Den Nedtyngede og Den Nakne

 

Denne karen står på Akershus festning:

Han bærer tungt…

og støtter seg på noen provisoriske krykker.

 

Skal han forestille en skadet soldat

på vei hjem fra slagmarken?

 

Jeg vet ikke…

 

 

Denne dama hadde lagt seg til på Aker Brygge:

 

 

Hun tok ingen notis av folk som passerte.

Tilsynelatende var det helt naturlig

for henne å ligge der i nettoen.

(Men det sto “Hold avstand” under stolen,

så ingen skulle trø henne for nære!)

 

Disse to figurene symboliserer sinnsstemningene

jeg beskrev tidligere i dag:

Innimellom nokså nedtynget,

og innimellom avslappet og mer “lettlivet”.

 

På bildet under har jeg foreviget ei

som verken er spesielt nedtynget eller lettkledd.

Hun er kledd etter forholdene, og det på mer enn en måte.

 

Frodithen har vært innom et “Take-away”-sted,

og kjøpt seg kaffe og drikke.

 

“Ulastelig antrukket” er vel det rette utrykket her.

 

Men…hun var litt “rocka” på bena i dag! 😉

 

 

Den Todelte Damen

 

 

Del 1

 

Damen er glad for at hun har en jobb å gå til.

Hun bor i en hyggelig leilighet.

Hun har begynt på skrivekurs. 

Det er veldig lærerikt og inspirerende!

Hun gleder seg til å starte dagen med friskriving. 

Hun kan kommunisere med folk på nettet. 

Telefon og internett er tingen!

 

Hun skal takle dette, om det så blir slik i et helt år til!

 

No problem!!

 

Del 2

 

Damen kjenner på en nærmest konstant knute i mellomgulvet. 

Hun har stadig vondt i hodet.

Plutselig begynner hjertet å galoppere. 

Innimellom suser det i ørene…

Hun legger seg ofte klokka 22,

og sover som regel mellom klokka 2300 og 0700. 

Likevel føler hun seg nokså trøtt og energiløs.

 

Hun tar seg i å studere vaksine-oversikten hver dag.

Til og med den nøkterne modellen tilsier 

at de fleste vil kunne få tilbud om vaksine i løpet av sommeren.

Den antatt “skumleste” vaksinen er satt på pause,

og flere nye vaksiner er underveis.

 

Kanskje er det et lys i tunnelen…?

 

En morgen begynner tårene å renne

uten at hun forstår hvorfor.

Hun har lyst til å hyle:

“Je er så dritt lei tå alt!”

 

Men…

hun er da ikke lei seg?? 

Hun takler da dette helt fint!? 

Visst gjør hun det!!

Hun liker jo godt å være mye alene!

 

Hun har faktisk ingenting å klage over.

Hun vet at mange har det så utrolig

mye verre enn henne!

 

 

Noen dager er det bare slik…

…at det ikke er så enkelt å holde motet oppe.

 

Noen dager er det litt ekstra tungt.

Det er helt greit å tillate seg å være lei seg,

(en liten stund),

sjøl om en vet at en har det bra.

(i alle fall etter forholdene).

 

Todelte damer blir forresten ekstra oppfinnsomme

“I disse tider”!

Det er en liten glede i det å finne løsninger…

… på det man faktisk har en råd med!

 

Når skolissene er i ferd med å gå helt i oppløsning…

 

…og skobutikkene er stengt med gitter… 

 

Når man blir møtt med skilt der det står:

 

 “Beklager, vi holder stengt!…” 

 

…så må man lete etter 

andre løsninger.

 

De finnes som regel.

 

Det er bare å flytte lisser

fra den ene skoparet til det andre!

 

Litt for korte, men de gjør nytta!

 

Om en liten stund kan de flyttes tilbake igjen!

 

Det er jo…

 

…vår!!

 

Tre…et “dumt” tall?

 

Jeg liker formen på tretallet.

Jeg liker også sekstallet og nitallet.

Alle disse tallene har runde, fine former.

I mine øyne representerer de noe mykt og feminint.

 

Fire, fem – og sjutallet er jeg ikke så glad i.

De er så skarpe og kantete.

 

Jeg har mange tretall i fødselsdatoen min. 

Mars er måneden jeg har bursdag.

Altså den tredje måneden i året.

 

Jeg er født i 1963. 

Her har jeg alle favoritt-tallene mine samlet!

 

I enkelte sammenhenger er ikke tretallet så gunstig.

En eller annen gang har noen uttalt:

 

”Tre er et dumt tall!”

 

For eksempel kan det være litt utfordrende

når tre venninner møtes.

 

Kanskje er det slik at det er en av dem

som er bindeleddet i gruppa?

Så ender de to andre opp med å (kanskje ubevisst)

konkurrere om hennes gunst?

 

Jeg opplevde å falle litt ut av et

“trekant”- venninneforhold på videregående.

 

I begynnelsen var jeg bindeleddet

i denne gruppa på tre.

Etter hvert fant de to andre tonen, 

og jeg endte med å være den

som havnet ut på sidelinja.

 

Det var litt sårt…

…men jeg konfronterte aldri de to andre med det.

 

I dag har jeg ingen problemer med å innse

at de to hadde mer til felles.

 

Derfor forstår jeg at det som skjedde var nokså naturlig. 

Det var bra at jeg aldri “tok det opp” og klaget min nød. 

 

Vi kan aldri tvinge noen til å være vennene våre. 

Det må være en form for gjensidig interesse

i det å vedlikeholde en relasjon.

 

Det som skjedde på videregående,

handlet ikke om at jeg ikke var “bra nok”. 

Like fullt er ikke slike scenarioer

så enkle å takle når man er 17-18 år,

og kanskje har følt seg som “Ensom Ulv”

i mange sammenhenger.

 

Det er vel ikke alltid så lett å se sånt klart

når man nærmer seg 58 heller?

Tryggheten i det å ha erfart

at enkelte venninneforhold har vart i veldig mange år,

gjør det imidlertid enklere å takle at noen vennskap avsluttes.

 

Kanskje går noen av de som har vært ganske nære venner

gradvis over til å bli “bekjente” i stedet?

(Eller motsatt!)

 

Tre individer i et kjæresteforhold

kan også bli temmelig komplisert…

Særlig hvis det er en som er “bindeleddet”

og de to andre ikke vet om hverandre!! 😉

 

Tre kan være et fint tall, også i relasjoner.

Tre mennesker kan utfylle hverandre.

Det vil si: 

Hvis de er bevisste på at de må unngå konkurranse

og sammenligning.

 

Noen ganger kan jeg lære mer av

å lytte til en samtale mellom to andre,

enn av å delta så veldig aktivt i dialogen.

 

At jeg ikke kommer så mye til orde,

betyr ikke at jeg blir holdt utenfor!

I stedet for å kjempe om plassen,

kan jeg finne min plass.

 

Det behøver ikke å være “Min faste plass”!

 

Tallet tre er mitt favoritt-tall!

 

 

 

Ordmylder, mauring og kaos

 

 

Ordene myldret i hodet hennes

lik maur i ei maurtue.

 

Men…

…i motsetning til maurene

klarte hun ikke å mobilisere tilstrekkelig

med viljestyrke og arbeidslyst 

til å skape noe konkret.

 

Hun fikk knapt et ord ned på papiret.

 

“Tenk, så enkelt det hadde vært

om jeg hadde vært som mauren?

En enkel skapning

som lot seg styre av instinkter!”

 

Så slo det henne:

 

“Kanskje er det nettopp det 

som er det største problemet?

Jeg går på autopilot

og lar meg styre av stemmen 

som sier:

 

Jeg er ikke flink nok.

Jeg får ikke til.

Jeg er altfor ustrukturert!

Dette er ubehagelig.

Jeg vil ikke!!

 

Det er like greit å gi opp…”

 

 

 

 

Sunnere enn det som godt er

 

“Mor, kaker skal ikke være sunne,

de skal være gode!”

 

Det var dattera som kom med et aldri så lite hjertesukk

da hun var på besøk her i fjor.

Jeg hadde nemlig slått til med enda ei “sunn” kake…

 

Det var ikke første gang

hun hadde blitt utsatt for mors sunnhets-stunt.

 

Med jevne mellomrom,

ble nemlig både hun og brødrene hennes

påført mer eller mindre velsmakende, “sunn” bakst.

Dette skjedde hver gang mor

hadde kastet seg på enda en sunnhetsbølge.

 

Jeg har fortsatt ikke gitt opp drømmen

om å lage ei god og sunn kake.

 

I dag fant jeg derfor ut at jeg skulle kreere noen sunne muffins.

Jeg skrev omhyggelig ned alle ingrediensene

etter hvert som jeg “fant på”.

 

Tanken var å publisere oppskrifta her på bloggen…

…så flere kunne få glede av min kreativitet.

 

Det ble med tanken…

Så langt ser det bra ut…

 

Men…

“Kveldsmat”.

 

Muffins med diverse malte nøtter og frø,

akkompagnert av gresk yoghurt

og “syltetøy”, helt uten søtning.

 

Til trøst innvilget jeg meg en liten dæsj honning

som topping på yoghurten.

 

Hvis det er noen som har lyst på oppskrift

på noen kompakte, seige greier

med ubestemmelig smak, så er det bare å si fra…

 

 

Frokost for å få i gang forbrenninga?

 

Jeg har aldri vært noe frokostmenneske.

I hvert fall ikke klokka sju om morgenen.

 

Hvis jeg hadde lagt alle frokost-brødskivene

jeg har tvunget i meg i årenes løp

oppå hverandre…

…så hadde det blitt et brødskive-berg

høyere enn blokka jeg bor i.

 

Uansett har jeg bare vært nødt til å spise før skole eller jobb.

 

Hvis ikke har jeg nemlig fått dundrende hodepine utpå dagen.

Dessuten et humør så labert,

at jeg har vært totalt uegnet til all form for sosialt samvær.

 

Nå er livssituasjonen min en helt annen,

 

Jeg jobber mest på ettermiddag og kveld.

Bare unntaksvis begynner jeg på jobb før klokka 11.

 

Nå er det slutt på å tvinge i seg frokost tidlig om morgenen!

 

Jeg kan gjerne gå til klokka 12 uten mat,

bare jeg får i meg morgenkaffen og et par glass sitronvann.

 

Jeg har imidlertid alltid hørt at frokosten er det viktigste måltidet.

Den bør man i hvert fall ikke hoppe over.

Det er kveldsmaten som er Den Store Stygge Ulven.

 

Men enkelte påstår noe ganske annet…

 

Jeg bestilte kokeboka til Mari Krogshus

i forbindelse med at jeg tok et fire ukers nettkurs

med henne rett etter nyttår.

I denne boka står det at det er helt ok å “halvfaste”,

og vente med å spise til et godt stykke ut på dagen

 

Kroppen har bare godt av å slippe å skulle fordøye mat

fra tidlig morgen til sen kveld.

 

I dag inntok jeg “frokosten” ca kl 13.

Da hadde jeg rukket både ei skriveøkt, yoga, og en gåtur.

 

Selvfølgelig dro jeg ikke på noen lang tur.

Det gjør en ikke uten “drivstoff på tanken”.

 

Visst kjente jeg at jeg hadde gått vel lenge uten mat,

men jeg ble ikke spesielt slapp eller svimmel.

 

Jeg vil spise meg god og mett når jeg først skal spise.

(Ikke stappmett!).

 

Å gå og glede seg til neste “måltid” om to timer,

(bestående av sånn ca et halvt knekkebrød,

et kvart eple + 1 ss cottage cheese og to nøtter)

det passer meg definitivt ikke.

 

Jeg orker ikke sånne tyningsopplegg.

Når jeg har holdt på med slike dietter,

har jeg endt opp med å nistirre på klokka

og tenke på mat hele dagen.

 

Men altså:

Når man har feiret fastelavn i halve februar,

så må det innstramminger til i mars.

 

Poenget er jo at det skal være noe

som jeg trives med i hverdagen.

Jeg er stadig på leit…

…og blir like henrykt hver gang jeg tror at jeg har sett lyset.

 

Jeg er overbevist om at clouet er å ha et kosthold

som medfører små blodsukkersvingninger.

Om jeg spiser mat som metter,

uten å gi meg disse store svingningene,

så tror jeg mye er vunnet.

 

Joda, det er lov å håpe…

 

Nå venter jeg bare på at vepsetaljen skal begynne

å gjøre seg gjeldende…

 

(Innlegget er overhodet ikke sponset på noe vis!)

 

 

Superstar & Standup-Comedian…

 

Det var jo det som var en del av drømmen…

 

Altså at jeg skulle få mulighet til å stå på ei scene i Oslo…

…og kanskje bli bittelittegranne berømt?

 

Bygdekjerringa, som hadde bodd mer enn

en halv mannsalder på Hedemarken,

hadde bestemt seg for å starte et nytt og spennende liv…

…i byen.

 

Få måneder etter at jeg hadde flyttet til Oslo,

meldte jeg meg på Standup-kurs.

Det var morsomt å høre lærerne fortelle om sine erfaringer…

…og motta tips fra dem…

 

Litt mindre morsomt var det da vi skulle begynne å skrive manus

til vår første opptreden.

 

For: Hva var egentlig en “punchline”?

 

Jeg hadde jo en bakgrunn som klassens flinkeste stilskriver…

…så da begynte jeg med å skrive en form for stil…

…i håp om at det skulle gjøre susen…

 

Tilbakemeldingen fra læreren som leste i gjennom

det jeg hadde skrevet

var ikke overveldende positiv.

Han satte noen streker på fire-fem steder i manuset.

“Her har du noe å bygge videre på!” 

 

Hallo!!

Jeg hadde jo skrevet en morsom historie, hadde jeg ikke??

Skulle jeg liksom skrive det meste om igjen??

 

Men…jeg innså jo rimelig kjapt…

….at her holdt det ikke med:

“Flink til å skrive stil for førti år siden.”

 

Jeg måtte skrive om nesten hele manuset,

og jeg angret bittert på at jeg hadde begitt meg ut på dette.

 

Jeg følte slett ikke at jeg mestret kunsten

å skrive et godt standup-manus!

(Hvordan skulle jeg forresten kunne forvente det,

når jeg aldri hadde gjort det før??)

 

Da dagen for første “Nybegynnerkveld” opprant,

var de mellom fem og ti minuttene jeg skulle stå på scenen

omtrent det eneste som sto i hodet på meg.

 

Så prøvde jeg å trøste meg sjøl med

at jeg ofte hadde fått høre at jeg hadde et visst…

 

…skuespillertalent.

 

Dette talentet, kombinert med mitt påståtte historie-fortellertalent,

måtte vel kunne bidra til å berge meg i gjennom på et vis?

 

Iført arvekjole etter Frodithen, ny hold-in-strømpebukse og rød lue,

dro jeg til “Josefines vertshus” med hjertet i halsen.

 

Jeg følte at katastrofen var nær…

 

Her er jeg fotografert under min debut-opptreden.

 

Nervene sto på høykant.

Publikum lo ikke da de “skulle”.

De lo faktisk på helt feil steder!

Jeg ble (om mulig) enda mer skrekkslagen enn jeg allerede var.

Dessuten trakk jeg den slutningen

at de antagelig lo fordi de så

at hold-in strømpebuksa mi hadde sklidd ned.

 

Det medførte jo det stikk motsatte av hva som var hensikten:

 

Magevalken ble mer fremtredende i stedet for mindre!

 

I tillegg var jeg så tørr i munnen at det føltes som om

overleppa hadde hengt seg opp på fortennene.

Jeg så helt sikkert ut som en blanding av

ei diger purke og en kanin der jeg sto!

(Tenkte jeg – da jeg satt og skalv og skjemtes på bakrommet etterpå!)

 

Noen annen forklaring på latteren som hadde bølget mot meg

da den ikke skulle…

…hadde jeg ikke!

 

 

Bildet under er tatt en drøy måned senere.

Jeg hadde gjort det motsatte av det standup-lærerne hadde anbefalt:

I stedet for å flikke på manuset fra den første Nybegynner-kvelden,

hadde jeg skrevet et nytt.

 

Litt mer “ovapå” og på hjemmebane her…

 

Jeg rundet av opptredenen med

en gammel “Bonderomantikk-ræpp”

som jeg skrev for noen år tilbake.

Mitt manus handlet nemlig om “dating” denne kvelden.

 

 

Så langt har det ikke blitt flere standup – opptredener.

Ikke tror jeg at det blir det heller.

 

Nå er jo uansett det meste av kulturlivet stengt ned her i byen.

 

Men…

…et lite vers med tanker om Standup-erfaringa har jeg laget i dag:

 

 

Det jeg ikke kan si i Kassakøa på Kiwi

 

Jeg står foran kassa på Kiwi.

Som vanlig har jeg nyspritede hender.

Jeg er selvfølgelig “ulastelig antrukket”

med engangsmunnbind,

festet etter alle kunstens regler.

 

Det er knapt nok kø.

Butikkmedarbeiderne er raske til å ringe etter forsterkninger

så fort de ser tendenser til opphopning foran kassene.

 

Bak meg står en lang, gråhåret mann.

Jeg vil anta at han er mellom 60 og 70 år.

Han er iført et svart tøymunnbind.

(I tillegg til vanlige klær!!)

 

Så langt virker altså alt ok…

(Om han har nyspritede hender får jeg jo ikke sjekket!)

 

Men…da jeg skal betale for varene

“rykker han stadig lenger fram i køen”

som faktisk bare består av ham og meg.

 

I det jeg skal til å taste koden,

står han høyden 50 cm unna meg.

 

Nå blir jeg skikkelig irritert inni meg.

For det ene er det nemlig minimum

en meter avstand som gjelder!

For det andre skal man ikke henge over folk

som er i ferd med å taste bankkoden sin!!

 

Jeg kaster et surt blikk i hans retning.

Demonstrativt holder jeg

den venstre hånda foran tastaturet

samtidig med at jeg trykker.

 

Inni mitt hode har det dukket opp noen skikkelig stygge ord:

 

Skar je sparke deg i b…. hell, din innpåslitne…

 

…grævling!”

 

 

Tenk om han var tankeleser?

Tenk om jeg hadde sagt det høyt??

 

Da hadde jeg nok følt at jeg ikke kunne

ha handlet hos Kiwi på lange tider.

I alle fall ikke i den butikken.

 

Jeg hadde nok gjort meg bemerket

på en lite fordelaktig måte…

…for å si det sånn…

Kanskje hadde de ansatte forlangt å få ta bilde av meg?

(Uten munnbind.)

 

Og…

…så hadde de hengt opp plakat

med bildet av meg i butikkvinduet:

 

 

Så…

…det var nok bra at jeg holdt de stygga orda inni meg!!

 

Hvis ikke måtte jeg kanskje ha begynt

å gå med både parykk, solbriller 

og munnbind på butikken!

 

Bare for å være helt sikker på…

 

…at jeg ikke ble gjenkjent?

 

 

Kanskje jeg bør begynne å følge “oppskrifter”?

 

Det kan være kjekt å ha en form for oppskrift…

…enten det gjelder matlaging eller noe annet.

 

Jeg trenger ikke på død og liv å finne opp kruttet sjøl hver gang.

 

Gjennom livet har jeg jo gått på noen smeller

på grunn av at jeg har prøvd på nettopp det.

 

Som eksempel kan jeg nevne: “Tross – Karis Bilgummi-imitasjon”.

Det var’n far som kom med denne nokså treffende beskrivelsen…

…en gang jeg hadde funnet ut at jeg skulle komponere

ei helt ny kakeoppskrift.

 

 

Nylig skulle jeg skrive en slags presentasjon av meg sjøl.

Så fikk jeg tilbakemelding om at det jeg hadde skrevet

skilte seg nokså mye ut fra det de andre hadde skrevet.

 

Ønsket jeg likevel at det skulle publiseres?

 

“Jada, bare legg det ut. Jeg trenger jo ikke være lik de andre!”

Omtrent slik lød min (nokså eplekjekke) tilbakemelding.

 

Da presentasjonene hadde blitt publisert,

ble imidlertid kjerringa en smule betenkt…

 

Presentasjonen min skilte seg nemlig definitivt ut…

 

Om det var på en positiv måte vil tida vise.

 

Jeg er høyst usikker…

 

Uansett:

Jeg har ikke gjort noe “galt” overfor noen andre.

Jeg har muligens bare dummet meg littegranne ut.

 

Noen ganger er det nok klokt å følge en slags mal.

 

Når jeg velger å gjøre “som jeg sjøl føler for”,

så får jeg bare ta konsekvensene av det!

 

 

 

Denne vaffelen er ikke som andre vafler.

 

Jeg har brukt oppskrift, altså, men vaffelen smakte ikke

som surmjølksvafla hennes mor.

 

Nå er jo ikke det så rart da,

for det eneste røra har til felles med mors vaffelrøre er…

…egg og salt.

 

Oppskrifta het “brødvafler”, men vaffelen smakte ikke brød heller.

 

Det  er vel kanskje ikke å vente,

når hovedingrediensene (utenom egg)

er mandler og gresskarkjerner.

 

Jeg fylte vaffelen med kremost, issalat, pestomarinert kylling,

tomat, paprika og persille.

(Fyllet var min idé!)

 

 

Så brettet jeg den pent sammen,

og tok den med som niste på jobben i dag!

 

Det var både godt og mettende.

 

Neste gang jeg lager slike vafler,

skal jeg finne min egen vri på vaffelrøra også. 😉

 

Kanskje det blir Vrangvilje-vafla hennes Kari? 

 

 

Kvinnedag og “Kvinner mot menn”(?)

 

I dag er det 8. mars.

Kvinnedagen!

Det var i 1911 at Clara Zetkin tok initiativet til

den aller første markeringen av denne dagen.

 

 

Jeg leste denne artikkelen i går:

Fripass for ubrukelige menn

 

Jeg synes kvinnen bak kronikken har noen poeng.

 

Visst er det satt på spissen.

Visst forstår jeg at menn kan la seg provosere og føle seg stigmatisert.

Og, ja...

…vi kvinner har også vårt, jeg skal ikke påstå noe annet.

 

Noen ganger er det vel vi som får fripass?

“Du får vær så god være Helt, og ta trøkken…

…du som er mann!”

 

I mars/april i fjor så jeg mange menn som var alene på kolonialbutikken.

Det var gjerne på kveldstid, etter kl 20 at jeg observerte dem.

 

Bak handlevogner fullastet med bleier, dopapir, vaskemidler

og “mat som metter små og store munner”,

tuslet de rundt mellom reolene.

 

Noen av mennene snakket i mobilen samtidig som de lette i hyllene.

Det virket som om de snakket med “Kolonial-handlesjefen”.

I de fleste tilfeller er kanskje det fortsatt “Kvinnen i huset”?

 

Joda, det kan godt hende at det var kone/mor

som hadde best oversikt over hva som trengtes…

…men det var far var som ute i “Koronavirus-felten”.

(På dette tidspunktet visste vi jo lite om hvor smittsomt og farlig dette viruset var,

så det å gå inn på kolonialen føltes nokså skummelt; særlig her i Oslo og omegn.)

 

Likevel…

…så må jeg altså si meg enig med kronikkforfatteren

i noe av det hun skriver.

 

Mange menn beskylder kvinner for å stille for store krav til sine partnere,

eller til menn generelt.

I noen sammenhenger gjør vi kanskje det?

 

Men…

…jeg har også sett en del eksempler på at kvinner

kan ha tendenser til å forvente mindre av menn

enn av sine medsøstre.

Ikke minst i jobbsammenheng.

 

Jeg har jobbet både i skoleverk og helsevesen.

Spesielt innenfor pleie og omsorg er kvinner overrepresentert.

 

Jeg har sett tydelig forskjellsbehandling.

Særlig når det har vært snakk om unge ferievikarer.

 

Det har liksom vært så flott å få inn noen unge menn.

Så har det (tilsynelatende) ikke vært så nøye

om enkelte av dem nærmest har hatt for vane

å komme minimum 5-10 minutter for sent på jobb.

 

Heller ikke har det vært så nøye

om de har satt seg til å fingre med mobilen,

eller gått ut for å ta seg en røyk,

så fort de har kommet innafor døra.

Dette til tross for at arbeidsoppgavene har stått i kø…

 

Om de har tatt et tak, og ryddet kjøkkenbenken uoppfordret,

har de nærmest fått heltestatus.

“Å nei, for en kjekk gutt, altså!

Han er tydeligvis vant til å hjelpe mora si!”

 

At de unge jentene har gjort det samme,

har nærmest blitt sett på som en selvfølge.

Jevnt over har de også raskere blitt stemplet

som “late og udugelige”

om de ikke har vært lynraskt på pletten

og “fått unna” søl og rot!

 

Det mest betenkelige ved dette

er at det er voksne kvinner som forskjellsbehandler.

 

Mange i min generasjon, og de som er enda eldre,

synes det er imponerende

om gutter “tar i et tak” når det kommer til huslige sysler.

 

Det bør ikke være slik.

 

Er man ansatt ved en arbeidsplass, skal oppgaver gjøres,

uavhengig av arbeidstagerens kjønn.

(Joda, det finnes mannsdominerte yrker der jenter antagelig skjermes litt mer,

og slipper lettere unna de tyngste takene.)

 

 

 

I lengden holder det ikke med bare sjarmørtakter og glimt i øyet…

 

 

I et parforhold er imidlertid ikke det viktigste hvem som gjør hva.

I alle fall ikke så lenge det oppleves som

en har en grei arbeidsfordeling,

som begge parter er rimelig fornøyde med.

 

Kort sagt:

En følelse av å dra lasset sammen,

både når det kommer til praktiske gjøremål

og til ansvarsfordeling av andre typer oppgaver. 

 

Dessuten at begge viser vilje til å ta vare på forholdet…

…gjennom å vise omtanke og respekt for partneren sin.

 

Krigføring av typen:

“Hvem har det verst – kvinner eller menn?”,

 kommer det sjelden noe godt ut av.

 

Å bli mer bevisst sine egne holdninger og mønstre,

(og gjennom det endre på adferd som er lite hensiktsmessig)

kan være både nyttig og fruktbart…

 

Dessuten er det visst…

 

 

…noe som heter…

 

…Kvinnelist… 😉