Jeg husker ikke sist det var billettkontroll på bussen.

Tilsynelatende har Coronaen skremt vekk alt av kontrollører.

 

Ikke det at jeg har har hatt noe å frykte.

Jeg har ikke for vane å snike.

 

Da venninna mi skulle ta bussen hit,

kom det imidlertid en kontrollør

nesten med det samme hun hadde satt seg.

Hun hadde sitt på det tørre,

så det var ikke noe problem.

 

I går hadde hun en avtale på en annen kant av byen.

 

“Dra i go’ ti’, så du er sikker på at du rekk det.

Je pleier å beregne en halvtime ekstra

når je skar tel en stann je itte har vøri før.”

 

Det ble så hun hørte på rådet mitt

for det var viktig at hun kom i rett tid til denne avtalen.

 

Rett etter at hun hadde gått av bussen,

merket hun, til sin store forskrekkelse,

at hun var skikkelig våt i buksebaken.

 

Nå hadde hun altså absolutt ikke “sitt på det tørre”.

 

Det kunne være vann eller brus…

Det kunne også være noe mye verre…

Uansett er det ikke hyggelig å møte opp til en avtale

med klissvåt buksebak!

 

Rett ved der hun oppholdt seg, var det en Fretex-butikk.

Det ble redningen…

 

Etter at hun kom ut av butikken, syntes hun at hun kjente

en rar, “gammel” lukt av den brukte buksa hun hadde kjøpt.

 

Neste stoppested ble XXL.

Få minutter senere hadde hun gått til innkjøp av ei snerten turbukse.

 

En kan vel trygt si at dette ble en dyr busstur…

 

Men…

…to fine bukser fikk hun seg i alle fall.

 

Både buss-buksa og Fretex-buksa

har fått seg en omgang i vaskemaskina mi.

 

Snasen Fretex-bukse!

 

Turbuksa!

 

I kveld konkluderte venninna mi med følgende:

“Det var bra du sa at jeg skulle dra litt før,

så jeg slapp å troppe opp med våt buksebak.

 

På den annen side…

…om jeg hadde dratt senere…

 

…så hadde jeg ikke havnet i det våte buss-setet…”

 

 

Egentlig var det min skyld alt sammen…