Jeg har aldri vært noe frokostmenneske.
I hvert fall ikke klokka sju om morgenen.
Hvis jeg hadde lagt alle frokost-brødskivene
jeg har tvunget i meg i årenes løp
oppå hverandre…
…så hadde det blitt et brødskive-berg
høyere enn blokka jeg bor i.
Uansett har jeg bare vært nødt til å spise før skole eller jobb.
Hvis ikke har jeg nemlig fått dundrende hodepine utpå dagen.
Dessuten et humør så labert,
at jeg har vært totalt uegnet til all form for sosialt samvær.
Nå er livssituasjonen min en helt annen,
Jeg jobber mest på ettermiddag og kveld.
Bare unntaksvis begynner jeg på jobb før klokka 11.
Nå er det slutt på å tvinge i seg frokost tidlig om morgenen!
Jeg kan gjerne gå til klokka 12 uten mat,
bare jeg får i meg morgenkaffen og et par glass sitronvann.
Jeg har imidlertid alltid hørt at frokosten er det viktigste måltidet.
Den bør man i hvert fall ikke hoppe over.
Det er kveldsmaten som er Den Store Stygge Ulven.
Men enkelte påstår noe ganske annet…
Jeg bestilte kokeboka til Mari Krogshus
i forbindelse med at jeg tok et fire ukers nettkurs
med henne rett etter nyttår.
I denne boka står det at det er helt ok å “halvfaste”,
og vente med å spise til et godt stykke ut på dagen
Kroppen har bare godt av å slippe å skulle fordøye mat
fra tidlig morgen til sen kveld.
I dag inntok jeg “frokosten” ca kl 13.
Da hadde jeg rukket både ei skriveøkt, yoga, og en gåtur.
Selvfølgelig dro jeg ikke på noen lang tur.
Det gjør en ikke uten “drivstoff på tanken”.
Visst kjente jeg at jeg hadde gått vel lenge uten mat,
men jeg ble ikke spesielt slapp eller svimmel.
Jeg vil spise meg god og mett når jeg først skal spise.
(Ikke stappmett!).
Å gå og glede seg til neste “måltid” om to timer,
(bestående av sånn ca et halvt knekkebrød,
et kvart eple + 1 ss cottage cheese og to nøtter)
det passer meg definitivt ikke.
Jeg orker ikke sånne tyningsopplegg.
Når jeg har holdt på med slike dietter,
har jeg endt opp med å nistirre på klokka
og tenke på mat hele dagen.
Men altså:
Når man har feiret fastelavn i halve februar,
så må det innstramminger til i mars.
Poenget er jo at det skal være noe
som jeg trives med i hverdagen.
Jeg er stadig på leit…
…og blir like henrykt hver gang jeg tror at jeg har sett lyset.
Jeg er overbevist om at clouet er å ha et kosthold
som medfører små blodsukkersvingninger.
Om jeg spiser mat som metter,
uten å gi meg disse store svingningene,
så tror jeg mye er vunnet.
Joda, det er lov å håpe…
Nå venter jeg bare på at vepsetaljen skal begynne
å gjøre seg gjeldende…
(Innlegget er overhodet ikke sponset på noe vis!)
Tror på dette. Jeg spiser for oftest etter 12. Og det kan hende at noe av det vi har hørt ikke stemmer helt. Noe kan ha sammenfallende motiv, feks, hva som fungerte greit å dyrke på femtitallet på store areal i USA og som kanskje påvirket kostholdspolitikk….litt…