Jeg møtte henne da jeg gikk min (nesten) daglige tur rundt kvartalet.

(Her i byen holder man seg stort sett innenfor eget revir for tida!)

 

Hun var iført rutete vest…

…men gikk “børrføtt”.

 

Direkte rask på labben var hun ikke.

Det så nesten ut som om det gikk omtrent like mye fra side til side…

…som framover.

 

Hun hadde havnet håpløst langt bak resten av turfølget:

Matmor, en venninne(?) og venninnens bissevov.

Sistnevnte virket adskillig mer lettbent og livlig enn Hildegunn.

 

Det var tydelig at Hildegunn ikke var særlig begeistret

over å være ute på tur i kulda.

Hun ristet på de små, lakserosa labbene sine…

…der hun stabbet bortover med ørsmå skritt.

 

Da jeg nærmet meg, kom hun bort til meg, og søkte tilflukt inntil leggen min.

 

Man skal ikke røre fremmede hunder…

…og slett ikke nå, når det er en viss risiko for…

 

…at mutant-virusene kan sveve bak annethvert gatehjørne!

 

Jeg nøyde meg derfor med å “go’tala” litt ved Hildegunn.

Litt moralsk støtte kan nemlig gjøre godt på veien…

 

Paint-portrett av Hildegunn…

..tegnet etter hukommelsen…

 

En anelse lakserosa snuteparti hadde hun…

 

“Hildeguuuuuuuunnn, kom daaaaaaaa!”

(Jeg syntes i hvert fall det hørtes ut som Hildegunn.

Dessuten syntes jeg det navnet passet veldig godt på den vesle vofsen!)

 

Nå hadde altså matmor oppdaget at Hildegunn hadde sakket akterut…

Hele følget ventet tålmodig på at den vesle, snegle-vofsen skulle innhente dem.

 

Litt senere møtte jeg kvartetten igjen.

Nå satt Hildegunn på mammas arm.

Det hadde hun helt tydelig ikke noe som helst i mot.

 

Jeg observerte at både to-og firbente satte seg inn i en bil.

 

Dagens luftetur var over…

…antagelig til stor lettelse for Hildegunn…