Det var jo det som var en del av drømmen…

 

Altså at jeg skulle få mulighet til å stå på ei scene i Oslo…

…og kanskje bli bittelittegranne berømt?

 

Bygdekjerringa, som hadde bodd mer enn

en halv mannsalder på Hedemarken,

hadde bestemt seg for å starte et nytt og spennende liv…

…i byen.

 

Få måneder etter at jeg hadde flyttet til Oslo,

meldte jeg meg på Standup-kurs.

Det var morsomt å høre lærerne fortelle om sine erfaringer…

…og motta tips fra dem…

 

Litt mindre morsomt var det da vi skulle begynne å skrive manus

til vår første opptreden.

 

For: Hva var egentlig en “punchline”?

 

Jeg hadde jo en bakgrunn som klassens flinkeste stilskriver…

…så da begynte jeg med å skrive en form for stil…

…i håp om at det skulle gjøre susen…

 

Tilbakemeldingen fra læreren som leste i gjennom

det jeg hadde skrevet

var ikke overveldende positiv.

Han satte noen streker på fire-fem steder i manuset.

“Her har du noe å bygge videre på!” 

 

Hallo!!

Jeg hadde jo skrevet en morsom historie, hadde jeg ikke??

Skulle jeg liksom skrive det meste om igjen??

 

Men…jeg innså jo rimelig kjapt…

….at her holdt det ikke med:

“Flink til å skrive stil for førti år siden.”

 

Jeg måtte skrive om nesten hele manuset,

og jeg angret bittert på at jeg hadde begitt meg ut på dette.

 

Jeg følte slett ikke at jeg mestret kunsten

å skrive et godt standup-manus!

(Hvordan skulle jeg forresten kunne forvente det,

når jeg aldri hadde gjort det før??)

 

Da dagen for første “Nybegynnerkveld” opprant,

var de mellom fem og ti minuttene jeg skulle stå på scenen

omtrent det eneste som sto i hodet på meg.

 

Så prøvde jeg å trøste meg sjøl med

at jeg ofte hadde fått høre at jeg hadde et visst…

 

…skuespillertalent.

 

Dette talentet, kombinert med mitt påståtte historie-fortellertalent,

måtte vel kunne bidra til å berge meg i gjennom på et vis?

 

Iført arvekjole etter Frodithen, ny hold-in-strømpebukse og rød lue,

dro jeg til “Josefines vertshus” med hjertet i halsen.

 

Jeg følte at katastrofen var nær…

 

Her er jeg fotografert under min debut-opptreden.

 

Nervene sto på høykant.

Publikum lo ikke da de “skulle”.

De lo faktisk på helt feil steder!

Jeg ble (om mulig) enda mer skrekkslagen enn jeg allerede var.

Dessuten trakk jeg den slutningen

at de antagelig lo fordi de så

at hold-in strømpebuksa mi hadde sklidd ned.

 

Det medførte jo det stikk motsatte av hva som var hensikten:

 

Magevalken ble mer fremtredende i stedet for mindre!

 

I tillegg var jeg så tørr i munnen at det føltes som om

overleppa hadde hengt seg opp på fortennene.

Jeg så helt sikkert ut som en blanding av

ei diger purke og en kanin der jeg sto!

(Tenkte jeg – da jeg satt og skalv og skjemtes på bakrommet etterpå!)

 

Noen annen forklaring på latteren som hadde bølget mot meg

da den ikke skulle…

…hadde jeg ikke!

 

 

Bildet under er tatt en drøy måned senere.

Jeg hadde gjort det motsatte av det standup-lærerne hadde anbefalt:

I stedet for å flikke på manuset fra den første Nybegynner-kvelden,

hadde jeg skrevet et nytt.

 

Litt mer “ovapå” og på hjemmebane her…

 

Jeg rundet av opptredenen med

en gammel “Bonderomantikk-ræpp”

som jeg skrev for noen år tilbake.

Mitt manus handlet nemlig om “dating” denne kvelden.

 

 

Så langt har det ikke blitt flere standup – opptredener.

Ikke tror jeg at det blir det heller.

 

Nå er jo uansett det meste av kulturlivet stengt ned her i byen.

 

Men…

…et lite vers med tanker om Standup-erfaringa har jeg laget i dag: