Januar er “slankemåneden” for mange.

Etter julehøytiden er det på “høy tid” med “dietter” og treningsopplegg.

 

Gjennom livet har jeg prøvd mange “dietter”.

 

Felles for de fleste av dem var

at jeg opplevde dem som høyst plagsomme.

Det var opplegg som jeg kunne holde ut med for en kort periode.

Jeg følte hele tida at jeg måtte forsake noe,

og at jeg var mislykket hver gang jeg sprakk.

 

Diettene var gjerne basert på at man måtte bruke…

 

…viljestyrke!!

 

Man kan komme langt med vilje,

men i en slik sammenheng blir det som oftest

for tøft å basere seg på ren viljestyrke.

 

I dag er jeg normalvektig,

og jeg føler at det går rimelig greit 

å holde seg ganske stabil.

Jeg har funnet en måte som fungerer for meg.

(“Spisevindu”, “mat fra bunnen” og lavt/sjeldent inntak av raske karbohydrater

i form av sukker og mjøl.)

 

Jeg trener styrke/mobilitet fire, fem ganger i uka,

men aldri lange, knallharde økter.

Av erfaring vet jeg at jeg dabber av

hvis jeg legger lista for høyt!!

 

Til tross for at jeg har funnet et opplegg

som jeg trives godt med og (stort sett) klarer å holde fast ved,

er det noe som ikke har endret seg:

 

Innimellom tar jeg meg fortsatt i å bruke mat som trøst.

De gangene det skjer, overspiser jeg.

 

Det handler ikke om at jeg er sulten.

Jeg døyver følelsene mine med mat.

Faktisk oppleves det som om jeg er

“Bevisstløs i Gjerningsøyeblikket”

når jeg først setter i gang.

 

Ei hel plate mørk sjokolade, søtet med stevia

og med 85% kakao går ned på høykant.

Et par store never peanøtter glir også greit ned…

Seansen avsluttes gjerne med et par epler.

 

Kanskje ikke den største “synden”,

men det kan definitivt ikke kalles å kose seg med maten.

Jeg nærmest glefser det i meg…

 

Det handler om å flykte fra følelser,

bedøve sinne, frustrasjon, slitenhet og (enkelte ganger) tristhet…

….bare for å nevne noe!

 

I dag så jeg noen (gratis) videoforedrag

med ei dame som heter Camilla Bringslid.

Hun er klinisk ernæringsfysiolog.

I tillegg er hun sertifisert emosjonell spising – og atferdsendringscoach.

(Jeg hadde aldri hørt om den yrkestittelen før jeg leste om henne.)

 

I videoene setter hun ord på mye av det jeg har kjent på

rundt det jeg vil kalle spiseforstyrrelser.

(Spiseforstyrrelser handler langt fra bare om anoreksi og bulimi.

Over halvparten av Norges befolkning er overvektige,

og de færreste er overvektige fordi de synes det er så behagelig å være det.)

 

Jeg har ingen planer

om å melde meg på coaching hos Camilla nå,

sjøl om jeg sikkert kunne ha hatt utbytte av det.

Det handler om at jeg har en del annet

jeg må fokusere på og følge opp for tida.

 

Jeg har imidlertid stor tro på at Camilla

er inne på noe veldig vesentlig.

Det hun formidler samsvarer mye med det jeg har lært det siste året.

Camilla går enda dypere i det som handler om

bakgrunnen for de uheldige spisemønstrene,

 

Hun sier at det å gi seg i kast med

den ene, knallharde dietten etter den andre

som regel er å begynne i feil ende.

Vi må lære oss å håndtere årsaken(e)

til at vi spiser for å døyve følelser.

Vi må jobbe med de uheldige mønstrene,

og innarbeide nye vaner

som vi klarer å leve med i hverdagen!

 

Hvis ikke faller vi høyst sannsynlig tilbake til det samme:

Perioder med overspising, etterfulgt av lynkurer og dietter…

…igjen og igjen…

 

To av mine “cravings”: Frukt og peanøtter.

I jula tror jeg at jeg spiste minst et par kg clementiner!

 

Lageret med mørk, “sunn” sjokolade er for øyeblikket…

 

…tomt! 😉

 

(Innlegget er ikke sponset!)