…er vel dette bilder på?

 

Her er det visst en “blomst” som ikke hører hjemme i bedet…

 

Løvbladene fra i fjor har fått selskap av en “inntrenger”.

 

Jeg så disse da jeg gikk tur i dag.

Jeg observerte nok minst ti andre eksempler på at noen bare hadde kastet fra seg munnbind på bakken.

Hadde jeg hatt med meg hansker, skulle jeg ha plukket dem opp og kastet dem.

Kanskje det er en god ide?

Altså å gjøre alvor av å rydde opp i noe av griseriet, i stedet for bare å klage over fenomenet?

 

På strekningen jeg gikk i dag, trenger du knapt gå 100 meter før du finner en kommunal søppeldunk.

 

Hva er det som gjør at noen opptrer så likegyldig?

 

“Dette var lettvint og mest behagelig for meg.

Noen andre kan rydde opp etter meg?”

 

Er det det de tenker, de som gjør slikt?

 

Er det de samme menneskene som kaster munnbind på bakken…

…som står i minst 100 meter lang polkø i Bærum…

…fordi alle polene i Oslo kommune er stengt på grunn av smittesituasjonen?

 

 

Det har ingen hensikt å heve den moralske pekefingeren overfor “Folk som burde skamme seg”.

Jeg bare lurer litt…?

Dessuten blir jeg nokså oppgitt over slike holdninger…

 

Siden mars 2020 har jeg vært veldig lojal overfor smitteverntiltakene.

Innimellom har det gått flere måneder uten at jeg har truffet noen i min nærmeste familie.

Jeg har tilpasset meg, sjøl om jeg noen ganger har undret meg litt over enkelte prioriteringer vedrørende hva som er “lov” og ikke.

 

Så har jeg tenkt at jeg (nesten) uansett skal “oppføre meg”.

 

At jeg er uenig i noen av tiltakene…

…og reagerer på enkeltes oppførsel…

…skal ikke være en unnskyldning for at jeg skal tillate meg å gi blaffen.

 

Jeg må innrømme at tanken:

“Åffer skar je ta så mange hensyn, når det er så mange andre som itte gjør det?”...

…så absolutt har streifet meg.

 

Men…både frykten for å bli sjuk sjøl…

…og frykten for å bli en smittespreder…

…har gjort at jeg har latt det være.

 

Akkurat nå kom det sms fra Oslo kommune.

Det sto blant annet: “Hold ut”.

Jada, jeg skal holde ut!

 

Om noen uker var planen at veslejenta (mitt første barnebarn) skulle døpes.

Nå er det tatt en avgjørelse om at det blir utsatt på ubestemt tid.

Det er jeg glad for.

Jeg tror nok det hadde vært lite sannsynlig at jeg kunne ha reist dit for å delta.

I alle fall slik det ligger an her i byen akkurat nå.

 

Kanskje frøkna rekker å bli så stor at hun sitter på armen, og kikker rundt seg i kirka, den dagen det endelig er klart for hennes store dag?