Det skjer stadig…

…at jeg finner noe å irritere meg over.

 

Noe i mine omgivelser er “feil”.

Verden er ikke som den burde…

Folk er ikke som de burde…

 

Er det rart at jeg blir motløs og sur, eller?

 

Dette skjer jo innimellom…

…til tross for at jeg stadig leser bøker,

eller hører på videoleksjoner som handler om…

…at det er min måte å forholde meg til verden på…

…som skaper min virkelighet og min hverdag!

 

Når jeg har det slik, er det viktig å få nytt påfyll…

…eller repetere noe av det jeg har hørt/sett før.

 

Alle trenger ikke gjøre det på samme måte som meg.

Altså: Se/høre på videoleksjoner med de

som virkelig har ervervet kunnskap…

…og har tatt noen kvantesprang i livet sitt.

 

Noen har tilsynelatende et eget talent for å finne ut av det på egenhånd.

Frodithen er en av dem.

Visst kan hun ha sine tunge stunder og grå dager,

men hun er skikkelig god til å dra seg opp igjen!

 

Det betyr ikke at hun ikke kan ha noe å irritere seg over…

….eller at hun aldri blir sur og gretten.

Det betyr bare at hun i hovedsak “velger sine irritasjoner med omhu”…

…og skaper sin egen lykke!

 

Nå tror jeg vel ikke at jeg normalt er den aller verste Sytende,

Surmegga i verden heller.

 

Jeg var det kanskje i en periode av livet…

…men jeg fikk virkelig erfare hva alt dette negative,

sjølmedlidende tankespinnet kunne medføre.

 

Det handlet både om å bli skikkelig sjuk…

…og om å miste mye av nettverket sitt.

Jeg ble jo ekstremt sjølsentrert og uspiselig.

 

I dag har jeg blitt ganske god til å finne på noe som gir meg glede.

Jeg snur fortere enn før når jeg skjønner

at jeg koser meg litt for mye i offerrollen.

 

Det er så sørgelig lett å bli en “klager”.

 

Partneren din er en dust:

På jobben blir du aldri tatt hensyn til…

Folk oppfører seg virkelig ikke slik mot deg som du fortjener…

 

….eller?

 

Jeg har sagt det før:

Jeg er blitt knakende god i teorien…

 

Noe annet jeg er “dyktig” til er…

…å overføre min nokså nyervervede kunnskap på andre…

(Alle er ikke like interessert! 😉 )

 

Når det kommer til praksisen,

får jeg stadig noen påminnelser om hvor langt jeg har kommet.

Noen ganger føler jeg at jeg har kommet sørgelig kort.

Jeg kommer rett og slett til kort!

 

Men…jeg synes dette er så utrolig spennende,

og jeg vil så gjerne leve det jeg lærer i praksis.

I alle fall det meste av tida.

 

Jeg tror ingen aldri går i dårlige spor.

Da må man jo være “utlært”…

…og det blir fort kjedelig… 

 

Noen ganger merker jeg at jeg begynner

å dvele for mye ved noe av det som er historie.

 

Gamle sorger blir “gode som nye”.

 

Jeg kan ikke gå lenge i dette tankespinnet, før jeg kjenner det i kroppen.

 

Stramminger, og en følelse av å være stresset,

sjøl om jeg egentlig ikke har det minste grunn til det.

Da har det negative tankesurret rett og slett 

forplantet seg i skrotten min!

“Å , dænna skuldra, altså!”

 

Skuldra plaget meg ei god stund.

Den ble mye bedre da jeg begynte å gjøre øvelser

jeg fant i boka: “Frisk skulder!”

Nå gjør jeg bare vedlikeholdsøvelser,

og skuldra oppfører seg (stort sett) pent.

 

Jeg blir det jeg tenker!

 

(Jeg skrev om “gjenganger-temaer” på her på bloggen  i går.

Dette temaet er absolutt en gjenganger hos meg!)