Nylig hørte jeg om et menneske som for en tid tilbake valgte å avslutte livet sitt…
(NB!! Dette var ikke et menneske jeg kjente til personlig, eller aner hvem var!)
Vedkommende hadde hatt en svært alvorlig, kronisk lidelse i flere år.
Denne sjukdommen hadde medført at dette mennesket var sterkt invalidisert og pleietrengende…
Hodet og tankevirksomheten fungerte normalt, men vedkommende var helt avhengig av andres hjelp til hver minste ting.
Personen hadde flere ganger uttrykt at h*n ønsket å få hjelp til å dø…
…men h*n var for sjuk til å klare reisen til klinikken(e) i utlandet som tilbyr aktiv dødshjelp.
Det var mye som tydet på at vedkommende hadde planlagt handlingen som medførte at h*n døde.
Da personen ble funnet, var h*n ennå i live.
Helsepersonellet spurte de pårørende om de ønsket å forsøke gjenoppliving.
Det var da de pårørende sa : “Nei…la N.N. får slippe nå”.
På mange måter en tøff avgjørelse å ta…
Men :
Hvis de pårørende hadde bedt om at helsepersonellet skulle gjøre det de kunne for å “redde” vedkommende…
Hva slags liv hadde de “reddet” N.N. til?
Når et dyr blir alvorlig sjukt, og antagelig går en langsom og smertefull død i møte…
…vil veterinæren anbefale at dyret får slippe.
Slik er det ikke for oss mennesker.
Aktiv dødshjelp er ikke tillatt i Norge.
Det er et fryktelig vanskelig tema…
Om det blir tillatt, kan det jo bli misbrukt!
Men…å være “Dømt til en langsom død” – kanskje med store smerter og ubehag…
…og en gradvis svært alvorlig invalidisering..
…DET er en ganske så grusom skjebne.
Jeg har stor respekt for de klinikkene i utlandet som hjelper folk som ønsker det å få dø, slik at de får slippe mer lidelse.
Jeg har også stor respekt for de pårørende, som orker å følge sine kjære på det de vet er en planlagt “Siste reis”.
Det må være steintøft…
…og aldeles hjerteskjærende…
Ja slikt er utrolig vanskelig å ta stilling til..men å ha et helt “grusomt” liv er jo ikke så mye å “hige” etter det heller..jeg klarer liksom ikke helt å ta stilling til hva jeg mener..kommer jo an på så mye..
Handla jo mye om dette i boka Et helt halvt liv… <3
Du har helt rett, det er et veldig veldig vanskelig tema… Ikke godt å vite hva som er riktig..
annebe: For de fleste skal det vel enormt mye til før de virkelig ønsker å dø. Når et menneske ønsker å få dra til en klinikk der de utfører aktiv dødshjelp, så er det nok som oftest etter lang tid med mye lidelse og lite håp. Jeg har sett filmen og kjøpt (og lest) boka du nevner. <3
frodith: Nei, her finnes det ingen fasit, men jeg vet jo at det er mennesker som har reist til utlandet for å få hjelp til å dø – uten at jeg har kjent noen av dem personlig. Jeg synes at hensynet til den sjuke må få komme først her, og at ønsket skal oppfylles hvis det ikke finnes utsikter til bedring.
Ja som du sier et vanskelig tema.
Det var flott gjort av de pårørende å gi han aksept for å slippe.
Men ja, et fryktelig vanskelig tema.
Personlig er jeg ikke for aktiv dødshjelp, men aksepterer fullt ut når personen greier organisere og utføre det selv.
det er ikke lett å bli nok smart å si hva man trenger å gjøre i en så fryktelig situasjon, rett og slett ingen av oss kan ikke forstå, hva skjer inne i hodet av en person som er klar til å ta slutt av livet sitt. En sykdom, stor skuffelse, tap av kjære…. dreper vår sjel, den usynlig del av oss, og til slut man mister en lyst til å leve videre.
Jeg husket nå en kjempebra filmen som heter Bicentennial Man men Robin Williams ( http://www.imdb.com/title/tt0182789/ ) så min anbefaling i alle fall 🙂
Også en interessant og trist ting….. Robin Williams har også tatt slutt med livet sitt etterpå diagnosen av uhelbredelig sykdom 🙁
milan: Jeg har ikke sett den filmen. Takk for tips. 🙂 Jeg visste ikke at Robin Williams hadde fått en uhelbredelig sjukdom. Jeg trodde han hadde en psykisk lidelse som førte til at han ble så deprimert at han valgte å avslutte livet sitt.
Siv Svanem: Ja!
maiken: Ja det var det som var tilfelle her. Vedkommende utførte det uten hjelp fra noen andre.