Fram og tilbake er like langt…

 

Ja hvis jeg går herfra og ned til sentrum av byen…

…og akkurat samme vei tilbake, så stemmer jo det ganske bra.

At det er like langt å gå hver vei, altså…

 

Men hvis jeg legger sammen “fram og tilbake” så blir det dobbelt så langt!

Jeg har ikke kommet meg til noe nytt sted, men jeg har da i det minste gjort unna ei god treningsøkt!

 

Den egentlige betydningen er vel litt sånn:

Jeg kommer ikke videre om jeg (fysisk eller mentalt) bare går fram og tilbake…

…uten å klare å bestemme meg for hvor jeg vil eller hva jeg vil.

 

Det er ikke så smart å gå i ring heller.

Det har jeg også gjort….

…mange ganger!

Det blir jo noe av det samme som å gå fram og tilbake.

Jeg ender opp ved utgangspunktet.

 

 

Det hjelper ikke å bytte fottøy heller; når hodet (som liksom skal styre disse føttene)…

…bare fører dem i ring…

 

Retningsansen har ikke vært så velutviklet hos meg…

…og det har avspeilet seg når jeg har vært på leting etter retningen i livet også.

 

 

Det er så lett å se at andre går i ring…

…at andre vakler fram og tilbake.

 

Nylig så jeg et eksempel på dette…

Det handlet om en person som omsider hadde klart å ta en viktig beslutning i livet.

Noe vedkommende hadde vaklet fram og tilbake på i lang tid.

 

Denne gangen var det virkelig alvor!

Nå skulle det blir oppbrudd og endring.

Konkrete planer var lagt.

(Dette handlet ikke om en person jeg pleier å omgås eller kjenner godt.

Det var kanskje nettopp derfor at jeg var en av dem som fikk vite om planene.)

 

Men…så er det så rart med det…

Det er noe trygt ved det man har…

 

Det er belastende å bryte opp.

Man unngår jo ikke at noen blir sinte, skuffet og lei seg når det ligger an til et samlivsbrudd.

Og…så er det denne jula da…

…som står for døra!

 

Beviset på at man virkelig er klar for en så alvorlig beslutning, vises ved at man gjennomfører, til tross for alt dette.

Da tar man støyten og alt det tøffe som følger med…

…fordi man bare har bestemt seg for at det får briste eller bære.

 

Når man ikke gjennomfører det man sier man har bestemt seg for…

…så har man kanskje ikke lært det man skulle i akkurat den settingen?

 

Da holder man fast en stund til, eller kanskje for resten av livet.

 

Noen ganger har jeg ønsket meg at jeg kunne svinge en tryllestav…

…og simsalabim, så hadde alle brikker falt på plass…

På den måten kunne jeg da få en klar visshet om hva jeg burde gjøre…

…slik at jeg kanskje kunne bli i stand til å gå relativt ubesværet videre?

 

Men…

…sånne løsrivelsesprosesser er ikke noe simsalabim.

 

Det handler om å begynne gjøre noe annerledes…

…opptre annerledes…

…innføre nye vaner…

…og ikke minst begynne å tenke i andre baner…

 

 

Noen ganger kan det ende opp med at man bestemmer seg for å…

…skille lag med partneren…

…eller si opp jobben…

…eller flytte til et annet sted.

 

Andre ganger handler det rett og slett aller mest…

…om å endre innstilling til det som er…

…der man er!