Flere av mine eldre, avdøde slektninger var ugifte…. En av dem vokste opp i en søskenflokk der flere av søsknene aldri giftet seg og stiftet familie. Han uttalte en gang følgende vedrørende sitt valg om å leve alene :

– Ingen av kvinnene jeg møtte kunne måle seg med mor.

Jeg husker disse ugifte søsknene som veldig lune, trivelige og omtenksomme mennesker. Mannen jeg nevnte hadde en unik barnetekke. Han virket nesten som en magnet på små unger.

 Det var ingenting som skulle tilsi at han og søsknene ikke hadde hatt mulighet til å finne seg en partner om det var det de hadde ønsket.

Det er ganske uvanlig at nesten halvparten av en stor søskenflokk forblir ugifte.

Jeg tror de var VELDIG knyttet til barndomshjemmet – og foreldrene. Moren var kjent som et uvanlig “fromt” og godt menneske og faren var nok ganske dominerende.

Så ble det vel ingen da, som kunne måle seg med mor eller far…..?

Vi leter vel, trolig ubevisst, etter noen som ligner på den av foreldrene som var av motsatt kjønn.

Kanskje leter vi etter en mor – eller farsfigur….. noen som kan “overta omsorgen” for oss?

Det er kjempeviktig å klippe navlestrengen!!

Klarer man ikke det, kan det enten resultere i at ungene forblir veldig knyttet til foreldrene – eller det stikk motsatte.

Før eller senere er det riktig med et aldri så lite ungdomsopprør…….tror jeg.

Det skal komme en naturlig løsrivelsesprosess. Er vi for “Påhengende” og “Styrende” som foreldre, forstyrrer vi denne prosessen.

 

En gang sa en dame til meg :

– DU, så kjekke unger du har! Du må jammen ha vært flink til å oppdra dem!

Gjett om det var ei som rettet ryggen og kjente at det vokste ut både mammaglorie og englevinger…..

Men…….. en vakker dag, da dama var på besøk her, skjedde dette :

Vi satt og spiste, da yngstemann (den gang kanskje sju-åtte år) kom med følgende spørsmål :

– Vettu å a’ mor gjorde en gong, hell??

Nei, det kunne jo ikke damen vite…….

Så da fortsatte Junior :

Ho vart så sint  ho – at a’ sa at a’ sku’ sætta seg i bilen og rese i frå alt samman…. og så kunne vi få sitta att her i alt rotet!!

Det ble temmelig tyst…..

……..damens øyne ble store og kulerunde…….. og Karidansen fikk det sabla travelt med å gå ut på kjøkkenet og hente “mer attåt kaffen”.

Både englevingene og mammaglorien hadde krympet…….. nærmest til det usynlige……

 

“Ooooops….nå forsvinn’ visst både englevenga og gloria…..!

 

Nei, jeg har nok ikke vært noen “from” englemamma……..

Men unga har blitt sjølstendige……… De henger ikke i skjørta hennes mor.

Jeg tror ingen av dem noen gang kommer til å “sette meg opp på en pidestall” og fortelle sine partnere om hvor UTROLIG FANTASTISK mor de har hatt! 😉

For det har de nemlig ikke hatt………

…..men vi har da kommet oss i gjennom det på et vis…….så langt….

 

Jeg kan absolutt bekymre meg i blant, og ta meg sjøl i å ville passe på, men jeg prøver å holde meg i skinnet og unngå utidig innblanding.

Hvis du elsker noen, slipp dem fri…

Det gjelder både i forhold til unger, partnere og andre mennesker som kommer på besøk i livene våre!

 

 Det er viktig å ha foreldre som støtter,……..så godt de får det til…..og som er i stand til gradvis å slippe taket……..

 

( Denne gangen har jeg både flikket på en egen tegning ……….og “lånt”  en illustrasjon i fra Google).