…der det bare er å forsyne seg med det en har lyst på.
Masse lekkert pålegg, smoothies, frukt og ulike typer juice…
…bare for å nevne noe.
Hjemme har jeg som regel bare to-tre påleggslag.
Da jeg overnattet på hotell på Hamar for drøyt to uker siden, var det litt annerledes.
På grunn av smittevernhensyn var det ikke buffet den første morgenen.
Det var a la carte.
Jeg fikk velge mellom varm og kald frokost, og valgte det siste.
På tallerkenen var det bløtkokt egg, ost, skinke, leverpostei, syltetøy (porsjonspakninger) og oppskåret melon.
I tillegg var det to brødskiver og fritt valg av drikke og yoghurt.
Med andre ord:
Jeg led absolutt ingen nød!
Jeg fikk beskjed om å si fra dersom jeg ville ha mer mat, men dette var mer enn nok for meg.
Søndag morgen hadde hotellet bestemt seg for å kjøre tradisjonell buffet.
(Smittetallene var veldig lave på Hamar på det tidspunktet.)
Da fikk jeg bevis på hvor fort det faktisk går an å omstille seg:
“Å i alle daer skar det væra tel, a’?
Det var da fell mer enn bra nok slik det var i går?”
Jeg hadde rett og slett ikke lyst til å forsyne meg fra buffeten, sjøl om det var få mennesker i frokostsalen.
Det hele endte med at jeg kun spiste to egg.
Antagelig er jeg litt miljøskadd etter noen uker…
…der nesten alle går med munnbind i fellesområder innendørs.
Uniformerte Nokasvakter, som dirigerer hvor mange som får slippe inn av gangen, reagerer jeg heller ikke på mer.
Det har liksom blitt “normalen” her i Oslo.
Jeg tok meg i å tenke hvor mye matsvinn det kom til å bli etter den buffeten…
…i alle fall om de skulle følge forskriftene.
Nei, dette er ingen hotellfrokost, bare flottis-frokosten min i dag.
Ofte spiser jeg salat, eller drikker en hjemmelaget smoothie om morgenen.
I dag hadde jeg lyst på litt mer “gammeldags” frokost.
(Eller…
…kanskje den er mer moderne enn som så, med både oliven og kidneybønner?)
Jeg tenker at vi er nødt til å gjøre noe med alt matsvinnet, sjøl om det betyr at vi må forsake mye av disse bugnende buffetene. Det er umulig å unngå stort svinn når det blir satt fram så mye mat.
I dag ble jeg irritert på meg sjøl, fordi jeg oppdaget at en halv boks med creme fraiche hadde mugnet i kjøleskapet.
Da tenkte jeg ikke først og fremst på at jeg “tapte” de pengene, men på at jeg hadde bidratt til unødig sløseri.
Jevnt over har vi blitt et fråtsende folkeslag…
Jo mer har fått, jo mer misfornøyde, griske og kravstore har vi blitt.
Det er kvalmt å se hvordan enkelte forsyner seg under hotellfrokosten…
…for deretter å sette igjen en mer enn halvfull tallerken når de forlater matsalen.
Da butikkhyllene var ganske tomme i vår, gikk det ikke mange dagene før jeg innstilte meg på at jeg måtte tenke veldigalternativt i matveien.
(Først fikk jeg litt hetta, det må jeg bare innrømme!)
Jeg hadde nemlig ikke noe stort lager av tørrvarer her.
All hamstringa mange bedrev i den perioden, kom som jula på kjerringa.
Det gikk ikke så langt som til at jeg begynte å tenke barkebrød…
… men jeg ringte til mora mi for å høre hvordan de hadde bakt brød under krigen…
Forresten har jeg begynt å bruke mer bygg og havre.
Jeg erstatter ofte en del av hveten/spelten med disse kornslagene.
For mange år siden var jeg på et kurs der en av deltagerne hadde mistet mannen ett år eller to i forveien.
Han hadde hatt en type uhelbredelig sjukdom.
Kvinnen kunne vel være i slutten av 30-årene eller i begynnelsen av 40-årene.
Hun virket helt knust og gråt mye.
Jeg snakket nesten ikke med henne, men fikk vite hva som hadde hendt via andre.
Det var ett eller annet ved henne som gjorde at jeg ikke fikk lyst til å snakke med henne heller.
Jeg følte at hun “brukte” sorgen for å vekke medlidenhet og få oppmerksomhet hos de andre deltagerne.
Noen år senere fikk jeg se henne igjen på et annet kurs.
Hun oppførte seg tilsynelatende likedan…
Lidelsen sto skrevet i hele fjeset på henne.
Innimellom hulket og gråt hun.
Nå vet jo ikke jeg hva som hadde skjedd i livet hennes i de årene som hadde gått siden første gang jeg møtte henne.
Jeg observerte bare den samme adferden som sist…
…og jeg klarte ikke å oppdrive medlidenhet med henne.
Tvert i mot følte jeg på det motsatte…
…nærmest en form for motvilje.
Så kan jo jeg langt fra si meg fri for å ha oppført meg litt i samme gate sjøl…
I perioder har jeg gravd meg ned i sjølmedlidenhet over livets urettferdighet…
…og over alt det vonde som har blitt meg til del!
I enkelte sammenhenger har jeg brukt repeat-knappen temmelig flittig, både når det gjelder tankevirksomhet og ord.
Med andre ord:
Dvelt lovlig lenge ved de samme episodene og den samme “problematikken”…
Det har slett ikke gjort meg noe godt!!
Det kan være forløsende å gråte en skvett i blant…
…men å bruke mye tid på å dyrke sjølmedlidenhet er ikke særlig sunt…
I dag har jeg sett en film:
“Supernatural Mind”.
Traileren ligger ute på YouTube.
Filmen er mulig å se hvis man abonnerer på noe som heter “Gaia”.
Jeg fikk tilgang til filmen på grunn av at jeg har kjøpt nettkurs med Joe Dispenza.
I denne filmen blir flere personer intervjuet.
De kan fortelle ganske bemerkelsesverdige historier.
En av personene i filmen er en middelaldrende kvinne fra Nederland.
I 2007 valgte mannen hennes å ta sitt eget liv.
Hun ble sittende alene igjen med to mindreårige barn.
Hun var fra seg av sorg,
Dessuten sint og bitter på mannen som hadde valgt å forlate henne og barna på en slik måte.
(En person som velger å ta livet sitt, er jo desperat og alvorlig sjuk. Et menneske som er i en slik tilstand klarer ikke å se forbi sin egen lidelse. Kanskje er vedkommende til og med overbevist om at det er best for alle at h*n forsvinner. Akkurat det er det ikke lett å innse for den som sitter alene igjen med sjokket.)
Kvinnen slet med søvnløshet og begynte å drikke vin hver kveld for å få sove.
Hun kvernet på de samme tankene igjen og igjen…
…i månedsvis.
Etter ca et år fikk hun et alvorlig illebefinnende på jobb.
Hun havnet på sjukehus og ble liggende der i seks uker.
Hun var ikke i stand til å stå på bena.
Legene fant ikke ut hva som var årsaken til tilstanden.
Derfor kunne de heller ikke behandle den.
Etter hvert fikk kvinnen også kreft.
Hun tok i mot en cellegift-behandling, men ble så sjuk at hun valgte å stoppe etter denne ene behandlingen.
Så bestemte hun seg for å begynne å meditere.
Hun var på kurs med Joe Dispenza og lærte teknikkene hans.
Hver dag mediterte hun.
I meditasjonene opplevde hun seg sjøl som frisk og glad.
Hun sa stadig til seg sjøl at hun var nettopp det!
Hun sluttet å snakke med andre om kreften sin og om mannens sjølmord.
Jeg har tatt et kort opptak av noe av det hun forteller.
(Videoen varer i et drøyt minutt.)
I siste del av filmen vises et klipp der kvinnen er sammen med en mann.
