Jeg er nok ei typisk “Bukse-dame”…

…som helst slenger på meg ei bukse og en genser (eller ei jakke)!

 

Men :

Det har da blitt…

…noen kjolekjøp…

…i årene løp…

 

 

ALT har ikke vært like vellykket!!

 

 

DEFINITIVT IKKE!!!

 

Nå pågår en opprydning i klesskapet…

Det som ikke blir brukt (noe av det har faktisk ALDRI blitt brukt i en sosial setting) skal vekk i løpet av våren og sommeren.

 

Dette som et ledd i at Karidansen rydder opp i livet sitt…

…og kvitter seg med alt hun ikke skal ha der..

…både i direkte og overført betydning!

 

 

Den rosa kjolen på bildet nedenfor, ble kjøpt på postordre i fjor sommer…

 

Den var slett ikke billig…

…litt over tusenlappen, faktisk!

 

Skreddersydd og greier!!

Da er det STUSSELIG når verken farge eller snitt er særlig kledelig…

 

Denne dama er ikke særlig fornøyd med det hun ser i speilet…

 

Kjolen er trang på FEIL steder, og snittet kler meg ikke.

 

Blant annet er den så trang i ermene, at jeg ikke klarer å få dratt glidelåsen helt opp bak..

…uten hjelp!

 

Fargen er heller ikke riktig for en bleikfis som meg.

 

Dette er ingen TYPISK sommerkjole, så jeg må regne med å være blek når det er sesong for den!

Denne skal BORT fra mitt klesskap!

Jeg GIR den bort til den som eventuelt kan tenke seg å ha den!

(Jeg skrev et blogginnlegg  om denne kjolen rett etter at jeg hadde fått den i hus. Den gangen prøvde jeg å overbevise meg sjøl om at jeg var…

…FIIIIIN i den!)

 

 

 

Noen blir ikke kloke av skade…

…så de kjøper en kjole til (i nesten samme fasong) fra samme postordrefirma…

 

Denne var noe rimeligere, og LITT mer kledelig.

Dessuten klarer jeg å dra opp glidelåsen bak uten hjelp…

… for den er jo ermeløs!!

(Så denne KAN det hende at jeg velger å beholde.)

 

Overarmene er mitt “kritiske punkt”.

De er såpass grove, at klærne har lett for å stramme der.

 

Skulle ønske jeg kunne si at det er fordi de er så MUSKULØSE…

…men det er nok mest…

 

…”opphopning av fettceller!”

 

 

Så har vi postordrekjøp nummer 3…

 

Denne kjolen er fra et annet postordrefirma…

 

Ikke hoggende gal…

…men fargen er litt for oransje for meg. 

 

På bildet jeg så på nettet, virket den mer dyprød…

 

Tror jeg skal kvitte meg med denne også…

 

 

…ikke minst fordi jeg fant DENNE (også på postordre) før jul i fjor!

 

Her er det nyanseforskjeller som utgjør en ganske stor forskjell…

… sjøl om kjolene på flere måter er ganske like.

 

Den nederste kjolen har et løst og ledig stoff.

Sjøl om den er figurnær, strammer den ikke noe sted. Den er lett å pakke med seg i en koffert, for den tar opp veldig lite plass, og den skrukker ikke! 

Dessuten er den LITT dypere rød, noe som er en adskillig heldigere farge til meg.

 

 

 

Snart går det mot sommer…

…sjøl om det ikke virker slik når jeg ser ut av stuevinduet!

 

 

Kjolen nedenfor ble kjøpt for ca 10 år siden…

(Jeg kan tidfeste det ganske nøyaktig, for jeg brukte den for første gang under en sommeravslutning ved skolen jeg jobbet ved fra 2006-2009.)

 

På grunn av at denne kjerringa la på seg 7-8 kg i årene rett etterpå, ble den hengende i skapet.

 

Jeg syntes imidlertid at kjolen var så vakker i fargene…

…at jeg ikke hadde hjerte til å kvitte meg med den!

 

I løpet av de siste tre åra har de ekstra kiloene forsvunnet igjen…

 

Så…

…i dag fant jeg ut at jeg skulle prøve om det var håp for denne kjolen!

 

Og det VAR det! Med sølvsandaler (Kjøpt på postordre i fjor sommer!) ble ikke dette så galt!

 

Når det blir kjølig til kvelds, kan jeg slenge på meg denne jakka!

Litt mer blid og fornøyd her…

…enn på det øverste bildet…

 

(Jada…jeg “Gjørs på” å være SUR og HURPETE da jeg hadde på meg den rosa kjolen…

… bare for å understreke misnøyen, liksom)

 

Jeg TROR jeg har tatt lærdom nå!

Ikke minst fordi jeg var hos en veldig dyktig stylist i fjor vår.

Hun nærmest slaktet den rosa kjolen, men godkjente den kongeblå på bildet nedenfor, sjøl om hun ikke syntes den var helt topp!

 

Nå er det KJØPESTOPP her!

 

Jeg har NOK kjoler…

…og jeg har LÆRT litt om hva slags snitt jeg kler!

 

Dessuten er det mye penger å spare…

 

…på…

 

…å bruke HUE!!

 

 

 

Jeg er for øvrig bloggvenn med en EKTE fotomodell…

 

Av og til legger hun ut noen innlegg om klær og moter…

…men det som kjennetegner bloggen hennes…

…er korte, koselige “hverdagsinnlegg”…

…ofte med en undertone av små – sprelsk humor!

 

Her får du et lite innblikk i hvordan de proffe jobber:

 

Litt reklame...

 

.

 

Husvertene mine er veldig trivelige, solide folk!

De “bryr seg” og viser omtanke uten å være påtrengende på noen som helst måte!

Det er trygt og godt for meg å bo her!!

 

Derfor hadde jeg lyst til å gi dem en liten oppmerksomhet!

 

 

I går kveld, da jeg nettopp hadde lagd denne dekorasjonen, var jeg misfornøyd…

(Jeg synes forresten aldri at dekorasjonene mine blir så fine som de er i mitt hode…

…FØR jeg har lagd dem!)

…men i dag syntes jeg at den var presentabel likevel, så da lot jeg det stå til…

…og leverte den!

 

Av restene lagde jeg en “Bløtkakedekorasjon” til meg sjøl!

 

Omgitt av en engel og en lysestake med matchende lys i!

 

Et nærbilde av “bløtkaka”. 

Skåla kjøpte jeg på “Loppis” –  til den nette sum av kroner 40,-  i fjor høst!

 

 

 

I dag gikk jeg en tur langs Mjøsa…

…nærmere bestemt på Domkirkeodden.

 

Jeg liker meg der!

Først var det litt overskyet, men sola kom gradvis mer og mer fram…

 

Da jeg hadde kommet nesten fram til Domkirkeruinene, møtte jeg en gruppe med fem personer. Det var tre voksne, et barn på 8-10 år…

…og en småttis som lå i vogna…

 

Felles for de fire som gikk bak barnevogna var…

…at alle var “fordypet”…

…i Smart-telefonene sine.

 

Ikke ett ord ble vekslet mellom dem…

…og ingen så seg rundt…

 

Han som trillet vogna, holdt tak i håndtaket med ei hand…

…mens blikket hans var stivt festet på mobilen han holdt i den andre handa…

 

“Hva om du kjører bort i noe så vogna velter?”, tenkte jeg!

 

Faktisk så ble jeg litt lattermild av å se dette firkløveret som var ute på tur…

…men egentlig så var det jo mer tragisk enn morsomt…

 

 

Litt senere så jeg en mann med to hunder ute på Mjøsisen.

 

De så ut til å kose seg noe veldig…

Hundene sprang fritt omkring…

De lekte og sloss, og innimellom løp de bort til eieren, og fikk godord og kos!

 

Lurte meg til å ta et bilde av dem…

 

Dette trekløveret sto i skarp kontrast til mobil – gjengen jeg nettopp hadde sett…

 

Det ER litt betenkelig…

..er det ikke?

 

Altså:

At man liksom er ute og KOSER seg på tur…

…og så går man bare og glor inn i en skjerm…

…DA også??

 

Jeg kan absolutt ikke skryte på meg at jeg ikke sjekker mobilen både titt og ofte…

Men jeg KAN legge den vekk for noen timer også!

 

Om jeg går tur sammen med noen…

…så går jeg absolutt ikke med mobilen i handa det meste av tida…

 

Det ER jo litt hyggelig å se seg rundt…

…og kanskje veksle noen ord med dem man går i følge med…?

 

Nå gikk jeg alene, så jeg tok opp mobilen…

…for å ta en aldri så liten “Ute i det fri -selfie”:

 

Ikke bare – bare å ta på leppestift når man ikke har speil…

….og lyset er såpass skarpt at man ikke ser seg sjøl på skjermen…

 

Så…

…det ble leppestift BÅDE på leppene…

…og i nærliggende (leppestift)strøk!

 

 

Ellers har jeg nettopp begynt å lese ei bok av Agnes Ravatn:

 

“Operasjon Sjølvdisiplin”:

 

 

Jada…PCen er innen rekkevidde…

 

 

Ravatn skriver herlig og humoristisk om:

 

Utsettelses – strategier og sjølsabotasje i form av (blant annet) mobil – og nettavhengighet!

 

Vi er underlagt “Ape- hjernen” vår, der vi søker kortvarig lykke og tilfredsstillelse…

…i form av ulike adspredelser…

 

Dette er ikke så veldig forenlig med sjøldisiplin, effektivitet, struktur og framgang!

Innimellom er det sjølsagt “Lov” å ha noen “Sløvedager”, men blir FLERTALLET av dagene sånne:

“Hva ER det egentlig jeg har holdt på med i dag?”– dager, så er det ganske betenkelig…

 

Karidansen er i gang med Operasjon Sjøldisiplin…

 

Tilbakefallene er foreløpig hyppige…

…men NOEN lyspunkter er det!

 

(Det har forresten blitt noen flere “Belønnings – Stjerner” på skjemaene mine i det siste! Det betyr at Karidansen har vært DISIPLINERT – og gjort som hun har planlagt når det gjelder trim..

…og “deadline” for å komme seg ut av senga om morgenen!)

 

 

 

“Min Matgale verden” skrev nylig et innlegg…

..som Karidansen bare måtte GLISE av.

(Min Matgale Verden skriver forresten ganske OFTE innlegg som Karidansen GLISER av.)

 

Det dreide seg om DETTE innlegget:

 

Klubb på kvinnedagen. Men hva var samtaleemne? Jeg skammer meg.

 

 

I denne forbindelsen kom jeg til å tenke på en episode…

…som skjedde for noen år tilbake:

 

 

Karidansen er på besøk hos kjæresten…

De skal kose seg med hjemmelaget suppe på lørdagskvelden.

 

Suppa står på bordet, rykende varm og velduftende…

…klar til servering!!

 

Det er DA det skjer:

 

Karidansen har nettopp tatt en munnfull med flatbrød…

…da kjæresten sier ett eller annet…

…som får henne til å SPRUTE ut i latter!!

 

Sånt er ikke spesielt heldig…

…når man har munnen full av tørt flatbrød…

 

…og sitter rett foran en velfylt suppekjele…

…UTEN lokk!!

 

Det blir…

…suppe med “Flatbrødtopping”!

 

Karidansen titter bort på kjæresten…

…en (flatbrød)smule beskjemmet…

 

Blikket hans sier mer enn tusen ord!!

Så kommer det:

 

“Skal JEG også spytte i suppa!??”

 

Det synes Karidansen egentlig at han kunne ha gjort…

… for da hadde de vært “skuls”!

 

Da hadde det ikke BARE vært HENNE, liksom!

 

Men…

…han GJØR det ikke…

 

 

 

Her om dagen fant jeg oppskrift på søtpotet – suppe på bloggen til “Stavangerinmyheart”:

 

Søtpotetsuppe toppet med persille, fetaost og granateple

 

DEN måtte jeg prøve!!

 

For ordens skyld:

 

Jeg fikk IKKE latterkula da jeg laget den…

…men det hadde forresten ikke gjort så mye, for det var bare jeg som skulle spise!

 

 

Suppa var helt nydelig! 

 

Jeg synes imidlertid at smaken av appelsin kanskje ble LITT for dominerende.

Neste gang vil jeg derfor redusere mengden appelsinjuice til for eksempel det halve. …

…og kanskje halvblande med eplejuice. 

 

Jeg tror nemlig at det blir friskere…

 

Porsjonen var såpass stor…

…at det ble tre lettvinte middager å putte i fryseren!

 

 

Med litt tilbehør, i form av f. eks fetaost og bacon…

 

… blir dette ganske mettende!

 

 

 

 

På Kiwi har de lagt ut noen fine, gratis oppskrifts – hefter!

 

Det er disse to jeg sikter til.

 

I dag fikk jeg lyst til å prøve en av oppskriftene i heftet.

(Sjølsagt med med litt “Karidansk vri”. Jeg liker jo å finne på litt av moroa sjøl!)

 

 

Kald og rå, men velsmakende middag!

 

På denne tallerkenen er det :

 

* rå salma – laks

* mango

* sukkererter

* rødløk

* granateple

* ingefærrot i tynne strimler

* basilikum (til “pønt”)

 

 

Jeg lagde en dressing av :

 

* Kikkoman soyasaus

* akasiehonning

* vanlig sennep

 

 

(Jeg bare “slumpet”, så jeg har ingen “mål” å oppgi.)

 

En bit salma – laks (300 gram) kostet 70 kr på Kiwi.

Jeg brukte ca 100 gram til denne porsjonen.

 

KJEMPEDIGRE mango var på tilbud til 20 kr. pr stk.

Jeg brukte under en fjerdedel av en mango, og frøs resten.

(Det går helt fint an å fryse mango!)

 

Sukkerertene var på tilbud til 10 kr posen.

Granateplene kostet 30 kr pr kg, og jeg brukte et halvt eple.

Kan tenke meg at ett eple veier maks 250 gram.

 

Dette ble med andre ord en ganske rimelig “luksusmiddag”!

 

Godt ble det jo også!

 

 

(Innlegget er ikke sponset.)

 

 

 

 

Nylig leste jeg innlegget: 

ER JEG HJERNEVASKET FORDI JEG ER FRISK?

 

Det er bloggeren bak bloggen “Kampen for å bli frisk” som har skrevet det.

Hun er ikke den eneste som har opplevd at andre med diagnosen ME nærmest har blitt sinte på henne, fordi hun hevder å ha kommet seg ut av tilstanden, blant annet ved hjelp av “Lightening Process”.

 

Undertegnede har også hatt ME. 

I alle fall var jeg syk og utmattet i flere år.

Jeg slet også med angst og depresjon; og hva som var hva vet jeg ikke.

 

Uansett årsak:

Resultatet var at jeg i perioder var nærmest sengeliggende, lyd – og lyssky. Jeg hadde jevnlig feber, var kvalm, svimmel, hadde pusteproblemer og nesten konstant en følelse av å ha influensa.

Det meste var et…

 

…ORK!!

 

 

I dag har jeg knapt noen av disse symptomene. Jeg har vært tilbake i jobb i flere år. Jeg jobber i 75% stilling. I tillegg tar jeg på meg ekstravakter, slik at jeg på årsbasis har mellom 80 og 90% stilling.

 

MINST like viktig:

Jeg har et sosialt liv, og gjør ting jeg har LYST til å gjøre!!

 

Det GÅR an å bli frisk!

Er det ikke DER fokuset bør være?

Er det ikke godt å se og høre at noen har blitt friske??

At det er håp??

 

Min største frykt da jeg var som sjukest, var nettopp dette :

“Er det slik jeg skal ha det resten av livet?!”

 

Jeg lette febrilsk etter opplysninger om personer som HADDE blitt friske igjen.

Jeg godtok ikke påstander som : 

“ME er noe du har for resten av livet – du blir aldri frisk, lær deg å leve med det!”

 

Parallelt med dette “dyrket” jeg sjukdommen i form av at jeg snakket enormt mye om plagene mine.

Jeg ringte til andre som var sjuke. I den grad jeg orket det, møtte jeg også andre som var sjuke, og diskuterte symptomer og plager…

…trygdesystemet…

…og mulighetene for å få uføretrygd…

 

For det var vel DET som måtte bli løsningen…

…var det ikke…?

 

DEFINITIVT ikke særlig oppbyggende!!!

 

Heldigvis meldte jeg meg IKKE inn i ME – foreningen.

 

En forening der man i hovedsak har det til felles at man har en sjukdom…

…er det en bra forening å melde seg inn i ??

 

Ja, jeg er nok over middels sensitiv. Jeg trenger, blant annet, å kunne trekke meg litt tilbake med jevne mellomrom.

En timeplan som er fullspekket i lang tid framover passer meg dårlig.

 

Men:

Det handler ikke om at jeg er sjuk! Det handler om at jeg tar hensyn til hva som gjør meg godt, og at jeg bestreber meg på å leve deretter.

 

Jeg har også blitt mindre opptatt av å være “flink”, og bryr meg ikke lenger så MYE om :

“Hva alle andre gjør”…

… eller “Hva folk vil si!”

 

 

I dag opplever jeg hovedsakelig min sensitivitet som noe positivt – altså noe som beriker livet mitt på ulike vis.

Jeg blir stadig tryggere på å sette grenser med tanke på hva jeg er villig til å godta. Parallelt med dette blir mine krav og forventninger til andre mennesker mindre.

 

Jeg har nemlig hatt lett for å klandre ANDRE…

(“HAN burde ha…HUN burde ha…”)

…men i ENDA større utstrekning har jeg hatt en tendens til å ta på meg skyld og ansvar!

 

Jeg har hatt ENORMT mye dårlig samvittighet for at jeg ikke har strukket til!! 

 

Jeg har ikke vært BRA nok!

 

Om noen har sagt:

 

“Du er visst ei sånn ei som får til det meste du!”

 

Da har jeg kanskje tenkt:

“Du skulle bare ha visst du…

…for egentlig er jeg bare en stor…

…BLØFF…!

Jeg er ikke ordentlig dyktig til NOE… faktisk!!”

 

Dette har jeg blitt mye mer klar over, og jeg anerkjenner meg sjøl i mye større utstrekning.

 

Laaaaangt fra perfekt (heldigvis)…

…men alt i alt er a’ Kari ei sabla bra dame på mange vis, likevel!

 

Jeg har ikke de samme tendensene til å holde fast ved situasjoner og mennesker som bare tapper meg…

Folk som bare retter pekefingeren mot meg uten samtidig å evne å ta ansvar for egne ord og handlinger…

…dem skygger jeg unna så langt det er mulig…

Er ikke det mulig, så er jeg raskere med å sette foten ned!

 

Blir jeg avvist, tar jeg det ikke lenger så personlig. Dessuten har jeg sluttet med å være så mye på “Tilbuds – sida” for å tekkes andre.

 

Jeg gleder meg over å ha kontakt med de som viser at de VIL være sammen med meg/setter pris på mitt selskap…

…framfor å bruke mye energi på å få “innpass” hos de som ikke viser tydelige tegn på at de ønsker å ha en form for kontakt med meg.

 

 

Alt dette er med på å holde meg mye friskere!

 

 

Karidansen fyller snart 55 år.

Hun har ingen problemer med å gå en tur, eller være normalt aktiv!

Hun er mye sprekere i dag enn da hun var 45, sjøl om hun kan bli litt stiv og støl!

 

 

Om du har fått diagnosen ME/ har mistanke om at du har det…

…leser dette…

…og kjenner at du blir sint/provosert:

 

HVORFOR blir du det?

 

Opplever du de som har blitt friske som noen bløffmakere?

Har de ikke hatt “Ekte ME” hvis de har blitt friske?

Er det på noen måte skummelt eller truende å høre om at det går an å bli frisk??

 

I så fall :

HVORFOR???

 

Det kan kanskje være nyttig å stille disse spørsmålene til seg sjøl?

 

JEG stilte meg disse spørsmålet da JEG var sjuk, fordi jeg kjente på noe av det samme:

En form for aggresjon hvis noen antydet at mitt tankesett og min personlighet…

…min måte å håndtere omgivelsene på…

…kunne medvirke til at jeg utviklet alle disse kroppslige plagene/ symptomene.

 

Jeg var jo DØNN sjuk, for svingende!!

Skjønte de ikke det, disse Besserwisserne?! 

De kunne ha fått prøve å være i skrotten min i EN hel dag de, (eller kanskje til og med en hel MÅNED) så hadde de kanskje fått et LITE innblikk i hvor JÆVLIG dette var!!!

 

 

Jeg var på kurs i “Lightening Process” i 2009.

Jeg hadde ikke så stort utbytte av det den gangen, men det var nok mest på grunn av at jeg ikke var helt klar for å ta tak i meg sjøl.

 

I tida etter kurset følte jeg meg verre. Jeg ble enda mer fortvilet, for nå hadde jeg jo FORSPILT det siste “halmstrået” jeg hadde??

Jeg KLARTE ikke det som mange andre hadde klart:

Nemlig å nyttiggjøre meg dette verktøyet!

Jeg fikk ikke til DET heller!!

 

Det er nok flere som har erfart dette, og fått seg en nedtur!

Men : Toget har ikke nødvendigvis gått om du ikke har utbytte av LP!!

Jeg kom meg jo tilbake til en “normal” tilværelse sjøl om jeg ikke ble bedre den gangen!

 

I dag ser jeg at mye av det som ble presentert hadde noe for seg.

 

Blant annet at det ble sagt at man ikke HAR ME, men at man GJØR ME.

 

Ganske provoserende, ikke sant??

 

Innlegget med denne videoen har jeg delt før, men jeg deler det igjen:

 

Rett fokus for å bli frisk

 

 

Innlegget nedenfor har jeg også delt før. Her skriver jeg om noe som hjalp MEG veldig mye på veien til å bli frisk :

 

Hjelp til selvhjelp : Linden-metoden

 

Dette med ME har blitt en liten brannfakkel for meg! Jeg har skrevet MYE om sjukdomsperioden min og om mine tanker rundt dette temaet.

 

Jeg har flere ganger stilt meg dette spørsmålet :

“Hva er det som gjør at så mange havner i denne grusomme grøfta?”

Det er mange unge mennesker som faller ut av utdanningssystemet og yrkeslivet FØR de i det hele tatt har kommet ordentlig i gang.

 

Jeg var litt over 30 første gang jeg merket symptomene. Det startet opp rett etter en periode i livet da jeg hadde levd med store utfordringer og mye utrygghet.

Det var nok flere faktorer som til sammen ble for belastende for “Systemet mitt”

 

Personlig tror jeg at den som klarer å se sin egen rolle i utviklingen av sjukdommen…

…og innser hvor mye det med Tankens Kraft kan ha å bety….

…UTEN samtidig å dømme seg sjøl for det…

.. har mye større forutsetninger for å bli frisk enn den som IKKE evner det.

 

Ble du sint og provosert nå??

 

Fikk du lyst til å si meg noen “Sannhetens ord”…?

Rett og slett fortelle den J…. Besserwisser- kjærringa at hun er heeeeeeelt ute på vidda…

…at hun SLETT ikke har hatt sånn ME som DU (eller noen du kjenner) har?

 

Det er en ærlig sak!

Jeg har jo, som nevnt, kjent på den følelsen sjøl!

 

 

 

 

Når jeg først er så godt i gang med å skrive om dating…

…igjen:

 

For litt siden så jeg en profil jeg likte…

…igjen…

 

Så da gjorde jeg et aldri så lite fremstøt…

 

Nei, det HAR faktisk ikke skjedd så mange ganger…

…at jeg har vært den som har tatt første initiativ til å opprette kontakt…

…i løpet av det drøye året jeg har vært på Elitesingles.

 

Jeg har bare tatt kontakt når det ha vært en profil som VIRKELIG har appellert til meg…

…og det er det ikke så mange som har gjort.

 

Men altså: Denne profilen gjorde det.

 

I etterkant ser jeg at det kanskje var et lite snev av “Imponerings-strategi” og “Jeg vet hva damer vil ha!” – tekst…

…men så skulle jeg altså erfare DET også!!

 

Først hørte jeg ikke noe…

 

Etter noen dager kom det plutselig en “Smiley” fra fyren.

Litt merkelig syntes jeg, for jeg hadde jo sett at det var “hake” ved meldinga jeg hadde skrevet til han (= melding lest)

 

Men:

Jeg svarte nå på “Smileyen”.

 

 Jeg skrev blant annet at jeg ikke hadde sansen for ” Taktisk Spill” og “Katt og Mus – lek”…

…hvis det altså var DEN “sporten” han bedrev. 

 

DA traff jeg tydeligvis noe…

…for plutselig tok han helt av.

 

Jeg fikk fullt navn og telefonnummer, og han ville snakke med meg samme kveld…

Han ville til og med lese Godnatt-eventyr for meg!

Klokka var over midnatt da jeg så meldinga fra ham, så jeg syntes det var litt sent…

…og litt for brått.

 

Da foreslo han at vi kunne snakkes dagen etter…

 

Karidanser kan være impulsive…

…men de KAN også bli litt skeptiske…

…og tenke : “Stopp en halv!”

 

Det ble plutselig så VELDIG voldsomt, liksom!!

 

Så…

…da foreslo jeg at han kunne lese bloggen min i stedet…

 

Hvis han fortsatt var interessert etter å ha sett på den, så skulle jeg også oppgi fullt navn og telefonnummer.

 

Det viste seg at han OGSÅ hadde en blogg, men den var ikke oppdatert på en god stund.

Jeg likte imidlertid bloggen hans, og skrev at jeg kunne tenke meg å ha litt kontakt…

 

Men :

Neste morgen hadde det kommet en ny melding fra Den Amorøse:

 

Han likte måten jeg skrev på…

 

Det var bare det…

…at han hadde sett på noen av videoene mine…

…og det han hadde sett…

…hadde ikke truffet ham “Midt i Hjerterota” for å si det sånn…

 

Han så at det ikke var “kjærestepotensiale”.

 

Så langt…

…syntes jeg dette var veldig ærlig og realt av ham!

 

 

Men…

…så skrev han at han hadde bodd på Hedemarken på 90-tallet.

 

Da han så videoene av meg, følte han at det var som å komme tilbake til den tida.

“Det var fint den gangen, men ikke noe som hører hjemme i livet mitt i dag. Beklager!”

 

Ja vel…?

 

Så han oppfattet meg nærmest som…

 

…et spøkelse fra fortida?

 

En levning fra 90-tallet…

 

…som ikke var helt “oppdatert” liksom???

 

 

Skræmmende Skrømt…

….eller kanskje….

…Fryktinngytende Fossil…?

 

 

“SLUTT mens leken er god!” heter det.

 

Jeg priste meg lykkelig over at jeg hadde henvist ham til bloggen min.

 

På den måten ble vi jo spart for en pinlig telefonsamtale…

…og “Ro ro til fiskeskjær for Amorøse Gubber!”

 

Ei heller hadde jeg oppgitt navn og telefonnummer!

 

Skulle jeg på sikt komme i kontakt med en trivelig kar…

… enten på Elitesingles eller i “Det Virkelige Livet”…

 

…så vil jeg nok vise ham bloggen min ganske raskt!

 

Da har han en god mulighet til å “Bli kjent”, med meg via den. 

Så slipper vi trolig å kaste bort flere uker og måneder på “Innledende Runder” og “Gå Rundt Grøten Til Evig Tid!”

Å bli GODT kjent tar jo UANSETT tid, men det er viktig å ganske raskt finne ut av om det er noen tydelige, alvorlige “Dealbreakers” når en ny kontakt blir opprettet. 

 

De av bloggvennene som jeg har truffet, har alle som en sagt at jeg er nesten akkurat slik de hadde forestilt seg det ut fra det de hadde sett av bloggen min.

Det har vært gjensidig!

Noen ganger er det nesten skremmende å se hvor mye av personligheten til folk som skinner i gjennom via bloggen.

 

Til og med STEMMENE til de jeg har møtt, er omtrent slik som jeg har forestilt meg dem på forhånd.

 

 

En av dem jeg har blitt LITT overrasket over å møte…

 

…er “Lillasjel”.

 

Når man leser bloggen hennes, kan man villedes til å tro at hun er veldig seriøs.

 

Det ER hun også…

…men det som ikke skinner så VELDIG godt i gjennom på bloggen…

…er hvor herlig, humoristisk, sprudlende –  og ikke minst :

 

Hvor LEVENDE hun er!

 

 

Etter at jeg traff henne på Arthur Findlay College i august, leser jeg blogginnleggene hennes med andre øyne.

 

Ett av de nyeste innleggene til “Lillasjel” kan du lese her :

 

Lille jenta mi, lille lille jenta mi

 

 

Nå beveget jeg meg visst litt vekk fra dating-verdenen her…

 

…men det tror jeg i grunnen er like greit!!

 

 

 

 

Det er fort gjort å gå i: 

 “Jeg skal imponere”- grøfta…

Særlig når man er på “Sjekker’n”…

 

Når man skal skrive noen velvalgte ord om seg sjøl på ei datingside, er det også mange grøfter å gå i…

(Jeg har selvfølgelig gått i flere, bare så DET er sagt!)

 

Her om dagen ble jeg presentert for profilen til en kar som var “Poetisk anlagt”…

…og som tydeligvis hadde spesialisert seg på å komponere “imponerende” sjekke-tekster.

 

 

“Her var det jaggu meg mye fint å læsa”, tenkte Karidansen…

 

…men egentlig ble hun ikke så VELDIG imponert…

 

Det sto for eksempel uttrykk som: 

 

“emosjonell dedikasjon”

“blodets hvisken”,

“kreativ lek med virkeligheten”

 

Så ble det hele avsluttet med :

“Er du der, er det DEG jeg ser etter…”

 

I slike tilfeller kan det fare en liten F… i Karidansen.

 

Det er da jeg plutselig kan få lyst til å skrive :

 

“Je vet itte om je er helt DER…

…men je lurer på en ting :

Lik du…

…PROMPEHUMOR, du hell? 

 

For…

…hvis du gjør det…

…så har vi i alle fall EN ting tel felles!”

 

 

“Som man roper i skogen får man (ikke) svar….”

 

Det er vel fare for at den “emosjonelt dedikerte” og “kreativt lekende” hadde rapportert meg til Elitesingles – teamet…

 

Dessuten er det ikke pent å gjøre narr…

…heller ikke av Den Sjølutnevnte Åndseliten.

(Jeg gjør vel kanskje det akkurat nå?)

Men je fann i allfall ut at je fekk…

…LA VÆRA å henvende meg åt krøppen…

 

 

Selfie på soffan. Jeg har aldri prøvd å ta “Liggende Selfie” før… 

 

Det fine med det er at mange av rynkene sklir bak øra!

 

Kanskje jeg skulle bruke dette som nytt profilbilde på Elitesingles…

…og skrive : “Kreativt Lekende Kvinne”  som bildetekst??

 

 

 

 

Akkurat DET spørsmålet har jeg stilt meg sjøl noen ganger…

Ikke minst i forbindelse med alle kursene jeg har meldt meg på i årenes løp!

 

For:

Når man er på kurs…

…og er litt sånn “Midt oppi det”…

…og det er masse latter og glede og løssluppenhet…

Så blir man jo gjerne litt…

 

…”revet med”!

 

Og så får man kanskje høre om et ANNET kurs som man OGSÅ får lyst til å melde seg på?

 

“JIPPI JE VIL!!!”

 

Og så går det noen uker…

…og man begynner kanskje å tvile…

…på om det er verdt tida og pengene man må investere?

 

Akkurat slik var det med meg for noen uker siden!!

Jeg angret faktisk litt fordi jeg hadde meldt meg på Female Leadership!

Hva SKULLE jeg med dette, liksom?? 

 

Hvor fører alle disse kursene meg egentlig??

“Er det bare hurramegrundt og tull og tøys og fjas…

…eller??”

 

SÅNNE spørsmål stilte jeg meg!!

 

Så…

…da kontaktet jeg Fay Skandsen (som er kvinnen bak “Female Leadership”), og sa hva jeg tenkte på.

 

Jeg fikk et ordentlig svar!

Det var for sent å melde seg av, men hun kom meg i møte når det gjaldt noen av ønskene mine!

 

Det er så viktig å kommunisere…

Sette ord på tvil og ønsker!

 

For en kursleder er også i en utviklingsprosess…

Som kursdeltager må jeg være klar over dette SAMSPILLET!

 

Hva kan jeg bidra med?

Hvilke innspill kan jeg komme med?

 

Det er viktig å støtte en kursleder, og samtidig sette grenser…

…og finne ut av hva som føles riktig for en sjøl.

 

Sortere, vurdere, og ta eierskap! 

Lytte til det kursleder har å si, få ideer…

…og kanskje lage sin egen vri og tilnærmingsmåte vedrørende det man får presentert!

 

Nå er jeg veldig glad for at jeg er med!

 

Jeg er overbevist om at jeg vil kunne få et godt utbytte av dette, og at det er en GRUNN for at jeg skal være med dette året også!

 

Så har jeg samtidig lært en ting:

OM det skulle bli enda et oppfølgingskurs til neste år, så skal jeg VENTE med å melde meg på til ting har fått synke litt…

Til adrenalinet har sunket til et normalt nivå…

…i hjemlige omgivelser!

 

Om jeg etter noen uker FORTSATT har lyst til å melde meg på…

…så skal jeg vite med meg sjøl at jeg har tenkt nøye i gjennom saken!

 

Sånn TROR jeg i alle fall at jeg vil gjøre det…

 

…men man vet jo aldri…

…med sånne…

 

 

…Karidanser!!

 

Dette bildet fikk jeg av en “Med-Gudinne” etter at jeg var på Female Mastery-kurset i fjor sommer.

 

Hun var også med på dette bildet, men i og med at jeg ikke har spurt om lov til å publisere bilde av henne på bloggen, har jeg redigert vekk det meste av henne!!