Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten? (Og om merkelige, utgåtte(?) mønstre...)

 

Det er virkelig noe i det, altså!

 

Når det gjelder meg og blogging, så har jeg i alle fall funnet ut at det er slik!

 

En periode delte jeg alle blogginnlegg på facebook.

Jeg kjøpte ofte "bloggshouts" -  og jobbet ganske aktivt for å få flere lesere.

 

Det var ikke slik at jeg la igjen :

"Så fin blogg du har!" eller : "Gå gjerne inn på min blogg og les innlegget....".

Sånt orker jeg ikke.......

 

Jeg kan gå inn og lese ETT innlegg når jeg får en slik "Invitasjon", men så må bloggen virkelig appellere til meg for at jeg skal fortsette å gå inn på den!

 

Blogginga har medført en utvidelse av det sosiale nettverket mitt!

Jeg har møtt flere av bloggvennene - folk som jeg ellers kanskje ikke hadde blitt kjent med - og jeg er sikker på at jeg vil få møte flere!

 

Bloggen har gitt meg utløp for mye av skrivekløa mi.

Dessuten har jeg blitt motivert til å lære meg litt mer "Tekniske" ting i forbindelse med blogginga!

 

Nå er det flere måneder siden jeg delte et innlegg på facebook.

Jeg kjøper sjelden "blogg-shouts".

Drivkraften min er ikke først og fremst å få mange lesere, sjøl om jeg nok ville miste litt av motivasjonen om nesten INGEN leste!

Jeg skriver for min egen del og for de 30 - 40 leserne som jevnlig er innom bloggen min!

Jeg ser at jeg får stadig LITT flere lesere UTEN støtte av Facebook og "Shouts".

 

 

For litt siden skjedde det noe rart :


Bloggvenninne "Lillasjel" delte innlegget :

 

Jeg velger meg...............Sobril......

 

....... på sin Facebook - side.

 

Den dagen fikk jeg plutselig over 200 lesere!!

 

 

Og det rare som skjedde....?

 

Jeg turte nesten ikke å gå inn på bloggen min.........

.......da jeg så at 7-8 stykker leste innlegget......

.......på EN gang!!

 

Det ble rett og slett så FRYKTELIG skummelt!!!!

"Hjelp .........!!!

......."Kjendis - Karidansen", lissom!

 

Bare tull selvfølgelig, men interessant å se sin egen reaksjon!!

("Berømmelsen" gikk fort over  - så jeg var tilbake til vanlige lesertall i løpet av et par dager!)

 

 

For noen år siden ga jeg ut lydboka :

"Da høna hadde hatt mensen - og andre små gløtt inn i barndomslandet!"

 

Jeg var på direktesending på radio, og det ble solgt noen få eksemplarer i et par bokhandler i nærområdet!

Det lokale biblioteket kjøpte også et par eksemplarer.

Til sammen solgte jeg rundt 70 CD'er.

 

DET var DEN berømmelsen!

 

Snikreklame, sa du?? Nei, jeg har vel ca 100 CD' er igjen.....

........og de fleste av dem kommer jeg trolig til å gi bort!

 

(Ja, det blir en del fjollete baderoms-selfier.......med blikket ut i horisonten.....

 .......men jeg er glad for at jeg ikke "må" kjempe for å holde meg i toppsjiktet..........

.......ved at jeg prøver å "selge" meg sjøl - f.eks ved å stå på alle fire med stjerten i været...........

.......og en liten "sladd" over nippelen på de små, utsugde hengepuppene mine........

.......i et desperat forsøk på å få flere lesere!)

 

 

I ettertid har jeg gitt bort en del eksemplarer av lydboka - blant annet til gode bloggvenner!

Behovet for anerkjennelse...... og drømmen om berømmelse har blitt mye mindre!

 

Jeg er MER drevet av indre enn av ytre motivasjon....

.......for en hyggelig tilbakemelding om at bloggen eller CD'en gir glede til noen FÅ - betyr mye mer enn at JEG skal få høre at jeg er.........

.......så FLINK!!!!

 

 

Ellers er jeg blitt bevisst på en ting til : 

Jeg er nok mer redd for å LYKKES enn for å MISLYKKES!!

 

Å MISLYKKES - det er det noe trygt ved.........

.......for da er det "bare" å brette opp ermene og komme seg opp igjen.........

.......kjempe - og være STERK og SJØLSTENDIG som bare F...

 

Karidansen MOT verden, altså!

 

Å være sterk og sjølstendig er en god egenskap på mange vis.......

 

Men det er en hake ved det også.......

Jeg STENGER av for så mye.........

 

For eksempel........

.....om en kar sier at han liker meg......

.....og til og med begynner å bli litt GLAD i meg.......

.....og det er litt sånn derre.......

.....GJENSIDIG lissom......

 

DA blir det så J......SKUMMELT!

På den ene siden vil jeg gjerne ha bekreftelser og TRYGGHET på at han faktisk TÅLER meg med alle mine "feil og mangler".......

 

På den andre siden........

.......får jeg lyst til å gjemme meg på do...............

.......og låse dodøra ettertrykkelig etter meg!

 

For det er så FRYKTELIG mange FARER forbundet med det å bli GLAD i noen.......

.......for jeg kan jo risikere å bli såret og skuffet - og at de vonde tinga GJENTAR seg!

 

Men.......jeg kan OGSÅ risikere....å oppleve noe veldig GODT........i alle fall på sikt......

........hvis jeg tør å ta sjansen - og er i stand til å bryte EGNE mønstre..........

........som faktisk har gått ut på dato.......

........for lengst!

 

 

Det jobbes med saken.......

 

 

........BAK dodøra!!

 

 

 

Karidansen som ræpper!

Nå er det tid for en ny runde av "Jakten på Kjærligheten" på Tv2.

For en del år siden skrev jeg denne "Bonderomantikk-ræppen".
I 2014 fremførte jeg den på en bygderevy.

Dette er imidlertid et ferskt opptak!

Se hva "Natheless" har kjøpt seg i dag, da!!

 

Jeg var nettopp innom bloggen hennes!

Hun kjøper og lager så mye fint.

Hun er en ekte kunstner, og ser skjønnhet og muligheter i det meste!!

 

Det armbåndet til venstre her......det er bare så fint atte! Det var visst ikke så verst dyrt heller!

 

Gjett hvem som ikke hadde klart å dy seg hvis hun hadde kommet over noe slikt, da!!

 

Vi du se flere av de fine tinga "Natheless" har kjøpt, så kan du gå inn her :

 

Armbånd og sånt.

 

Når det har gått litt for mye i ett........

 

I sommer har jeg bare hatt ei og ei halv uke ferie. 

Da jeg HADDE ferie, dro jeg til England på Arthur Findlay College.

Veldig utbytterikt, men ikke så veldig avslappende!

 

Jeg har vært på to morsomme og intense kurshelger den siste måneden.

Forrige uke hadde jeg seks vakter, og det ble flere timer overtid.....

 

Jeg søkte på ekstravakter nå i helga, men dem fikk jeg ikke......

 

Det var bra!!

 

For : Jeg er egentlig.......

.......DØNN SLITEN!!!

 

Rett etter siste kurshelg ble jeg forkjølet for andre gang på en måned, og nå er jeg ganske tett i hodet.

(Stutt - tenkt og Trång i Nøtta er je støtt - men nå er je tett i nasan å!)

 

Normalt er jeg kanskje forkjølet en gang i året, så dette er nok et tegn på at immunforsvaret er litt dårlig akkurat nå.

 

Jeg har fått kommentarer som :

"Nå må du spise så du ikke blir tynnere - du er dradd i maska!"

 

Så................

............denne helga skal jeg ha ei "Tasse-helg".......

Ei "Gjøre nesten ingenting" - helg!

 

Mål får være mål...........

........akkurat nå.........

 

Jeg gjorde noe morsomt i går kveld, sammen med ei venninne.

(DET jeg gjorde da, var faktisk også et "mål"!)

 

Resultatet kommer jeg trolig til å legge ut på bloggen snart....

 

Ellers finner jeg på litt tull og tøys for meg sjøl også........

 

For eksempel..............

...........å lage mange ansiktsuttrykk foran baderomsspeilet!!

 

Litt SKEPTISK, kanskje.........?

 

Ganske OVERLEGEN....i grunnen.......

 

GEIPETRYNE!!!

 

STRIKS! ("MEG kødder du itte me', asså!")

 

STÆLKEN GUNDERSEN -tryne!!! 

 

BLINGSE - GURI!!! ("MEG kan du kødde me'!")

 

Åsså litt slik derre HUGGUSKAKK og FLØRTENDE....lissom......

(SLIK gjør a' Kari.......

.....når a' skar prøve å sjå litt DEILIG ut!!)

 

Barnslig, sa du??

 

NOE må'n da finna på!!

 

 

 

Ragnhild Ørjasæter...... og om "Vonde (?) merkedager"....

 

Jeg har blitt kjent med Ragnhild via Fay Skandsen på "Gudinne-kurs" og på Female Mastery" - helgene.

 

Ragnhild har vært "Ving-woman" hos Fay i forbindelse med kurshelgene.

 

En ving-woman jobber i kulissene , legger til rette.......

...... ordner mye av det praktiske og administrative.......

.......før, under og i etterkant av kursene.

 

En "Ving-woman" er ikke nødvendigvis så synlig......

.......men det merkes VELDIG godt om hun IKKE er der!

 

Bildet er stjålet fra Facebook-sida til Ragnhild!

 

Ragnhild er er flott, jordnær dame, som det oser mye styrke, klokskap og varme av!!

 

Nå går hun videre med sitt eget.......

........så hun skal ikke lenger være "Ving-woman" hos Fay.

 

 

For en del år siden opplevde Ragnhild en stor sorg :

 

Ektemannen gjennom 11 år, og faren til hennes tre barn, omkom i en bilulykke.

Den yngste sønnen var så liten at han ikke husker pappaen sin.

 

Nå i september er det tretten år siden mannen til Ragnhild døde.

Ragnhild er etablert i et nytt forhold, og har det bra!

Hun har noen tanker og betraktninger rundt dette temaet - og DET kan du lese/høre mer om her :

 

http://www.ragnhildorjaseter.no/en-merkedag/

 

(Blogginnlegget og videoen til Ragnhild er fra 2013.)

 

 

 

Om å ta noen "Vedlikeholdsgrep"....

 

Etter at jeg overdro garden min (og flyttet) for ett og et halvt år siden, har jeg ikke tatt i mot massasjekunder.

 

I huset, der jeg bodde før, hadde jeg nemlig innredet et eget rom til "virksomheten" min.

Det var ikke noe jeg drev med i stor utstrekning;  det var mest på hobbybasis.......

.......og jeg trivdes veldig godt med det.

 

Her jeg bor nå, har jeg ikke mulighet til å innrede et eget rom til massasje.

Jeg har jo bare ett soverom.

 

"Jeg skal gi minst en massasje og en Reading pr måned i tida framover!"

 

DETTE var ett av målene mine da jeg var ferdig med den første Fordypnings - helga hos Anne Brenneng i august.

For : Det er jo litt synd å la kunnskapene og ferdighetene ligge HELT i dvale.......

Derfor fant jeg ut at det var på tide å ta noen "Vedlikeholdsgrep".

(I dobbel forstand).

 

Nå er jeg i ferd med å bli en del av et nytt kvinne - nettverk; både i Fordypningsgruppa og på "Female Mastery" hos Fay Skandsen.

Det er et par tre stykker av oss som er med i begge gruppene!

 

Når jeg da ønsker å få "trent litt på gamle kunster" - ja da henvender jeg meg til kvinnenettverket mitt - og så kan vi gjøre noen "bytter" hvis vi vil.

 

 

I kveld har jeg fått praktisert både Reading og massasje igjen!

 

 

Rart å "rigge opp" benken igjen.........

 

Stua fungerer greit som massasjerom den, så lenge jeg bare tar i mot damer som jeg kjenner til!

Fremmede mannfolk får ikke adgang her - det blir litt for privat synes jeg!

Dessuten gjør jeg det ikke for annet enn for å "Være i energien" en gang i blant!

I tillegg hadde vi jo veldig mye å skravle om da - i og med at vi står i mye av det samme.

Da kan vi "backe" hverandre på flere vis!!

 

Kjempetrivelig......

 

.......og en litt annerledes "Venninne-kveld"!

 

Den Ensomme Ulven......og om å trekke seg inn i "bobla" si!

 

Innlegget nedenfor er LITT inspirert av DETTE innlegget til bloggvenn Frodith!

DEM og OSS...eller bare VI...

 

 

MÅ vi tilhøre en gruppe - ha noen å identifisere oss med? "VI synes" "VI mener" ......??

Innebærer dette i så fall at vi "må" være motstandere av noe annet som ikke passer inn i "regelverket" til den gruppen vi regner oss som en del av??? 

Eller..........

......tåler vi å være litt "Frittstående" - gå litt "På tvers av" - uten at det er ensbetydende med at vi er "Identitetsløse værhaner???

Kan vi klare å stå alene -  uten alltid å måtte gjemme oss bak at noen mener "Det samme som meg" ???

 

 

På mange måter var jeg "En Ensom Ulv"  da jeg var barn. 


Jeg vokste opp med mange voksne rundt meg. Jeg hadde ikke så stor tilgang på jevnaldrende lekekamerater før jeg begynte på skolen.

Litt sær og veslevoksen var jeg nok - og samtidig veldig naiv og troskyldig.

Det var vel egentlig først da jeg kom på videregående (Gymnaset som det het i "Gamle Dager") at jeg fikk flere venninner, og ble med i en venninnegjeng!

Det var veldig koselig, og jeg blomstret!

Tida på videregående er derfor ei tid som jeg minnes med glede!!

Venninnegjengen i "Triangelparken" i Elverum våren 1982.

(Da var jeg "Russ"!)

 

Et par av de som er med på dette bildet, var jeg veldig nær venninne med.

Den ene av dem er jeg "Facebook" - venn med i dag.

Ellers har jeg ingen kontakt med noen av dem;  men vi hadde maaaaaange fine stunder!!!

 

 

Samtidig med at jeg syntes det var kjempegodt å ha venninner, kjente jeg på behovet for å tusle litt alene - for det var jeg så vant til!

Det er jo noen som tilsynelatende er slike at de MÅ "Gå i følge med noen" støtt.........

(.......... til og med på DO!!!)

 

 

Da jeg nylig var på Arthur Findlay College, kjente jeg veldig på et behov for å være "Inne i bobla" mi i pausene. Det var så intenst på forelesningene - med øvelser som krevde stor konsentrasjon og tilstedeværelse.

Jeg sa fra om dette til romkameraten allerede den første dagen.

Likevel fikk jeg noen tilbakemeldinger om at jeg var lite sosial, og at den andre følte at hun ikke kunne være på rommet når hun ville.

Selvfølgelig kunne hun det - hun hadde jo like stor rett til å være der som meg!! 

Det var bare det at jeg trengte aksept for at jeg ikke orket å være sosial hele tida!

Det er litt vondt - når man sier i fra på forhånd  - og så blir det likevel et ømt og sårt punkt og en følelse at man er avvisende og "seg sjøl nok"! 

(Vi hadde mange koselige og lattermilde stunder, men jeg hadde nok et større behov for å roe ned og være i "Bobla mi" enn hun hadde!)

 

 

"Tårnene" på Arthur Findlay ........

........ knipset i ei rolig kveldsstund - mens jeg tuslet for meg sjøl og fordøyde dagens inntrykk!

 

De menneskene det er aller mest behagelig å være sammen med - er de man er så trygg på at det er en gjensidig følelse av at det er greit å si i fra at man har behov for å være litt i "bobla si"! I slike tilfeller er det INGEN som føler seg avvist eller "dårlig likt" om den andre fordyper seg i sitt eget.

"Den Go'e stønna" med full gjensidig oppmerksomhet er gull verdt!

"Den Go'e Stønna"

 

DET er også muligheten for "Hver sin boble" - stunder - enten det gjelder et kjæreste-forhold eller en venne-relasjon!

 

Vi mennesker er forskjellige.

Noen har lite behov for "Boble"-tid.

Andre er helt avhengige av det.


Jeg tilhører så absolutt sistnevnte gruppe, sjøl om jeg kan kose meg glugg i hjel sammen med mennesker jeg er på bølgelengde med!!

 

Jeg har feiret både julekveld og nyttårskveld alene.

Noen gir uttrykk for at de synes det høres forskrekkelig stusselig ut.

 

For meg har det vært helt greit.

 

Den første nyttårskvelden jeg feiret alene.............

......... var rett etter at jeg ble separert.

Akkurat DEN kvelden var litt tårevåt.........

........DET må jeg innrømme.

 

Men ..... etter at jeg hadde prøvd det EN gang, (og sett at det ikke var verdens undergang)......

.......ja;  så har jeg ikke hatt noen som helst slags panikk for å være alene på sånne kvelder!! 

 

Arkivbilde fra min første julekveld alene.......

God plass rundt bordet -  kan jeg vel trygt si!!

 

Helt alene var jeg forresten ikke - jeg hadde jo katta mi!!

 

Det er en SVAKHET ved det å være Ensom Ulv.....

Blir det for mye av det, evner man ikke å samarbeide med andre - man kan fort bli egoistisk , ensporet - og "seg sjøl nok".

 

MEN :

Det er også en STYRKE ved det å være Ensom Ulv : 

Man tør å gå sine egne veier - kanskje være en som fører an og viser at man ikke trenger å være "En sau i flokken" -  eller en som bare gjør det som (h*n tror) "Blir forventet".

 

 

Nyttig verktøy :"Forventningsavklaring!"

 

Denne dama var gjesteforeleser på Female Mastery - kurset i helga.

 

Hun heter Kristine Maudal. Herlig og engasjert dame!!

 

Hun snakket blant annet litt om lederskap, og ga oss noen tankevekkende oppgaver vedrørende dette temaet!

Til slutt ga hun oss et "verktøy" som kan være veldig nyttig -  både i jobbsammenheng og på privaten.

Nemlig :


"Forventningsavklaring"!


Hvis vi har forventninger som langt fra blir innfridd, så har vi lett for å bli skuffet!

Da er det fort gjort å gi "De andre" skylda for at det ikke ble slik vi hadde trodd og håpet på forhånd.

Så derfor :

Hvis du for eksempel skal på en ferietur med ei venninne eller en kjæreste :
 

Sett av tid til en aldri så liten "Forventningsavklaring" på forhånd.

(Kanskje aller helst FØR ferien bli bestemt/bestilt).

 

For ..... hvis det viser seg at den ENE drømmer om avslapning og slaraffenliv på stranda................

.......og den ANDRE ser for seg shopping, lange turer og masse sightseeing.......

DA kan det fort bli et lite KRÆSJ......

......eller at den ene velger å tilpasse seg noe voldsomt for å tekkes den andre.

 

I sistnevnte tilfelle kan kanskje KRÆSJET komme ETTER ferien, og DET er det verste som kan skje!

Om man avklarer ønsker og forventninger på forhånd...........


.......så er muligheten for å få til en balanse slik at de fleste involverte blir ganske fornøyde....

.......ganske stor!

 

(Her er "Samma for meg" helt forbudt, for det ER sjelden "akkurat det samma" hvis man VÅGER å kjenne etter, og gi uttrykk for hva man VIRKELIG ønsker seg!)

 

Jeg har tenkt denne tanken før :

Mange ganger gjennom livet har jeg bevisst/ubevisst FORVENTET noe uten å gi uttrykk for det.......

.....og så har jeg blitt skuffet fordi jeg ikke har følt at jeg har blitt møtt på mine behov. 


Nå tør jeg å være mer "føre var". Det er i de fleste sammenhenger mye bedre enn å være "etter snar" med å kritisere og surmule som en annen furten fjortis!

Så "forventningsavklaring" - DET er tingen!!

 

 

Jeg tok maaaange bilder i rask rekkefølge av Kristine....

......og til slutt begynte hun å "slå ut håret"!!

 

Det er forresten et lurt knep det med å knipse en haug med bilder av samme motiv...

.........for til slutt klarer ikke folk å stå der så stive og oppstilte og "poserende".

Det er DA man får de fineste portrettene ...tror jeg.

 

I det siste er det et par stykker som har brukt bilder jeg har tatt..............

...........som profilbilder på facebook!

Ikke fordi selve billedkvaliteten er noe å rope hurra for, men fordi de har syntes at de har vært "heldige" på bildet!

Da ble jeg litt stolt, for noen fotograf  - DET er jeg absolutt ikke!

 

 

Crazy Kursdeltager....?

 

Det var ei som nylig skrev i kommentarfeltet.........

......at når hun hørte ordet "Kurs"......

......DA tenkte hun på MEG!!

 

Ha-ha...skjønner den!

 

Og........

....nå har det seg slik at jeg ikke klarte å dy meg......

 

Jeg bare MÅ bli med videre på kursene til Fay til neste år....

 

 

 

Fay kan kunsten å dekorere - og gjøre det vakkert rundt seg!!

 

I år heter kursene hennes : "Female Mastery".

 

Neste år har kursene fått et litt annet navn - nemlig : 

 "Female Leadership".

 

Her er jeg sammen med Gudinna som står i gangen hos Fay.

(Jeg har glemt hva gudinna heter -  tror det er Shanti!)

 

Disse kursene  - kombinert med Fordypningskursene og coachingen til Anne Brenneng - tror jeg er GULL verdt for meg!! 

 

Hos Fay er det mye lekenhet og moro. Det er det på mange måter OGSÅ hos Anne, men ellers er opplegget er ganske så ulikt!

 

Karidansen som "kurtisane".

 

Det var en av oppgavene vi fikk bryne oss på i dag...

........nemlig å flørte som fy foran alle de andre kursdeltagerne!

Jeg prøvde å innbille meg at jeg satt foran en gjeng med mannfolk som jeg skulle gjøre inntrykk på (Sjøl om jeg ABSOLUTT ikke har for vane å holde på slik foran en kar....)

Når en får på seg boa, ligger på ei rosa seng og spiser jordbær(og agurk) da kan en innbille seg det meste!!!

SÅ : Hurra for "rekvisittene". Da blir det litt mindre FLAUT!! Det blir nesten så man KOSER seg litt i "rollen" altså!

 

 

Nå er det opp til meg hva jeg vil får ut av "Videregående"!

 

Det blir ikke noe "Elitesingles" på meg til neste år.

Når medlemskapet der går ut i desember....

......så er det over og ut!

(Jeg har knapt nok vært inne der de siste månedene!)

 

Skal det komme en ny mann inn i livet mitt, så får jeg treffe ham på andre arenaer.

 

Grubling over manglende mannfolktekke er tidkrevende........

Jeg blir nok sett på som både kranglevoren og kravstor.....

.......og det kan det godt være at jeg er!!

(Men jeg har funnet meg i mye skit oppigjennom også!)

 

Jeg har garantert forbedringspotensiale når det gjelder væremåte og uttrykksform, men jeg er jammen i meg OGSÅ en kreativ kvinne med mye empati og varme!

(Syns je sjøl når je tenkjer rikti' væl ætter!)!)

(Jeg VET at jeg definitivt kan være et Satans Sært og Fandenivoldsk Fruentimmer! Jeg er faktisk litt stolt av DEN sida mi også jeg, for det har vært en viktig del av det å komme seg på bena igjen!)

 

Måtte bare ta en "Selfie" til på rommet i dette antrekket....

.... for SE så fint det passer inn i omgivelsene!!

 

Noe jeg aldri har vært med på før..... og en liten "Stemningsrapport"!

 

Jeg er 54 år........

54 og et halvt faktisk......

Og jeg har for første gang i mitt liv........

......vært med på.....

 

Øl - smaking!

 

Ja, jeg har jo sjølsagt smakt øl før......

.....men ikke flere slag på en gang!

 

Jeg er på den siste kurshelga hos Fay i Sandvika!

Mannen til Fay jobber hos Gulating. (Nei - her er det ikke snakk om lagmannnsretten!)

Derfor fikk kursdamene anledning til å prøvesmake øl.

 

Jeg likte godt de to lengst til venstre. Den med rød etikett smakte det litt kirsebær av.

Den med grønngul etikett med rosa gris på smakte det litt sitrusaktig av!!

 

Jeg er absolutt ikke full............

..........bare så DET er sagt!!

Det var PRØVE - smaking - ikke "rotbløyte" - så alt foregikk i "dannede former"!!

 

Her er jeg på hotellrommet....igjen!! (Har lagt ut et lignende bilde før, vet jeg!)
Ikke så VELDIG på'n ser dere vel??

 

 

Brannalarmen gikk nettopp, så det er ikke lenge siden jeg kom tilbake til rommet.

Det kom brannbil med røykdykker og det hele, men det var visst bare en luring som hadde røykt på rommet....eller noe i den gata!

 

Jeg er i grunnen litt tung til sinns nå......(Jeg kan godt smile på bilder likevel!)

Sjølfølelsen er ikke så god for øyeblikket, men slikt må en bare kjenne på i blant.

Noen ganger er det bare som om en får en slags bekreftelse på at en gjør "feil"........

.......og så føler en at en ER "feil"........

.......men det er en farlig tanke som jeg bare må slippe taket i!

 

For jeg må akseptere er som jeg er ........

......og jeg må akseptere at andre er som DE er......

 

Noen ganger speiler vi hverandre uten å være klar over det.

Det er lett for meg å "Se" de andre -  komme med formaninger og si hva de "bør"...............

.........og plutselig får jeg meg en aha- opplevelse rett i fleisen.......

........ og så ser jeg "Speilinga"!

 

Følelser kan svinge fra den ene dagen til den andre......

........og kanskje flere ganger i løpet av en dag........

........når man er i en presset situasjon.

 

Det hele er nok mer situasjonsbetinget enn noens "skyld"!

 

Det er ikke noen stor dramatikk i det..........

....og jeg vet at jeg kommer meg raskt ovenpå igjen.

 

Det er MYE læring i slikt..................

.........men jeg skal ikke BARE legge det på MEG og si at jeg er FEIL.......

.........og at andre har "rett" i alt de sier til meg og om meg!!

 

Det som fortonet seg som en "Sannhet" den ene dagen, kan fortone seg som noe helt annet kort tid senere.

Slik er det for meg....

.....for jeg er et følelsesmenneske av dimensjoner - på godt og vondt!

 

Jeg har stått i noe som jeg har kjent at det ble litt for vanskelig å stå i......

Noe jeg innså at jeg ikke taklet.......

.......men det er leit likevel......

.......for det var mye godt i det også......

 

Litt håp og glad forventning.....

......blandet med frykt, bekymring og usikkerhet over hvordan ting kom til å utvikle seg framover.

Jeg vet ikke om siste kapittel er skrevet når det gjelder dette, men det er best å forholde seg til det som om det ER det......

.......akkurat nå.

 

Jeg vil ikke at min blogg skal være en evig "Stemningsrapport" over hvordan jeg har det.........

........og jeg tror heller ikke at den ER det........

........men noen ganger er det godt å si det som det er :

 

At det er en liten klump i halsen og at tårene sitter løst  - istedet for bare å sette opp et blidt fjes!

 

 

Det er godt å være på kurshelg!!

 

Jeg har noen venninne - avtaler framover......

.......som jeg gleder meg til!

 

Jeg er i ferd med å bygge opp et nytt nettverk.........

..... så denne høsten og vinteren vil ikke bli lik den forrige!

 

Da satt jeg VELDIG mye alene.

Det var greit nok, men jeg vil ikke ha en slik vinter til! 

DET har jeg bestemt meg for!

 

Novelle : "Bryllupsgjesten".....

 

Hun satte seg i bilen for å legge ut på kjøreturen.....

Ca tre timer ville det ta, hvis hun unngikk å rote seg bort på veien og havne uttafor allfarvei....slik hun hadde så sørgelig  lett for å gjøre.

Hun var jo ikke kjent - hadde aldri vært der......

.....men FRAM skulle hun!

 

Det var HAN som først hadde antydet det.......

.....at hun skulle møte opp i kirka på Den Store Dagen.

 

Først hadde hun trodd at han bare fleipet.......

...for DET gikk jo ikke an!

 

Noe slikt ville vel være å gjøre noe som de aller fleste ville ha karakterisert som :

 "Høyst Upassende"!

Hun KUNNE rett og slett ikke gjøre noe så vanvittig!

 

Eller.........

 

,,,,,,,,KUNNE hun....?

 

 

Så skjedde det som ofte skjedde i hennes verden.....

Ting fikk modnes.......

Det som først var utenkelig.......

......ble til et "kanskje"...??

 

Noe......

.....som igjen medførte at hun begynte å undersøke mulighetene for at hun kunne få det til.

 

Hun ordnet barnevakt.......

..............og innså at hun var i ferd med å realisere galskapen!!

 

For :


Hun ville så gjerne overraske og glede.........

 

.......HAM!!!

 

 

Dagen opprant med strålende sol....

 

Hun våknet tidlig..........

..............med sommerfugler i magen!

 

Kjøreturen gikk greit, og hun fant fram til kirka uten store problemer.

 

Hun parkerte et stykke unna - vel vitende om at hun var en "Ubuden Gjest".

HAN var den eneste hun kjente......

Hun hadde så vidt hilst på den voksne sønnen hans EN gang, men sønnen trodde bare hun var en bekjent av faren......

 

 

Pulsen var rimelig høy da hun kom inn i kirka og satte seg på en av de bakerste benkene....

Hun hadde pyntet seg med et beige skjørt, og en lys genser. Over skuldrene hadde hun et sjal. Det blonde håret hadde hun satt opp med en enkel kam.

 

Da hun fikk se sønnen hans komme nedover midtgangen, sammen med en middelaldrende kvinne, trodde hun at hjertet hennes skulle stoppe å slå.

Hun så likheten mellom ham og kvinnen og forsto at det måtte være .......

 

........HENNE!!

 

Hun så ned - var livredd for at sønnen skulle kjenne henne igjen.

Lettelsen var stor da hun skjønte at han ikke dro kjensel på henne.

 

Hun la merke til at kvinnen så på henne med et undrende blikk........

Hun møtte blikket i et raskt sekund før hun så til siden.....

 

Hva i alle dager var det hun hadde begitt seg ut på???

 

Det var like før bruden og hennes far skulle gjøre sin entre.......

Alle bryllupsgjestene hadde funnet sine respektive plasser, og hun slapp unna flere undrende og nysgjerrige blikk der hun satt........

 

Så var tida inne :

Døra åpnet seg....

I og med at hun satt på en av de aller bakerste benkene, så hun dem ikke før de kom inn i rommet.

 

HAN gikk på den siden som var nærmest henne.

Hun var ikke sikker på om han hadde registrert at hun var der.........

........men så la hun merke til trekningen over ansiktet hans....

Han rykket til, nesten umerkelig.......

 

 

Da han kom nedover kirkegulvet, etter at vielsen var over, møttes blikkene dere i brøkdelen av et sekund.........

Hun så at han var glad for at hun var der.....

Det var nok for henne..........

.......og VERDT ubehaget hun nettopp hadde følt på!

 

Hun hadde tenkt å snike seg ubemerket vekk da hun kom ut fra kirka.......

Skrekkslagen forsto hun så at dette ikke var mulig......

Det ville virke ytterst påfallende om hun bare stakk ut av køen av gratulerende gjester.......

 

Hun ble nødt til å hilse på både brud, brudgom............

.............og brudeparets foreldre............

 

Bruden bøyde seg fram mot henne med et spørrende blikk......

"Jeg er en bekjent av faren din!" hørte hun seg selv si......

 

Så hilste hun på HAM.....

Han smilte varmt mot henne; virket glad -  og langt fra pinlig berørt......

 

Til slutt måtte hun hilse på kvinnen sto ved siden av ham. 

 

Hun kjente på ubehag og frykt.........

.......og samtidig.......

.......medfølelse og sympati!!

 

Kvinnen virket forsiktig og beskjeden......nærmest litt unnselig.....

"Jeg er en bekjent av mannen din. Jeg er på et kurs like i nærheten her nå i helga - og så fant ut at jeg ville overvære vielsen!"

 

Løgnen kom helt naturlig.........

......en høyst nødvendig nødløgn..........

 

Etterpå skyndte hun seg tilbake til bilen. Da hun hadde begynt å kjøre, hørte hun mobilen ringe - gang på gang.

Hun tok den ikke.......

 

Etter en stund sjekket hun hvem som hadde ringt....

Det var HAM!

Han hadde lagt igjen beskjed på svareren hennes.

Han ville hilse på henne ennå en gang...... sjølsagt i smug.

DET fikk hun seg ikke til.

Dessuten regnet hun med at det uansett var for sent, i og med at det hadde gått minst en halv time siden beskjeden ble lagt igjen........

 

 

Da hun ett år senere hadde avsluttet forholdet...............

........tenkte hun......

........at av ALT det gale hun hadde vært med på i de to årene det hadde vart......

........så var det DETTE som tok kaka!!

 

Hvordan KUNNE hun??

 

Hadde hun fått høre om andre kvinner som hadde gjort noe tilsvarende, så hadde hun stemplet dem som skruppeløse, umoralske......og FULLSTENDIG uten skam!!

Men der og da........

........hadde hun bare ønsket å glede HAM.

Vise at hun var villig til å gå gjennom ild og vann for ham!!

 

Det hadde vært en smertefull, men ytterst lærerik prosess..........

Hun lovet seg sjøl at det var første og siste gang hun skulle gå inn i rollen som.........

.......Den Andre Kvinnen........

________________________________________________________________________

 

Jeg velger ganske ofte å skrive om egne opplevelser i novelleform, for å skape en slags "Distanse", men jeg gidder ikke en gang å LATE som om dette ikke er sjølopplevd.

(For ordens skyld : Dette er ganske mange år siden, og jeg har ikke hatt noen form for kontakt med denne mannen etter at det endelige bruddet var et faktum.)

 

Jeg vet at han skilte lag med kona kort tid etter at jeg sa "Takk for følget". Jeg håper hun har fått et godt liv i etterkant. Jeg UNNER henne det av hele mitt hjerte. Hun hadde brukt store deler av sitt voksne liv sammen med  denne super- egoisten og ofret mye for ham og hans yrkes - karriere.

 

Jeg lot meg bare utnytte i to år!!

 

Hva er det med oss damer (og sikkert også en del menn) som gjør at vi går inn i forhold som hovedsakelig bare er SKIT og elendighet???

 

I årenes løp har jeg snakket med mange medsøstre, som jeg har opplevd som høyst oppegående og sympatiske damer.....

Men - i likhet med meg -  har de gått i noen dype grøfter.............

...........og vasset i gjørme til over knea...........

...........og vel så det!

 

Det har dreid seg om både elskerinne- roller og rollen som "Hjelpeløst offer i armene på en premie-psykopat"..........for å nevne noe.........

Det som har virket SÅ romantisk og flott i starten har vist seg å være ei gedigen felle........

Felles for alle oss som havner i slikt, er nok at vi er litt naive, troskyldige og "trengende".

Kvinner og menn "i nød" er gjerne det.

 

Når vi tror at vi "må" ha noen for å bli lykkelige, så er vi villige til å svelge ganske store kameler.......

 

Men....en dag setter kanskje en av kamelene seg på tvers i halsen.......

.....og da er det bare om å gjøre å få gulpet den opp................

.....før man blir aldeles kvalt av vemmelse og sjølforakt!!

 

Så gjeldet det ikke å miste trua på at man faktisk ER i stand til å finne noen som man kan får det bra med.....

 

Vi utvikler oss hele tida.......

.......og gamle, dårlige mønstre er det heldigvis mulig å komme seg ut av......

 

Vi greier det nok........

.......med litt øvelse!!!

 

 

Bittelitt naiv og troskyldig kanskje???

 

Her med en av parykkene jeg prøvde under fordypningshelga med Anne Brenneng.

Jeg trenger å bli litt mer "Blå".

Det vil si :  Litt mer strukturert og ryddig.

 

Jeg er ganske "Gul" - det vil si nokså kreativ og vimsete (men ikke utpreget ansvarsløs a la : "Ta livet som det faller seg -  og drit i resten!") som også er en "Gul" egenskap.)

 

Dessuten er jeg ganske "Grønn" - det vil si følsom, bløthjertet................

.........og passe dumsnill!

(Under den reserverte, strikse fasaden min!)

 

Denne "fargekombinasjonen" forklarer kanskje det meste??

 

 

 

"Den Go'e Stønna"........og om å gi litt slipp på det som er utenfor rekkevidde......

 

Noen vil kanskje kalle det "Kvalitetstid"?

 

"Den Go'e Stønna" kan jo være så mangt......

 

Hvis jeg skal avgrense det litt.....

.....og se det i sammenheng med det å være i et parforhold......

.....så er nok gjerne "Den Go'e Stønna" for mitt vedkommende det å føle at jeg har den andres udelte oppmerksomhet (og han min).

 

At mobiler, pc'er og annen "støy" er lagt vekk for ei kort eller litt lengre stund.......

At vi kan snakke sammen, gå en tur sammen (gjerne også UTEN å snakke).........

...........lage til et godt måltid og nyte det sammen.....

(Det kan være VEL så trivelig som å gå på restaurant synes jeg!)

..........kose med hverandre eller gi hverandre en god massasje........

......... eller sitte lettere henslengt i sofaen og bare "sløve" sammen.............

......... uten stadig å bli avbrutt av NOE eller NOEN........

 

Rett og slett kunne stenge omverdenen litt ute - slippe å måtte ta hensyn til andre.........

.....bare NYTE tosomheten på ulike vis!

 

Disse stundene trenger ikke vare så lenge av gangen......

 

Av og til kan faktisk noen få sekunder eller minutter være nok......

........i form av en god klem, et varmt blikk eller en omfavnelse!

 

Andre ganger kan det kanskje være snakk om noen timer.......

.........med sammenhengende "Du og jeg og vi to - tid".........

 

For meg er sånne øyeblikk mye av LIMET i et parforhold....

Det å vise hverandre at man betyr noe helt spesielt.......

.....at man er VIKTIG for hverandre......

.....og at begge ønsker/er i stand til å skjerme og ta vare på slike stunder.......

 

Kort sagt : Verne om KJÆRESTE - biten i forholdet og gå inn for å beholde NOE av gløden og gnisten sjøl etter flere år. Ellers blir det fort slik at man BARE blir et "arbeidsteam" som skal få en travel hverdag til å gå i hop på best mulig måte.

 

Når man er blitt "Godt voksen" og ikke har felles barn å ta vare på - ja da er disse stundene kanskje ENDA viktigere - fordi man ikke har noen familiehistorie sammen.

 

Det er først de siste åra jeg har skjønt hvor viktig dette med "Den Go'e stønna" er for meg.......

Hva jeg har savnet mest og ønsket MER av i forholdene mine..........

.......og nå er jeg i stand til å sette ord på det også!

 

De siste månedene har jeg blitt ganske godt kjent med en trivelig kar som jeg kommuniserer veldig godt med.

Vi har aldri møttes, men begge har gitt uttrykk for at vi godt kunne ha tenkt oss nettopp det......

 

Så er det jo gjerne slik at det ofte ER andre hensyn å ta........

.......og noen har flere og viktigere hensyn å ta enn andre.......

 

Jeg har veldig lyst til å treffe denne mannen.........

.......og jeg ble opprømt og glad da det for litt siden så ut til å kunne bli en realitet......

 

Men.......

.....så skjedde det ting som gjorde at jeg innså at omstendighetene rundt dette mulige møtet var slike.............

.....at sannsynligheten for at vi fikk til "Den Go'e stønna" var ytterst små.

 

I en "Bli Kjent"- fase er disse stundene kanskje ekstra viktige! De er med på å bygge opp tillit og trygghet, fordi man SER og FØLER at det er faktisk er MULIG å få til slike stunder sammen med den andre!

 

Det ville sannsynligvis ikke ha blitt slik at dette møtet hadde bygget opp under det gode som har utviklet seg gjennom de siste ukene og månedene....

Det ville ganske sannsynlig bare ha blitt ei hektisk stund -  og et raskt farvel.....

Og så hadde jeg kanskje blitt sittende igjen med en følelse av tomhet..........

......og skuffelse...........

......over at noe jeg hadde gledet meg til og ventet på....

......ble veldig annerledes og amputert.......

......og ganske så langt fra det koselige møtet vi sammen hadde drømt og fablet om..............

 

FORNUFTEN min ville trolig ha sagt at dette slett ikke handlet om at jeg ikke betydde noe eller om hvor godt han likte meg........

............ men mest om ting han ikke hadde særlig mulighet til å styre!

 

Av og til er like fullt FØLELSER sterkere enn FORNUFT.......

....men følelser er aldri FEIL....de bare ER... 

Vi klarer ikke å fornekte dem!  

De må bare aksepteres ;  men ikke nødvendigvis DYRKES til enhver tid!

 

Jeg ga uttrykk for NOEN av disse tankene til ham........

Han innså nok også at omstendighetene var slike at det var best at vi utsatte møtet.......

 

Det er ikke noe "snusk" ved den kontakten vi har hatt........

Det er ingen lyssky, "skitten" affære der noen blir bedratt eller sveket............

Jeg har all grunn til å tro at dette er en kar som er av et "solid kaliber"!

 

Men....det er noen viktige hensyn å ta!

 

Noen ganger må man bare innse at tida ikke er inne.......

Ting må legges litt på is......

 

 

Det betyr ikke at jeg ikke syntes at det var litt leit med det samme................

.............for jeg hadde jo så lyst til å møte ham -  og bli litt bedre kjent med ham!

 

Det betyr heller ikke at jeg ikke kan tenke :

"Hvorfor kan det ikke bare legge seg til rette på en GOD måte - og være litt ENKELT???"

 

Men noen ganger må man bare akseptere det som er.

Være tålmodig og bevisst på ikke å ha for mye fokus (eller bruke så mye energi på) det som i øyeblikket ikke er mulig.

 

 

Jeg er glad for at jeg våget å gi uttrykk for det jeg følte......

.....at jeg tok sjansen på å virke "kravstor"........og "vanskelig".....

 

Skal det være håp om at noe skal kunne funke på sikt, så må man være ærlig og si det man føler i stedet for å "Please" eller prøve å gjøre seg til noe annet enn det man er!

 

 

 

 

Denne kattemaska fikk jeg med meg hjem etter forrige "Female Mastery" - kurs hos Fay i Sandvika i  juni.

(Jeg skal på den siste samlinga neste helg!. Hotellrom er bestilt - og jeg gleder meg til nok et NESTEN bare "Just For Fun" - avbrekk. Jeg har hatt lite ferie i sommer ,og nå har det vært tett med vakter ei stund!)

 

Det som er skrevet med kraftig tusj, er det jeg har skrevet om meg sjøl.

Det som er skrevet med lysere tusj, er det de andre deltagerne supplerte med etterpå.

 

"Den Feminine", "Den Fargerike", "Den Kunstneriske" og "Den Modige" var ,blant annet, ord de andre brukte om meg......

 

(Vi skulle sjølsagt bare komme med positive uttalelser. Vi skulle jo BYGGE hverandre OPP  - ikke BRYTE NED!!)

Jeg hadde vel ikke kommet på akkurat disse tingene sjøl.

 

Jeg vil jo gjerne bli oppfattet som litt MODIG da............

..........sjøl om jeg ofte kjenner på både frykt, engstelse og sug i magen!

 

 

 

Slik derre helt vanlig "Flatskjerm - telefon"?

 

Jeg innser at jeg har noen "Tekniske Hull"!

 

Det har kommet seg VELDIG etter at jeg begynte å blogge.......

.....men jeg har definitivt et STORT forbedringspotensiale!

 

 

Da jeg var i England, spurte bloggvenninne (også UTENOM bloggen - venninne) "Lillasjel" (alias Mariann Sæther Tokle) meg om jeg hadde..............

........Iphone??

 

Det var DA jeg ble litt sånn usikker på hva jeg skulle svare......

 

.......så jeg HELGARDERTE jeg da.......

.......TRODDE jeg i alle fall:

 

"Det er bære en slik derre helt vanlig "FLATSKJERM - TELEFON"!

 

DA falt haka til Mariann mange hakk nedover, og øynene hennes ble vidåpne.......

"No vart e SJOKKERT, Kari!"

 

DA skjønte jeg at jeg hadde "avgitt feil svar", sjøl om jeg trodde at jeg hadde HELGARDERT!!

 

 

 

Anne Brenneng har laget en egen Facebookgruppe for oss damene i Fordypningsgruppa....

Nå legger de andre damene ut nusselige, små videosnutter med hyggelige hilsener.....

 

 

Men...............

...........det er EI som IKKE gjør det......

 

For hun vet nemlig ikke HVORDAN hun skal gjøre det.

(De gangene jeg har lagt ut videosnutter på bloggen min, så er det yngste sønn som har hjulpet meg - og han har bare gjort det UTEN å lære meg triksene!!)

 

 

Men: Slik skal det IKKE fortsette!

 

Jeg SKAL få noen til å lære meg kunsten, og det skal ikke gå så lang tid heller......

For neimen om jeg vil fortsette med å være ei "Akterutseilt Landkrabbe" på dette feltet!!!

 

 

Lurer du på hva dette er?

 

Du tror kanskje at det er ei toalettmappe?

 

Nei........

...... for tenk......

 

.......at det er det IKKE!!

 

Det er ei "FLATSKJERM - TELEFONVESKE", nemlig!!!

 

Oppi den oppbevarer jeg "Flatskjerm - telefonen" min........

.......når den ligger oppi ryggsekkveska mi............

.......sammen med alle de andre Grunnleggende Nødvendighetene mine her i livet.......

 

Jeg hadde tenkt å ta et bilde av telefonen....

..........men det ble litt for avansert.....

......... i og med at det er "Flatskjerm - telefonen" jeg bruker som fotoapparat.

 

 

Du ser DEN, ikke sant?

 

I alle fall hvis du er like smart som.......

 

 

.....MEG!!!!

 

 

Jeg velger meg...............Sobril......

(Fritt etter Bjørnstjerne Bjørnson)

 

Først et lite tilbakeblikk........

 

Det er høsten 1994. Karidansen er på besøk hos sin mor......

På våren dette året har Karidansen hatt sitt første nervesammenbrudd. Sommeren har gått med til utprøving av diverse antidepressiva - uten at det har medført vesentlige endringer i helsetilstanden hennes.

(Jeg liker den "Gammeldagse" litt tabubelagte betegnelsen best, sjøl om nerver egentlig ikke bryter sammen. Det er bare det at uttrykket er litt sånn "Uten Omsvøp". Det høres jo liksom litt finere ut å si at man har "Møtt veggen" eller at man har blitt "Utbrent"  - enn å si at man har hatt "Nervesammenbrudd".)

Få dager før Karidansen har reist til mor, uten mann og barn, har hun fått sin første resept på lykkepillen "Seroxat".

Karidansen har ikke blitt så veldig lykkelig av disse pillene. Tvert i mot kjenner hun på en uro som gjør at hun ikke er i stand til å holde skrotten stille.....

Derfor flykter hun til mor. Hun gjør det BÅDE for å få mer ro rundt seg, og for å skåne to unger på henholdsvis fire og to år fra å oppleve en mor som holder på å gå fra vettet.....

Som en Desperat Duracell - kanin springer hun rundt i stua hos mor. Rundt og rundt og rundt og rundt.........

"Detta er da fæle greier, Kari!", sier mor.

"Je GREIER itte å sitta rolig!!" stønner Karidansen, mens hun fortsetter å gå og gå og gå og gå........

 

Å sitte ved bordet og spise middag føles uoverkommelig......

Hun klarer det på ett vis..........

........ved å lute ryggen, krype sammen og tvinne bena rundt hverandre......

....... men det holder hardt.

Maten har sørgelig lett for å komme opp igjen, for kvalm og uvel........

.......det er hun hele tida................

 

To uker senere ser alt litt lysere ut......

Kanskje det er lykkepillene som har gjort sin virkning??

 

Fra nyttår 1995 er Karidansen tilbake i lærerjobb. Hun fungerer greit, men langt fra slik hun gjorde før......

Karidansen går på lykkepiller fra høsten 1994 og fram til jul i 2002.

 

Hun prøver å slutte i 1999 i forbindelse med svangerskap og ammeperiode........

Det resulterer i nok et sammenbrudd da minstemann er rundt året.

Det blir fire uker på rekreasjon, og ny oppstart med lykkepiller............

 

Lykkepillene tar toppen av angsten og depresjonen...

De fører også til en markant vektøkning (ca 10 kg)  og en følelse av å være litt "flat" i følelsene

Seksuell nytelse/orgasme er et ikke-tema.

(Dette er jeg sikker på, både fordi vekta gikk ned, jeg gråt i bøtter og spann etter flere års "tåretørke"......

.......og evnen til å oppnå orgasme kom tilbake kort tid etter at jeg sluttet med pillene.......

.....  men DA kom til gjengjeld også angsten tilbake så det dundret!)

 

Våren 2003 får Karidansen sitt tredje (Og, forhåpentligvis, siste nervesammenbrudd!).

Nå følger tre år som føles som en tåkedis i elendighet....

Det er ikke like ille hele tida, men det blir mye isolasjon, senge -  tilværelse bak mørke gardiner og vekselvis angst og tungsinn.

 

Våren 2006 får Karidansen kniven på strupen :

Enten må hun komme seg inn i et "opplegg" vedrørende yrkesrettet attføring, ellers forsvinner utbetalingene fra Statens Pensjonskasse.

Karidansen begynner i 30% lærerstilling fra og med høsten 2006. I tillegg får hun forsatt ytelser fra Statens Pensjonskasse fordi hun kan vise til at hun "er i gang igjen".

 

Det er omtrent på denne tida at Karidansen blir kjent med det som skal bli hennes "Trofaste følgesvenn" fram til våren 2011 :

 

Nemlig pakningene med 10mg Sobril.......

 

Hver tredje måned får hun resept på 100 stykker av disse "redningsplankene". Noen ganger holder det hardt å begrense inntaket. Hun må "låne" av andre i samme situasjon til hun får ny forsyning. 

MEN : Alt i alt klarer hun å holde seg innenfor ramma. Hun tvinger seg til å avstå fra pillene når hun har brukt mer enn "kvota", slik at hun unngår å måtte be legen om mer enn "Det vanlige"!

Pillene hun "låner" blir alltid "tilbakebetalt" til rettmessig eier...............

 

Våren 2011 har Karidansen kommet dithen at hun bestemmer seg for.............

..........at nok er nok!!

Hun slutter med pillene. Ett halvt år senere har hun blitt såpass trygg på at hun klarer seg uten, at hun kvitter seg med "restlageret". DET går rett i dass!!

(Bare pillene altså - Karidansen går det bra med!)

 

 

Da jeg var avhengig av Sobril, opplevde jeg flere ganger at enkelte prøvde å få meg til å slutte. Dette var ikke folk innenfor helsevesenet, men andre som "ville meg vel".

En kjæreste spurte meg en gang : "Har du tatt Sobril nå, Kari?"

Han merket nok at jeg var døsig og litt slørete i blikket. 

Selvfølgelig nektet jeg....sjøl om jeg HADDE tatt!

Jeg følte skam fordi jeg ikke mestret tilværelsen uten disse "krykkene"......

Men - de ga meg et kjærkomment avbrekk fra uroen og muskelsmertene. Jeg fikk bedre nattesøvn. Som en følge av dette fikk jeg mer energi.

 

Sobrilen kunne også utgjøre en forskjell ved at jeg klarte å finne på noe sammen med unga. Jeg kunne være litt sosial - og til og med invitere folk på kaffe!

Jeg ble litt "sløvere", slik at jeg var i stand til å gi mer f... På den måten klarte jeg å flytte fokuset vekk fra egen elendighet og plage og være litt mer oppmerksom overfor andre - i alle fall for en stakket stund.

 

Jeg vet om andre som forsøker å slutte med Sobril nå.

(Ikke personer jeg omgås til daglig eller kjenner veldig godt) . 

Om disse personene om noen uker eller måneder forteller meg at de måtte kaste inn håndkledet i denne omgang........

......så skal de i alle fall IKKE får noen formanende pekefinger eller et :

"Du må tåle å tyne deg sjøl litt!" fra meg.

Jeg VET hvor tøft det kan være! Jeg sluttet fordi jeg valgte det og var KLAR for det - IKKE etter påtrykk fra andre!

 

Jeg var i den situasjonen at jeg kunne formidle hvordan jeg hadde det. Jeg kunne SJØL styre bruken av Sobril  - så lenge jeg holdt meg innenfor kvota på maks 100 piller i løpet av tre måneder.

Det er ikke alle som sliter med angst som er i stand til å fortelle om hvordan de føler seg.

Mange mennesker får angst som en følge av en annen sjukdom.

Om de ikke klarer å si så mye om hvordan det føles, og heller ikke er i stand til å styre medisinbruken sjøl, så er de veldig prisgitt omgivelsene.

I noen tilfeller er lindring av symptomer det beste man kan oppnå. 

 

Jeg er priviligert!!

Jeg kan stå her og se tilbake på det som VAR. Jeg hadde muligheten til å bli frisk -  for min sjukdom var i utgangspunktet verken dødelig eller "kronisk".

I dag kan jeg si : "Nei, takk  -  INGEN av delene!" om noen legger en eske Seroxat eller en eske Sobril foran meg.

 

Jeg kan nyte den "luksusen".....å takke nei til piller!!

 

Men :

OM jeg noen gang skulle komme i en akutt krisesituasjon der nattesøvn og evne til et øyeblikks ro glimrer med sitt fravær over mange døgn.......

........og jeg begynner å frykte at jeg skal bli psykotisk. (Har aldri vært det, men følte på det verste at det var nære på!)

........ja, da er det slik at :

 

Hos meg hersker INGEN tvil......

Jeg velger meg........

........Sobril!

 

Det var nemlig MYE enklere å kvitte seg med disse pillene enn med Lykkepillene!

 

(For ordens skyld : Innlegget er IKKE sponset!)

 

Karidansen går i Treårstrass så Tårene spruter!

 

Det var det som skjedde i dag....

I helga har jeg vært på Fordypningskurs.......

(Den første helga av i alt fire hos Anne Brenneng...........)

............sammen med en gjeng andre damer som ønsker store og små endringer i livet sitt!

 

For min del er vel hovedønsket å gradvis komme i gang med en egen virksomhet der jeg kan jobbe med noe som jeg virkelig brenner for.

Jeg vet ikke akkurat HVA og HVORDAN, men det er det jeg virkelig må gå i gang med å finne ut av!

Det SKJER faktisk ikke noe om man ikke setter seg konkrete mål og jobber jevnt og trutt for å nå dem!

Sånn er det, enda så ergerlig det er!

 

Anne har snakket om personlighetstyper i helga. Det skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg!

 

I dag ble kurset avsluttet med at vi skulle sette opp hovedmål og delmål - og hva vi skulle gjøre for å oppnå dette.

 

Det var DA det rant over for Karidansen!

Å være strukturert og å gå i dybden er ikke min sterkeste side!

Jeg sveiper rundt på overflata og svinser litt rundt omkring i hytt og vær og pine...

Jeg er FABELAKTIG til å sette i gang, men langt fra fullt så fabelaktig til å fullføre.

Prestasjonsangsten og "Flink Pike"- syndromet tok overhånd i dag.

Jeg fikk "Sperre" - panikk for ikke å gjøre "Riktig", og dermed var det bare å forsyne seg med snytepapiret som sto klart på bordet.

 

Jeg ble sint på Den Strenge Frøkna (Anne Brenneng) som satte meg til veggs og forlangte både hovedmål, delmål og ti punkter under hvert delmål vedrørende hva jeg konkret ville gjøre i tida framover!!!

"DRITTKJERRING! DU BESTEMMER IKKE OVER MEG!!!" (Tenkte jeg, men jeg sa ikke akkurat det høyt, da! Jeg bare "gren" og kom med noen "Ja, men" i stedet!

Så må jeg faktisk huske på at jeg gjør dette for MIN EGEN DEL - ikke for NOEN andres! Anne mener ikke å være "Slem" - hun bare "Pusher".......

 

Jeg lar meg ofte stoppe av min egen Perfeksjonisme.....

Blir det ikke bra, så gjør jeg det ikke en gang til - jeg driter i det helt til frustrasjonen blir så stor at det eventuelt TVINGER seg fram! I dag tvang det seg fram!!!

Jeg kan skrive og legge ut et blogginnlegg -  og ergre meg grønn hvis jeg ser en skrivefeil etterpå...

Da må jeg ofte inn og "rette" på det - ellers får jeg vondt i sjela!

Noen blogginnlegg er det greit å tygge litt på før man publiserer dem, mens innleggene skrevet på impuls ofte blir de jeg liker best sjøl.

De har mer "nerve" og blir "ærligere" på ett vis.

 

For å få mer tid til EN ting, må man kanskje kutte ned på noe annet.

Ett av mine under - punkter er derfor at jeg skal kutte ned på tida jeg tilbringer på bloggen og andre sosiale medier.

Jeg skal heller "belønne" meg sjøl med å lese/skrive blogginnlegg ETTER at jeg har gjort noen av de tingene jeg daglig må gjøre for å nå målene mine!

Sånn er det bare. Jeg har "suset" i over ett år........

Nå må det bli mer action i stedet for bare tanker og ord!

I kveld ble første "Plan" ferdig. Den må sikkert justeres etter hvert, men det viktigste var at jeg fullførte i stedet for å skyve det foran meg!

"I morgon i morgon, men ikkje i dag!"

 

 

"Hovedvisjon"........Kanskje den må justeres etter hvert, men det var dette jeg klarte i dag, og det får være bra NOK!

 

Vet ikke om jeg har lyst..............

.....men jeg VET at jeg har ENDA mindre lyst til å fortsette med å være så misfornøyd med at jeg ikke kommer i gang..........

.....og føler at jeg er på en "mellomstasjon" på alle vis!

Dessuten må jeg av og til gjøre ting jeg IKKE har lyst til for å oppnå ting jeg HAR lyst til!

 

Her ble det mange "Bekjennelser", gitt! 

 

Litt tull og moro ble det også - det skar tel det og!

 

Når en Liten Mus skal ut og gå.....?

 

Noen Trykkleifer er morsommere enn andre!

Lillasjel er ei herlig dame!

Veldig sprudlende og TEMMELIG lite sjølhøytidelig!!

 

I går gjorde hun meg oppmerksom på en litt morsom tastetrykkfeil, som jeg hadde utført i forbindelse med at jeg svarte henne på en kommentar!

Lillasjel nevnte nemlig at hun håpet vi snart fikk mulighet til å treffes igjen.

 

 

(Vi var sammen på Arthur Findlay College i England i begynnelsen av august.

"Lillasjel" til høyre).

 

DET har jeg absolutt lyst til!!

Jeg har nettopp fått ny turnus på jobben, og denne innebærer at jeg har fem dager sammenhengende fri hver tredje uke!

 

Så................ da fortalte jeg henne dette......

 

Det var altså bare det...................

........at det hadde sneket seg inn en aldri så liten skrivefeil...............

 

Jeg fortalte henne derfor at jeg var veldig fornøyd med min nye..........

 

 

..................TURMUS!

 

 

Sånt ler jo godt voksne damer (inkludert meg) seg skakke av.

 

Det er jo skikkelig.........

..........HUSMORPORNO!!!

 

Jeg må jo bli en ivrig turgåer jeg nå da, i og med at jeg har fått så fin TURMUS!!!

 

Sånt'no bør vel ut for å luftes ganske jevnlig???

(Ellers kan det jo fort bli Sur Mus i stedet??)

 

Mitt ny motto er derfor :

 

Ut på tur aldri sur..........

..........med TERMOS..........

..........og TURMUS!!

 

 

 

Alle gode ting er tre......

 

DET var bestevenninna og jeg enige om på onsdag....

For vi har jo hatt STORE PLANER om tur til Maihaugen to ganger tidligere i år.

Så har det endt opp med "bare" Lillehammer sentrum....................

...............fordi det har blitt noen "Uheldige omstendigheter" og forsinkelser som ingen av oss har hatt særlig mye herredømme over. 

DENNE gangen gikk det imidlertid bra, og vi kom oss til Maihaugen!

 

 

Her måtte jeg be venninna om å ta bilde......

 

Se hvordan genser og hårbånd "matcher" blomsterpynten, da.......

 

Jeg tok et tilsvarende bilde av venninna, men det fikk jeg ikke lov til å legge ut..............

......for på blogg vil hun ikke!

 

Synd, for hun var så brun og fin!!

Hun er av dem som blir gylden og lekker etter bare få timer i sola......

Det er så en Blond&Blåøyd Blekfis nærmest kan bli GRØNN av misunnelse!!

Joda, jeg kan absolutt bli brun, men jeg bør være tålmodig hvis jeg vil slippe å se ut som en rosa rugosa......

Jeg må ta det litt smått og pent, rett og slett!!

 

 

Rett etter at dette bildet ble tatt, kom vi til et keramikkverksted......

Her er keramiker Idun Sira i gang med å lage..............

 

.......PIZZABUNN!!

 

 

(Neida, PORSELENSFAT skal det bli!!)

 

 

Litt av vareutvalget.......

 

Det ble så jeg kjøpte en slik vase i kremhvitt og blått........

 

Enkel & stilig............og ikke noe som "alle" har!

 

 

Når jeg er på Maihaugen, så "må" jeg innom husene fra ulike tidsepoker.............

Her er jeg utenfor "Ungpikeværelset" anno 1955................

 

Måtte ta av meg brillene! Da jeg nylig byttet brilleglass, fordi synet har blitt dårligere, valgte jeg å ta det ene paret med solbrilleeffekt.

Veldig kjekt, men de reagerer jo med å bli mørke om det er lyst INNE også!

 

Tidsriktige sko i gangen......

 

Sånne sandaler husker jeg at bestefedrene mine hadde!

 

 

Her er et hus som nylig er flyttet på, og som skal bli en del av "samlingen".....

 

Vet du hvilket hus det er?

Det er en veldig kjent person i Norge som har bodd her..........

.......i oppveksten......

Dette er nemlig barndomshjemmet til..............

 

 

 

......dronning Sonja!

 

 

Huset skal stå ferdig i slutten av august neste år......

Da tror jeg jammen at jeg må tilbake for å se......

Det er bra at huset er blitt tatt vare på.......

 

Jeg synes at Dronning Sonja er ei flott dame på så mange måter!

Hun er sterk og klok, slik jeg ser det!

 

Tenk å vente på "Drømmeprinsen" i så mange år da!!

 

 

Noe Nytt, Noe Gammelt og Noe Arvet.......

 

I dag har jeg møtt bestevenninna fra Toten oppe på Lillehammer...........

........igjen.....

Det er tredje gangen vi har møttes der oppe dette året........

..... og ENDELIG ble det tur til Maihaugen.

Det har vi planlagt flere ganger, men det har ikke blitt noe av.

 

Det kommer mer derfra etter hvert, men i kveld skal det handle om noe annet :

For ett års tid siden (Da var jeg også med bestevenninna på Lillehammer) gjorde jeg et bomkjøp i form av en grønn kjole.

I lyset i butikken så den fin ut, men da jeg kom hjem så jeg at grønnfargen bare kledde meg sånn passe. Dessuten var kjolen strengt tatt en str. for stor.

Jeg har brukt den EN gang....

Det er slik det har lett for å bli med " bomkjøp"!

 

I sommer ryddet jeg i garderoben.

 

Da kom jeg til å tenke på en av kollegene mine......

Jeg så for meg at HUN ville kle kjolen......

Jeg tok den derfor med på jobb en kveld jeg visste at jeg skulle jobbe sammen med henne!

 

Ganske riktig - dama ble så fjong, atte!

 

I går var det HENNES tur til å komme med klær....

Vi var tre kjerringer på jobb i går kveld, og to av oss fikk det travelt med å prøve klær "Mellom Slaga".....

Jeg fikk meg både jakke , skjørt og bluse og to topper som nesten ikke var brukt. Den andre kollegaen fant seg også flere fine plagg i kleshaugen!

Dagligstua ble brukt som prøverom......

Hadde noen av brukerne dukket opp da vi sto der i BH - en så hadde de vel blitt litt "Glåmøgde", men de er jo vant til at vi finner på mye rart og tuller og tøyser litt!

(Måkke bli ALTFOR strengt og høytidelig heller, sjøl om man må holde seg innenfor visse rammer!)

 

Da jeg var på Lillehammer i dag, fant jeg et lyst blondeskjørt på et stativ som sto ute i gågata. 

Hundre kroner!!

DA måtte jeg jo prøve!!

 

Det gikk som det "måtte" gå, det!!

 

Skjørtet er nytt, genseren er gammel og blondetoppen er arvet.......

(Kveldslys er HERLIG - da synes ikke rynkene så godt!)

 

 

Jeg hadde ikke noe passende belte. Da tok jeg et tørkle som jeg festet rundt livet. "Beltespenna" er en ring som er laget som ei "klype" som du kan regulere. Den er litt for voldsom til å bruke på hånda når man skal gjøre praktiske ting, men som beltespenne passet den fint!

Smykket kjøpte jeg i souvenir - butikken på Arthur Findlay.

Skoa kjøpte jeg på nettet.

Jeg kunne nok kanskje like gjerne ha hatt noen brune skoletter eller støvletter til dette antrekket, men det har jeg ikke, så da fikk det bli sånn i kveld!

Bestvenninna sa : "Dætta kæin du bruke neste gong du gifter deg!"

 

Hun skyndte seg å si at det var flåsete sagt.......

.....men sånt gliser jeg bare av.....

.....og det VET hun jo......

 

Hvit brud blir jeg nok aldri mer......

.....det får holde med EN gang!!!

 

 

 

Høyt til Hest kom Brura.......

 

..........i rene "Tre nøtter til Askepott" - stil!

Når man har vært "Hestejente" nesten fra man var i stand til å stabbe og gå.......

.........så var det et naturlig valg!

 

Her blir bruden møtt av pappa.........

.......mens resten av gjestene står foran kirketrappa og er "Velkomstkomite"!

 

Her poserer bruden og pappaen foran broder'n til brudgommen.............

.....rett før de skal gå inn i kirka.

 

Der inne sitter brudgommen og venter spent.......

 

 

Så gjør jeg et elegant(?) "hopp" i "Storyen".....

 

Ringfingerring på plass!

 

Herr og Fru! Hun har fått nytt etternavn...........

 

Så dro brudepar og gjester til garden de bor på.

(Der jeg bodde til for ett drøyt år siden.)

 

Brudeparet og brudgommens mormor.

 

Til høyre i bildet skimtes "Hero" - brudeparets hund. 

 

Det var en STOR dag for Hero.....

Ikke fordi han skjønte så mye av hva som foregikk....

.....men fordi det var så mange folk som ville dele en bit av hvetebollen sin med ham!! 

 

Nå er det jo ikke særlig bra at en hund får masse hvetebolle, men så er det ikke akkurat bryllupsfest HVER dag heller!!

 

Hvordan det sto til med massekassen til Hero "Dagen Derpå" vet jeg ikke....

......men det kan vel hende det ble en del turer utpå jordet................

.....når hvetebollene hadde gått sin "seiersgang" gjennom tarmsystemet!

 

 

Mor og datter på verandaen til huset der vi bodde før........

(Ellen for anledningen med splunka ny hårfarge!)

 

Storesøster og Lillebror....som har vokst fra henne for lengst......

(Lillebror smiler ikke på kommando - bare bittelitt!)

 

 

Yngste deltager.....

Barnebarnet til søstra mi og mannen. (3 mnd gammel)

Blid og fornøyd kar!

 

 

"Dom kjører traktor me' henger...over åker og enger........."

 

....helt ned til forsamlingslokalet......

 

Der ble det MASSE god mat - både rådyr, villsvin og mye annet av både stuttreist og langveisfarende mat.....

.......taler, sanger og dansing ut i de små timer!!

 

Brudeparet hadde sjøl hatt regien på det aller meste....

Det har vært veldig mye planlegging og jobb!

 

Men : Resultatet ble veldig bra!

Det ble en dag som vil huskes leeenge!!

 

 

"Er du forelsket?" (Om å føle seg "invadert")

 

 

Noen ganger har jeg fått dette spørsmålet.....

Gjerne fra noen som tror de "ser" litt ekstra..........

................på den ene eller den andre måten.........

 

Ofte har det stemt........

......for man blir gjerne litt fjern og drømmende når man har det slik....

Litt i sin egen boble...............

...........og i en annen verden.......

 

Det er bare det........

.......at jeg sjøl vil bestemme HVA og til HVEM jeg ønsker å fortelle om denne følelsen.......

....... og disse gode tankene.......

........som muligens bare har kommet så langt som til et bittelite....................

......."kanskje"?

 

Jeg er på mange måter veldig åpen av natur.............

............men jeg har også mine grenser.

 

Føler jeg at noen spør bare for å få stilt nysgjerrigheten sin og "grafse", da blir jeg unnvikende og lite meddelsom.

 

Begge mine to eldste unger er nå etablert i forhold.

 

Den eldste sønnen giftet seg jo i går.....

.............og dattera har nettopp blitt samboer med sin kjæreste.

 

Jeg har IKKE vært den som har brakt "Nyheten" om disse forholdene videre når jeg har fått vite om dem.

Det har jeg overlatt til hovedpersonene sjøl.

 

Det var først og fremst DEM og DERES forhold det gjaldt - og alle andre som måtte føle behov for å bli "oppdatert", fikk bare vente med å få stilt sin eventuelle nysgjerrighet ...... 

........tenkte jeg.

 

 

At DISSE to har funnet tonen er ikke lenger NOEN hemmelighet........

 

Her er de i gang med "Brude-swingen".....

.....og det gikk så "fort i swinga" at det var vanskelig å få tatt tydelige bilder med mobilen! (Men jeg synes det ble litt fin effekt og "Liv" i bildene av det!)

 

Jeg har opplevd å føle meg "kastet" inn i forhold jeg ikke har vært helt klar for, fordi mennene tilsynelatende har hatt behov for å "Vise fram dama si", eller fordi det har dukket opp nysgjerrige venner/slektninger som vil hilse på så fort de har ant at det har vært " noe på gang"!

Kanskje kan det faktisk være sjalusi eller misunnelse som er "drivkraften" til å få vite mest mulig om andres "kjæresterier"???

 

Da jeg nylig var på Arthur Findlay College, fikk jeg et spørsmål om det var en mann på vei inn i livet mitt.

Det var nemlig en person som sa at hun "ante" en mann som "befant seg i auraen min".

Jeg hadde først ikke lyst til å svare. Jeg følte meg overrumplet, og ble noe irritert.

 

Vedkommende ga seg ikke!

Så sa jeg at jeg hadde en del kontakt med en mann, men at det i dag lå på et vennskapelig plan. Jeg sa også at jeg ikke visste om dette var noe som kunne utvikle seg til noe mer på sikt.

Senere i uka ville den samme personen vite hvor denne mannen bodde!!!

Hun tok ikke et nei for et nei i første omgang......

DA satte jeg foten ned :
 

Kardansen : "Det VIL jeg ikke svare på. Nå føler jeg at du invaderer meg, og jeg skjønner ikke hvilken "nytteverdi" det har for deg å få rede på det?

Vedkommende svarte at hun hadde da ingen interesse av å gi disse opplysningene videre, så det gjorde da vel ingen ting om jeg sa DET i det minste.....?

Men........hun fikk ikke vite noe om mannens bosted!!

For :  Hva SKULLE hun med en slik opplysning -  annet enn å få utløp for sin nysgjerrighet?

 

Jeg har mange ganger invadert andre med utidige spørsmål......

Det er en lei uvane, som kan skape mer avstand enn tillit.

Det blir det vi kaller "Å rekkje småtarmer"!

 

Jeg kan fortsatt ha nysgjerrige, invaderende spørsmål på tunga, og noen ganger plumper jeg ut i det.

Det er viktig å spørre seg sjøl :

"Stiller jeg dette spørsmålet KUN for å tilfredsstille min egen nysgjerrighet, eller er det omtanken for den andre som hovedsakelig er drivkraften min?"

Jeg VET jo hvor irritert jeg blir når andre opptrer som påhengende igler som prøver å "invadere" meg i form av nysgjerrige, påtrengende spørsmål. Derfor har jeg nok blitt noenlunde bevisst på å besinne meg når jeg kjenner at nysgjerrigheta begynner å gjøre seg gjeldende hos meg....

 

Hvem har du lyst til å betro deg til?

 

Er det den som fyrer løs det ene "gravende" spørsmålet etter det andre, eller er det den rolige, lyttende som bare stiller støttende spørsmål - UTEN å trenge seg på??

 

Svarer sier seg vel sjøl??

 

 

 

HattifnattiFNATT! (Mette - Marit På Ville Veier?)

 

Du har vel sett at Kronprinsessa vår av og til har iført seg noen ganske heftige hatte-kreasjoner?

 

Som her for eksempel.......?

 

 

I går var jo Karidansen i bryllup!

(Det kommer noen små glimt derfra i løpet av få dager, men jeg må sortere bilder først!)

Med tanke på dette bryllupet, gikk jeg i vår til anskaffelse av et ganske kreativt hodeplagg!

 

Bryllupsantrekk med cardigan....

 

........og uten.

(Frisør Phuong har knipset bildene for meg)

 

Det var for kaldt til å gå "ermeløs" i går, så jakka satt på nesten hele tida!

 

Jeg er blitt ganske flink til å posere - ikke sant?

 

Tok'n ikke helt ut i form av tungespiss og slørete blikk, men legg merke til benføringa!

 

Timen hos frisør Phuong bar preg av latter og moro.

Stakkars Phuong fikk seg imidlertid en kilevink da undertegnede gjorde en ukontrollert bevegelse i forbindelse med at kjolen skulle på.

Jeg er ikke vant til å ha påklederske, serru!

Tvert i mot er jeg for det meste vant til å klare meg SJÆL - men Phuong tok også SMELLEN med godt humør!

 

 

Det var da jeg skulle sette meg i bilen, at problemene startet.........

For.........som vanlig hadde jeg ikke bedrevet særlig mye "research" eller.............

........KONSEKVENSANALYSE.........!!

 

Hvordan sette seg inn i en bil, når man har ei 15cm høy "antenne" på hodet??

 

"That's The Question"!

 

Karidansen klarte ikke biffen i første forsøk.

Hun skallet i dørkarmen, og hatten som frisøren møysommelig hadde festet, fikk seg allerede DA den første trøkken mot "løsrivelse".

Senere gikk det "slag i slag" (i dobbel forstand).

 

Det verste av alt var da jeg oppdaget at "antennen" subbet i taket INNE i bilen når jeg satt i vanlig sjåfør - positur.

 

Hver gang jeg skulle snu på hodet for å se til høyre............

(som man faktisk ofte må når man kjører bil)

.......kom "antennedelen" i bøy mellom hodet mitt og den laveste delen av taket (Den delen som er nærmest sidevinduet).

 

Løsningen ble å vekselvis sitte litt foroverbøyd, eller skakke litt på hodet mens jeg kjørte.....

 

JA......etter hvert klarte jeg å se det KOMISKE i det!!

JE ER EI EKTE TULLFØRKJE  - OG DET LÆV JE (i hvert fall stort sett) GANSKE GØTT ME'!!

 

 

Til alle dem som er litt engstelige i dag.............

 

.........fordi de trodde at de så syner............

 

.........i form av en lettere framoverbøyd Kronprinsesse Mette-Marit.............

 

......... kjørende i en litt sliten og smårusten Passat stasjonsvogn på Gamle E6.......

 

.........mellom Hamar og Brumunddal i går :

 

"Døkk kan roa HELT ner.

 

 Det VAR bære...........

 

 

.......MEG!"

 

 

Hilsen Karidansen

 

En Spesiell Dag......

 

....er dagen i dag......

 

Jeg skal i bryllup!!

 

 

Eldstemann (Hans Olav) gifter seg med Sin Utkårede (Maren - Christine) i dag.....

 

Jeg har ikke spurt om tillatelse til å publisere bildet, men det som har stått i avisa er såpass "Offisielt" at jeg tenker at det er greit!

(Bildekvaliteten bli jo så som så når bildet er kopiert ved å ta bilde med mobilen via en skjerm!)

 

 

 

Kake og blomsterdekorasjon er ferdig!

 

Litt sånn Grisefin Gulrotkake.......

(Tror kyllingene har tråkket rundt omkring i kremen...Det ser i alle fall sånn ut!!)

 

Klokka 9.30 skal jeg til frisøren for å "Pynte Litt På Fasaden". 

 

Det blir nok en dag med mye følelser.....

Mange minner.......

 

Fort gjort å bli sentimental.....

 

Så........

........det er sikkert klokt å ha papirlommetørkle lett tilgjengelig.......

(Er dessuten fortsatt ikke helt kvitt forkjølelsen som satte meg ut i starten av uka, så jeg kan jo "skylde" litt på den da!)

 

Nå øser det ned i bøtter og spann her på Hedemarken!!

Jeg har vært inne på "Yr".........

 

Litt deprimerende.......

........men ikke helsvart! 

 

Nå krysser jeg fingrene for at varselet stemmer, slik at det klarner opp rundt klokka 13.

Vielsen starter heldigvis ikke før kl 13.30, og DA da er vi jo dessuten innendørs!

 

Jeg bestiller herved oppholdsvær fra klokka 11, og sol fra klokka 14!

(Litt realistisk må man være, for her er det HELGRÅTT, og jeg vil ikke virke altfor kravstor heller!)

 

Sånn!

 

Da går det i orden, tenker jeg!!

 

 

 

Gullmedaljongen fra tante Gunhild

 

Mora mi er yngst av sju søsken, og den eneste gjenlevende i flokken.

Tante Gunhild var den eldste av de tre søstrene.

 

Da hun giftet seg, flyttet hun til Røros.

Hun og mannen fikk etter hvert fem sønner.

 

De opplevde en veldig stor sorg da den yngste døde av leukemi, bare fem år gammel.

I dagene etterpå fikk de sjølsagt masse blomster.......

......nesten mer enn de hadde plass til.

 

Tante Gunhild var ei sterk, raus dame med et uvanlig stort hjerte.....

.......praktisk og rasjonell var hun også.

Hun tok med seg de fleste av blomstene og dekorasjonene og leverte dem på sjukehjemmet, slik at de som bodde der skulle få glede av dem........

 

Da jeg ble konfirmert, fikk jeg en gullmedaljong i gave fra tante Gunhild og onkel Johan.

Det var den eneste medaljongen jeg fikk, og det ene av to gullsmykker.

Jeg verdsatte nok ikke gaven så mye den gangen.

En 15-åring er ikke så opptatt av gullmedaljonger eller smykker.

I alle fall var ikke jeg det.

 

Jeg har vel aldri vært noen typisk smykkedame, men de siste åra har jeg begynt å bruke litt mer av det.

Da går det helst enkle ting i emalje, eller glass/stein/keramikk, og gjerne med lærreim.

 

Selfie med gullmedaljong.......

 

Krimskramsen til venstre i bildet kjøpte jeg på et supermarked i Arizona høsten 2014. Den kostet ca 120 kr.

Venninna, som jeg var i følge med, sa at hun sjelden hadde sett noen være så fornøyd som meg da jeg kom drassende med den! Det er en sånn uro som skal henge ute, men den bråker så vanvittig om det blåser, at da ville jeg nok ha fått klage fra husvertene.

Derfor har jeg den i gangen.

 

 

Nærbilde av medaljongen. Den er både vakker og utsøkt!

 

Noen vil vel si at det er PASSE naivt å legge ut bilder av gullsmykket sitt på nett.......

Nå er det ikke så mye gull og glitter å hente hos meg.....

Ingen veldig dyre malerier heller....

Jeg har ganske enkel smak, og jeg kan ha mer sansen for et loppisfunn til 50 kr enn et maleri til 5000 kr.

Det blir ikke nødvendigvis en varmere og koseligere atmosfære i et hjem fordi om det er fullt av  "statussymboler".......

 

........snarere tvert i mot!

 

Kanskje jeg skal ha på meg medaljongen i morgen? 

Den passer nok fint til antrekket, med både "gullsandaler" og "gullveske"......

 

Det er jo en viktig familiebegivenhet, og da er det fint å ha på seg et minne om ei varm og godhjertet tante.........

 

 

 

Dagdrømmer.......

 

Ikke akkurat grevling i taket, men.......

 

I dag har jeg beveget meg ut i sivilisasjonen igjen......

Jeg har nemlig vært en tur på REMA i Ottestad og handlet......

 

Da jeg skulle kjøre ut fra parkeringsplassen, møtte jeg på et par i en bil.....

De stoppet da de kom opp på siden av bilen min......

Jeg lurte på om det kunne være noen kjente?

 

Men.....så begynte mannen å peke over hodet på meg.....

DA ante det meg.................

.......at ikke alle varene var på plass inne i bilen......

 

Jeg nikket, mimet et "Takk",  og stoppet Passaten.......

 

Når man har vært befengt med en nese som de siste dagene har avgitt store mengder biologisk materiale.......

 

.............så blir det behov for påfyll av både dorull og tørkerull......

 

Når man legger noe på taket på bilen mens man løfter inn bæreposene..................

......DA kan det fort bli slik!

(Bildet er IKKE rekonstruert; jeg tenkte blogginnlegg FØR jeg hadde stoppet bilen!)

 

Det er jammen bra at man møter på observante folk som gidder å BRY seg!!

 

 

 

Fyllefanter er no' Fanteri!

 

Måtte le litt av datteras innlegg på Facebook i dag også.

Frøkna har tatt nattoget fra Trondheim for å delta i storebrors bryllup.......

 

DET hadde visst vært en noe blandet fornøyelse:

 

"Da sitter undertegnede på nattoget og er på vei til Dalom. Vanligvis pleier dette å være en ganske middels affære, men denne gangen vil jeg påstå at den er like stusselig som gulrotkake uten kremen. 


Jeg var så heldig å få en sidemann. Det er for så vidt helt greit. Det er offentlig transport tross alt, så man må regne med å måtte utfordre intimgrensene litt. Det er bare så ergerlig at min sittekompis hadde tatt seg en dram eller tilsvarende før han kom ombord. Verre var det at han hadde tatt med seg litt ekstra i sekken sin. Så når Flaske-Frans sovnet (heldiggrisen) ble ikke bare store deler av plassen min okkupert, men skulderen min/armen min ble pute. Ånden hans alene kunne stoppe en elefant, og med tanke på hvor hodet hans lå var det noe krevende å puste inn noe annet enn nettopp den. Etter en stund med dette, samt noen litt rare berøringer, kjente jeg at nok fikk være nok.

Så nå sitter jeg i kafévognen med sudoku og gleder meg til å komme fram. Bare to timer til."

 

 

Nå kan det hende at jeg får litt kjeft........

......hvis dattera mi leser bloggen min!

Kopiere skribleriene hennes TO dager på rad, liksom......

 

For noen år siden, da hun fortsatt var i tenårene, fikk jeg en kraftig advarsel :


"Mor, nå har du likt og kommentert nesten ALLE statusene mine på Facebook i det siste.

Fortsetter du slik...............

............ så SLETTER jeg deg!"

 

Når man blir stilt overfor slike TRUSLER........

.....ja, da SKJERPER man seg......

 

Man vil jo ikke bli skviset heeeeelt ut på sidelinjen heller!

Nå er jeg absolutt ikke slik at jeg har for vane blande meg opp i hva unga mine driver med. De lever sitt liv og jeg lever mitt - for de er jo voksne alle tre!

 

Da regner jeg med at dattera har kommet seg vel hjem, og unnsluppet både fylleånde, klåing og klenging!

 

Denne så jeg sist Ellen og jeg var på TGR på Hamar.

 

Kanskje "krammebold" er tingen når man blir utsatt for klåfingrede, søvnige fyllefanter på toget?

Enten kan man sitte og klemme på den for å få "stress release" sjøl, eller så kan man stappe den i handa til fyllefanten så han får noe annet å klå på. Kan vel hende at han hadde fått "Bra vibrasjoner" av å "Kose" med denne?

 

 

 

Om å Nyte å være Sjuk.....

 

Det GÅR faktisk an, altså...........

Akkurat nå nyyyyyter jeg det i fulle drag......

 

I går morges våknet jeg med DEN halsen....

Det er ganske typisk etter ei uke med masse inntrykk..........

.......lange dager.......

.......og på toppen av det hele:

Flyreise!!

 

Jeg var på jobb i går kveld, men det tettet seg til mer og mer, så jeg fikk skaffet vikar på dagvakta jeg skulle ha hatt i dag....

Utpå formiddagen i bestemte jeg meg for å si fra meg kveldsvakta i morgen - i stedet for å "Se det an" og hangle seg av gårde....

 

Jeg har vært i skålen og hentet en IKEA-bag med ved. Vanligvis er jo det "Blåbær". 

Nå begynte pumpa å gå som et uvær bare av den vesle anstrengelsen, og jeg havnet i stresslessen igjen ganske fort.

Man får jo god tid til å skrive blogginnlegg når det blir slik, da!

 

Bryllupet til helga er en medvirkende årsak til at jeg ikke vil tøye strikken.

Fryktelig kjett om jeg skulle bli liggende den dagen bare fordi jeg ikke ville lytte til en hanglete skrott....

Så nå tar jeg livet ganske så med ro.......

.....med verdens beste samvittighet......


Det er egentlig ikke så ille å være LITT sjuk i blant.........

........for man vet jo at man trolig er ganske pigg igjen i løpet av et par dager!!

 

Det er bare å kaste inn håndkledet og la verden gå sin skjeve gang.....

Fyre i ovnen, ta seg en varm dusj.........

..............eller sitte i go'stolen og slurpe kaffe..........

 

Dakal mei, asså...........(men itte så aller verst likkevæl eggent'li!!)

 

Sjølsagt har jeg en baktanke med dette innlegget :


Jeg regner jo med at det vanker noen medfølende kommentarer!

 

 

 

"Det høres jævla fint ut!"

 

Jeg måtte le litt i dag.......

Dattera mi hadde nemlig kommet med en litt spesiell oppdatering på facebook :

 

Liten oppdatering her da ☺ 
Jeg har i løpet av den siste uka flyttet fra hybelen min på........ og bor nå i ...........

Jeg har også gått fra å bo alene til å bli samboer. Dette er både veldig rart og veldig fint på en gang ☺ Det er rart fordi de siste fem årene har jeg bodd i kjeller, men nå bor jeg i femte etasje, og det er fint fordi jeg bor med kjæresten min ❤ Trenger jeg å si at jeg har det veldig bra? Neh, det sier seg selv 

 

Jeg var jo klar over at hun skulle flytte, og at hun skulle flytte sammen med kjæresten.......

........men jeg syntes det var en litt morsom måte å "Kringkaste" det på......

 

Morsom syntes jeg også en av kommentarene under var :

En av teaterinstruktørene hennes fra tida i ungdomsteateret hadde kommentert :
 

"Det høres jævla fint ut!"

 

Når jeg vet hvem den dama er, så er det jo ikke vanskelig å skjønne at det ligger ganske mye humor og varme bak!!

 

Her er frøkna seks år......

 

Nå fyller hun snart 25......... 

Til helga gifter storebror (27) seg......

 

Når jeg har fått så "gamle" unger.............

 

.......... så må det jo bety at jeg begynner å bli ganske "Voksen"?

 

 

Kommer Miss Marple snart....?

 

Av og til har jeg tenkt :

"Hva om det fantes en "Tidsmaskin"?"

Den skulle ha hatt en tidsbryter...........

....... slik at man kunne stille den inn på den tidsepoken man ville besøke!

 

Jeg ville ikke ha ønsket meg framover i tid, for det som ligger foran ønsker jeg ikke å vite noe om.....

Men....om jeg for eksempel kunne ha tatt en ukes "Reise" til epoken 1920 -1940, så hadde det ikke vært meg i mot!!

 

Dersom jeg (i tillegg til hatten) hadde iført meg en tidsriktig kjole............

.......og stått ved en peis......

...... med en drink i den ene hånda, og en sigarett med munnstykke i den andre...........

.......og blåst blågrå røyringer ut i lufta............

 

.........så kunne jeg vel ha seilt rett inn i 30 -tallet som en ekte "English Lady", tror du ikke??

 (Men ikke De HARDE 30-åra, da, for jeg ville jo ha lekt "Upper Class Aristocratic Lady" hvis det bare var for ei uke!)

 

Je SER det framma meg, altså!!!

 

Det er faktisk slik at jeg føler meg litt hensatt til "En svunnen tid" nå når jeg oppholder meg her på Arthur Findlay College.......

Innimellom kan jeg nesten innbille meg at noen av Agatha Christie - figurene skal dukke opp! Tenk å få møte på Miss Marple eller Hercule Poirot i en av gangene her.....!!

 

 

Vi har fått beskjed om å være forsiktige med hva vi legger ut av bilder fra interiøret.

Det er av sikkerhetsmessige årsaker.

 

Derfor er det begrenset hva jeg kan vise...............

......men noen små glimt tar jeg meg likevel den frihet å vise fram; bare så dere kan få et lite inntrykk av hva jeg snakker om :

 

Peisen i resepsjonen...................

(Jeg spurte om det var greit at jeg tok dette bildet og la det ut!)

 

Staselig trappeoppgang.................

 


Her går jeg når jeg skal opp til rommet jeg bor på........

 

Dørene inn til undervisningningsrommene er vakre.....

.......og har messingskilt med rommets navn påskrevet

 

 

 

Elegant dekor i taket -  i ett av undervisningsrommene.........

 

 

Karidansen på oppdagelsesferd i Eventyrland.......

(I bakgrunnen kan du skimte museet her.)

 

Jeg kommer nok sent til å glemme dette oppholdet.......

.......og tanken på å dra tilbake har allerede MER enn streifet meg......

 

Men : Til neste år blir det trolig ikke "Norsk Uke" med norske tolker, så da må jeg i tilfelle melde meg på "Internasjonal uke".

Det blir i så fall en ekstra utfordring.

 

Da må jeg nemlig snakke engelsk hele tida.......

 

 

 

"The Murderer in The Bathrom!"

 

I og med at jeg "briefer" med engelske overskrifter, burde jeg vel fortsette på engelsk.....?

Men........

........ da er jeg redd for at det ville bli mye "omskriving med to do" og "gange rundt grøten"...........

......for å komme til poenget.

Ordforrådet er nemlig noe begrenset......

 

Noen dager starter litt mer dramatisk enn andre.......

 

 

Da jeg kom på badet i dag tidlig, og skulle til å sette bakdelen på tronen................

............oppdaget jeg at det var noe som beveget seg på innsida av skåla.......

 

Først trodde jeg at det var en edderkopp.

Da jeg fikk på meg brillene, oppdaget jeg imidlertid at det var en.........

..........VEPS!!

 

Skumle greier. (Bildet er en REKONSTRUKSJON!)

 

Karidansen liker ikke veps...........

Jeg er ikke FULLT så panisk i omgang med arten som søstra mi............

........ men det er ikke langt unna!

 

Å sette seg på doskåla med DET uhyret oppunder bakparten var uaktuelt, sjøl om krypet virket nokså dovent der det kravlet rundt -  rett over vannskorpa.............

 

Tenk å bli stukket "Der Nede" av noe slikt!!

Og så her da -  som vi sitter så mye i løpet av dagen!

Nå var gode råd dyre, for jeg hadde verken fluesmekker eller avis tilgjengelig...............

 

Man tager hva man haver........

.......og det mest nærliggende var........

.......DENNE!!

 

 

Heftig dasking med dokosten rundt i doskåla gjorde susen!

Monsteret måtte gi tapt.......

Og Karidansen kunne trygt innta tronen.........

 

Men : Hvor lenge var hun i paradis??

 

Ikke lenge......

For inn gjennom baderomsvinduet...................

.............kom en nær slektning av drapsofferet!

 

Hva skal man gjøre når styggedommen surrer vidt omkring......

.......og man kun har en dokost å hjelpe seg med?

Jeg vurderte sterkt å vekke Nordlændingen for felles krigføring før jeg gikk i dusjen.......

Men...............


"ZZZZZZZZ.........."

 

.....jeg fant det best å la være.

 

Kanskje jeg hadde fått ENDA en aggressiv "Veps" å forholde meg til????

Hvem vet?

 

 

Da var det bare EN ting å gjøre......

Rive av ei remse med dopapir......

......og vente til uhyret satte seg på innsida av dusjkabinettet!

 

 

Suksess!!!

 

Nå er baderomsvinduet lukket.......

........... og jeg håper at jeg slipper flere slike prøvelser i dag!

 

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017 » Juli 2017
karidansen

karidansen

54, Hamar

Jeg har alltid vært glad i å skrive og å leke med ord. Jeg er humoristisk av natur, og kan le av meg sjøl. I alle fall når jeg får tenkt meg om........! Jeg har ikke noe spesielt tema for bloggen min. Jeg skriver om det jeg føler for å skrive om - der og da. Det kan være hverdagsfilosofi - gjerne tanker og betraktninger rundt det å kommunisere. Da tar jeg ofte utgangspunkt i ting jeg har opplevd sjøl; både gode/artige opplevelser og ting som har vært utfordrende på ulike måter.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits