnelig “Østerdøl”.

Jeg flyttet til Ringsaker da jeg var 24, og bodde der til jeg var 53. 

Sjøl om dialektene i Sør Østerdal og Ringsaker har mye til felles,

er det også en del ulikheter.

 

I dag prater jeg vel derfor en salig miks av disse to.

Det er gjerne det jeg svarer når noen spør…

 

Så veldig “Byfrøken” har jeg ikke blitt.

I alle fall ikke når det gjelder måten jeg snakker på.

De aller fleste som spør

om hvor jeg egentlig kommer fra

opplever jeg som hyggelige.

Jeg kan knapt huske at jeg har hatt noen negative erfaringer

vedrørende dialekta mi.

 

 

 

 

Jeg kan være temmelig bastant.

Har jeg først virkelig satt meg noe i hodet, er det ikke lett å få snudd meg!

 

Mer enn en gang har jeg brukt masse krefter på

å overbevise andre om at jeg har rett!

Om jeg har følt at jeg har “tapt” en meningsutveksling,

har jeg noen ganger ikke klart å legge diskusjonen bak meg.

 

I hodet mitt har det kvernet og kokt…

Jeg har lett etter nye argumenter for å underbygge mine egne påstander…

…med det som mål å få den andre idioten til å forstå at h*n er helt på jordet…

 

Med åra har jeg kanskje blitt litt mindre bastant…

 

Jeg kaster meg svært sjelden inn i diskusjoner

i kommentarfeltene på sosiale medier.

Om jeg skriver en kommentar,

trekker jeg meg unna dersom jeg ser at det er i ferd med

å utvikle seg til “full krig” og stygge, usaklige personangrep.

 

Det kommer ikke noe godt ut av slike diskusjoner…

Det er bortkastet energi…

 

Av og til faller jeg fortsatt for fristelsen til å diskutere…

…argumentere…

…og kverulere…

…når jeg møter noen som kommer med påstander jeg er sterkt uenig i.

 

Men…det skjer sjeldnere enn tidligere…

I de aller fleste tilfellene handler det nemlig mest

om å overfalle hverandre med overbevisninger…

 

 

 

 

 

 

 

Jeg klarte knapt å legge førstnevnte fra meg

etter at jeg hadde begynt å lese.

Forfatteren er nemlig i besittelse av en sjeldent god formidlingsevne.

 

Romanen handler om depresjon…

…om desperasjon…

…om en følelse av å være fanget

uten å øyne noen mulighet for å unnslippe.

 

Den handler også om forventninger…

…om alt som ikke ble slik vi ønsket og håpte.

Om rollene vi har lett for å gå inn i…

og om de fiktive maskene vi ofte velger å gjemme oss bak.

 

Om forbudte tanker, om sinne, skyld, utilstrekkelighet

og om manglende evne/vilje til å sette grenser.

 

Midt i alt fant jeg innimellom også noe å le av…

Noe absurd…

…og temmelig tragikomisk…

 

Jeg kan ikke si hva romanen heter.

Derfor kan jeg heller ikke anbefale den.

 

I alle fall ikke ennå…

 

Den er nemlig ikke utgitt,

men jeg håper virkelig at den blir det.

 

For…den er blitt sendt til et forlag…

 

Det er en av mine mange medelever på skrivekurset til Ida Jackson

som har skrevet boka.

Jeg krysser fingrene for henne og romanen.

 

Dette er første gang jeg har fått mulighet til å lese

et romanmanus på denne måten.

 

Jeg leste det ikke som en “fagperson”.

Derfor har jeg styrt unna å komme med “råd”.

Det ville uansett bare ha blitt veldig subjektivt og høyst uprofesjonelt.

 

Men…jeg har prøvd å gi en konstruktiv tilbakemelding.

Det vil si:

Formidle hva det var ved denne romanen som fenget meg slik,

og som gjorde at jeg ble så oppslukt

at jeg måtte lese den ferdig i løpet av to dager.

 

 

For min egen del har det blitt så som så med skrivevirksomheten.

 

I løpet av skrivekurset forfattet jeg ei lang novelle

som de to andre i skrivegruppa ga meg tilbakemelding på.

 

Om jeg noen gang gjør noe mer med den,

tror jeg helst at den blir en del av en novellesamling.

Jeg trives nemlig best med å skrive “short stories”.

Alternativt kan jeg jo bruke den som en del av en roman.

I så fall ville den antagelig ha blitt til et kapittel et stykke ut i historien.

 

Men…da må jeg jo skrive!!

Det holder ikke med bare å tenke på å skrive!

Jeg må være villig til å ta all jobben som følger med…

…og jeg vet ikke om jeg vil!

(For jeg kan hvis jeg vil,

uten at det nødvendigvis betyr at jeg ender opp med å få utgitt noe!)

 

I så fall må jeg gjøre slik som Ida J. oppfordret meg til

da hun signerte boka jeg kjøpte til meg sjøl i julegave:

 

Det var denne boka jeg kjøpte:

 

 

Det skal mot til for å skrive ei slik bok.

(Ida J. ble nominert til Brageprisen for denne.)

 

Dystre “familiehemmeligheter” skal helst ikke avsløres…

Men…når man finner ut av sin egen families

mørke fortid via internett,

så blir det ikke så “hemmelig” lenger.

 

Likevel var det veldig modig å skrive denne boka.

Den rører ved så mye…

 

Ikke minst viser denne historien at verden ikke er svart/hvit.

Den forklarer noe om mulige årsaker til (eller bakgrunnen for)

et menneskes overbevisninger og handlinger,

uten dermed å bagatellisere, fornekte eller unnskylde.

 

Sjøl en person som i sin ungdom utførte handlinger

som gjorde at han ble idømt fengselsstraff

og senere ble omtalt som “krigsforbryter”…

 

…kunne være en høyt elsket morfar…

 

 

Etter at jeg hadde drukket kaffe i dag morges,

fant jeg ut at jeg skulle rense kaffetrakteren.

Det var absolutt på tide.

Den så nemlig ikke særlig delikat ut…

 

Eddiken funket bra.

Både trakter og kolbe framsto “nesten som nye” etterpå.

 

Etter middag fikk jeg lyst på kaffe igjen…

 

Men…det smakte definitivt ikke Evergood av den kaffen…

Denne havnet i utslagsvasken…

 

Neste gang kommer jeg garantert til å huske

å skylle gjennom trakteren med rent vann en gang eller to

etter at jeg har kjørt en runde med eddikblanding!

 

 

 

“Du er en ekte nisse!”

Om det blir sagt med entusiasme og med et smil om munnen…

…så er det det trolig ment som et kompliment.

 

Da betyr det kanskje at man blir sett på som blid, snill og raus?

 

Ordet “nisse” kan også bli brukt nærmest som et skjellsord.

“Du er en dust, en skikkelig fjompenisse!”.

 

Jeg har oppført meg fjompenissete i mange sammenhenger.

Ofte har det handlet om å si ja til noe jeg egentlig ikke har hatt lyst til,

fordi jeg har vært redd for å gjøre meg upopulær/bli dårlig likt.

 

For mange år siden ble jeg spurt om å være julenisse hos noen på Julaften.

Det var i en periode i livet da jeg hadde mer enn nok

med å stelle til julekveld hjemme hos meg sjøl.

Når man har “jobb utenfor hjemmet”, tre mindreårige unger og stort hus,

ja da er det ikke igjen så mye overskudd

til å ta på seg oppdrag som julekveldsnisse hos andre småbarnsforeldre…

 

Egentlig syntes jeg det var veldig rart at jeg ble spurt.

Hun som spurte meg hadde også tre barn, omtrent på samme alder som mine.

Vi var i noenlunde samme situasjon.

I alle fall på det viset

at vi begge hadde jobb “Utenfor hjemmet”.

Det kunne aldri ha falt meg inn å spørre henne

om å kle seg ut som julenisse, og dra fra sine barn på julekvelden,

for å være julenisse for mine.

 

Men…dette handlet først og fremst om meg!

Jeg kunne ha svart:

“Det sier jeg nei til.

Jeg vil bare være hjemme

og slappe av sammen med familien min på julekvelden.”

 

Så enkelt hadde det vært…

…men like fullt endte jeg opp med å utføre oppdraget.

(Som jeg ikke hadde så mye som et fnugg av lyst til å gjøre!)

 

Hvor mange ganger gjennom livet har jeg sagt “ja”

når jeg egentlig har hatt mest lyst til å si “nei”?

Det er ikke så rent få ganger!

 

Det verste av alt er jo at jeg ofte har kjent på irritasjon/sinne overfor den/de

jeg har tillatt å trekke veksler på min tid og mine krefter.

 

I dag har jeg nok blitt mye mer “nei”– menneske –

uten at det koster meg så mye.

Jeg kan godt gjøre en tjeneste, eller stille opp litt ekstra for noen i blant.

Får jeg verken et “takk” (eller en form for gjengjeldelse en gang i mellom)

så stopper det seg imidlertid fort.

 

“Fjompenisse-kjerring”– rollen tror jeg at jeg stort sett er ferdig med…

Skognissekjerringa og (Eks)Fjompenissekjerringa i skjønn(?) forening!

 

 

“Nå er det tid for striskjorta og havrelefsa igjen!”

Det var et uttrykk jeg hørte noen ganger da jeg var barn/ungdom.

Så mye striskjorte og havrelefse blir det vel knapt for folk flest.

I alle fall ikke fordi jula er over.

 

For min del føles det ikke som Blåmandag heller.

Jeg jobbet litt i romjula, og jeg hadde jobbhelg i Nyttårshelga.

I dag har jeg fri, så for meg ble det “mot normalt”,

sammenlignet med de som jobber åtte-til-fire fem dager i uka.

 

Jeg har ingen nyttårsforsetter.

Jeg er jo perfekt som jeg er! 😉

 

Eller…jeg har som mål å fortsette med det jeg begynte med i 2021:

Trene jevnlig og spise variert og sunt i hverdagen.

Jeg er stolt av at jeg ikke har sklidd tilbake til gamle vaner.

Å starte en god vane er gjerne enklere enn å fortsette med den.

Særlig når det er snakk om å trene!

Ganske ofte er det nemlig både tungt, trått og kjedelig.

 

Jeg synes det er godt når jula er over.

Visst koser jeg meg med julepynt, julebelysning, julefilmer og ekstra god mat.

Jeg har ikke ryddet bort min beskjedne pynt ennå. 

Jeg vil ha lyslenkene, stjernene og nissene i noen dager til…

 

Men…jeg synes det er godt å begynne på et nytt år.

Vissheten om at dagene gradvis blir lengre føles god,

sjøl om det bare er snakk om noen få minutter foreløpig.

Jeg synes også det er godt å gå tilbake til hverdagsmaten.

Nå har jeg ikke spist mye søtt i jula, men noe ekstra har det jo blitt.

 

Skrotten min trives mye bedre med fisk, fjærkre og grønnsaker,

enn med tung kjøttmat og kaker.

 

På årets første dag inviterte Frodithen meg med ut på tur.

Jeg skulle jobbe på kvelden,

så jeg har en mistanke om at jeg ikke hadde kommet meg ut

“På egen hånd”.

 

Friskt og fint var det!

Ikke mange mennesker å se heller,

i og med at vi dro av gårde på formiddagen.

 

En god start på det nye året!

 

 

Små og store “opplevelser” kan være fine julegaver.

 

En av julegavene fra Frodithen var dette:

 

Vi hadde egentlig tenkt oss til et av Kaffebrenneriene nede i sentrum i går.

Men… da jeg ruslet nedover for å møte Frodithen,

så jeg at det hadde dukket opp en ny kafé.

 

Fra utsiden så den veldig tiltalende ut.

Da vi møttes, foreslo jeg derfor at vi kunne ta en tur for å se hva dette var. 

 

Det viste seg å være et godt valg på flere måter.

Nydelig kaldgrøt med kokosyoghurt, sitron og sesamtahini

På dette stedet var det vegansk og glutenfritt som gjaldt.

 

Maten var rimelig. (39,- for denne porsjonen).

Betjeningen var veldig hyggelig.

Lokalene var smakfulle, rene og innbydende.

 

Se så fint toalett!

“Plante-vegg var det jammen også der inne.

(Det heter noe annet, men jeg husker ikke hva.)

 

Dette fristet til gjentagelse!

 

Jeg har fortsatt igjen to “klipp” på gavekortet mitt… 😉

 

For den som lurer:

Stedet heter “Cultivate”,

og ligger i nærheten av Olav Ryes plass på Grünerløkka.

 

I følge betjeningen skal kjeden snart utvide,

slik at det blir flere kaféer av denne typen her i Oslo.

 

 

 

Da skriver vi 2022!

Årets siste kveld har jeg feiret alene.

Det har jeg gjort noen ganger tidligere, og jeg synes det er helt greit.

 

Jeg har kost meg med god mat og godt drikke!

 

Godt Nytt År!