Filming og fotografering har vært en av yngstemanns kjæreste hobbier de siste årene. I høst har han begynt på Media&Kommunikasjonslinja på Hamar Katedralskole.
Jeg kan være ganske åpen av meg…..og jeg har jo delt ganske personlige ting her på bloggen.
….men det er enkelte ting jeg gjerne vil holde for meg sjøl…
…….i alle fall for en stund.
Ett eksempel :
Da jeg traff ham jeg giftet meg med, ønsket jeg at forholdet skulle være mest mulig “hemmelig” i begynnelsen – til vi fant ut om det var mer enn bare “et blaff”. Vi ble sammen på etterjulsvinteren, mens det fortsatt var mørke kvelder……..for mer enn 25 år siden…..
Da var det mulig å møtes etter mørkets frembrudd. Jeg gikk ofte til fots – og gjerne en omvei, over jordet, for at ingen skulle se meg…
I et lite bygdesamfunn er det imidlertid ikke lett å holde slike ting skjult særlig lenge.
Som nyinnflyttet lærer i bygda, var jeg også ganske synlig i bygdemiljøet.
Jeg syntes nysgjerrigheten som enkelte viste – var direkte plagsom………..
……..jeg følte meg til tider “invadert” av nysgjerrige spørsmål……… og dessuten ufine kommentarer…….
……..fra både skoleelever og voksne uten vett!
Jeg vet at jeg langt fra er den eneste som har følt på dette.
Selvfølgelig har jeg sjøl også vært nysgjerrig og stilt utidige spørsmål i blant…….
………men jeg har nok blitt langt mer forsiktig med det.
JEG skal nemlig også la ANDRE være i fred!!!!
Når jeg skriver blogg, er det fort gjort å “tråkke over”…..Jeg vet at jeg har gjort det et par ganger….uten å tenke over det!
Jeg er blitt mer bevisst på det enn jeg var i starten. Blir noen av mine nærmeste omtalt, skal de kunne lese innleggene uten å føle seg utlevert eller bli satt i forlegenhet.
Her har vi ulike grenser, og det må respekteres!
Da sønnen min ble sammen med henne som nå er hans samboer, nevnte jeg det ikke til noen før jeg var sikker på at det var “offisielt”:
Det er slik det skal være. Verken slekt, venner eller “andre” har rett til å få innblikk i alt vi foretar oss – så lenge det vi gjør ikke går ut over dem.
Det bør ikke være om å gjøre å få fortalt “siste nytt” …….
…… for eksempel om nye forhold, “ferske” graviditeter eller skilsmisser i familien eller vennekretsen….
Noe av det som er viktig for meg, når jeg flytter herfra, er muligheten til å drukne litt i mengden…….
Her jeg bor nå, er det mye ferdsel over tunet. Slik er det på en gard…..og det må en (i alle fall til dels) finne seg i.
Jeg er nok blitt veldig var på dette…..
………..og behovet for å være i fred og ha et skjermet privatliv…….
………er stort!
La blomsten få åpne seg…..når den er klar…….
Kanskje blir den det aldri……og da skal den få lov til å forbli lukket…….
Flere av mine eldre, avdøde slektninger var ugifte…. En av dem vokste opp i en søskenflokk der flere av søsknene aldri giftet seg og stiftet familie. Han uttalte en gang følgende vedrørende sitt valg om å leve alene :
– Ingen av kvinnene jeg møtte kunne måle seg med mor.
Jeg husker disse ugifte søsknene som veldig lune, trivelige og omtenksomme mennesker. Mannen jeg nevnte hadde en unik barnetekke. Han virket nesten som en magnet på små unger.
Det var ingenting som skulle tilsi at han og søsknene ikke hadde hatt mulighet til å finne seg en partner om det var det de hadde ønsket.
Det er ganske uvanlig at nesten halvparten av en stor søskenflokk forblir ugifte.
Jeg tror de var VELDIG knyttet til barndomshjemmet – og foreldrene. Moren var kjent som et uvanlig “fromt” og godt menneske og faren var nok ganske dominerende.
Så ble det vel ingen da, som kunne måle seg med mor eller far…..?
Vi leter vel, trolig ubevisst, etter noen som ligner på den av foreldrene som var av motsatt kjønn.
Kanskje leter vi etter en mor – eller farsfigur….. noen som kan “overta omsorgen” for oss?
Det er kjempeviktig å klippe navlestrengen!!
Klarer man ikke det, kan det enten resultere i at ungene forblir veldig knyttet til foreldrene – eller det stikk motsatte.
Før eller senere er det riktig med et aldri så lite ungdomsopprør…….tror jeg.
Det skal komme en naturlig løsrivelsesprosess. Er vi for “Påhengende” og “Styrende” som foreldre, forstyrrer vi denne prosessen.
En gang sa en dame til meg :
– DU, så kjekke unger du har! Du må jammen ha vært flink til å oppdra dem!
Gjett om det var ei som rettet ryggen og kjente at det vokste ut både mammaglorie og englevinger…..
Men…….. en vakker dag, da dama var på besøk her, skjedde dette :
Vi satt og spiste, da yngstemann (den gang kanskje sju-åtte år) kom med følgende spørsmål :
– Vettu å a’ mor gjorde en gong, hell??
Nei, det kunne jo ikke damen vite…….
Så da fortsatte Junior :
Ho vart så sint ho – at a’ sa at a’ sku’ sætta seg i bilen og rese i frå alt samman…. og så kunne vi få sitta att her i alt rotet!!
Det ble temmelig tyst…..
……..damens øyne ble store og kulerunde…….. og Karidansen fikk det sabla travelt med å gå ut på kjøkkenet og hente “mer attåt kaffen”.
Både englevingene og mammaglorien hadde krympet…….. nærmest til det usynlige……
“Ooooops….nå forsvinn’ visst både englevenga og gloria…..!
Nei, jeg har nok ikke vært noen “from” englemamma……..
Men unga har blitt sjølstendige……… De henger ikke i skjørta hennes mor.
Jeg tror ingen av dem noen gang kommer til å “sette meg opp på en pidestall” og fortelle sine partnere om hvor UTROLIG FANTASTISK mor de har hatt! 😉
For det har de nemlig ikke hatt………
…..men vi har da kommet oss i gjennom det på et vis…….så langt….
Jeg kan absolutt bekymre meg i blant, og ta meg sjøl i å ville passe på, men jeg prøver å holde meg i skinnet og unngå utidig innblanding.
Hvis du elsker noen, slipp dem fri…
Det gjelder både i forhold til unger, partnere og andre mennesker som kommer på besøk i livene våre!
Det er viktig å ha foreldre som støtter,……..så godt de får det til…..og som er i stand til gradvis å slippe taket……..
( Denne gangen har jeg både flikket på en egen tegning ……….og “lånt” en illustrasjon i fra Google).
De fleste av oss har vel opplevd det jeg velger å kalle “Låg Hælse – faktor”.
“Je skar neiggu itte hælse påhenner , slik som ho har oppført seg!”
Det behøver ikke nødvendigvis dreie seg om at “ho” har gjort noe galt overfor den som kommer med uttalelsen.
Det kan rett og slett dreie seg om en slags form for lojalitet……… fordi noen har klaget sin nød, eller fordi man har “hørt noe” om vedkommende…..
I tida rett etter at jeg ble separert og skilt opplevde jeg en god del av “Låg Hælse-faktor” – tendenser.
Når kassa – dama i kolonialforretningen (som vanligvis har smilt blidt og sagt “hei” når du har kommet i kassa) – plutselig ser ned og mumler et knapt hørbart “morn”….
……og du vet at hun har omgang med noen i eksens familie……
Når folk du tidligere slo av en prat med på gata, haster forbi og later som de ikke ser deg, eller viker med blikket……
…………så kjennes det ekstra sårt og vondt….. fordi du står i noe som er såpass tøft og vondt fra før av….
………..at det er lite som skal til for å vippe deg av pinnen…….
Nå ligger min skilsmisse mange år tilbake i tid…..og tida leger de fleste sår, slik at ting normaliserer seg etter hvert.
Blant annet hilser kassadama i matbutikken slik hun gjorde “I Gamle Dager”!
Her om dagen opplevde jeg det imidlertid igjen…….
Jeg møtte på en eldre dame som har tilknytning til noen i eksens familie – uten å være i direkte slekt…..
Jeg pleide alltid å synes at denne damen var hyggelig å veksle noen ord med……
Blikkene våre møttes, og jeg skulle automatisk til å nikke og si “Morn!”……..
Da dukket plutselig fenomenet “Låg Hælsefaktor” opp igjen. Hun så raskt en annen vei….. og mitt lille “Morn” døde før det fant veien ut av munnen min…..
Nei, jeg gråt meg absolutt ikke i søvn av den grunn.
Jeg er ikke så glad i “Small Talk” og høflighetsfraser – og jeg har ikke snakket med henne etter at jeg ble skilt
Likevel…..kanskje er jeg mer sårbar enn jeg vil innrømme (til og med overfor meg sjøl)……….
………slik at jeg tolket det vikende blikket hennes helt feil??
I dag er det imidlertid for det meste slik at jeg observerer fenomenet – uten å tillate det å få KVERNE i sjela……….
….men når man først møter et kjent blikk….så koster det så lite å nikke og si et raskt “Hei” eller “Morn”.…….
Kanskje går det an å legge vekk noe av den misforståtte lojaliteten……?
Det er rart dette…..noen ganger ser det ut til at omgivelsenes frustrasjon og fordømmelse(?) henger lenger i enn hos dem som faktisk har stått midt oppe i det med begge bena….
Når de to, som en gang valgte å skille lag, klarer å omgåes og samarbeide…….. i den utstrekning det er nødvendig…..
…………så burde vel omgivelsene også være i stand til å legge historien bak seg…..?
…..derfor kjører hun gjerne en omvei for å slippe de mest trafikkerte strekningene……..
…hvis det er mulig……
…..men det er langt i fra støtt hun får være i fred for………
MR SUPER SS RALLY GT!!!!
Hans favorittbeskjeftigelse er å kjøre kloss opp i støtfangeren til bilen foran….ligge der å lure – og NESTEN kjøre forbi…..
Når han endelig gjør det, er det med eget og andres liv som innsats…..
Karidansen har hatt mange sånne bak seg……
……….og det har hendt mer enn en gang at hun har måttet trø på bremsen for å hjelpe Mr Rally GT til å smette inn foran henne FØR det nesten har blitt et sammenstøt med en møtende bilist!
(Det finnes nok noen MrsRally GT også, men foreløpig tror jeg de er i mindretall)
Karidansen er en av dem som stadig peiler seg ut en busslomme som hun kan kjøre inn på for å slippe “De Travle og Trengende” forbi.
Hun skal nemlig ikke ha DET på seg…….. at hun sinker trafikken!!
Det er en uskikk dette, at man på død og liv (i dobbel forstand) skal kline seg innpå bilen foran!
Karidansen har nesten aldri vist finger’n i trafikken.
Kun EN gang – og da var det et eksemplar av arten Fartsfantom I Sportsbil som lå limt innpå støtfangeren hennes!!
Kjerringa er så opptatt me’ å glana i spelen at a’ høll på å kjøre rætt i et tre! (Neida – bære juks…… her er a’ væl hemmatt!!)
Har døkk skjønt det nå!! Kjør pent! Det er itte støtt at Karidansen er like tøff………
Det ble så jeg falt for fristelsen….Jeg bestilte kjolen jeg viste bilde av i går. Det var forsikring om gratis retur…….så jeg tok sjansen. I tillegg bestilte jeg et smykke…….
Nei….jeg er ikke flau over DET……sjøl om jeg strengt tatt kunne ha klart meg uten begge deler…….
….men av og til føler jeg meg overfladisk og bortskjemt……
….med rette!
Jeg leste noen artikler om flyktninger fra Afghanistan og Syria i går…….
Disse menneskene opplever grusomheter vi knapt nok kan forestille oss………
Tenk om det hadde vært MINE unger som hadde måttet gjennomgå noe slikt!!
Jeg fikk en melding på telefonen i går…fra UNICEF……
…..med spørsmål om jeg kunne gi et bidrag….
Nei, jeg ga ikke via telefonen….
Jeg gikk inn på nettsiden til UNICEF og ga et bidrag via den i stedet….
Bidraget var mindre enn beløpet jeg skal gi for kjolen og smykket…..
…..men det var et bidrag!
Jeg følte meg LITT bedre etterpå…….
Vi har det godt her i landet…….
Jo, visst er det fint……..
Samtidig er det unødvendig luksus……sjøl om det ikke var noen upris på kjolen og smykket – hvis de er like fine “I virkeligheten” som på bildet. Jeg stoler på at Frodith er kvalitetsbevisst. Hun har nemlig kjøpt flere plagg derfra!
Jeg fikk 10% i “Velkomstrabatt” også!
Den dårlige samvittigheten skal ikke få styre……..eller ødelegge gleden over noe jeg forhåpentligvis blir fornøyd med!
….men jeg er ufattelig heldig som bor i et land der de fleste av oss under 70 ikke har opplevd krig, sult og elendighet…….
Det skader ikke å minne seg sjøl om det i blant…….
Her oppe er det nemlig dårlig bussforbindelse. På kvelder og helger går det ikke busser mellom her vi bor og Brumunddal. Det er en strekning på drøyt 5 km.
Jeg er litt engstelig når unge gutter skal ut og “frese”…..Og jeg har blitt verre med årene. Jeg var mye mindre redd av meg da eldstemann tok motorsykkellappen for ni år siden.
En kveld, for ca to uker siden, var Junior (16) ute og kjørte. Vi hadde avtale om at han skulle være hjemme til klokka 22. Han sendte melding ca 21.45 om at han var i farta. Jeg visste at han ville bruke ca 30 min i fra der han befant seg, så jeg var rolig fram til ca 22.30.
Etter det ble jeg imidlertid veldig urolig………
Litt før klokka 23 prøvde jeg å ringe Junior uten å få svar. Da ringte jeg til Eksen!
Det viste seg at han var ute og kjørte bil, og at han hadde med seg Junior i bilen…………
Eksen mumlet noe om at det hadde blitt noe “feil med scooteren”.……..
Jeg må innrømme at jeg var både amper og høyrøstet, men det er slik det gjerne blir når man har vært skikkelig redd……
Scooteren ble sendt på omfattende reparasjon. Jeg stusset litt , for den ble jo kjøpt NY i sommer…..?
I dag fikk jeg høre hva som EGENTLIG hadde skjedd……….
Junior hadde kjørt på ei dump…..og HAN fløy i grøfta mens scooteren fløy en helt annen vei……..
Scooteren er så ramponert at den ikke kan repareres.
Det dekkes jo av forsikringa, så vi får bare være glade for at Junior slapp unna med skrekken og et kutt i ankelen…..
Det kuttet fikk jeg først se i kveld. Det så nok ikke pent ut for to uker siden……
– Je ville itte si no’ åt deg mor….for je tenkte at da ville du si at je itte fekk kjøre scooter mer…og je HAR jo lappen!
Ja, det er fare for at jeg ville ha sagt det…………der og da!!!
Den nye scooteren er visst av et annet merke….som er bedre enn den som gikk fløyten….
Den kan nemlig kjøre like fort i oppoverbakker som i nedoverbakker…..
Så flott, da!
Jeg spurte ikke om den gikk like fort fort til vanns som til lands……….
