Da jeg ble singel, merket jeg at det ble store endringer i omgangskretsen.

Det er naturlig.

Mange opplever dette når de blir alene, uansett om årsaken til singeltilværelsen er samlivsbrudd eller at partneren dør.

At jeg i denne perioden av livet slet mye psykisk, til dels isolerte meg…

…og var temmelig slitsom å være sammen med, gjorde jo ikke saken noe bedre!

 

De første årene jeg levde alene, besto hoveddelen av min omgangskrets av enslige kvinner.

Jeg syntes det var litt vanskelig å være vertinne for en gjeng med par.

Jeg tenkte vel også at det ikke var så mange menn som hadde lyst til å bli med kona/samboeren for å besøke ei enslig venninne.

 

Jeg har ingen stor omgangskrets her i Oslo, men jeg har det stort sett veldig bra.

Det er sjelden jeg føler meg ensom. Unntaket var nå i mars/april.

Bortsett fra turene med Frodithen, og noen videosamtaler, hadde jeg knapt nok noe sosialt liv.

Dessuten var jeg permittert i sju uker, så jeg traff ingen via jobben heller.

 

 

Nå har jeg jo nettopp tilbragt noen dager i Arendal med de to kusinene fra Oslo og mennene deres.

Det er en form for samvær jeg setter veldig pris på!

 

En ting er at vi kjenner hverandre veldig godt, og er avslappet rundt hverandre.

For det andre føler jeg meg absolutt ikke som:

‘”Den enslige kusina, som slektningene føler at de må ta seg av!”

Tvert i mot føler jeg meg som “En naturlig del av gjengen”.

 

På bytur på “Pollen” i Arendal.

 

Bordet er dekket til fem, men jeg følte meg langt fra som “Det femte hjulet”.

 

Det hadde sikkert vært annerledes om jeg, for eksempel, skulle ha hengt meg på to nyforelskede venninner som skulle på ferie med kjærestene sine.

Om jeg hadde fått en slik invitasjon, så hadde jeg trolig takket nei.

 

Ellers handler det nok en del om ens egen innstilling.

 

Jeg føler meg nesten aldri som “Den Enslige” lenger.

Jeg er fortrolig med den tilværelsen jeg har…

…som singel.

Jeg ser jo at det har sine fordeler.

Utenom jobben så disponerer jeg stort sett tida mi slik det passer meg best. 

Ja…

…visst er jeg klar over at jeg har blitt ganske så…

…sær!

 

Om jeg hadde vært i et forhold, så hadde jeg måttet være villig til å gjøre i alle fall noen endringer i tilværelsen. Da hadde jeg vært nødt til å prioritere samvær med kjæresten ganske jevnlig. Det er jo noe jeg ville ha satt pris på den andre veien også!

 

Kusinene og mennene fleipet litt om “Å spleise meg med en passende fyr”!

Sånt er bare moro, for jeg vet at de ikke ville gjøre noen konkrete framstøt i så måte.

Det blir (høyst sannsynlig) med fleipen!

 

For noen år siden var jeg definitivt “På leit”.

Senest på forsommeren i fjor skrev jeg et blogginnlegg der jeg etterlyste jeg en å

“Slentre hånd i hånd med på Aker Brygge i sommer”.

 

Men…da jeg fikk forespørsel om en date utpå senhøsten…

(av en som hadde lest bloggen min)

…så kjente jeg at jeg verken hadde lyst eller ork likevel.

 

Det var nok ikke rette “timingen”…

…og temmelig sikkert ikke rett mann heller.

 

Dessuten…

…om man leter etter en som skal fylle et tomrom i livet, så er det nesten dømt til å gå galt.

 

“Bare jeg hadde funnet meg en kjæreste, så hadde jeg blitt lykkelig!”

Sannsynligheten for at man tiltrekker seg en likesinnet, som har de samme, urealistiske forventningene, er stor!

 

Om jeg en gang i framtida treffer en trivelig og humoristisk kar som jeg får god kjemi med, så ser jeg på det som en hyggelig “bonus”. 

Altså ikke som noe jeg må ha for å kunne være tilfreds!

 

Jeg har sluttet å lete.

Plutselig en dag dukker han opp når jeg minst venter det…

 

…eller kanskje ikke…?

 

Jeg vet at jeg kan ha et rikt og godt liv uansett…

Med hånda på hjertet:

Det er ikke lenger det å ha en kjæreste som er avgjørende for at jeg skal føle meg “hel” eller ha et godt liv!