Kanskje itte “den blankeste ta æille”…men…

 

Det er moro og gjøre sånne juleforberedelser som varer en stund…

…og da snakker jeg ikke om støvtørking og gulvvask…

Det går i grunnen veldig fort over…

 

Å pusse messing er en mye mer takknemlig oppgave!

 

Det synes godt når “fattigmannsgullet” (har ikke messing blitt kalt for det?) har fått seg en omgang med pussemiddel.

 

Kjøkkenmorteren (som er i flittig bruk), ble pusset for noen dager siden.

 

I dag var det loppis-funnene i i pyntehylla som sto for tur:

 

 

Før pussen:

 

…og etter…

 

Du ser forskjell, ikke sant?

 

 

En liten førjulsglede for en barnlig sjel…

 

For noen uker siden investerte jeg i et fire ukers “Kick-start”- kurs med oppstart 4. januar.

 

Det er ei dame som heter Mari Krogshus som er primus motor bak konseptet.

For den nette sum av kr 199,- får jeg mange gode tips.

Blant annet ei digital oppskriftsbok, treningsvideoer og noen live-sendinger på facebook.

 

Selvfølgelig er jo dette en måte å kapre fremtidige kunder på.

Det har jeg full forståelse for. 

Jeg valgte imidlertid bort det med å abonnere videre, for det var fullt mulig.

Så får jeg heller se om dette er noe som gir så god mersmak at jeg vil prøve mer av det etter hvert.

 

Hvor kommer førjulsgleden inn?

Jo, opplegget inkluderer også en aldri så liten, digital julekalender.

 

Fra 1. desember kunne jeg begynne å åpne luker!

 

Som seg hør og bør, skjuler det seg en liten overraskelse bak hver luke.

Slikt er stor stas, selv for et “barn” som har fylt 57!

 

 

Slik ser det ut når jeg skal åpne dagens luke!

 

Først en liten videosnutt med bilde av dagens tema.

Under denne finner jeg tekst i form av oppskrifter eller nyttige tips.

 

Noen dager er det ei oppskrift på litt sunnere godteri.

Andre dager ei matoppskrift, en treningsvideo…

…eller rett og slett tips til hvordan en kan tenke, og hva en kan gjøre, for å nå realistiske mål.

 

Dette handler altså ikke bare om vekt og sunn mat.

Det er mye psykologi i det også:

Et eksempel på hvordan en kan velge å slå seg sjøl i hodet…

eller la være å dømme seg sjøl de gangene en har vært i “Snokle-modus”.

 

I tillegg oppleves det faktisk som litt “sosialt”…

…og det merker jeg virkelig at jeg trenger nå!

Sjøl om jeg takler denne pandemi-situasjonen rimelig greit…

…så kjenner jeg innimellom på at jeg føler meg ganske isolert.

Dagene blir fort nokså like.

Da er det så fint å få litt ekstra “input” på ett eller annet vis! 

 

 

Jeg synes opplegget er kreativt og flott laget.

Uansett så opplever jeg allerede at jeg har fått mye for pengene!

 

I går lagde jeg “Rare Rundstykker” (Mitt navn på dem.)

 

Oppskrifta sto i julekalenderen.

Jeg spiste to i går. De ser jo litt rare ut, men de var gode med gulost på!

 

Oppskrifta er enkel:

 

Sett ovnen på 200 grader. (Helst varmluft.)

 

Bland følgende i en bolle:

 

250 g havregryn

250 g cottage cheese

2 store eller 3 små egg

2 ts bakepulver.

1 lita ts salt

 

Bland alt til en jevn deig ved hjelp av stavmikser.

(Du trenger nok en som er litt kraftig.)

 

Del deigen i 8-10 emner og form dem til rundstykker.

Sett plata midt i ovnen.

Stekes i 15-20 minutter.

 

 

Rundstykkene er jo glutenfrie, dersom en velger glutenfri havregryn.

De er vel også noenlunde innafor om man sverger til lavkarbo-kosthold.

 

Et strengt lavkarbo-kosthold er ikke noe for meg.

Jeg merker imidlertid at jeg har det bedre dersom jeg unngår raffinert sukker, siktet hvete og enkelte andre typer raske karbohydrater i hverdagen.

 

(Innlegget er ikke sponset!)

 

 

 

Trekkspell-strømpebukse…

 

Jeg kjøper strømpebukser og undertøy på nettet. 

Særlig “i disse tider” da det ikke er så fristende å springe på kjøpesentre.

 

Det går gjerne i tilbudskampanjer som:

“Ta tre betal for to”

…og da går det unna i nettbutikken!

Særlig “I disse førjulstider”!

 

Når jeg ser at den strømpebuksevarianten jeg har mest lyst på er utsolgt i størrelse L

…så tenker jeg kanskje: 

 

“Det går fell omtrent for det samma om det er L hell XL, ve?

Det er nå gøtt at det er litt romslig”.

 

Joda, det er jo det…

…men…

 

Da jeg skulle ta på meg XL-varianten, oppdaget jeg at jeg hadde to valg:

 

Enten å gå med “trekkspell” oppunder trusekanten…

…eller møysommelig lirke alt sammen videre oppover…

…slik at strømpebuksa og Bh’en nærmest gikk i ett.

 

Jeg valgte det siste.

Det var nemlig minst ubehagelig.

 

Nei…

…det er ikke hipp som happ om strømpebuksa er størrelse L eller XL.

 

Det er godt at klær er romslige…

…men det er ei grense for alt….

 

 

 

Aggresjon som Adrenalin-kick?

 

Jeg har mine “greier”…

…og konfronteres stadig med dem…

 

I dag hadde jeg satt meg til med ørepropper og meditasjons-lydfil…

(Som et ledd i min nærmest utrettelige streben etter å bli en fornyet og bedre utgave av meg sjøl!)

 

Stemmen som snakket var behagelig…

Musikken likeså…

 

Omtrent slik satt jeg…

 

Men så…

 

…var det noen som ringte…

 

Den som ringte i dag var ikke ei venninne…

Ikke var det noen i familien heller…

 

Jeg gjenkjente nummeret. 

Det er et nummer som tilhører et firma som skal:

“Være en effektiv markedsavdeling og salgskanal for de frivillige organisasjonenes inntektsskapende arbeid”.

 

Joda…det er mye en kan donere penger til.

 

Jeg har valgt meg ut ett formål ; jeg er planfadder. 

Dessuten gir jeg sporadisk til enkelte andre formål.

 

Men jeg tar aldri telefonen når jeg ikke kjenner nummeret.

Jeg sjekker på opplysningen før jeg eventuelt svarer.

Denne måten å kontakte folk på, opplever jeg som en form for telefonterror.

Jeg synes det er en uting.

 

Poenget er imidlertid at jeg blåste meg skikkelig opp!!

“At det itte kan gå an å få væra i fred!

Noe så utidig som dænna ringinga.

Grrrrrrrr!!”

 

Omtrent slik kan jeg tenke meg at jeg så ut!

 

Det ble ikke noe mer meditasjon akkurat da…

Kjerringa var i harnisk…

…over å ha blitt forstyrret…

…og det midt i et åndelig gjennombrudd! 😉

 

Det ble jo litt komisk…

…når jeg liksom satt der og skulle utvikle meg

Det var lite samsvar mellom liv og lære.

 

Jeg gjorde jo presis det motsatte av det jeg har som intensjon:

Nemlig at jeg skal slutte med å blåse meg opp….

…og bruke masse energi på å bli sint og frustrert over bagateller.

 

Antagelig lider jeg av en form for avhengighet…

Jeg trenger å finne på noe å bli sint for…

…så jeg kan få et adrenalin-kick av det.

 

Rett og slett for å få utløp for…

 

…gørra mi!

 

Nå skjer det jo ikke akkurat så mye spennende rundt meg om dagen…

 

Jeg tilbringer det aller meste av tida i eget selskap.

Da bør jeg vel kanskje fokusere på å være et trivelig selskap for meg sjøl…

…og tenke ut noe hyggelig jeg kan bidra med…

…for en eller flere…

 

…i stedet for å gå rundt her som ei spinnvill, oppfarende furie?

 

 

God å snakke med

 

Det er tittelen på ei bok jeg kjøpte i høst.

 

Noen ganger er et lyttende øre mye bedre enn alskens velmente, “kloke” råd…

(Illustrasjon fra boka.)

 

 

 

Hvert kapittel avsluttes med en oppsummering.

 

Jeg anbefaler virkelig denne boka.

Her handler det slett ikke bare om samtalene som kan være avgjørende i en krisesituasjon.

 

Det blir brukt konkrete eksempler som du også kan dra nytte av…

…når du møter på personer som trenger et medmenneske som virkelig lytter.

 

Nærmere bestemt noen som (i tillegg til å lytte) kommer med spørsmål og innspill…

…i stedet for lettvinte løsninger og “gode” råd.

 

 

 

 

 

Hotellfrokost og bugnende buffeter

 

Det er liksom noe av det jeg synes har vært ekstra stas når jeg har overnattet på hotell:

 

Den bugnende frokostbuffeten…

…der det bare er å forsyne seg med det en har lyst på.

 

Masse lekkert pålegg, smoothies, frukt og ulike typer juice…

…bare for å nevne noe.

Hjemme har jeg som regel bare to-tre påleggslag.

 

Da jeg overnattet på hotell på Hamar for drøyt to uker siden, var det litt annerledes.

På grunn av smittevernhensyn var det ikke buffet den første morgenen.

Det var a la carte.

Jeg fikk velge mellom varm og kald frokost, og valgte det siste.

 

På tallerkenen var det bløtkokt egg, ost, skinke, leverpostei, syltetøy (porsjonspakninger) og oppskåret melon.

I tillegg var det to brødskiver og fritt valg av drikke og yoghurt.

Med andre ord:

Jeg led absolutt ingen nød! 

Jeg fikk beskjed om å si fra dersom jeg ville ha mer mat, men dette var mer enn nok for meg.

 

Søndag morgen hadde hotellet bestemt seg for å kjøre tradisjonell buffet.

(Smittetallene var veldig lave på Hamar på det tidspunktet.)

Da fikk jeg bevis på hvor fort det faktisk går an å omstille seg:

 

“Å i alle daer skar det væra tel, a’?

Det var da fell mer enn bra nok slik det var i går?”

 

Jeg hadde rett og slett ikke lyst til å forsyne meg fra buffeten, sjøl om det var få mennesker i frokostsalen.

Det hele endte med at jeg kun spiste to egg.

 

Antagelig er jeg litt miljøskadd etter noen uker…

…der nesten alle går med munnbind i fellesområder innendørs.

Uniformerte Nokasvakter, som dirigerer hvor mange som får slippe inn av gangen, reagerer jeg heller ikke på mer.

Det har liksom blitt “normalen” her i Oslo.

 

 

Jeg tok meg i å tenke hvor mye matsvinn det kom til å bli etter den buffeten…

…i alle fall om de skulle følge forskriftene.

 

Nei, dette er ingen hotellfrokost, bare flottis-frokosten min i dag.

 

Ofte spiser jeg salat, eller drikker en hjemmelaget smoothie om morgenen.

I dag hadde jeg lyst på litt mer “gammeldags” frokost.

(Eller…

…kanskje den er mer moderne enn som så, med både oliven og kidneybønner?)

 

Jeg tenker at vi er nødt til å gjøre noe med alt matsvinnet, sjøl om det betyr at vi må forsake mye av disse bugnende buffetene. Det er umulig å unngå stort svinn når det blir satt fram så mye mat.

 

I dag ble jeg irritert på meg sjøl, fordi jeg oppdaget at en halv boks med creme fraiche hadde mugnet i kjøleskapet. 

Da tenkte jeg ikke først og fremst på at jeg “tapte” de pengene, men på at jeg hadde bidratt til unødig sløseri.

 

Jevnt over har vi blitt et fråtsende folkeslag…

Jo mer har fått, jo mer misfornøyde, griske og kravstore har vi blitt.

Det er kvalmt å se hvordan enkelte forsyner seg under hotellfrokosten…

…for deretter å sette igjen en mer enn halvfull tallerken når de forlater matsalen.

 

Da butikkhyllene var ganske tomme i vår, gikk det ikke mange dagene før jeg innstilte meg på at jeg måtte tenke veldig alternativt i matveien.

(Først fikk jeg litt hetta, det må jeg bare innrømme!)

Jeg hadde nemlig ikke noe stort lager av tørrvarer her.

All hamstringa mange bedrev i den perioden, kom som jula på kjerringa.

 

Det gikk ikke så langt som til at jeg begynte å tenke barkebrød

… men jeg ringte til mora mi for å høre hvordan de hadde bakt brød under krigen…

 

Forresten har jeg begynt å bruke mer bygg og havre.

Jeg erstatter ofte en del av hveten/spelten med disse kornslagene.

Det funker helt fint i mange sammenhenger.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Utholdenhet – og de små skrittene…

 

Jeg har alltid beundret folk som jobber jevnt, trutt og målrettet.

De som er tålmodige og som tåler at ting ofte må ta litt tid.

 

Kanskje har jeg beundret denne egenskapen, fordi det er noe jeg har savnet hos meg sjøl?

 

Jeg har alltid vært utålmodig…

Når jeg ikke har sett resultater ganske fort, har jeg ofte trukket meg unna og gitt opp.

 

Jeg har vært veldig var for kritikk og korreksjon.

Jeg har hatt lett for å sammenligne meg med andre, og fryktet at jeg skulle komme til kort.

Dessuten har jeg vært livredd for avvisning.

 

Om jeg for eksempel skal bygge opp en virksomhet knyttet til salg…

…eller en annen form for sjølstendig virksomhet…

…er jeg pukka nødt til å takle avvisning…

…igjen og igjen…

uten å ta det personlig!

 

Om jeg ønsker å bli i bedre form, nytter det ikke å hardtrene i ei uke…

…og forvente at jeg skal være topptrent den sjuende dagen!

 

Det nytter heller ikke å begynne et nytt og bedre liv…

…med råkost hver mandag morgen…

…og avslutte dagen…

…med en diger marsipangris med sjokoladetrekk!

(Dette var sjølsagt bare et tilfeldig eksempel – jeg har jo aldri gjort noe slikt! 😉 )

 

Å slå seg i hodet, og dømme seg sjøl som “helt håpløs” hjelper heller ikke.

 

Om jeg tenker etter, har det så absolutt ikke vært slik at jeg alltid har gitt opp før jeg har nådd målet.

Jeg har også vist stayer-evner i enkelte sammenhenger.

 

Akkurat nå er jeg jo veldig fornøyd med at jeg har trent hjemme i stua nesten daglig siden i mars.

 

Jeg holdt ut så lenge at jeg begynte å merke resultater.

Ikke de store og “imponerende”

…men nok til at jeg har klart å fortsette.

 

Under her har jeg knipset et bilde fra boka: “Yoga-en livsstil” av Maya Fiennes.

Det er dette det handler om:

Sjøl om utgangspunktet ikke er så bra, så er det nesten alltid muligheter for framgang.

 

Innimellom tar jeg en sløvedag uten noen som helst form for trening…

…helt uten dårlig samvittighet.

Hvile er også viktig!

Etter en dags pause har jeg ofte merket at øvelsene går ekstra lett.

Sener og muskler har hatt godt av hvilen.

 

 

Er utholdenhet alltid et tegn på styrke?

Ikke nødvendigvis.

I noen sammenhenger i livet kan det være greit å ta et skritt til siden.

Rett og slett kjenne etter om akkurat denne kampen er verdt å kjempe.

 

Det som tilsynelatende kan se ut som utholdenhet og styrke, kan faktisk være et tegn på manglende vilje til å innse realitetene.

Å gå i gamle fotspor og utsette…

kan være en måte å holde seg oppe på.

 

Gjennom livet har jeg nok (mer enn en gang) prøvd å skyve ting foran meg.

Rett og slett fordi det har vært mer behagelig enn å ta affære…

…eller sette strek for noe.

 

Noen ganger er det slik at det ikke nytter å vente til jeg føler meg klar…

…til å avslutte noe…

…eller til å begynne med noe helt nytt og ukjent.

Jeg må bare bestemme meg for å gjøre det. 

 

I videoen forteller jeg, (blant annet) om hvordan det gikk da jeg bestemte meg for å begynne på treningsstudio for noen år siden:

 

 

 

 

 

Selskapsregler og julefeiring

 

Det er greit å ha noen “uskrevne lover og regler” i selskapslivet.

Sånn til vanlig også

 

I tillegg må vi nå forholde oss til både påbud og anbefalinger.

Det blir jo gjort litt narr av alle reglene rundt det sosiale og “korhortene” om dagen.

 

Det er lov å le, sjøl om det er alvor.

Galgenhumor kalles det gjerne.

 

Noen blir sinte:

“Ingen skal bestemme over mitt sosiale liv!”

 

Så kan en kanskje si at det må da vel være lov å bruke skjønn?

Det må da kunne holde at hver og en av oss er litt ekstra bevisst…

…og begrenser det sosiale samværet littegranne?

 

Det er jo jul!!!

 

Men…

…for noen betyr det kanskje bare at de da omgås 50 i stedet for 100 i løpet av julefeiringa?

 

Det ser ut til at vi trenger å ha noen “Overkikkadorer” som faktisk bestemme over oss…

…rett og slett prøve å holde oss litt i ørene.

Vi skal ikke se så langt ut over landegrensa før vi ser hva som kan skje hvis veldig mange blir smittet samtidig.

 

Jeg tenker vel at de aller fleste må kunne takle en jul uten de store juleselskapene?

Det er ikke krise om ikke hele storfamilien treffes fysisk hver jul, sjøl om nettopp det er en viktig tradisjon for mange.

 

Jeg har jobbet et par julekvelder i løpet av de siste årene.

Dessuten har jeg også feiret julekveld helt alene.

I år har jeg fri, og skal feire alene.

 

Slik ståa er nå, vil jeg ikke sette meg på toget for å feire sammen med noen.

Sjøl om jeg omgås ytterst få, så bor jeg i Oslo.

Jeg forstår at de som bor i områder med lite smitte kvier seg for å få besøk av ei som bor her. 

Jeg vil ikke ta sjansen sjøl heller.

 

Reisen innebærer kanskje den største risikoen.

 

Da jeg dro hjem, etter å ha hilst på mitt første barnebarn for et par uker siden, opplevde jeg at det kom på veldig mange passasjerer på Gardermoen.

De fleste av dem snakket ikke norsk.

Jeg antar derfor at de kom med fly fra utlandet et sted.

Sjøl om alle de jeg så hadde munnbind (og ingen satt rett foran meg eller ved siden av meg) så kjente jeg at jeg ikke likte meg noe særlig.

Kupéen var nemlig nesten full.

Det blir sikkert ikke færre passasjerer rett før jul og i romjula.

 

 

Disse grønnissene får holde meg med selskap i år…

 

Jeg tror det er ganske risikofritt å klemme dem…

Dessuten tærer ikke samværet med dem på “kvota” mi!

 

Jeg skal antagelig være sammen med noen i Nyttårs-helga.

Da har jeg skyss, slik at jeg slipper å reise med offentlig kommunikasjon.

 

Jeg har problemer med å forstå at det skal være så vanskelig å forsake noe, så lenge en slipper å sitte helt alene?

 

Jeg synes dette med juleselskapene er bagateller sammenlignet med mye annet.

 

For eksempel…

…at ganske mange har blitt alvorlig sjuke…

…at de som jobber i helsevesenet har måttet tåle ekstra belastninger…

…at mange har mistet jobben…

…og at andre sliter veldig tungt for å holde hodet over vannet.

 

Da er det vel ikke så ille at man ikke kan invitere til de store juleselskapene i år…

…dra på fest med mange deltagere…

…eller at man helst ikke skal klemme andre enn dem man lever sammen med til daglig.

 

 

Jeg vil ikke forherlige det å feire alene…

…men det blir hva en gjør det til.

I alle fall for de av oss som har alminnelig god helse.

 

I år er det første året jeg føler at jeg “må” feire alene, men jeg synes ikke at det er trist.

 

Det er ekstra stas med små unger på julekvelden.

Den vesle frøkna jeg er blitt bestemor til, er foreløpig så lita at hun ikke skjønner så mye.

Om ett år eller to er det nok annerledes.

 

Jeg har fått “rapport” i dag.

Det smiles og pludres stadig mer. ❤

 

 

På NRK sine nettsider fant jeg forresten denne videosnutten om en mann som velger å feire julekveld alene:

Feirer julekveld alene

 

 

 

“Hvitløk-stinka”?

 

En gang i løpet av min skoletid…

….hadde jeg en lærer som fikk kallenavnet : “Hvitløk-stinken”.

Jeg husker ikke hvem, så det var kanskje bare en vi hadde som vikar.

 

På 70- og 80-tallet var det ikke så vanlig med utstrakt bruk av hvitløk i matlaginga.

I hvert fall ikke langt ute på bygda der jeg bodde.

 

Det var nokså begrenset utvalg når det kom til krydder også.

Vi hadde nok aldri hørt om Tandoori, eller Garam Masala.

 

Oregano var jo nyfikent på 70-tallet da pizzaen gjorde sitt inntog.

Ei venninne av meg kalte det for “blyantkvæss”!

 

Jeg husker at jeg syntes det luktet kvalmt når jeg en sjelden gang møtte på noen som hadde spist hvitløk.

 

I dag kjenner jeg det ikke…

Jeg husker ikke sist jeg merket at det luktet hvitløk av noen.

Det kan jo være fordi luktesansen min har blitt svekket med åra.

(Det er jeg sikker på at den har blitt!)

 

I tillegg handler det nok om at jeg spiser ganske mye hvitløk sjøl.

Jeg bruker gjerne både tre og fire fedd når jeg lager en rett det skal være hvitløk i.

 

Kanskje er det noen som kaller meg for “Hvitløk-stinka” nå??

 

Jeg har begynt å kjøpe hvitløk med ekstra store fedd.

De er så mye enklere å håndtere.

 

Det er jo ikke akkurat så mange jeg har nærkontakt med for tida.

Derfor er vel faren for at noen har satt det kallenavnet på meg…

…relativt liten… 😉

 

Da jeg var på Rema i dag, kjøpte jeg ei hvitløk-presse.

Det har jeg aldri prøvd å bruke før…

 

…så da har jeg noe noe nytt og spennende i vente!

 

 

 

Å sitte fast i sorg og sjølmedlidenhet

 

For mange år siden var jeg på et kurs der en av deltagerne hadde mistet mannen ett år eller to i forveien.

Han hadde hatt en type uhelbredelig sjukdom.

Kvinnen kunne vel være i slutten av 30-årene eller i begynnelsen av 40-årene.

Hun virket helt knust og gråt mye.

Jeg snakket nesten ikke med henne, men fikk vite hva som hadde hendt via andre.

Det var ett eller annet ved henne som gjorde at jeg ikke fikk lyst til å snakke med henne heller.

Jeg følte at hun “brukte” sorgen for å vekke medlidenhet og få oppmerksomhet hos de andre deltagerne.

 

Noen år senere fikk jeg se henne igjen på et annet kurs.

Hun oppførte seg tilsynelatende likedan…

Lidelsen sto skrevet i hele fjeset på henne.

Innimellom hulket og gråt hun.

 

Nå vet jo ikke jeg hva som hadde skjedd i livet hennes i de årene som hadde gått siden første gang jeg møtte henne.

Jeg observerte bare den samme adferden som sist…

…og jeg klarte ikke å oppdrive medlidenhet med henne.

 

Tvert i mot følte jeg på det motsatte…

…nærmest en form for motvilje.

 

Så kan jo jeg langt fra si meg fri for å ha oppført meg litt i samme gate sjøl…

I perioder har jeg gravd meg ned i sjølmedlidenhet over livets urettferdighet…

…og over alt det vonde som har blitt meg til del!

 

I enkelte sammenhenger har jeg brukt repeat-knappen temmelig flittig, både når det gjelder tankevirksomhet og ord.

Med andre ord:

Dvelt lovlig lenge ved de samme episodene og den samme “problematikken”…

Det har slett ikke gjort meg noe godt!!

 

Det kan være forløsende å gråte en skvett i blant…

…men å bruke mye tid på å dyrke sjølmedlidenhet er ikke særlig sunt…

 

 

I dag har jeg sett en film:

“Supernatural Mind”.

 

Traileren ligger ute på YouTube.

 

Filmen er mulig å se hvis man abonnerer på noe som heter “Gaia”.

 

Jeg fikk tilgang til filmen på grunn av at jeg har kjøpt nettkurs med Joe Dispenza.

 

I denne filmen blir flere personer intervjuet.

De kan fortelle ganske bemerkelsesverdige historier. 

 

En av personene i filmen er en middelaldrende kvinne fra Nederland.

 

I 2007 valgte mannen hennes å ta sitt eget liv.

Hun ble sittende alene igjen med to mindreårige barn.

Hun var fra seg av sorg,

Dessuten sint og bitter på mannen som hadde valgt å forlate henne og barna på en slik måte.

(En person som velger å ta livet sitt, er jo desperat og alvorlig sjuk. Et menneske som er i en slik tilstand klarer ikke å se forbi sin egen lidelse. Kanskje er vedkommende til og med overbevist om at det er best for alle at h*n forsvinner. Akkurat det er det ikke lett å innse for den som sitter alene igjen med sjokket.)

 

Kvinnen slet med søvnløshet og begynte å drikke vin hver kveld for å få sove.

Hun kvernet på de samme tankene igjen og igjen…

…i månedsvis.

 

Etter ca et år fikk hun et alvorlig illebefinnende på jobb.

Hun havnet på sjukehus og ble liggende der i seks uker.

Hun var ikke i stand til å stå på bena.

Legene fant ikke ut hva som var årsaken til tilstanden.

Derfor kunne de heller ikke behandle den.

 

Etter hvert fikk kvinnen også kreft.

Hun tok i mot en cellegift-behandling, men ble så sjuk at hun valgte å stoppe etter denne ene behandlingen.

 

Så bestemte hun seg for å begynne å meditere.

Hun var på kurs med Joe Dispenza og lærte teknikkene hans.

 

Hver dag mediterte hun.

I meditasjonene opplevde hun seg sjøl som frisk og glad.

Hun sa stadig til seg sjøl at hun var nettopp det!

Hun sluttet å snakke med andre om kreften sin og om mannens sjølmord.

 

Jeg har tatt et kort opptak av noe av det hun forteller.

(Videoen varer i et drøyt minutt.)

 

 

I siste del av filmen vises et klipp der kvinnen er sammen med en mann.

Det er tydelig at han er hennes kjæreste.

Hele dama stråler av glede og forelskelse.

(Han også!)

Det var så flott å se dem!