Nei, det har ingenting med helse å gjøre……i denne sammenhengen…….

Derimot handler det om å hilse, altså nikke og si “Morn” eller “Hei” når man møter på kjente….

De fleste av oss har vel opplevd det jeg velger å kalle “Låg Hælse – faktor”.

“Je skar neiggu itte hælse på henner , slik som ho har oppført seg!”

Det behøver ikke nødvendigvis dreie seg om at “ho” har gjort noe galt overfor den som kommer med uttalelsen.

Det kan rett og slett dreie seg om en slags form for lojalitet……… fordi noen har klaget sin nød, eller fordi man har “hørt noe” om vedkommende…..

 

I tida rett etter at jeg ble separert og skilt opplevde jeg en god del av “Låg Hælse-faktor” – tendenser.

Når kassa – dama i kolonialforretningen (som vanligvis har smilt blidt og sagt “hei” når du har kommet i kassa) –  plutselig ser ned og mumler et knapt hørbart “morn”….

……og du vet at hun har omgang med noen i eksens familie……

Når folk du tidligere slo av en prat med på gata, haster forbi og later som de ikke ser deg, eller viker med blikket……

…………så kjennes det ekstra sårt og vondt….. fordi du står i noe som er såpass tøft og vondt fra før av….

………..at det er lite som skal til for å vippe deg av pinnen…….

 

 

Nå ligger min skilsmisse mange år tilbake i tid…..og tida leger de fleste sår, slik at ting normaliserer seg etter hvert.

Blant annet hilser kassadama i matbutikken slik hun  gjorde “I Gamle Dager”! 

 

Her om dagen opplevde jeg det imidlertid igjen…….

Jeg møtte på en eldre dame som har tilknytning til noen i eksens familie – uten å være i direkte slekt…..

Jeg pleide alltid å synes at denne damen var hyggelig å veksle noen ord med……

Blikkene våre møttes, og jeg skulle automatisk til å nikke og si “Morn!”……..

Da dukket plutselig fenomenet “Låg Hælsefaktor” opp igjen.  Hun så raskt en annen vei….. og mitt lille “Morn”  døde før det fant veien ut av munnen min…..

 

Nei, jeg gråt meg absolutt ikke i søvn av den grunn. 

Jeg er ikke så glad i “Small Talk” og høflighetsfraser – og jeg har ikke snakket med henne etter at jeg ble skilt

Likevel…..kanskje er  jeg  mer sårbar enn jeg vil innrømme (til og med overfor meg sjøl)……….

………slik at jeg tolket det vikende blikket hennes helt feil??

 

 

I dag er det imidlertid for det meste slik at jeg observerer fenomenet – uten å tillate det å få KVERNE i sjela……….

….men når man først møter et kjent blikk….så koster det så lite å nikke og si et raskt  “Hei” eller “Morn”.…….

Kanskje går det an å  legge vekk noe av den misforståtte lojaliteten……?

Det er rart dette…..noen ganger ser det ut til at omgivelsenes frustrasjon og fordømmelse(?) henger lenger i enn hos dem som faktisk har stått midt oppe i det med begge bena….

Når de to, som en gang  valgte å skille lag, klarer å omgåes og samarbeide…….. i den utstrekning det er nødvendig…..

 

…………så burde vel omgivelsene også  være i stand til å legge historien bak seg…..?

…….i alle fall nok til å kunne si et lite  : 

 

“Morn”……..?