Ut fra et historisk perspektiv har Amanda hatt alle odds mot seg…
…med tanke på at hun en gang skulle stå på talerstolen i forbindelse med innsettingen av en ny president.
Hun er svart.
Hun er kvinne.
Hun er ung.
Hun vokste opp sammen med mor, tvillingsøster og ett søsken til.
Moren har vært aleneforsørger for de tre barna.
I følge Amanda selv har hun dessuten vært veldig plaget av sjenanse.
De første gangene hun skulle lese diktene sine for en forsamling, trodde hun at hun skulle besvime av prestasjonsangst.
Dessuten har hun slitt med en talefeil:
Hun har hatt problemer med å si lyden “r”.
Men…Amanda ga ikke opp, slik som mange trolig ville ha valgt å gjøre.
I stedet snudde hun “skavanken” til å bli en styrke:
“But I don’t look at my disability as a weakness,” said Gorman.
“It’s made me the performer that I am and the storyteller that I strive to be.
When you have to teach yourself how to say sounds, when you have to be highly concerned about pronunciation, it gives you a certain awareness of sonics, of the auditory experience.”
Amanda representerer mye av det som de fleste av oss beundrer.
Personer som, tilsynelatende mot alle odds, oppnår noe helt spesielt.
Folk som er i besittelse av en spesiell begavelse, og som jobber iherdig for å gjøre det aller beste ut av evnene de har fått utdelt.
Når de da i tillegg gjør noe som viser stort mot og styrke…
…da rører de ved det aller innerste i mange av oss.
Jeg er sikker på at det dunket litt ekstra i brystet til Amanda der hun sto på talerstolen, med “hele verdens øyne” rettet mot seg. Like fullt maktet hun å fremføre teksten sin på en så profesjonell og gripende måte.
I videoen snakker jeg om noe som ikke direktehar noe med dette å gjøre, men som likevel handler om å finne løsninger på en utfordring.
…det er denne følelsen av at jeg kunne ha utrettet noe mer i livet.
Rett og slett våget litt mer, og tatt i bruk ressurser som jeg føler at jeg er i besittelse av.
Ikke bare for “egen vinning”, eller for egoetsin del…
…sjøl om det antagelig alltid vil være noe av pakka.
Jeg føler meg ofte som en feig liten fis…
…som titter beundrende på de som går i bresjen.
De som våger å være synlige og virkelig tar utfordringer og ansvar på strak arm!
“Du har evner, bare du visste å bruke dem!”
Det var pianolæreren som utbrøt det i ren frustrasjon…
…en av de utallige gangene jeg kom til pianotimen…
…uten å ha anstrengt meg nevneverdig med å øve på leksa…
Litt slik har jeg levd…
Nei, jeg vil ikke si at jeg gjennomgående er en latsabb, sjøl om jeg kan være bedagelig anlagt på noen områder.
Det er nok mer det at jeg er engstelig for det ukjente….
…og redd for å mislykkes.
Jeg er definitivt min egen største…
…bremsekloss!
Nylig så jeg en video som ei venninne hadde lagt ut på sosiale medier.
Hun er en person som jeg oppfatter som ganske så målbevisst, uten at hun er utstyrt med spisse albuer av den grunn.
Hun våger å teste ut og å “feile”, for å finne ut hva som fungerer.
Blant annet innebærer det å våge å bli avvist.
Så har jo de aller fleste noen “bøyger”.
En av hennes “bøyger” har vært å endre livsstil for å oppnå bedre helse.
Blant annet gjennom å gå ned i vekt og å bli i bedre form.
For hennes del har det ikke vært snakk om bare noen få kg.
Det har handlet om ganske betydelig overvekt.
Noe som har bidratt til betennelser, smerter og manglende ork til å være aktiv/trene.
Sjølsagt har hun gått ned i vekt noen ganger…
…og gått opp igjen til det samme – og mer til.
I løpet av de siste månedene har hun gått ned en god del ved å legge om kostholdet.
Etter hvert som kilogrammene har forsvunnet, har det blitt lettere (i dobbel betydning)å komme seg ut på tur.
Hun deler litt av prosessen med de av oss som er medlemmer på siden hennes.
Ikke i form av daglige oppdateringer, men litt i ny og ne.
Hun har klare, realistiske mål om hva hun ønsker å oppnå innen en viss tid.
I den siste videoen hun la ut, nevner hun noe av det jeg tror er vesentlig…
…dersom vi ønsker å oppnå varige endringer på ett eller annet område i livet:
Det er så sørgelig lett å ha fokus på det vi føler at vi “mister”, framfor den mulige/sannsynlige gevinsten av endringen.
“Skal jeg oppnå en stabil trivselsvekt, kan jeg nesten aldri unne meg…”
Ofte får vi ikke umiddelbart noen gevinst når vi bestemmer oss for å velge bort noe i livet framfor noe annet.
Det innebærer at vi må våge å kjenne på ubehaget ved å miste(illusjonen av) å ha fast grunn under føttene!
Nylig sto jeg opp for meg sjøl (og en gruppe i samme båt som meg) ved å påpeke noe jeg ikke syntes var rett.
Altså noe jeg ønsket skulle endres på.
Jeg vet ikke om de øvrige tenkte det samme som meg, men jeg sto i alle fall opp for det jeg tenkte i denne sammenhengen!
Samtidig kjente jeg på følelsen av å være vrang og kravstor…
…og på en frykt for å bli oppfattet som nettopp det!
Foreløpig vet jeg ikke hva det vil resultere i.
Det dreier seg ikke om noe “stort og voldsomt”, men det var viktig for meg å ta det opp.
Jeg kommer ikke utenom at jeg av og til må foreta meg noe som jeg opplever som ubehagelig…
Hvis jeg til stadighet velger å skygge unna alt som krever et visst mot, ender jeg antagelig opp med å føle meg fullstendig fanget av min egen unnvikende adferd.
Da blir jeg som en vinglete værhane…
…som viljeløst vender meg dit vinden fører meg…
Dette er vel strengt tatt ei høne…
…men det finnes vel minst like mange værhøner som værhaner?
