Dersom jeg er innkalt til et forhandlingsmøte,

kan jeg velge å møte opp slik:

 

 

Underforstått:

Denne dama gir ikke ved dørene!

Hun har fått nok!

Nå er det helt slutt på å please,

eller være ettergivende på noen som helst måte!

 

“Det min tur til å kreve, og å få det som jeg vil!

Jeg har nemlig erfart at det er de som roper høyest,

og står på krava, som trekker det lengste strået!”

 

(Syntes jeg de personene virket særlig sympatiske?

Fikk jeg lyst til å komme dem i møte?

Sa jeg ja med glede, eller fordi jeg ikke våget å si nei?)

 

Jeg kan også velge å opptre på en annen måte:

 

Jeg kan være lydhør til det de andre har å si…

…i stedet for å leke “God Dag Mann, Økseskaft” – leken.

 

Kanskje blir jeg positivt overrasket?

 

Så kan jeg eventuelt komme med innspill/forslag til løsninger.

Jeg kan bestrebe meg på å bruke få ord og puste med magen,

(noe jeg ofte ikke klarer hvis jeg er veldig engasjert eller opprørt)

og være mest mulig konkret og tydelig.

 

Kanskje opplever jeg at jeg må svelge noen kameler…

 

Bare den ikke var så stor at den satte seg helt på tverke i halsen…

 

Så må jeg kanskje gå hjem fra forhandlingsbordet

og bestemme meg for å fordøye denne kamelen.

Ellers kan den resultere i…

 

..total forstoppelse!

 

Fordøyelsesprosessen går gjerne enklere,

hvis jeg føler at jeg har oppført meg ryddig og realt

under forhandlingene.

 

Men:

Hvis min opplevelse er at jeg nesten bare har sittet og svelget kameler

og knapt har blitt møtt på noen av mine ønsker….

 

…må jeg nok først og fremst se på min egen adferd.

 

Hva er det ved meg som gjør at dette skjer?

 

Det er slett ikke sikkert at det hjelper å forlate forhandlingsbordet

og bevege seg over til det neste.

Er “Nissen med på lasset”,

er det stor sannsynlighet for at det samme vil gjenta seg

ved det nye bordet.

 

Våger jeg å slippe taket i noe av det som er;

enten det dreier seg om et forhold, en jobb,

eller noe helt annet?

 

Er jeg villig til å gi slipp på mye av “tryggheten” ved det vante?

Kan jeg klare meg uten sikkerhetsnett i form av “En fot i hver leir”?

 

Dersom jeg kan svare “ja” på dette,

behøver jeg ikke svelge en hel kamelflokk

hver gang jeg er i en posisjon

der jeg må forhandle/bidra til å finne løsninger.

 

Jeg kan nemlig velge å forlate åstedet (uten stor dramatikk),

i visshet om at dette er så fastlåst

at det ikke er verdt å bruke mer tid og krefter på det.

 

Det har gått ut på dato…