Jeg synes ikke det har vært noe koselig å gå i matbutikken de siste ukene.
Jeg vil jo ikke være ei sånn vemmelig, hysterisk hurpekjerring…
…som ser stygt på alle som tørker seg under nesa med håndbaken…
…eller hoster i handa…
…for deretter å plukke på frukten…
Eller…
…de som tilsynelatende ikke bryr seg om å prøve å holde anbefalt avstand.
(De aller fleste er flinke, men det er sørgelig fort gjort å ha fokus på “De som ikke har skjønt det”!)
Jeg gir ikke uttrykk for min vrede…
Hvert fall ikke på annen måte…
…enn at jeg kanskje har sett litt strengt på noen som virkelig har trødd meg for nære.
Men…
…jeg er sikker på at jeg sprersure vibber når jeg tenker sure tanker i hodet mitt…
…for jeg tror jo at man merker andres vibber!
I går bestemte jeg meg derfor for å bestille kolonialvarer på nettet.
Da jeg hadde bestilt varene…
…kjentes det faktisk som om en bør var løftet av skuldrene mine!
“Face your fears” er det mange som hevder.
Jo, det er jeg enig i. I alle fall til en viss grad.
Da jeg skulle jobbe meg ut av angst var det en del av løsningen.
Men…om jeg overdrev, så virket det mot sin hensikt.
Jeg måtte finne en slags balanse mellom å utfordre meg sjøl…
…og å unngå å presse for mye.
Akkurat nå syntes jeg dette med å handle kolonial på nettet var en god løsning!
Hvis man handler for minimum 600 kr.,er det fritt tilkjørt de tre første månedene etter at man har registrert seg som kunde.
Når de tre månedene har gått, kan man få veldig rimelig frakt (mellom 0 og 19 kr.)hvis man er fleksibel på tider. Det innebærer at man må kunne holde seg hjemme innenfor et tidsrom på f. eks fem timer. Ellers koster det mellom 39 og 59 kr.
Men…appen fungerer slik at man får varsel om hvor langt varene har kommet.
” Eks: “Vi har nå levert varer hos kunde nr 3. Du er nr 14.”
Derfor behøver man ikke sitte “pal” og vente på at budet skal ringe på.
Akkurat nå er jo ikke det noe stort problem, for jeg er permittert fra jobb!
Dette med fleksibilitet med hensyn til varelevering, ble beskrevet som den mest miljøvennlige løsningen. Da kan jo de som frakter varene også ha mer fleksibilitet. De har mulighet til legge opp ruta slik at det blir minst mulig kjøring.
Noe som igjen er bra for miljøet!
1 kg økologiske gulrøtter til 34 kr.
(Jeg hadde allerede knasket i meg ei gulrot før jeg tok bildet.)
Varene ble levert i denne pappesken.
En slik eske koster tre kroner og rommer ganske mye.
Budet og jeg holdt behørig avstand. Varene var betalt på forhånd, og jeg hadde fått kvittering på nettet.
Det er viktig å unngå å la frykten ta overhånd.
Samtidig er det viktig å gjøre det som føles rett for en sjøl.
Jeg tenker at dette er en vinn-vinn situasjon.
Jeg slipper stresset rundt det å gå i butikken.
Jeg bidrar til at det blir færre mennesker samlet på et lite område.
Og – ikke minst, så sparer jeg andre for mine dårlige, sure “politidame”- vibber!
Akkurat nå kan jeg tillate meg å være i denne bobla mi. Så lenge jeg har mat og drikke, internett, telefon og kan gå meg en tur (stort sett alene og innimellom med Frodithen), så lider jeg ingen nød.
Jeg innser at jeg er heldig…
…og at jeg har liten grunn til å klage, sjøl om jeg lever ganske isolert for tida!
Det har vært en del snakk om dette med å være “ekstrovert”, eller “introvert”. Jeg heller nok mest til sistnevnte kategori.
Jeg liker den gode samtalen. Samtidig har jeg lite behov for å være sammen med mange på en gang. Jeg er definitivt ingen selskapsløve!
De fleste av oss trenger jo å treffe andre mennesker. Det gjelder absolutt også for meg! Samtidig er det slik at jeg ikke har noe problem med å være alene det meste av tida.
Om dethadde vært tilfelle, hadde jeg hatt det mye tøffere nå.
Jeg har avtalt å ha videosamtale med Den yngste Nissekusinen.
Før vi ringes, setter jeg på kaffen og plugger i vaffeljernet.
Dette er jo den eneste formen for “kaffeslabberas” jeg kan delta i for tida, så jeg må passe på.
Litt uggen og “frøsin” er jeg, så jeg setter på den vesle vifteovnen også.
Da går strømmen!
Det aner meg at det må være hovedsikringen som har slått ut, for hele leiligheten er halvmørk og stille.
Da jeg åpner døra til trappeoppgangen, blir mistanken bekreftet:
I gangen er det nemlig lys.
I det jeg åpner nøkkelskapet, blir jeg svett:
Hvor i alle dagerer nøkkelen til sikringsskapet??
Litt småfebrilsk roter jeg igjennom lommene på et par ytterjakker…
Men nei…
…ingen nøkkel!
Så begynner tankekverna:
Nå må jeg sende melding til nærmeste familie og venner…
…for å fortelle at jeg trolig blir veldig lite tilgjengelig om noen timer.
Når verken telefonen eller pc’en kan lades, så vil min kontakt med omverdenen bli temmelig begrenset.
Og så NÅ da, som jeg er så isolert fra før!
Dessuten: Kjøleskap og fryser uten strømtilførsel i overskuelig framtid, det blir ikke særlig bra.
Matlaging blir det nok dårlig med.
Kalddusj blir det også!!
“Dystre framtidsutsikter” kan man trygt kalle sånt…
…i alle fall for slike som er godt vant!
Jeg kjenner at jeg ikke liker meg noe særlig…
I en slik situasjon hadde det jammen vært ok å bodd sammen med noen…
Dette er “medaljens bakside” når det kommer til det å være enslig.
(men stort sett så synes jeg det er veldig greit å bo alene).
Så kommer jeg på at jeg kanskje bør ta en titt i…
…veska!?
Lettelsen skyller gjennom meg da jeg finner ut at knippet med nøkkelen til sikringsskapet…
…ligger i bunnen av veska!
Nå ordner alt seg i løpet av noen sekunder!
Etterpå blir knippet hengt på rett plass i nøkkelskapet…
..og det med en gang!
Nå har jeg lært at jeg ikke skal trakte kaffe, steke vafler og ha på vifteovnen samtidig.
Dessuten skal jeg alltid ha ei lommelykt lettvint tilgjengelig, i tilfelle dette skjer etter mørkets frembrudd. Stearinlys og fyrstikker har jeg alltid, men ikke alltid lett tilgjengelig om det brått skulle bli stappmørkt rundt meg.
I min barndom opplevde jeg ofte strømbrudd. Da ble det både mørkt og “vasstomt”, for vannpumpa gikk på strøm. Hvis det varte ei stund, måtte vi bruke utedoen.
Her er det ingen utedo. Det blir nok ikke tomt for vann heller. Bare for varmtvann!
Jammen har vi gjort oss avhengige av den strømmen…
Det har vært litt glissent av enkelte varer i butikken i det siste.
Hvete, spelt, rug og gjær er noe av det som det ofte har vært tomt for.
Jeg er absolutt ingen storforbruker av mjøl.
Vanlig brød spiser jeg veldig lite av.
Men…jeg synes jo det er kjekt å ha en pose siktet spelt og litt grovt mjøl i huset.
Nå har jeg tenkt litt alternativt…
Bygg har det ikke vært noe problem å få tak i. Heller ikke havregryn.
Mor fortalte meg nylig at de hadde brukt en del bygg i brødet under krigen.
Brødet hadde blitt litt “tungt”, men “Man tager hvad man haver”.
Nylig lagde jeg pannekaker. Jeg byttet ut mye av spelten med bygg, havregryn og kokte linser.
Ellers brukte jeg helmjølk, smør, flere egg + litt salt.
Pannekakene ble gode, sjøl om de smakte litt annerledes enn vanlige pannekaker!
Jeg tror jo at de ble litt sunnere enn pannekaker med mye siktet hvete i.
(Noen oppskrift har jeg ikke, for jeg “slumpet”.)
Kanskje vi må satse mer på “stuttreist” mat heretter?
Jeg er av dem som alltid har ment at vi (så langt det er mulig)skal nyttiggjøre oss de ressursene som finnes her i landet. Klimaet er jo slik at vi ikke kan dyrke alt det de kan produsere i varmere strøk, men det er mye vi kan produsere.
Har du lest en blogg som heter “Fruens vilje”?
Hun har mye kunnskap om spiselige vekster i naturen!
I hagen har hun drivhus der hun dyrker mange spennende grønnsaker!
Særlig i sommerhalvåret deler hun mange tips om hvordan du kan bruke det du finner i naturen (eller det du dyrker sjøl)til spennende og smakfulle retter:
Så lenge man ikke springer dritings rundt i gatene og hoster, nyser og spyr…
…ja så trenger vel, strengt tatt, ingen andre å blande seg i om man står i 100-meters kø utenfor polet?
En annen “skål” er jo at det er mange barn som har det ekstra stusselig hjemme når omsorgspersonene drukner sine sorger i polvarer. Høytider og ferier er ofte ekstra ille i så måte.
Forhåpentligvis tilhører de fleste av de som står i disse laaaaaaaange polkøene folk som viser måtehold.
Folk som bare har lyst til å kose seg litt hjemme nå i påsken…
…ha det litt“normalt”…
Og det må jammen være “lov”.
Slikt trenger ikke strikse kjerringer som har (nesten)alt “sitt på det tørre”, blande seg i!!
I tillegg til å være ekstra nøye med håndhygiene/ holde anbefalt avstand til andre…
…har jeg utarbeidet mitt eget “av-virusifiseringssystem”!
Det er viktig at man trorpå det man driver med.
“Tro kan flytte fjell” sies det!
Når jeg kommer hjem fra matvarebutikken, gjør jeg følgende:
Vasker all plastemballasje med vann og såpe. Deretter tørker jeg godt med et rent glasshåndkle før pakka havner i fryser eller kjøleskap.
Frukten jeg kjøper gjør jeg likedan med. Appelsiner er jo greie å vaske!
Handlenettene i tøymateriale vaskes også med vann og såpe, og henges til tørk.
De tørker i løpet av kort tid, så det går veldig greit.
Noen ganger velger jeg å kjøpe pose.
Sjøl om det er lite miljøvennlig, er det praktisk å ha noen plastposer i hus.
For eksempel til restavfall.
Plastposene legges til “av-virusifisering” på balkongen i noen dager.
Tidligere hadde jeg dem på en egen plass inne, men det er jo endabedre å legge dem utendørs når man har mulighet til det.
Jeg har “tjoret” posene fast under verandamøblene…
….så de ikke skal flakse av gårde og spre virus til naboene!
Matvarer som er pakket i papir, og annet som ikke kan vaskes, settes til av-virusifisering på egnet sted. Når det har vært i “karantene” noen dager, får det lov til å komme inn i matskapet og “joine” det som er ferdig “av-virusifisert”.
Det er viktig å unngå totalt hysteri, så dette får holde!!
Om man blir helt “vill og gæer’n”, så får man jo ikke gjort annet enn å vaske og desinfisere.Da går det på psyken løs, og det er heller ikke bra for immunsystemet.
Stort sett har jeg “fred i sjela”.
Dessuten koser jeg meg med de “små” tingene jeg kan gjøre…
… i stedet for å sture over alt jeg går glipp av.
Jeg savner slett ikke et hektisk “uteliv”.
Jeg har vel ikke vært så aktiv ute på byen heller…
…og har aldri hatt behov for å ha mye folk rundt meg.
Snarere tvert i mot…
Det var lang vei til jevnaldrende lekekamerater der jeg vokste opp.
Derfor ble jeg vant til å “aktivisere meg sjøl”.
Blant annet leste jeg omtrent alt jeg kom over så fort jeg lærte meg lesekunsten.
(På bildet ser jeg nok bare på tegningene, for det ble vel tatt da jeg var rundt tre år.)
Situasjonen som har oppstått, er skremmende og uvirkelig.
Det er virkelig ille på mange måter.
Samtidig tror jeg…
…at det vil føre til mye positivt på sikt.
Blant annet at vi forurenser mye mindre…
Vi har slett ikke behov for alt vi har gjort oss mer eller mindre “avhengige” av.
Vi kan leve mye enklere, og ta mer vare på det vi har…
Rett og slett verdsette at vi, tross alt som skjer nå, er så priviligerte som vi er!
Det må ikke nødvendigvis “skje” så mye støtt…
Om jeg kjeder meg så fort det ikke er fullt kjør rundt meg…
…så har jeg en jobb å gjøre…
…med meg!
Innimellom føles det jo litt ensomt å leve såpass isolert som jeg gjør nå…
Men jeg tror slett ikke at det er enklere for dem som bor i en liten leilighet sammen med 3-4 andre!
Akkurat nå lengter jeg litt tilbake til bygda, skogen, Glomma eller Mjøsa…
