Nå er det temmelig lenge siden sist jeg har delt noe der.
De som gjerne vil ta en tur innom bloggen min, vet jo hvor de finner den.
Jeg tar også ofte noen dagers pause fra bloggen nå.
De første årene kunne jeg skrive både ett og to innlegg hver eneste dag.
Det er godt å ta disse pausene…
…være til stede der jeg er, uten å tenke blogg.
I de åra jeg var som aller ivrigst, vet jeg at blogginga ofte gikk på bekostning av mitt sosiale liv.
Det er ikke alltidså moro å være sammen med en person som “ser” bildemotiv og “stories” alle steder.
Jeg liker det ikke alltid så godt sjøl heller – at kameraet må fram og selfier skal tas – nærmest i ett kjør!
Innimellom er godt å treffe familie, venner eller “bloggvenner” uten å tenke på at treffet skal resultere i blogginnlegg, eller annen form for “dokumentasjon” på sosiale medier.
Nei, i denne sammenhengen tenker jeg ikke på det å bli såkalt “skuffet over noen”.
Derimot handler det om å gradvis oppdage at jeg har levd med vrangforestillinger, og bare sett en side av en sak…
Min egen…
Det er fort gjort å dømme…
Både ut fra det en sjøl har opplevd, og ut fra “sannheter” som blir servert fra andre.
(Som på ett eller annet vis har appellert til meg. Dessuten stemt overens med mine egne “sannheter”.)
Når det kommer til negativt snakk, er det aldri sunt å “se” noen gjennom andres øyne.
Når dette har gått opp for meg, legger jeg merke til at jeg gradvis begynner å se personen(e) i et helt annet lys!
Jeg har rett og slett endret innstilling!
Det personen(e) sier, skriver eller gjør, blir ikke lenger sett på med de samme kritiske argusøynene. Plutselig blir meningen en annen. Det betyr ikke nødvendigvis at de(n) andre har endret seg så mye. Endringen handler aller mest om meg.
Så kan jeg velge om jeg vil skjemmes over det jeg har tenkt (og kanskje uttalt) om personen(e)…
…eller…
…glede meg over at jeg har fått utvidet horisonten min en smule…
Hvis jeg, for eksempel, ser tilbake på mine “forhold”, så ser jeg at det har vært en del mønstre som har “gått igjen”.
Til tider har jeg jo syntes disse mannfolka har vært ganske så “håpløse”.
En gang sa en kjæreste følgende til meg:
“Du må prøve å se deg sjøl også, Kari!!”
Da tenkte jeg:
“Haha…og det sier du liksom! Akkurat som om du klarer å se deg sjøl!”
Både kjæresten og jeg hadde jo tidvis “rett” vedrørende hverandre…
…til tross for at ingen av oss var i stand til å se oss sjøl så godt.
For det aller vanskeligste er nettopp dette…
…å se sin egen medvirkning til scenarioene som utspiller seg…
Gjennom livet vet jeg at jeg flere ganger har “Tatt litt av” i sosiale settinger.
Jeg har skravlet mer enn jeg har lyttet…
Det har nok bodd en aldri så liten exhibisjonist i meg, sjøl om jeg innerst inne har vært sjenert…
…og det så det holder!!
Kanskje har skravlinga mi noen ganger vært et skalkeskjul for nervøsitet, sjenanse og usikkerhet?
Setningen i overskrifta til dette innlegget er ikke “min”.
Jeg har hørt andre si det…
I en slik setting er det fort gjort å ile til og si:
“Å neida, du er slett ikke “for mye”, du er jo bare utadvendt og morsom!”
(Vi kvinner er ofte “flinke” til å komme med sånne trøstens ord.)
Jeg gjør det som regel ikke…
I alle fall ikke om jeg faktisk opplever denne personen som en som tar veldig mye plass i de fleste sammenhenger.
Det er triveligst å omgås folk som byr litt på seg sjøl på flere måter.
Altså mennesker som både deler litt av sine egne tanker/følelser og som evner å lytte.
Hvis jeg er sammen med noen som vanligvis er litt stillferdige av seg, øver jeg meg på å være bevisst på at jeg skal la dem slippe til.
Snakker jeg med noen som vanligvis oppfører seg stikk motsatt og som skravler omtrent non-stop…
…har det rett og slett hendt at jeg har sagt:
“Nå trenger jeg at du hører litt på meg!”
Ja, det er ganske direkte, jeg er klar over det.
Men…ingen er tjent med at andre begynner å skygge banen fordi en “samtale” svært ofte oppleves som en (tilnærmet lik) evigvarende monolog.
Når vi er i en krisesituasjon, eller vi har opplevd noe som har opprørt oss på ett eller annet vis, er vi sjelden lydhøre før vi har fått “tømt oss”.
Slik er i alle fall jeg!
Men…om en “krise” har vart i flere år, eller man nesten alltid er den som skravler mest, så har man ikke vondt av en aldri så liten korrigering. I alle fall hvis man er alminnelig frisk og oppegående.
Vi kan ikke endre personlighet. Vi skal heller ikke prøve å forandre andre mennesker.
Men…jeg tenker at det er viktig å ta i mot innspill fra omgivelsene, sjøl om det kan være litt sårt der og da.
Hvis jeg gjentatte ganger får tilbakemeldinger om at jeg “tar veldig stor plass”, så har jeg to valg:
Bli djupt såra og vonbroten, potte fornærmet + klage min nød og “fiske etter medhold”…
…eller…
…justere meg litt…
…og bli mer bevisst på at jeg skal la andre få mer spillerom.
Jeg har bommet litt med plantinga i balkong-kassa.
Den gule tar for mye plass, slik at de andre plantene “forsvinner”.
Det blir litt disharmoni her…
Eføyen er jo nydelig når man ser den på nært hold.
Den passer som supplement til de fleste blomster…
…samtidig som den er vakker i seg sjøl.
Lavendelen er ikke av de mest prangende, men den har en nydelig farge når man ser nærmere etter…
(Den gule klarte jammen å snike seg med på dette bildet også!)
Lavendel-olje har en nydelig duft, og er selvskreven i naturens apotek.
Den er både soppdrepende og betennelsesdempende.
(Jeg brukte den på poten til katta mi en gang. Hun hadde fått et stygt kutt i den. Lavendeloljen forhindret at hun slikket poten. Den hjalp også mot hevelse/infeksjon. Noe som resulterte i at poten ble leget i løpet av få dager etter at jeg begynte å smøre henne med oljen.)
Her er det visst ei anna linselus som har sneket seg med…
Til slutt et aldri så lite “Blinkskudd”…
Tanken var å lage et romantisk, stemningsfullt bilde…
…som liksom skulle illustrere hvor nydelig lavendelen dufter…
Jeg var nemlig fast bestemt på at jeg ikke ville ta i mot tilbudet.
I så fall hadde vi kommet adskillignærmere hverandre enn en meter.
“Takk…men vi får hølle avstand. Je venter tel du har gått!”
Han ble litt spak…
Det er nok ikke moro å opptre som en “Gentlemann” og bli brutalt avvist…
Et par uker senere fikk jeg vite at denne mannen hadde vært syk av Korona.
Ikke vet jeg om han var smittsom akkurat den dagen han åpnet døra for meg…
…men jeg fikk en påminnelse om at det er viktig å la være å tenke:
“Det skal da jammen noe til!”
Særlig her i Oslo hvor det har vært såpass mange smittetilfeller.
De siste månedene har jeg svært sjelden brukt offentlig transport.
For noen dager siden tok jeg imidlertid buss.
Det var få passasjerer om bord. Annethvert sete var dessuten stengt.
Derfor var det ikke noe stort problem å holde anbefalt avstand.
Noen seter bortenfor meg satt to jenter ovenfor hverandre.
Jeg antar at de kunne være i slutten av tenårene.
Den ene jenta hostet jevnlig.
Det var ikke sånn diskret kremting, eller et lite “hark” i ny og ne.
Jeg vil heller kalle det “Bikkje i full los”; altså intenst og høylydt!
Hun holdt ingenting foran fjeset…
…hosten fikk fritt utløp.
Jeg kjente at jeg ble forbannet!
Da jeg skulle gå av, skjønte jeg at jentene skulle av på samme sted.
Jeg gikk til en utgang lenger bak i bussen, for jeg ville slett ikke risikere å få ei hostekule rett i fleisen!
Normalt ville jeg ha kviet meg for å sette meg på en buss dersom jeg hadde nærmest konstant hoste og var “sylte forkjølet”.
I det minste ville jeg ha holdt noe foran nese og munn!
Slik situasjonen har vært de siste månedene, hadde det vært totalt uaktuelt for meg å gå inn på en buss dersom jeg hadde symptomer på forkjølelse/influensa.
Da hadde det i stedet blitt sjølpålagt husarrest!
I mars/april var jeg innstilt på at jeg kanskje ikke ville få mulighet til treffe familien min resten av dette året.
I og med at jeg bor i Oslo, befinner jeg meg jo i det området der smitten har vært mest utbredt.
I begynnelsen av mai skjedde det imidlertid noe som gjorde at det var sterkt behov for min hjelp og tilstedeværelse.
Jeg hadde vært ytterst forsiktig.
I den perioden var jeg også permittert, så jeg hadde ikke vært nødt til å ferdes så mye blant folk.
Derfor satte jeg meg på toget til Elverum.
Det var en reise som kom inn under kategorien “helt nødvendig”.
I de to ukene jeg var der, var samtlige bevisste på å unngå nærkontakt så langt det var mulig. Ingen klemming eller håndtrykk, og hyppig og grundig håndvask
Sist helg var det “beisedugnad” hos mor. Det var barnebarna som hadde tatt initiativ til dette.
Bestemor fyller nemlig 90 til høsten, og dugnaden var en gave i den anledning.
Nærmeste familie var samlet for første gang på veldig lenge.
Alle måltider foregikk utendørs. Vi oppholdt oss stort sett ute. Det fungerte veldig greit, for været var upåklagelig!
Ingen klemming, og så lite nærkontakt som mulig.
Likevel var det kjempetrivelig!
Bare det å kunne møtes igjen, se hverandre og snakke sammen…
…føltes så godt!
Vi hadde lite fokus på det vi IKKE kunne gjøre.
Jeg ønsker så veldig at det skal fortsette slik!
At familier og nære venner kan samles…
At pårørende skal kunne få fortsette å besøke familiemedlemmer som er på sjukehus eller institusjoner…
At pappaer skal kunne få være med mammaer under fødselen…
At vi slipper en ny stor smittebølge, slik at vi må leve veldig isolert igjen.
At vi unngår at de mest sårbare blir utsatt for smitte slik at de risikerer å blir alvorlig sjuke.
At helsepersonell slipper å slite seg aldeles ut fordi det blir overbelastning på sjukehus og sjukehjem.
Vi har et ansvar alle sammen!
Er det så ille å måtte forsake litt, ta hensyn og bruke vett…
…for at flest mulig skal ha det tryggest ogbest mulig??
Blomster på plenen utenfor huset til mor.
Hun er nøye på at humlene og biene skal ha blomster å boltre seg i.
