Jeg har veldig sansen for Solveig Kloppen.
Hun er modig…
…blant annet fordi hun våger å vise sårbarhet.
Som hun skriver i artikkelen under:
“Man kan ikke være modig uten å være redd.”
På 80-tallet var gymtimene på skolen for mange preget av frykt.
(Det gjaldt nok ikke bare på 80-tallet!)
Dersom jeg har følt at jeg har stått overfor noe som jeg egentlig ikke tør,
har jeg valgt ulike strategier.
Ofte har jeg bitt tenna sammen,
og bare gjort det jeg har vært livredd for.
(For eksempel å stå på Josefine StandUp-scene her i Oslo,
og være så nervøs at tunga nesten limte seg fast i gommen.)
Noen ganger har jeg frest i fullt sinne mot de(n)
som har oppfordret/utfordret meg,
og nektet plent å “utføre ordre”…
Andre ganger har jeg funnet på merkelige unnskyldninger,
og kanskje til og med løyet, for å slippe unna.
Enkelte ganger har jeg faktisk blitt sjuk…
…når jeg har sett på det som eneste utvei.
Som regel har det nok ikke vært bevisst,
men i ettertid har jeg kanskje tenkt:
“Nå trur je jammen at je vart dåli’ førr å slæppe unna!”
Innimellom er det viktig å øve seg på å være redd,
i stedet for å bruke masse krefter på å unngå å bli det.
Om man aldri våger å bevege seg noen små skritt
utenfor den berømte komfortsonen,
blir man fort stående på stedet hvil.
I lengden kan det bli enormt frustrerende!
I en periode av livet hadde jeg så mye angst,
at min verden ble snevret inn til bitteliten.
Jeg prøvde iherdig å unngå enhver situasjon
der jeg en (eller flere) ganger hadde opplevd irrasjonell angst.
Det vil si, angst for noe som egentlig var på innsiden av meg…
Jeg fikk enorm angst for angsten,
og opplevde den som en “Ytre Fiende”.
Å innrømme at man er redd for noe “rart” som egentlig ikke eksisterer,
eller som det er svært lite sannsynlig at skal skje,
kan være første skritt på veien til å komme seg ut av angstbobla.
I dag plages jeg ikke av irrasjonell angst på en slik måte
at det påvirker hverdagen min veldig mye.
Jeg liker ikke å kjøre heis, men jeg gjør det hvis det er hensiktsmessig.
For eksempel:
Hvis alternativet er å drasse en tung koffert opp trappene til 10. etasje
for å komme seg til et hotellrom.
Jeg kjører heis om jeg ikke har en så tungtveiende grunn
(som 20 kg koffert) også!
Fornuften min har nemlig overtalt meg til å innse
at det stort sett er trygt å kjøre heis.
Jo mer jeg gjør det, (og opplever at det går greit) jo mindre redd blir jeg.
Det er sjelden heiser stopper og at heisdørene går i vranglås.
Enda sjeldnere er det at heisene ramler ned…
Å sette seg i en bil er jo statistisk sett mye farligere,
men jeg er likevel mindre skeptisk til det.
Det er viktig å bli møtt når man viser sårbarheten
som ligger i det å innrømme “rar” frykt.
Å føle på frykt er ikke noe å skamme seg over,
men når man tillater seg å la den ta helt overhånd,
innebærer det en vesentlig forringelse av livskvaliteten.
I videoen snakker jeg om “Kiwi”.
Problemet var sjølsagt det samme i andre butikker,
eller generelt “Ute i verden”.
I perioder var jeg direkte folkesky.
Da jeg omsider våget å møte min egen angst,
og stå i det fysiske og mentale ubehaget det medførte,
kom bedringen raskt.
