I dag har jeg vært på Norsk Folkemuseum for aller første gang.
Det er en knapt 40 minutters busstur herfra.
På muséer handler det jo mye om
hvordan folk levde “før i tida”.
Jeg liker å rusle rundt i “Gamle Dar”.
Aller finest syntes jeg faktisk det var,
å gå rundt i de delene av museumsområdet
som handlet om nyere tid.
Med det mener jeg forrige århundre.
Det var ei dame jeg la ekstra godt merke til.
Det var a’ Martha Olsen.
Jeg fant ut at hun var født i 1889.
Det var samme året som min mormor Olea.
Martha bodde det aller meste av livet sitt i Stupinngata 10 på Enerhaugen.
Huset er gjenoppbygd, slik at de som rusler rundt på muséet
kan få ta en tidsreise tilbake til 1954.
Jeg likte meg hjemme hos a’ Martha og familien!
Jeg har zoomet inn bildene på denne plakaten under her,
slik at de skal bli litt tydeligere:
Her sitter Martha med datteren Else på fanget.
(Legg merke til hatten!)
Mannen Hans Christian står til høyre for henne.
Hans datter fra et tidligere ekteskap (Anna) står til venstre for Martha.
Bak til venstre står Hardis, Marthas kusine.
I 1916 flyttet familien på fire inn i Stupinngata 10.
Året etter skjer det forferdelige:
Hans Christian dør av tuberkulose,
og blir begravet dagen før sønnen Kristian blir født.
Der sitter Martha som eneforsørger, med to ganske små døtre,
og en nyfødt liten pjokk.
Det kan ikke ha vært enkelt for henne!
På bildet til venstre er Martha avbildet sammen med de tre barna.
Året er 1922.
Til høyre er hun sammen med datteren Else og barnebarnet Thorill. (i 1949)
Else, mannen og barna bodde i Stupinnveien 10, sammen med Martha,
i flere år før de fikk egen leilighet på Lambertseter i 1954.
På kammerset sov Martha og de to barnebarna.
Dattera Else, og mannen Thorbjørn, hadde soverom i stua.
Sovesofaen var deres felles seng.
Her var det glass foran døråpningen, så det har blitt litt gjenskinn i bildet.
Ellers var det “åpent hus” hjemme hos Martha og familien!
Et glimt fra kjøkkenet…
Litt hem’kosli’ i all sin enkelhet…
Da jeg skulle si takk for meg,
var det akkurat som om noen passet litt ekstra på…
Jeg er nemlig ikke den som er flinkest til å se meg for.
Derfor kunne jeg fort ha trynet da jeg skulle gå ut på trammen…
Så smalt var det øverste trinnet i trappa…
Kanskje var det a’ Martha som passet litt på meg?
Jeg tror hun var ei varmhjertet, raus og samtidig veldig tøff, dame!
I 1959 ble Enerhaugen sanert.
Da flyttet Martha til ei ny og moderne leilighet på Sandaker.
Det er ikke så langt fra her jeg bor nå.
Jeg liker godt at muséet gjør slike grep;
altså at de har zoomet inn på familien som bodde i huset.
Fantasien min settes i sving.
Det er nesten så jeg fornemmer folka som en gang bodde der.
Jeg blir ordentlig nysgjerrig på dem, og får lyst til å vite mer!
Åh, sånt liker jeg veldig godt, å se hvordan folk levde før i tiden. Det var på den tiden da Martha var født, at min farmor også ble født. Så dette var ekstra kjekt å se synes jeg. Min farmor døde da jeg enda var liten.
Det var enkle kår ja, men jeg synes de hadde det fint og koselig likevel. Er jo litt glad for at vi har mer plass nå til dags, for jeg ser ikke for meg at jeg skulle sove i stuen, og kanskje sammen med ungene mine også 😉
Tusen takk for titten inn i historien, det er bra at noe blir tatt vare på for ettertiden 🙂
Ja, da var din farmor og min mormor omtrent like gamle. Vi er jo ikke vant til å måtte leve så tett på hverandre. Vi er ganske godt vant – egentlig rimelig bortskjemte. Det var sikkert ikke alltid så enkelt, men de måtte bare være runde i kantene, for de hadde ofte ikke noe annet alternativ. 🙂
Var en del på Folkemuseet da guttane var små.. men tror ikke jeg har vært inne i det huset der.. spennende med historier fra “før i tida”.. 🙂 Sjarmerende med slike små hus.. men var nok ikke bare bare å bo så trangt som mange gjorde før.. og den trappa så skummel ut.. Fin uke videre til deg <3
Takk! 🙂 Jeg tror denne delen av Folkemuseet kanskje er en nyere del. Det er ikke sikkert den delen var gjort i stand da du var der med gutta. Jeg likte i alle fall godt denne delen. Jeg har vært i hus/leiligheter som minnet om denne. 1954 var jo bare ni år før jeg ble født.
Dette er spennende ja – ville likt å visst mye mer! Er så glad i sånn gammel historie! Tror jeg må komme meg på et sånt type museum snart igjen….! Klem <3
Ja, det er veldig fint å rusle rundt på slike plasser. Du har jo tatt en del bilder av nedlagte bruk og gamle ting som “står til nedfalls” når du har vært ute på tur. 🙂 Disse tingene forteller en historie, og det setter fantasien i sving. 🙂