Novelle : “Er vi liksom kjærester nå …eller?”

 

 

Hun sto på perrongen og ventet…

 

Toget kunne komme hvert øyeblikk…

Hun var litt spent, men følte seg likevel forbausende rolig…

 

De hadde jo fått ryddet opp i misforståelsene som hadde oppstått da de møttes sist…?

 

De hadde blitt kjent via en nettside…

Kontakten hadde vært spesiell og særegen fra første stund…

 

De hadde ganske ulik bakgrunn…

…hadde levd to vidt forskjellige liv…

 

Men…

…likevel hadde hun kjent på en sterk følelse av å ha truffet en…

…likesinnet…

 

På mange måter hadde hun følt at de snakket samme språk.

 

 

Etter noen uker hadde de blitt enige om å møtes.

Hun hadde pakket kofferten og tatt toget til hans hjemsted.

 

De hadde hatt ei kjempekoselig helg sammen…

Gode samtaler…

…latter…

…turer…

…god mat og godt drikke…

 

Det hadde rett og slett vært den reneste idyllen….

 

…helt til rett før hun skulle reise…

 

EN setning…

Noen ord som ble misforstått og mistolket.

Plutselig hadde hun fått et skikkelig flashback, og såre minner og opplevelser kom opp til overflaten…

 

Minner som egentlig ikke hadde noe som helst med ham å gjøre!

 

På toget hjem gjorde hun det hun hadde lovet seg sjøl at hun aldri skulle gjøre igjen:

Nemlig å ta et “oppgjør” via sms:

 

“Jeg står støtt på egne ben. Jeg trenger ingen mann å lene meg til!”

 

Hun angret ganske fort….

Men…

…hun kunne jo ikke trekke ordene tilbake.

 

Han forsikret henne om at hun hadde misforstått.

 

“Ikke la denne tvilen få styre. Vær så snill!”, skrev han

 

Noen dager senere fikk hun en melding fra ham:

“Jeg føler ikke at jeg kan gå 100% inn i et forhold til deg. Jeg liker deg veldig godt, men det er ikke nok!”

 

Han skrev imidlertid også at han ikke hadde lyst til å bryte kontakten helt, Han ga uttrykk for at han syntes hun var et flott menneske. En kvinne med mange gode kvaliteter.

 

Hun kjente på en liten skuffelse…

… men det varte ikke så lenge…

 

Alt hadde jo skjedd veldig fort…

…og innerst inne visste hun vel at hun ikke var klar å kaste seg hodestups ut i et forhold.

 

Hun trengte tid til å bli kjent…

…finne ut av …

…litt etter litt…

 

Hun hadde jo vært alene så lenge…

 

 

“Det blir en temmelig spesiell setting”, tenkte hun.

“Man “snakker” sammen på ei nettside i noen dager eller uker…

 

Så avtaler man kanskje å møtes…

…og…

…om det viser seg at det er en form for gjensidig tiltrekning…

 

…så er det liksom gitt at man skal være…

 

…kjærester??

 

 

“You and Me For Ever…?”

 

Hun smilte litt ved tanken…

 

Sjansene for at noe sånt skulle fungere på sikt…

…var vel nærmest minimale??

 

“Det er greit å komme litt innunder huden på hverandre ganske raskt…

…for å se om det er noe som KAN bli til noe…

 

…men så er det sikkert best å ta det litt piano…?”

 

Sånn tenkte hun nå…

 

 

Den helgen hun hadde vært på besøk hos ham, hadde de bestilt billetter til en teaterforestilling.

 

I etterkant hadde de holdt kontakten via sms…

…og de ble enige om å møtes hos henne slik de hadde avtalt.

 

Hun følte at det var riktig å gjennomføre dette…

…. sette strek på en ordentlig måte.

 

 

Nå sto hun altså på perrongen og ventet på ham.

 

 

Han var den første som gikk av toget.

Han var lett å dra kjensel på i mengden.

 

En høyreist, kraftig skikkelse. Masse krøllete, gråsprengt hår og skjegg.

 

“Skal jeg gi ham en velkomst – klem?” tenkte hun…

 

Kanskje hun ikke burde?


Det kunne jo misforstås…

 

Han kunne komme til å tro at hun fortsatt hadde følelser…

…som han ikke var i stand til å gjengjelde?

 

Dessuten ville hun ikke oppmuntre ham…

…i tilfelle han hadde endret oppfatning…

…og faktisk var inne på tanken om at det kanskje kunne utvikle seg til noe mellom dem…

 

…likevel?

 

Hun rakk ikke å tenke så mye mer vedrørende dette med å klemme eller ikke… 

Det falt liksom bare naturlig å komme ham i møte da han smilte og bøyde seg mot henne…

 

 

I forkant av denne helga hadde hun fått advarsler fra en velmenende venninne.

 

“Er du sikker på at det er riktig å møte ham?

Er det ikke bedre å sette strek, like gjerne først som sist?”

 

 

 

Hun fortalte ham hva venninnen hadde sagt…

Dessuten at hun hadde vært fast bestemt på at det var riktig å møte ham…

…og at hun var opptatt av at de skulle skilles som venner!

 

“Vi ble jo enige om at vi skulle være 100% ærlige med hverandre”, sa han.

Jeg føler også at jeg har vært det. Jeg vil jo oppføre meg ordentlig overfor deg.

Det synes jeg du fortjener!!”

 

Praten gikk lett mellom dem da de satt i bilen på vei til teaterforestillingen.

 

Hun tok seg i å kjenne på glede…

…trygghet!

 

Det føltes rett og slett så avslappende…

…og riktig!

 

 

Hun likte å sitte ved siden av ham under forestillingen.

Det var som å sitte sammen med en gammel venn.

 

De sa ikke stort…

…utvekslet knapt et ord.

Men det føltes godt og riktig å se denne forestillingen sammen med ham.

 

 

“Nå har jeg senket skuldrene. Det er så deilig å slippe å tenke på at vi kanskje skal bli kjærester. Det er så mye mer avslappende slik det er nå!”

 

Det var i bilen på veien hjemover at hun sa dette.

 

“Jeg føler det på samme måte” ,sa han. 

“Dette var kjempekoselig!”

 

Tidlig neste morgen kjørte hun ham til tog – stasjonen.

Hun fulgte ham på perrongen…

Hun ville vente med å dra til hun hadde sett ham vel av gårde…

 

Stemningen mellom dem var god…

…sjøl om det kanskje føltes litt…

…vemodig…?

 

“Nå tenker jeg slik:

Om jeg skulle bli sittende overfor ei koselig dame på toget, så står jeg helt fritt til å innlede kontakt med henne?”

 

Det ble sagt med et smil og med glimt i øyet.

 

Hun lo:

“Ja, akkurat slik er det. Og det samme gjelder for meg. Vi har ingen forpliktelser overfor hverandre! Kanskje sees vi aldri igjen, og det er også greit!”

Han nølte litt: “Vi kommer vel kanskje til å ha en form for kontakt?”

“Det vil tida vise!”, svarte hun.

 

Hun kjente i samme sekund at hun MENTE det…

…for hun ville ikke binde seg til noe, slik det var nå.

 

Unngå å gi noen løfter..

…eller gjøre noen avtaler.

 

Det var bedre at ALT sto helt åpent…

…og at skjebnen fikk styre…

…uten noens innblanding.

 

 Da toget kom inn på perrongen, bøyde han seg mot henne :

“Jeg må få en klem!”

 

Hun vente ansiktet opp mot ham og gjengjeldte klemmen. Skjegget hans føltes mjukt og behagelig mot kinnet hennes, og klemmen var øm og forsiktig…

 

Han snudde seg ikke mot henne da han gikk inn på toget.

 

“Det er bevisst”, tenkte hun.

“Det føles sikkert litt rart for ham også!”

 

Men…

Hun var ikke lei seg.

Hun smilte…

…der hun gikk tilbake til bilen.

 

“Kanskje ser jeg ham aldri igjen”, tenkte hun.

“Eller, kanskje kommer vi til å ha litt kontakt…

…som venner”?

 

Eller kanskje…??

 

 

Uansett hadde det vært en nyttig erfaring.

 

Hun hadde fått erfare…

… at det hun hadde hatt en forventning om…

 

…som ikke så ut til å bli noe av…

…kunne avsluttes på en god måte.

 

Uten sinne…uten bitterhet eller nag.

Det hadde bare føltes riktig!

 

Ingen av dem ville dra dette med seg videre som enda en negativ erfaring på kjærlighets – fronten…

 

En nyttig læring hadde det vært.

 

“Det må føles naturlig”, tenkte hun…

“Følelser kan ikke fremtvinges!”

 

Men…

…hun angret ikke på noe av det som hadde skjedd mellom dem…

 

Det var det som var så…

…godt…

 

 

 

Det var da hun kom hjem til leiligheten at hun oppdaget det:

 

Den ene av de tre orkideene som hun hadde overvintret inne på arbeidsrommet…

…hadde fått nye knopper!

 

For første gang hun hadde klart å få en orkide til å blomstre…

…på nytt!

 

Hun løftet den forsiktig…

…og bar den med seg inn i stua…

 

Den fikk plass i vinduet som var vendt mot eplehagen…

 

 …ved siden av skulpturen som hun likte så godt…

 

10 kommentarer
    1. Margrethe: Tja…det vites ikke… 😉 Det viktigste er uansett å la ting få utfolde seg naturlig – uten at man fremtvinger eller forserer noe som helst.. Ellers blir det bare krampaktig og dumt. Uansett, så skal en ta med seg de erfaringene en får. Læring…læring…og atter …læring! 😉

    2. Du skriver som alltid fengende om små og store ting i livet og om kjærligehet…eller ikke kjærlighet … Man lærer vel litt av alle relasjoner man har..så bortkaste er det jo ikke uansett hvordan det går videre :)) Vakker og symbolsk Orkide <3

    3. Toini: Det tror jeg også. Man trenger ikke vite- bare la ting få utfolde/utvikle seg (eller IKKE utvikle seg) uten at man gjør så veldig mye for det. Når noe kjennes riktig, så VET man det – enten det blir før eller senere… eller aldri.

    4. Jeg synes dette hørtes ut som noe å bygge på Jeg 🙂 Men uten å mase det fram. Bare ha kontakt, se, bli kjent. Hvis man liker folk. Ikke dumt å få nye venner heller, hvis det ikke blir noe mer 🙂

    5. frodith: Han og jeg har ingen kontakt i dag. Vi ble enige om at vi ikke skulle fremtvinge noe eller forsere noe. Ingen av oss ønsker det, men vi hadde det veldig trivelig de helgene vi møttes. Skulle vi treffes igjen, og finne tonen ved en senere anledning – ja, da er det virkelig meningen, tenker jeg! Dette er noe av det jeg har lært mest av det siste året, og det var en god erfaring på alle måter! 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg