Flermanneri?

 

Det blir jo en del snakk om denne pandemien…

…og hva man kan gjøre sjøl for å holde seg frisk og ha et godt immunforsvar.

 

I dag snakket jeg med en person om tran-prosjektet som er i gang.

 

(En gruppe personer tar tran, mens en annen gruppe får en annen type olje uten D-vitamin.

Ingen av de som deltar vet hvilken gruppe de tilhører, for begge oljene smaker tran.

Så skal de som forsker på dette, finne ut om det er lavere forekomst av korona, og færre alvorlige tilfeller, hos dem som tar tran.)

 

I sakens anledning kom jeg på at jeg vet om noen som er med i dette prosjektet.

 

Da måtte jeg jo sjølsagt fortelle om det, da…

 

“Den ene mann’ tel kusina mi er me’ i dætta prosjekte’!”

 

Så registrerte jeg at den jeg snakket med…

…ble seende litt perpleks ut…

 

Og…

…så innså jeg…

…at det hadde stokket seg litt for meg…

 

“Eeeeh…nei, je mener mann’ tel den ene kusina mi.

Ho har bære en mann, altså!” Je har sjølsagt ingen kusiner som har to menn!!

(“Hihihihohoho! Nei, at je kunne prestere å si no’ så gæli, da!”)

 

Det er best å ro seg helt til lands…

…og få oppklart alt sammen ordentlig

 

…når en først er i gang…

 

 

 

 

Nyttige nyheter?

 

Nyhetskanalene er viktige i en del sammenhenger.

For eksempel ved at vi (relativt) enkelt kan finne ut hva som er gjeldende påbud og retningslinjer i forhold til den pågående pandemien.

Det hadde vært rimelig tungvint om alle hadde måttet bli kontaktet direkte!

 

Jeg har verken hatt radio eller tv de siste fem årene.

Det har vært et bevisst valg som jeg har kunnet ta…

…fordi jeg bor alene.

 

Jeg hadde ikke trivdes i et hjem der tven hadde stått på fra tidlig morgen til sen kveld.

I så fall måtte det ha vært et hjem med gode muligheter for en “kosekrok” (helst i et annet rom) utenom TV-kroken.

 

Jeg har tilgang til NRK og Tv2 Sumo via pc og smart-telefon.

Det blir jo ikke det samme som en fjernsynsskjerm, men det gjør nytta.

 

I den grad jeg følger med på nyheter, handler det ofte om “skumming”.

Jeg får med meg litt om mye…

…og mye om litt.

 

Noen ganger lurer jeg virkelig på nytteverdien av alt det som karakteriseres som “nyheter”?

For eksempel når det har skjedd en katastrofe som den i nyttårs-helga.

 

Hvorfor skal Hvermannsen ha så detaljerte opplysninger om redningsaksjonen og om enkeltmennesker…

…nesten fra minutt til minutt?

 

Hvorfor skal en person som har overlevd, men som trolig har mistet to av sine aller nærmeste, intervjues på tv?

Jo, visst var det vel “frivillig”…

…men hvilken sinnstilstand er man i når man står midt i noe slikt?

 

Det hjelper ingen at jeg får med meg omtrent alle detaljer…

…eller prøver å leve meg inn i hvor ille dette må være for de som er direkte involvert.

 

Heller ikke hjelper det at jeg skriver på Facebook hvor grusomt jeg synes det er…

…eller bruker ei ramme rundt profilbildet mitt for å vise min sympati…

…hvis det er alt jeg foretar meg.

 

Visst er det viktig at allmennheten blir informert når det skjer en katastrofe, men hvorfor så inngående og detaljert??

Jeg opplever det som at journalistene mange ganger grafser i det aller mest private og sårbare.

Det gjelder både spørsmålene som blir stilt og den nokså nærgående filminga.

 

Mye av det som blir servert av nyheter bidrar mer til å skape frykt og sinne enn til opplysning.

 

Det er om å gjøre å “selge”, vekke folks nysgjerrighet, skape en form for sensasjon…

…og det er ikke så vanskelig.

 

“Din viktigste oppgave er å gjøre deg selv lykkelig!”

(Sitat: Kay Pollak)

 

Nei, jeg skal ikke tåle så inderlig vel….

…sjøl om jeg nok ofte velger å lukke øynene for det som ikke “angår” meg.

 

Men igjen:

 

Jeg gjør ikke verden bedre av å være oppdatert til minste detalj om det meste som skjer i nyhetsbildet…

…eller stadig dele lenker om verdens urettferdighet og brutalitet.

 

I alle fall ikke hvis det bare er det jeg gjør for å vise mitt engasjement.

 

Frodith har skrevet et innlegg som handler om noe av det samme:

 

“Å stikke hodet litt i sanda er bare sunt”

 

 

 

Noen ganger velger jeg en form for strutsemetode.

 

Å stikke hodet i sanda blir litt for brutalt…

…så jeg prøver å “Se litt gjennom fingrene” i stedet.

 

 

 

Sluke alt rått?

 

Det er sunt å spise råkost…

…eller kanskje ikke?

 

Vi bør unngå mjølmat…

…eller kanskje ikke…?

 

Meieriprodukter er fy fy…

…eller kanskje ikke…?

 

Rødt kjøtt bør vi i hvert fall ikke spise…

Gjør vi det bør vi skamme oss…

 

…eller kanskje ikke?

 

Det er delte meninger om mye…

Svært ofte blir det påstand mot påstand.

 

Vi argumenterer gjerne for og i mot det meste…

…og det gjelder langt fra bare mat!

Det er tilsynelatende viktigst å vinne diskusjonen…

…og “ha rett”!

 

Jeg har kastet meg på mye rart opp gjennom årene.

Jeg har trodd på ditt…

…og forkastet datt…

 

…eller motsatt!

 

 

Jeg liker å forske litt…

…teste ut forskjellige ting…

…eksperimentere…

Ikke minst i matveien.

 

Som et alminnelig oppegående(😉?),voksent menneske kan jeg ta egne valg når det gjelder egen helse.

 

Jeg tror ingen sitter på den absolutte fasiten…

…for alt og alle.

 

Jeg tror lege Berit Nordstrand har mye for seg.

og at ernæringsfysiolog(?) Mari Krogshus har det samme.

 

De har en del like oppfatninger om kosthold.

 

For eksempel at det ikke er bare er antall kcal som avgjør om du blir overvektig.

Minst like avgjørende er hvilke matkilder kaloriene kommer fra.

 

Så kommer de også med noen anbefalinger som spriker i hver sin retning.

Blant annet hevder Berit N. at man bør spise mange, små måltider i løpet av en dag for å holde forbrenninga i gang.

Krogshus hevder at man helst bør spise ganske få, (tre) relativt store og næringsrike måltider, slik at man blir god og mett.

Altså at kroppen bare har godt av noen timers pause (også på dagtid) uten at systemet skal være opptatt med å fordøye mat hele tida.

Små mellommåltider bør derfor unngås i følge Krogshus.

 

Hva skal en velge å tro på når to “kostholds-eksperter” presenterer så ulike oppfatninger?

 

Hvis jeg tenker på “Urmennesket” så synes jeg det siste virker mest logisk.

Den som er henvist til å leve av det h*n finner ute i naturen – i form av planteføde eller fisk og vilt, har sjelden mulighet til å bedrive “småspising” med bare et par timers mellomrom.

Det er i så fall bare tidlig på høsten når det er bær og sopp å finne.

(I alle fall tatt i betraktning hvordan det er her til lands.)

Granskudd og bark var vel kanskje ikke førstevalget til våre forfedre heller, men de spiste det sikkert i den verste vårknipa.

Som kjent tager man hva man haver.

 

Både Nordstrand og Krogshus har fått en god del kritikk og “medfart” fra “vitenskapen”.

 

Akkurat nå tester jeg ut matkombinasjoner og oppskrifter i konseptet til Mari Krogshus. Det er lite som ikke er “lov”.

Det er ingen veiing av mat eller noen form for kaloritelling.

 

Jeg har lyst til å få litt mer kontroll på snoklinga og stress-spisinga som har gjort seg ekstra gjeldende “I Ensomme Stunder”.

(Det har blitt litt vel mange av dem i høst og vinter, sjøl for ei som liker å ha en del tid alene!)

 

Jeg tror på Den Gyldne Middelveien i mange sammenhenger.

 

Det vil si:

Unngå en form for “Ekstrem-kosthold” der en propper nærmest uhemmet i seg av bare noen få matvarer.

 

Uansett har jeg et ansvar for min egen helse.

Jeg trenger ikke sluke rått alle påstander jeg får servert…

…uavhengig av om det dreier seg om mat…

 

…eller noe helt annet!

Litt lunsj-luksus på en lørdag.

 

Egg, avocado, kidney-bønner, tomat, agurk og reker og rødløk, toppet med olivenolje, majones og presset sitron.

I tillegg til det som er i tallerkenen, spiste jeg to “rugsprø” med kremost og paprika. 

 

Jeg har ikke akkurat for vane å spise avocado og reker til lunsj, men godt var det!

 

 

 

 

 

Poteten – bedre enn sitt rykte…

 

“Hun er som poteten, kan brukes til alt”.

Det er et uttrykk som gjerne blir brukt om allsidige personer.

 

I mitt barndomshjem hadde vi nesten alltid poteter til kjøtt – og fiskemiddager.

Som oftest kokte poteter med saus, men vi hadde også hjemmelaget potetstappe, potetstuing og (en sjelden gang) fløtegratinerte poteter.

 

I mine år som “Husmor”, brukte jeg også ofte poteter i matlagingen.

 

Jeg synes poteter er godt!

Imidlertid spiser jeg det langt fra hver dag.

I snitt blir det kanskje et par ganger i uka.

 

Jeg lager meg ofte middag på den måten at jeg blander masse grønnsaker med kylling eller fisk i ei stekepanne. (Jeg spiser ganske sjelden rødt kjøtt, men er absolutt ikke fanatisk når det gjelder det.) Så lager jeg gjerne en form for “saus” ved at jeg tilsetter hakkede tomater, kokosmjølk, rømme eller lignende.

Alternativt lager jeg vegetarretter med mange sorter grønnsaker, bønner, linser og ulike typer nøtter.

Til slikt passer det ikke med potet.

 

Noen påstår at poteter er så fetende…

…og at man i hvert fall ikke må spise poteter om man vil gå ned i vekt.

 

Jeg fant en artikkel om poteten på nettet.

Her får du vite en del om næringsinnholdet.

Dessuten får du et tips om hva du kan gjøre med poteten…

…for å unngå at den bidrar til at blodsukkeret ditt stiger veldig raskt.

 

Poteter er sunt! Sjekk næringsinnholdet.

 

Den (nesten) eneggede tvillingen til denne poteten spiste jeg til middag i dag!

 

Ikke akkurat noen potet-pusling!

 

Attpåtil stekte jeg Den Velvoksne i godt smør, sammen med to torskeburgere.

 

Så hadde jeg brokkoli, paprika og litt tomat som tilbehør.

Jammen “spanderte” jeg litt smeltet smør på toppen også…

 

Det var så godt at jeg glemte å ta bilde av herligheten.

Forresten var tallerkenen min såpass breddfull at det nesten var flaut!!

 

Men: 

Jammen ble jeg dugelig mett!

 

Jeg tror at jeg fint skal klare å styre unna julebakst-rester eller andre fristelser i kveld!

 

 

Hva prater de om?

 

 

Det er ikke så godt å vite…

Men…jeg fikk en liten pekepinn da jeg studerte denne:

 

 

Denne kvinnen het Olea Crøger.

Da jeg slo opp på Wikipedia, fant jeg ut litt mer om henne.

 

Olea levde fra 1801-1855.

Hun var prestedatter fra Heddal i Telemark, og var den første store folkevise – og folkeminnesamleren i Norge.

 

Kanskje denne kvinnen sang ei folkevise eller nynnet et stev…

…som Olea lærte seg og videreførte?

 

Olea fikk ikke så mye heder og ære for arbeidet sitt mens hun levde.

 

På mange måter var hun en pioner.

For en kvinne som levde i et bygdesamfunn på den tida, var ikke det så enkelt.

Kvinnenes plass var vel helst ved kjøkkenbenken.

 

Skulpturene står ved Heddal Prestegård.

Rett ved siden av står Heddal stavkirke.

 

Jeg knipset bildene da vi var på vei hjem fra Nyttårsfeiringa i Telemark.

Vi tok en stopp for å se på kirka og strekke litt på bena.

 

Så ble jeg nysgjerrig på disse damene…

…og jammen lærte jeg noe nytt!

 

Jeg hadde nemlig aldri hørt om Olea Crøger før!

Gjøre seg fortjent til en smultring…

 

Det er viktig å unngå å gå tom…

Særlig når man er på skitur langt ute på vidda…

 

Det er i hvert fall ikke moro å gå i følge med meg når blodsukkeret mitt begynner å bli lavt.

 

Da blir jeg sur og grinete…

 

Den første dagen vi gikk på skitur, skulle vi ikke gå langt. 

Vi hadde jo kjørt noen timer. 

Vi var fremme rundt kl 13.

Derfor skulle vi bare gå en liten skitur for å “lufte snutene litt” som Frodithen pleier å si.

 

Når man nylig har spist lunsj, trenger man ikke niste for å gå 5-6 km.

 

Men…

…jeg hadde spist lite både til frokost og lunsj.

Det ante meg nemlig at det kom til å bli mye god mat på Nyttårskvelden.

 

Så…

…da skulle jeg liksom “slanke meg litt” først på dagen.

 

Sånt er ikke lurt…

 

Jeg begynte å klage min nød lenge før vi var tilbake i hytta:

“Je må hvert fall ha ett eller anna å eta før midda’n, for je klarer meg itte helt tel i kvæll!”

(Antagelig hadde jeg “klart meg” fram til middag, men det ble jo bålpanne-kos da vi kom hjem.

I tillegg fikk jeg et påsmurt knekkebrød, så jeg skulle bli litt blidere!) 😉

 

Neste dag lå det forundringspakker på kjøkkenbenken da vi var klare for skitur igjen:

(Teskjea har jeg lagt der for å vise størrelsen på pakka…)

 

Det var ei pakke til hver…

 

Akkurat passe mye niste når man skal gå 10-15 km. på ski.

 

Det var plass til pakka i bukselomma, så da ble smultringen og “Tjukk-sneppen” litt

oppvarmet til de skulle fortæres.

 

Kusinene, den ene mannen og jeg var “kvalifiserte” for å få ei slik pakke…

 

Som nevnt i forrige innlegg, var det en som utmerket seg i skisporet.

Nemlig verten (Mannen til den yngste (Nisse) kusinen.)

Han var derfor kvalifisert til en noe større rasjon.

(Jeg har ingen bilder av ham i skisporet.

Han forsvant nemlig som et olja lyn før jeg rakk å ta fram kameraet!)

 

Jeg tror han gikk 25-30 km om dagen…

Det utløste en ekstra smultring i forundringspakka.

 

Med andre ord måtte han jobbe ganske mye for den…

 

Vi andre var fornøyde med det vi fikk…

Alle fire skjønte jo at det måtte bli slik…

 

At det var helt rettferdig, liksom…

 

 

Men…jeg har forundringspakke hjemme også, jeg!

 

Jeg fikk nemlig en pose med både “Tjukk-snepp” og smultringer av kusinen og mannen før jul…

 

Det blir flere forundringspakker av dette…

Men…

…jeg må sjølsagt gjøre meg “fortjent” til dem.

 

Det nytter ikke å sitte på rompa i sofaen det meste av dagen…

…om man skal kose seg med slikt!

 

 

 

“Kari bør ikke gå alene…”

 

Det er litt interessant å sitte i sofaen på en Nyttårskveld…

…og høre på diskusjonen vedrørende morgendagens skitur…

 

Hvem vil gå hvilken løype…?

Kort eller lang…?

Kupert eller slak…?

 

Men en ting var i alle fall Den yngste Nissekusinen veldig klar på:

 

“Kari bør ikke gå alene!”

 

Det var da jeg fikk ideen.

 

Dersom jeg skulle klare å forville meg vekk fra følget…

…så kunne det kanskje være klokt å ta noen forholdsregler?

 

Akkurat det har vi jo fått god trening i gjennom det året som nettopp har gått inn i historien…

 

 

Når folk ser et slikt skilt, så følger de nok litt ekstra godt med…

…tror du ikke?

 

 

Men…sjølsagt var det bare…

 

…jug!

 

 

Jeg gikk slett ikke alene…

…ikke så mye som ett eneste sekund.

 

Jeg har vel ikke akkurat imponert som “Stifinner”, i årenes løp, så det var nok like greit.

Særlig tatt i betraktning at det er første gang jeg er i dette området.

 

Spreke damer!

 

Mannen til Den Yngste Kusinen stiller i divisjon “Sprek i Særklasse”, så han fikk fruens tillatelse til å gå alene!

Til og med uten “Merkelapp”. 😉

 

Det var deilig å gå på ski i dag!

Jeg våget å slippe på littegrann i nedoverbakkene.

Sjølsagt var jeg en del på “ploger’n” i dag også, men engstelsen fra i går hadde sluppet mye av taket.