Enkelte mennesker jeg har møtt på min vei

har jeg lyst til å si “Unnskyld” til!

 

I dag tenkte jeg på ei ung jente jeg møtte i 2011.

 

Hun var ganske fersk journalist i lokalavisen.

Dette var det året da jeg lagde lydbok.

 

Jeg trodde jeg skulle gjøre stor suksess.

I min sjølgodhet kontaktet jeg avisen

og lurte på om de ville lage en artikkel om dette.

 

Så kom denne unge, søte jenta hjem til meg for å lage et intervju.

Vi hadde noen trivelige timer sammen.

 

Men…

…nå kommer den biten jeg skjemmes over:

 

Jeg var veldig nøye på hvordan artikkelen skulle skrives.

Så nøye var jeg…

…at ikke bare blandet jeg meg opp i innholdet…

…jeg var så frekk at jeg begynte å rette på

måten hun skrev på også!

 

Jeg var nemlig så j….. flink til å skrive, jeg!

Nærmest som ekspert å regne!

En kommende Lydbokforfatter-stjerne!!

Jeg hadde nok litt av hvert å lære bort

til denne unge journalistspiren!

 

Fy søren!

Det var skikkelig ufint av meg!

Jeg er sikker på at hun ble dritt lei av meg,

men hun klarte å holde maska!

 

Om jeg hadde møtt henne i dag,

hadde jeg ønsket å be henne om unnskyldning!

Jeg ville ha stått på to meters avstand, og sagt:

 

“Unnskyld !!

Hadde jeg hatt muligheten,

skulle jeg ha gitt deg en kjempestor klem!

Jeg tråkket på deg, og overkjørte deg fullstendig!

Jeg var hovmodig og vemmelig, men jeg forsto det ikke!

Nå forstår jeg det!!

Du var et veldig hyggelig bekjentskap for meg,

men det var garantert ikke gjensidig.

 

Jeg håper du hadde kolleger som støttet deg, og sa:

Ikke ta det så tungt med den kjerringa!

Dette handler om henne, ikke om deg!”

 

Det hjelper lite å skamme seg over det man har sagt og gjort.

Uansett går det ikke an å få gjort det om igjen.

 

Dette er et bilde fra artikkelen.

 

Kjerringa som står der og viser fram “mesterverket” sitt,

hadde strevd ganske mye med seg sjøl.

Hun hadde mange år med bruk av antidepressiva

og beroligende piller bak seg.

 

I 2011 hadde hun endelig klart å kvitte seg med siste rest av pillebruk.

Nå skulle hun “reise kjerringa” og erobre verden…

…som den skribenten hun innerst inne alltid hadde vært!

 

Joda…jeg prøver nok å forsvare denne kjerringa litt nå…

…men hun oppførte seg slett ikke fint.

 

Jeg håper (og tror faktisk) at jeg har blitt litt klokere

og mer spiselig med åra…

 

 

Ti år eldre…

 

Det har skjedd noen endringer…

…både uttapå og inni…

 

 

 

 

Nylig fant jeg ut at jeg er lett å påvirke

når det er noe jeg ønsker meg!

(Joda, jeg visste det godt fra før, men nå fikk jeg enda et bevis!)

 

Jeg så en annonse på FB.

(Dette er noen dager siden, altså før jeg slettet Facebook-appen 😉 )

 

Det handlet om kvinner og aldersforandringer i huden.

Noen hadde funnet den optimale løsningen

for å bevare en ung og spenstig hud.

 

Ungdommelig, fløyelsmjuk hud vil jeg jo gjerne ha!

 

Jeg så på en informasjonsvideo.

Den var fryktelig lang, så jeg spolte litt for å komme til poenget.

 

Det handlet sjølsagt om ei “mirakelpille”.

Flere kvinner (som snakket norsk) reklamerte for pillen.

Det virket jo veldig troverdig da Anne og Kari (eller hva de het)

reklamerte for produktet.

 

Men…

…så var det liksom noe som skurret likevel…

Derfor jeg lot meg ikke lokke inn i

“Desperat ønske om å se ung og fager ut” – fellen.

 

Etterpå så jeg at noen hadde advart i kommentarfeltet under annonsen.

Det var visst veldig vanskelig å få stoppet abonnementet

hvis man først hadde hoppet på karusellen.

Mange hadde bitt på agnet, og nå var de ganske fortvilet.

 

De fantastiske resultatene hadde antagelig uteblitt…

 

Jeg tror at jeg får klare meg uten disse pillene. 

 

(Jeg fikk ikke til å overføre paint-tegninga med snap-bildet

i normalt format, så jeg måtte bare ta bilde av kreasjonen!)

 

Navnet på pillene, og designet på boksen,

har svært lite med mirakelpillene å gjøre.

 

Så…

…jeg håper at ingen tar dette for å være en reklame…

 

…for noe som helst!

 

 

 

 

“Jeg har ikke tid” er noe jeg ofte bruker

som unnskyldning for å utsette…

…og skyve noe foran meg.

 

Men..

…det er et spørsmål om å prioritere…

…i stedet for å prokastinere.

 

Jeg deltok på “Heksesirkel” med forfatter Ida Jackson igjen i går.

Hun oppfordret deltagerne til å fjerne minst en tidstyv-app fra telefonen.

 

For min del var jeg ikke i tvil om hvilken app

jeg burde kvitte meg med aller først:

 

 

Dette har vært en snarvei til scrolling…

 

Det er omtrent som å ha en opptint hvetebolle

liggende lett tilgjengelig på kjøkkenbenken…

 

Nå er appen fjernet fra min telefon.

Noe sier meg at jeg bør tenke meg godt om

før jeg re-installerer den…

 

Jeg kjente nemlig at det satt litt langt inne…

Derfor nølte jeg noen sekunder før jeg trykket på “avinnstaller”…

 

Å kvitte seg med en “last” føles som en forsakelse.

 

Men…

…det kan ligge en stor gevinst i det.

 

 

 

 

Når jeg våkner klokka 06.30,

og blikket mitt møter dagslys under rullegardina,

da det mye mindre fristende å bli liggende i senga!

 

I november, desember og januar er jeg murmeldyr.

Jeg kan fort bli liggende til klokka ni hvis jeg ikke “har noe på meg”.

 

Det er kjekt med rullegardin.

Jeg liker at det er mørkt når jeg skal sove.

Dessuten føler jeg meg skjermet og beskyttet.

Likevel drar jeg den aldri helt ned.

 

Jeg liker nemlig også å få et glimt av verden

med det samme jeg våkner.

 

Er det sol i dag?

Tåke…?

 

I dag var det tåke. 

 

Jeg har hatt ei økt med friskriving.

Tre A4 ark med morgentanker uten mål og mening.

 

Arkene har jeg lagt i en perm.

Jeg tror det blir flere…

Det var en fin måte å starte dagen på.

 

Mobilen fikk ligge urørt…

…bortsett fra da jeg tok dette bildet:

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg befinner meg langt til skogs sammen med flere andre.

Vi er på en slags “Ut i naturen”- samling, men skal bo i ei diger hytte.

Samlinga skal vare ei ukes tid.

 

Som vanlig har jeg pakket med meg bra med klær.

Mye mer enn jeg faktisk har behov for.

(Sånn for sikkerhets skyld).

Men…

…så oppdager jeg at jeg har glemt toalettsaker !

 

Det som volder meg størst bekymring…

..er tannpussen!

Jeg må jo få pusset tennene!!

 

Så viser det seg at en av deltagerne har en gammel mini-lastebil.

Han kan kjøre meg til landhandelen,

slik at jeg får kjøpt tannbørste og tannkrem.

 

I det vi skal til å dra, oppdager jeg at bankkortet mitt er borte!

Ikke har jeg kontanter heller!

Ingen tilbyr seg å hjelpe meg,

for jeg kan jo uansett ikke betale tilbake når jeg ikke har bankkort!

Noen har sikkert stjålet det og tømt kontoen min!

 

Til tross for at bankkortet er søkk borte,

er min største bekymring fortsatt…

 

…tannbørsten…

 

Tanken på ei hel uke uten tannpuss,

står for meg som et skikkelig mareritt!

Pels på tenna, og stinkende stål-ånde,

er det som venter meg, og mine omgivelser,

de nærmeste dagene!

 

Så slår det meg plutselig:

Hele skogen er jo full av tannbørster!

 

Det er bare å finne seg en grankvist og pusse i vei!

Friskt smaker det også!!

 

 

Selvfølgelig er hele denne “storyen” noe jeg kokte sammen

i natt mens jeg lå og sov.

 

Jeg skjønner godt hva det handlet om.

Alt er ikke så lett tilgjengelig mer.

 

Skriveren får jeg ikke levert til reparasjon.

Kjøkkenvifta holder på å få sammenbrudd,

og ramle fra hverandre…

(Men jeg har laget en slags “hengekøye” av gaffa-tape under den,

i tilfelle den får lyst til å stupe ned på kokeplatene.)

 

Nylig gikk jeg rundt med skolisser

som jeg hadde knyttet sammen på flere steder.

Skobutikkene var nemlig stengt ei stund,

både de på kjøpesenteret og den “enslige”.

 

Til slutt var lissene så korte og forknytte

at det ikke gikk an å få tredd dem i alle hullene.

 

Jeg rakk heldigvis å få kjøpt nye lisser før det ble like nedstengt igjen.

Det er mulig den enslige skobutikken fortsatt holder åpent,

men uansett er det godt å slippe å gå rundt

med vintersko som ikke sitter ordentlig på.

 

Ikke noe av det jeg har nevnt ovenfor er krise.

Det er bare litt uvant…

…at det liksom ikke er så enkelt å få fikset på alt mulig.

 

Det viktigste av alt er…

…at den elektriske tannbørsten fortsatt funker.

Dessuten har jeg en “manuell tannbørste” i reserve.

 

Så den aller største krisen er nok avverget…

…inntil videre! 😉

 

Dessuten fins det faktisk granbar i nærheten…

 

 

 

 

Da jeg hadde spedbarn, hendte det at jeg fikk spørsmålet:

“Er h*n snill?”

 

Med det mente de som spurte:

“Skriker babyen mye? Er h*n urolig om natta?”

 

Et spedbarn er vel verken “snilt” eller “slemt”?

Jo, visst kan foreldre bli temmelig utkjørte av nattevåk og spedbarns-kolikk,

men ungen skriker jo ikke fordi h*n er “slem”!

 

Gråten og skrikinga er et uttrykk for sult, smerte eller ubehag.

Faktisk den eneste måten det vesle nurket kan uttrykke seg på.

 

Jeg var en ganske stille og rolig baby, så jeg var vel for “snill” å regne.

Med totten i munnen, måtte jeg “holde tåta”…

…men jeg begynte å prate veldig tidlig…

 

Senere har jeg nok hatt bra med “taletid” i mange sammenhenger.

Betegnelsen “stille og snill” passer ikke på meg.

 

I dag hadde jeg en meldingsutveksling med den yngste sønnen min.

Han var hjemme på vinterferie, og hadde tilbragt noe av dagen

sammen med sin vesle niese.

(Hun er fire og en halv måned gammel.)

 

“Henne er det futt i!” skrev han.

 

Hun har visst blitt skikkelig aktiv og meddelsom,

og vil så absolutt ha et ord med i laget.

 

Når en er så liten, så er det bare sjarmerende og moro

med den intense skravlinga.

Det ligger jo også en form for språktrening i det.

Hun hører andre snakke, og etterligner så godt hun kan.

Hun tror sikkert at det hun “sier” er fullt forståelig.

 

Uansett er det veldig fornøyelig.

(Jeg har jo fått noen videosnutter!)

 

Den dagen da hun må lære seg å “sitte pent og tie stille”…

…kommer tidsnok.

 

Jeg håper virkelig at jeg får muligheten til å ta en “prat” med henne snart!

 

 

 

Jeg leste en kommentar om det et sted.
Det var en mann som mente det.

I følge ham er Oslo, og alle innbyggerne her, roten til alt ondt.

I alle fall til det meste av det.

 

Det dreide seg om fordeling av vaksiner.

Oslo burde i hvert fall ikke prioriteres, det var han rimelig klar på!

 

Heldigvis har ikke jeg noe ansvar for å fordele vaksiner.

Jeg må bare pent vente på tur som de aller fleste andre,

uavhengig av bosted.

 

Så merket jeg jo at jeg gikk i et slags barnslig forsvar:

“Du skulle bare vite hvor flinke og lydige de aller fleste

av oss som bor i Oslo er, du…

…Din Klædd!

 

Vi har levd med veldig strenge tiltak i mange måneder,

men vi er så tapre og utholdende

at vi snart bør bli innstilt til å motta

Kongens Fortjenestemedalje alle sammen!”

 

Jeg kommenterte sjølsagt ikke.

Det ante meg nemlig at det antagelig ikke hadde vært så lurt…

 

Tenk, jeg som hadde vært et innbarket bygdemenneske all min dag.

Jeg som ikke kunne tenke meg en tilværelse uten skog, åker, elv eller innsjø…

 

“Oslo er greit for en dag hell to, men det høll jammen lenge!

Je kunne aldri ha tenkt meg å bo der!!”

 

Så skråsikker var jeg!

 

For to og et halvt år siden flyttet jeg til Oslo.

Det var nesten litt skamfullt,

med tanke på hvor bastant jeg hadde uttalt meg.

 

Derfor bodde jeg her i smug i seks uker.

Av familie så var det bare unga mine som visste det. 

Kun eldste sønn ble informert før jeg dro.

Jeg tenkte at det var greit at noen i familien

var klar over hvor kjerringa hadde tatt veien.

 

Det handlet også om at jeg var usikker på hvor fornuftig dette var.

Å si opp jobben, selge det meste av møbler,

og flytte inn i en forvokst hybel i Oslo uten å ha noen jobb og gå til…

..det er vel ikke akkurat så veldig fornuftig kanskje?

I hvert fall ikke når en har fylt 55.

 

Jeg angrer ikke.

Så kan jeg jo si:

“Om jeg hadde visst at det skulle bli slik som nå, så…”

Men…sånt vet man jo aldri.

 

 

Jeg overnattet på hotell i Hamar i slutten av november.

Det skjedde i forbindelse med at jeg skulle hilse på mitt første barnebarn.

 

Det var som å komme til en annen verden.

Da jeg oppsøkte et kjøpesenter (fordi jeg trengte noe på apoteket),

gjorde jeg som jeg pleier:

Spritet hendene og tok på meg munnbind før jeg gikk inn.

 

Bortsett fra de to unge jentene som sto innafor døra og delte ut håndsprit,

så jeg ingen som hadde på seg munnbind.

 

Da jeg gikk ute på gata og tittet inn i butikker,

registrerte jeg at folk, tilsynelatende, oppførte seg som vanlig. 

Det virket ikke som om de var så nøye med å holde avstand.

 

Jeg gikk ikke inn i noen butikk.

Tross alt kom jeg fra verstingbyen,

så jeg fant ut at det var best at jeg lot det være.

 

Så tenker jeg:

Hva om jeg ikke hadde flyttet til Oslo?

Kanskje jeg hadde vært en av dem som hadde ment

at byen burde flyttes ut av landet?

 

Kanskje jeg hadde blitt forbannet hvis noen hadde sagt

at Oslo var ett av områdene som burde prioriteres når det kom til vaksinering?

Kanskje hadde jeg også oppført meg nesten som vanlig,

fordi det bare var små, sporadiske utbrudd der jeg bodde?

Muligens hadde jeg like fullt følt at jeg forsaket veldig mye,

fordi jeg ikke hadde noe å sammenligne med?

 

Det er ikke godt å vite…

 

Sporty damer…

 

Å hilse som en kronprinsesse…

 

Frodithen og jeg hadde en flott tur til slottsparken i går.

 

Det er vår i emning…

…lyst når jeg våkner..

…og jeg kan bevege meg fritt utendørs!