Når vi må betala så mye i renter er jo sjansen førr at vi klarer øss ENDA mindre!” – utbrøt den unge (og temmelig naive) Karidansen.
Den bankansatte forklarte meg da at de gjorde det slik fordi de forutså at de ville gå på en smell i forhold til oss.
Derfor ville de “hale ut det de kunne” så lenge som mulig.
Banken hadde jo rett, for det lå i kortene at smellen måtte komme. Hvor stort det totale tapet ble for banken, vet jeg ikke…….
……..men den løsningen som vi kom fram til, var nok til det beste for alle parter, tror jeg!
For noen år tilbake ønsket jeg å flytte lånet mitt til en annen bank.
I forbindelse med at jeg satt som eier av en landbrukseiendom, brukte jeg nemlig den gangen en bank som hadde sitt sete i Oslo.
Banken hadde ingen filial i nærheten av der jeg bodde, og jeg så tydelig ulempene ved å måtte forholde meg til en bank som var så lite tilgjengelig i form av direkte kontakt.
Jeg trodde at det ikke ville være noe problem å få overført lånet, for jeg hadde aldri misligholdt noen av lånene jeg hadde stått som hovedansvarlig for.
Dessuten hadde jeg allerede lønnskonto i den banken jeg ville flytte over til.
Men den gang ei…..
“Du har egentlig ikke inntekter til å kunne klare dette”, sa en tydelig beklemt bankansatt.
På den tida jobbet jeg i 30% stilling som lærer.
Resten av “lønnsinntekta” mi var tidsbegrenset uføretrygd, eller “arbeidsavklaringspenger” som det heter i dag.
Jeg hadde jo også inntekter på garden, men altså ikke nok til både å kunne betjene gjelda og samtidig klare alle de øvrige utgiftene mine.
Enden på visa ble likevel at jeg fikk ja fra banken, og lånet ble overført.
De slapp å angre på det, for jeg klarte forpliktelsene mine, sjøl om det innimellom ble noen “Pisse i buksa førr å hølle seg varm” – løsninger.
Etter at jeg solgte garden til neste generasjon nå i januar, vurderte jeg sterkt å investere i en bolig.
I og med at jeg hadde en ganske så lav lønnsinntekt i fjor, fikk jeg imidlertid kun tilsagn om et lite lån.
Det hjelper ikke at man har en god egenkapital.
Man bør uansett ikke få et større lån enn det som inntekten tilsier at man er i stand til å betjene.
Egenkapitalen forsvinner jo når man investerer i boligen, og så sitter man der med lånet og en middelmådig lønnsinntekt……….
Jeg orker ikke flere økonomiske bekymringer med det første, så jeg er glad for at jeg valgte å leie i stedet for å kjøpe bolig………
Det lønner seg ikke, med tanke på dagens lave rente, men jeg trenger denne tryggheten og tid til å “Områ meg” nå.
Så kommer det “morsomme” :
Nå er jeg plutselig en “Interessant kunde” for banken.
Jeg får tilbud om høyere kreditt på “Mastercard”……
……gunstigere forsikringsordninger……
……lavere rente dersom jeg trenger et aldri så lite lån…….
……og flere andre fordeler.
Dersom jeg takker ja til tilbudet, vil jeg få tilsendt et nytt bankkort med en annen farge……..
……. som viser at jeg er en av “Fordelskundene” som banken synes det er verdt å ta litt ekstra godt vare på.
Først sa jeg ja til tilbudet……..
……men jeg har ikke signert avtalen ennå…….
For : Hvorfor er verden generelt sånn at man får gode tilbud og fordeler når man klarer seg godt……….
…..mens når man sliter, og føler seg tvunget til å komme med “Lua i handa”, så får man bare enda hardere vilkår???
Jo, jeg vet at det er mange som lever over evne. Det er “Luksusfellen” et synlig bevis på.
Når vi ikke er i stand til å styre økonomien vår, må det få konsekvenser – ellers lærer vi aldri!
Jeg er ingen “Super – Økonom”, men jeg har aldri flokset aldeles uhemmet og kjøpt masse, dyre luksusartikler.
Jeg er heller ingen “Gambler”, som foretar store investeringer, dersom jeg vet at det kan bety at jeg havner i et økonomisk uføre!
Mine største, økonomiske utskeielser foretok jeg da jeg slet med angst, depresjon og “ME”.
Da prøvde jeg ut alskens behandlinger og dyre kosttilskudd i et desperat håp om at noe eller noen kunne trylle meg frisk…….
(Men det er en annen historie!)
At i alt har jeg ikke blitt noe bedre menneske, som fortjener å bli møtt med mer respekt, fordi om jeg ikke lenger må be om henstand på regninger……..
……….eller søke om et midlertidig tilleggslån……….
……… eller må gå til det skrittet å hogge tømmer som ikke er hogstmodent…….
……….for å skaffe penger i kassa…….
(For ellers kom skattefuten og tok meg!)
Jeg er fortsatt bare Karidansen……..
…….men jeg har litt mindre anspente kjever……
…….og ikke fullt så høy skulderføring!
Om jeg takker nei til tilbudet, må jeg vel kunne kalles en stri og “dum” prinsipprytter……….
For det lønner seg jo å takke ja, så fremt jeg ikke begynner å dra kredittkortet i hytt og pine!
Men……OM jeg signerer avtalen, tror jeg at jeg kommer til å dra det nye bankkortet, med “VIP – farge”…….
Der borte hadde nemlig ikke “Kvinnfolka” rukket å bli så “Ummulie'” ennå!
Når vi mister “goder”, føler vi oss truet. Verden blir uhåndterlig når (kvinn)folk slutter å oppføre seg slik de alltid har gjort.
“Vi er liksom itte bra nok vi kara lenger. Dekk har liksom vørti så jævli’ sjølstendige’!”
(Jeg har flere ganger hørt ulike menn komme med sånne, eller tilsvarende, uttalelser!)
“Hun var en hjemmets kvinne, som alltid satte andres behov foran sine egne!”
Dette var vanlig å lese i nekrologer “Før i væl’n”. ” En Hjemmets kvinne” var en hedersbetegnelse – og ikke uten grunn.
Det var nok mange staute, flotte damer blant dem som fikk slik rosende omtale!
Men – vi er ikke dårlige mennesker om vi har ønske om noe annet enn å stå ved kjøkkenbenken og varte opp andre på heltid…….
I det siste synes jeg det virker som om det har gått feil vei med likestillinga………
Ikke på den måten at unge kvinner nærmest blir alene om husarbeid og oppfølging av unger…..
Men : Jeg synes jeg ser mer og mer “Barbie-dukke” – tendenser rundt omkring…….
Falske øyevipper, falske pupper, Hair-Extension og design-negler……..
En del bloggere fremstår i mine øyne nesten som Barbie-dukker på bildene de legger ut.
Mange av dem skriver imidlertid på en måte som gjør at jeg oppfatter det som at de langt fra er noen “tomhodede, påkostede skall”, slik jeg lett kan bli forledet til å tro hvis jeg velger å gå i den berømmelige “Stigmatiseringsgrøfta”!
(DEN grøfta har jeg gått i mange ganger!)
Det er mange som velger :” ………frue” som navn på bloggene sine.
Jeg reagerer på dette!
Man blogger vel i kraft av seg sjøl – ikke som “Frua” til en kar med en eller annen slags tittel?
Jeg har for øvrig ikke sett at noen har titulert seg som “Rørlegger – frue” eller “Vaktmester – frue”.
Disse yrkene blir ikke sett på som “Høystatus – yrker”.
Det blir ikke regnet som særlig prestisjefylt å være gift med en av “Gutta på gølvet” ………
…… en som verken kan skilte med mastergrader, berømmelse……..
…… eller skyhøy lønn…….??
Hvis jeg skulle ha hatt en Frue – tittel som navn på bloggen min…….
……. måtte det i så fall ha vært : “Eks-frue”.
Mariahoili (her på blogg.no) tok nylig et oppgjør med en spesiell trend :
Godt voksne, velsituerte, “Vellykkede” menn som er i forhold med unge, vakre kvinner.
På en måte er det en “Vinn – vinn – situasjon”. Jenta får økonomisk trygghet og handlefrihet (Med hensyn til penger)mens mannen kan sole seg i glansen av å ha en ung vakker (og medgjørlig?) kvinne ved sin side!
Det blir imidlertid noe “Dukkehjemsk” over det……….
Etter X antall år, våkner kanskje “Dukken” fra dvalen……….
Hennes identitet som “Den Unge Vakre” er i ferd med å smuldre opp, og den en gang så sjarmerende, mannen, begynner å bli “En gammal kall” – enda så mye han strever for å holde tritt med sin mye yngre livsledsager……
Den Unge, Vakre og Medgjørlige, har kanskje forvandlet seg til en kvinne med egne, sterke meninger…….
Hun har føyd seg inn i rekken av “Ummulie’ kyniske kvinnfolk”, som har innsett hvilket mellommenneskelig spill de har vært en del av.
Igjen sitter det, kan hende, en vraket, bitter gammel kall………
…..som føler at han har gitt henne “alt”.
Kanskje setter han seg på flyet til Østen………..?
(NB!! Jeg er ikke ute etter å latterliggjøre (eller henge ut) enkeltpersoner når jeg snakker om “Barbie-dukker” eller “Gamle Kaller”.
Det er TRENDEN – eller FENOMENET jeg reagerer på……
…..og undres over…….)
Er vi mennesker rett og slett ofre for en eller annen slags form for UR -instinkter?
Er det derfor vi (på ett eller annet vis) faller tilbake (eller i noen kulturer tvinges til å gå tilbake) til gamle kjønnsrollemønstre……….
……..gang på gang???
“I’m a Barbie Girl”……….
……in a Barbie-world???
Sorry…..
…… je “glømte” at je er treogfæmti år…….
…….og at je itte har vøri sta’ å fått disaine’ negla mine før je tok bilde’
Men : Je har da føri over truten me’ læbestift’n, og ti’i tå meg de strenge brillen’ me’ proggressive glass……
(På EN måte førr “syns skyld” og på en anna måte DEFINITIVT ITTE førr “syns skyld”…..
…….om døkk skjønner……?)
Bilde’ er uskart (uskarpt)…….
…..og det er i grunn’ bære bra…….
…..når et telårskømmint kvinnfolk prøver seg som “Barbie-girl”!
Medsøstre :
Vi blir ikke mer kvinnelige eller feminine om vi spjåker oss til……….
Kvinneligheten sitter ikke i de falske øyevippene……..
… i silikonleppene og puppene…….
…..eller i koke – og vaskekunstene våre……….
Vi må først innse det sjøl………….
……..og så kan den delen av den mannlige befolkningen som HELLER ikke har skjønt det…….
Jeg omstiller meg ganske raskt til nye omgivelser……..
…….når jeg ser at jeg er nødt til det!
Jeg kan BESTEMME meg for å trives…….
……og velge å se det positive i den nye situasjonen.
Det har jeg gjort nå det siste året.
Når det gjelder mellom – menneskelige relasjoner, ser jeg at jeg har hatt en tendens til å være litt FOR tilpasningsdyktig………
…….en stund……
Jeg har i noen tilfeller hatt en tendens til å si nei……..
……en stund,,,,,,,
Så har jeg, omsider, gitt etter for press…….
……og blitt FLY FORBANNET både på meg sjøl og andre…..
…….når konsekvensene av min ettergivenhet i enkelte tilfeller har vist seg å bli ganske ubehagelige……
Så har jeg blitt sett på som aggressiv, stivbeint og vanskelig, når jeg omsider har satt foten ned……..
……TIL GAGNS!!
(Og det har jeg nok i noen tilfeller vært også!)
For kort tid siden opplevde jeg en situasjon….
…….som egentlig var nokså udramatisk……..
…….men like fullt var det som skjedde viktig for meg.
Jeg hadde blitt spurt om å møte et menneske som var på et kortvarig besøk i nærheten av her jeg bor.
(Nei – det var ikke en “date”!)
Noen timer før møtet skulle finne sted, fikk jeg en melding :
Kunne vi møtes dagen etter i stedet…..??
Det hadde skjedd en misforståelse, og nå følte personen at h*n fikk mindre tid enn ønskelig sammen med de personene vedkommende var på besøk hos.
Dette passet mye dårligere for meg, fordi jeg skulle på jobb dagen etter.
Vedkommende foreslo da at h*n kunne sitte på med meg når jeg var ferdig på jobb, og at vi dro rett til Hamar og fant på noe hyggelig sammen.
Da kjente jeg at dette ble litt for mye på andres premisser.
Jeg følte at jeg ble “Skaltet og Valtet med”………
……..uten at det var vedkommendes mening å gjøre det.
Nå var det opp til meg å håndtere dette, slik at jeg slapp å føle at jeg ble den…….
……..som bare endte opp med å tilpasse meg andres ønsker og behov………..
Rett etter jobb trenger jeg å ha litt tid for meg sjøl. Jeg er rett og slett ikke noe godt selskap, når jeg i mange timer har måttet forholde meg til personer som er avhengige av at jeg er tålmodig og behjelpelig. Jeg har behov for å “ta meg inn” litt før jeg orker å være sosial!
Så :
Hva ville JEG i denne situasjonen??
VAR det SÅ viktig for meg å treffe den andre at jeg var villig til å strekke meg langt for å få til at vi møttes??
Jeg valgte å gå for “Den Gyldne Middelvei”:
Jeg ga beskjed om at jeg kunne møte N.N. neste dag, men at jeg ville kjøre hjem fra jobb alene, ta meg en dusj og slappe av en times tid ……..
………FØR jeg dro tilbake for å møte vedkommende……
Dette ble akseptert.
Hadde det IKKE blitt det, var jeg innstilt på å skrinlegge planene om samvær denne gangen………….
………. sjøl om det kanskje hadde betydd at vedkommende hadde blitt litt såret og følt at jeg ikke brydde meg……..
Vi hadde en veldig koselig ettermiddag/kveld sammen!
Jeg hadde ingen dårlig samvittighet fordi jeg hadde vært “VRANG”!
Jeg tok hensyn til meg sjøl og mine behov……….
……. lot være å danse etter andres pipe………
…….samtidig som jeg aksepterte at samværet ble flyttet fra den ene dagen til den andre!
Jeg hadde ikke hatt noen glede av å “ri prinsipper” og tviholde på at ALT skulle bli som først avtalt, når jeg visste at det ville gå veldig mye på bekostning av andre!
Om man stadig føyer seg 100% etter omgivelsenes ønsker og behov………
…….enten det gjelder familie, kjæreste, venner eller kolleger…….
…… blir man sannsynligvis tatt for gitt.
Jeg har GARANTERT også tatt andre personer for gitt.
De som har vært “snille” – de som alltid har sagt “JA”…….
……..og så har jeg fått meg en skikkelig overraskelse den dagen de plutselig har sagt “NEI”!
Kanskje blir man litt snurt med en gang……..
……….men så vokser respekten fram…….
……….når man forstår at man ikke kan “skalte og valte” med et annet menneske etter eget forgodtbefinnende!!!
Slik har det vært for mitt vedkommende i hvert fall!
Jeg trives mye bedre med meg sjøl når jeg våger å sette grenser…….
Det er også mye lettere å forholde seg til mennesker som er tydelige på hva de vil……..
…….og hva de er i stand til å akseptere!
Dette kortet er en del av en orakel-kortstokk jeg har.
I veiledningsheftet som følger med, står det blant annet (Jeg har oversatt teksten fra engelsk) :
“Å være bestemt/selvsikker/trygg er det motsatte av å være aggressiv.
En selvsikker person er i stand til å ta hensyn til alles rettigheter – inkludert sine egne.
Selvsikre mennesker (Les : De som har god selvfølelse) er lette å omgås, fordi det er enkelt å vite hvor man har dem.
Si det du mener med kjærlighet/vennlighet, og gi slipp på gamle, uheldige kommunikasjons – mønstre!”
Jeg har lest en kronikk om polygami – skrevet av en kvinne som lever i et parforhold der både hun og han synes det er greit at man har flere kjærester.
Vi har heller ingen rett til å fordømme dem som velger en annen måte å leve på enn “Det oppleste og vedtatte”.
Vi skal ikke gå så veldig langt tilbake i historien for å finne eksempler på at homofili ble fordømt – og til og med straffet!
Kanskje polygami en dag vil bli sett på som like “naturlig” som monogami og homofili???
Ikke vet jeg…..
Jeg er imidlertid ganske sikker på at jeg er monogam…..
For meg er det “En av gangen!”
Om det er fordi det er noe som ligger i genene mine, og derfor er medfødt, eller fordi jeg har lært at det er “slik det skal være”……
…..DET vet jeg heller ikke…..
Jeg er imidlertid temmelig sikker på at jeg ville ikke ha taklet å ha en kjæreste som hadde en eller flere kjærester i tillegg til meg.
Jeg hadde nok lidd sjalusiens kvaler, og i alle fall ønsket at han skulle dele det mest intime kun med meg.
Dette fikk jeg bekreftet for en del år tilbake.
Da jeg var i et forhold til en som stadig måtte ha bekreftelser på at han kunne “Sjarmere”. Til slutt var det forresten ikke sjalusien som var det verste for meg.
Det var mer en følelse av skam – og ydmykelsen ved å være sammen med en Fjolle-Per som ikke var i stand til holde seg i skinnet…….
En som (både bak ryggen min og helt åpenlyst) flørtet vilt.
Det viste seg også at vedkommende var temmelig sjalu. Sjøl om han ikke hadde noe grunn til å frykte at jeg skulle kjøre “Tospann”………..
………så forfulgte han meg og spionerte på meg………
………særlig ETTER at jeg hadde avsluttet forholdet til ham.
(Jeg har ikke hatt kontakt med denne personen på mange år. Så vidt jeg vet har vi ikke lenger felles bekjente. I motsatt fall hadde jeg ikke delt dette på bloggen!)
Dette hadde for øvrig ingen ting med POLYGAMI (eller “poly-forhold”) å gjøre (slik jeg oppfatter begrepet). Her var det ikke snakk om enighet oss i mellom, men mest om hans umodenhet, egoisme og evige behov for bekreftelser!
Jo – jeg VET at det går an å føle seg tiltrukket av flere på en gang, men jeg har ganske sterke bremseklosser på det området…..
Jeg kan ikke tenke meg å “veksle” mellom to eller flere menn!
Det kan hende at jeg går glipp av noe…..?
Det kan hende at jeg er snever, egoistisk og eiesjuk……?
…..men OM jeg hadde hatt en partner…….
…..hadde jeg ønsket at det bare var jeg som var KJÆRESTEN hans, sjøl om han gjerne kunne ha kvinnelige VENNER!
Jeg er nok litt DER………
…….men man trenger ikke nærmest “å sitte på fanget til hverandre” støtt og stadig av den grunn!
Det finnes mange vakre blomster…….
Men….om du bestemmer deg for en bestemt blomst, og tar ekstra godt vare på den……….
Da jeg begynte i min første lærerjobb i Sigdal kommune, leide jeg et lite hus (eller nærmest ei hytte) innerst i et mindre boligfelt.
Rett etter at jeg hadde flyttet inn der, fikk jeg besøk av ei som sa følgende :
“Jeg skjønner ikke at du tør å bo her alene – det hadde aldri JEG turt!”
Jeg så at hun syntes synd på meg da hun vinket farvel fra bilvinduet……..
…….mens jeg sto igjen alene på trappa……
Var jeg redd??
Nei, egentlig ikke, men jeg syntes det var et utfordrende år.
Blant annet var det en snørik vinter, så jeg brukte veldig mye tid på å måke snø, slik at jeg skulle klare å komme meg ut med bilen om morgenen.
På folkemunne het det seg at mannen, som i sin tid hadde satt opp huset, hadde vært litt av en original…..
“Har du sett noe til gjenferdet hans?” var det noen som spurte meg om.
(DET spørsmålet kunne de godt ha spart seg, synes jeg!)
Det var en liten kjeller under huset. Jeg måtte gå på baksida av bygningen, og krype inn gjennom ei lav dør, for å komme dit.
Jeg husker ikke hvorfor jeg av og til måtte ned i den kjelleren, men jeg husker at jeg syntes det var litt ekkelt å drive der alene i “mørten” og vinterkulda!
Bilde av huset jeg bodde i den gangen!
“Om vinteren var det rim på golvlistene, og i vårløsninga regnet det på kjøkkenet!”
Dette bildet ble tatt rett før jeg skulle flytte derfra…..Jeg ser litt molefonken ut her, men jeg har mange koselige minner fra det året også!
I dag bor jeg i en leid leilighet som er en del av et våningshus på en gard.
Det er en slags trygghet i at det nesten alltid er folk i huset, sjøl om vi ikke omgås på annet vis enn at vi innimellom veksler noen ord når vi treffes ute på tunet.
Av og til reiser husvertene bort noen dager.
Da er jeg litt ekstra påpasselig med å ha mobilen innen rekkevidde.
Skulle jeg være uheldig og bli liggende, så er det ingen som vil se etter meg med det første.
En kan imidlertid ikke bruke tida på å være redd for alt som kan skje.
Jeg er glad for at jeg ikke er av dem som er veldig engstelig for å bo alene.
Det må jo være helt fryktelig……….
……..om den dagen kommer at man plutselig ikke har noe annet valg………
