Det har skjedd flere ganger at jeg har delt blogginnlegg ført i pennen av dattera mi.

 

Den jenta er jo en usedvanlig klok og forstandig sjel…

…synes mammaen…

…helt OBJEKTIVT sett selvfølgelig!

 

Visst har det vært perioder da jeg synes at frøkna har vært unødig sta, umedgjørlig…

…og KVERULERENDE!!!

 

Akkurat på DET feltet ligner hun ikke…

…. på den milde og medgjørlige mammaen sin!

(Arkivbilde av mor og datter. tatt i forbindelse med at storebror giftet seg i august i fjor!)

 

 

Men knakende gode til å skrive…

…DET er vi jo begge!

 

Forresten…

…så har jeg aldri opplevd at det har gått den andre veien…

…altså at HUN har delt noen av MINE innlegg…

 

Kan du skjønne hvorfor…??

 

Men uansett :

Myrsnipemammaen slår til igjen og deler i vei:

 

 

“JEG ER FORNÆRMET OG DERFOR KORREKT!”

 

Å være fornærmet, det har vi alle opplevd å være. Og som nordmenn flest er vi flinke til nettopp dette. Det går nesten sport i å bli eller være fornærmet, og særlig nå når vi lever i “politisk korrekt-gullalderen”. Neida, jeg prøver ikke å tråkke på ideen om å være politisk korrekt. Det er gull at mannen og dama i gata har blitt mer bevisst på hvordan man skal ta for seg diverse temaer uten å fremstå som en middels skitsekk. Nei, det jeg reagerer på er at man knapt kan åpne munnen lenger uten at noen skal enten

1) komme en til unnsetning og forklare deg hva du egentlig mente å si

eller

2) kjefte deg huden full for at du ordla deg feil i hans eller hennes øyne.

Dette er slitsomt… Det går ikke an å ha en vanlig samtale lenger, for man må hele tiden gå på tå hev i tilfelle vedkommende du snakker med kan bli støtt for det du sier. Det trenger ikke være en stor ting. Det trenger ikke engang å angå den du snakker med, men likevel skal svovel og ild regne over deg om du skulle være så uheldig å si noe, i mangel av et bedre ord, dumt.

Jeg synes det er underholdende å se hvor lett det er å bli støtt for noe om dagen. Og ikke bare det! Det er overraskende lett å få med seg flere på lasset. La oss se på en noenlunde fersk diskusjon. Tine Meieri kom for en stund siden ut med nytt juledesign på melkekartongene sine. Dette er som vi alle vet å leke med ilden, for ingenting skal forandres. Alt var bedre før, og basta bom! Men(!), hovedproblemet var ikke det nye designet i sin store, herlige helhet. Neida, neida og neida! Tine Meieri har i sin ignoranse og skjødesløshet inkludert en ulv på den nye melkekartongen. VEL(!!!), for noen jævler! Måtte de alle kokes i meierismør!

Altså… er dette virkelig noe å grine for? Ja, jeg skjønner at forholdet mellom Petter Ulv og den norske bonde er noe anspent. Jeg har vokst opp i bondelandet sjøl, så dette er på ingen måte et ukjent tema for meg. Og når det er sagt er det ikke bare bøndene som har gitt lyd fra seg. Så langt der i fra. Reaksjonene har kommet fra både den ene og den andre. Men, å nesten gå til angrep på Tine for at de hadde lyst til å friske opp melkekartongen synes jeg er å overreagere. Tanken var vel, vil jeg gå ut i fra, å fremme ting vi anser som, vel… norske. Ulven er en del av den norske fauna, og da falt det seg naturlig å inkludere den. Og jadda, jadda, jadda, nå vet jeg at noen har lyst til å si meg at “jammen det er ikke norsk ulv, den er fra Russland! Den har ingenting i norsk skog å gjøre, den sleskete kjøteren!”. Ja, det kan godt være det, men jeg tror ulven bryr seg fint lite om landegrensene.

Dette er en ganske liten ting, og det er jo også nettopp det som er poenget. Vi skal bry oss med sånne bittesmå, trivielle ting. Vi skal føle oss krenket, fornærmet og trampet på for at noen kunne finne på å støte oss. Men folkens, vi har sjøl et ansvar for hva vi skal gidde å engasjere oss i. Og om vi blir fornærma er det virkelig vårt eget problem, ikke sant? Dessuten, hva som fornærmer hver enkelt er subjektivt, fordi hva som fornærmer den ene trenger ikke fornærme den andre. Hvis jeg skulle kreve av alle og enhver å holde seg oppdatert på hva som er mine “nei-temaer”, og de i retur kunne kreve det samme av meg må vi bare slutte å prate sammen. Eller, for å si det på en annen måte: vi hadde ikke hatt noe å prate om. Så forslaget mitt er vel at vi må bli litt flinkere til å la ting fare. Kanskje ikke henge oss opp i alt som kan være feil, for den som kom med uttalelsen trenger ikke ha det samme forholdet til temaet som deg. Det kommer ikke noe godt ut av å lete etter et problem. Takk for meg.

(Har du lyst til å lese flere innlegg signert Ellen, så heter bloggen hennes “Pantalone”. Du finner den her på blogg.no. Jeg har IKKE spurt henne om lov til å dele, men bloggen er jo offentlig, så da så…)