“Je har vondt under negger’n i dag…”

 

Jeg våkner et par ganger i natt…

…av at det sprenger under en negl.

Jeg kjenner hvert pulsslag i fingertuppen.

 

Ei spiss nål klarte nemlig kunststykket

å sno seg innunder langfingerneglen min i går kveld.

 

Noen forræderiske tanker begynner

å gjøre seg gjeldende inne i hodet mitt…

…der jeg ligger i senga og kjenner på ubehaget:

 

“Skar je sende melding åt a’ Frodith

og si at jeg itte orker å gå tur i dag?

At je har sleti med store smerter i natt?

 

Je har itte lyst tel å gå tur…

Je vil itte ta på meg kjole

og ha fotoshoot på Operastaket.

Je er itte i hummør tel slikt nå!

 

Je vil bære væra heme…

…og tenkje på alt som er stuss’li…”

 

 

Jeg står opp.

Skriver mine tre morgensider.

Går inn på blogg.no.

Frodithen har skrevet om hodeplagg…

 

Jeg leter i klesskapet…

Finner fram et par hatter…

Tar på meg kjole,

sjøl om jeg ikke har lyst…

 

Oppdager at mobilen trenger lading…

Sender sms til Frodithen.

Ber om 15 minutters utsettelse

så jeg får ladet telefonen.

 

Jeg går ut…

Etter 20 minutter står jeg utenfor hos Frodithen.

 

Mens vi går nedover til byen

snakker vi en del rundt det å “Snu på Flisa”.

La være å gi etter for den stemmen

oppe i hodet som sier:

 

“Bare sitt her og synes synd på deg sjøl, du…

Nyt de destruktive furte-tankene dine…”

 

Vi har tenkt sånne tanker begge to…

…innimellom…

 

Livet i et nedstengt (og dessuten temmelig innestengt)

Oslo kan bli nokså ensformig.

Innimellom kjenner vi at det røyner på,

sjøl om vi vet at vi egentlig har det relativt greit.

 

I alle fall sammenlignet med mange andre.

 

 

Litt alvorlig og avventende…

Gidder ikke smile…

 

Sommerfuglpiken trekker forsiktig på smilebåndet…

 

Jeg har skiftet hatt…

Fake it till you make it…

 

Yeeeeeah!

 

Jammen har Frodithen med en overraskelse også:

Påskeegg med godis + sminkebørster!

 

På hjemveien kommer vi over et vindu

som nesten ser ut som et speil:

 

“Vi setter fram det ene benet.

Det ser elegant ut…”

…sier Frodithen…

 

Vel…det hjelper ikke å bare sette fram foten…

Resten bør liksom stå litt i stil…

 

 

Uansett…

…så har jeg fått snudd på flisa.

Humøret er betraktelig bedre

enn da jeg våknet i dag.

 

Nå kjenner jeg nesten ikke

noe til neglen heller…

 

 

 

 

 

 

Det som var

 

Det er nok mange psykologtimer

som er blitt brukt på å snakke om fortida.

 

Vi kan velge å være bitre

for mye av det som har blitt oss til del gjennom livet.

 

Eller…

… vi kan velge å forherlige fortida

 og ønske oss tilbake til det som var.

 

I den forbindelse kan vi også være bitre og sinte

for det vi har mistet.

 

Ingen av delene er særlig konstruktivt i lengden.

 

Noe av det viktigste med fortida er at den representerer erfaringer.

Forhåpentligvis har vi også

lært noe viktig og nyttig underveis.

 

I dette bedet finnes rester fra i fjor…

De er visne…

 

Samtidig er det muligheter for

at det kan komme nytt liv ut av den gamle busken?

 

Nye, friske og sunne skudd.

 

 

 

Tulipanene vokser ut fra de samme løkene 

som fjorårets tulipaner. 

(Hvis ingen satte nye løk der i fjor høst.)

 

Uansett er det ikke de samme tulipanene

som vokste der i fjor…

 

Dem får vi aldri tilbake…

Men…

…de nye tulipanene kan være like vakre…

 

 

 

 

 

En Rekke torsdager på Rad?

 

“Livet skal være litt sprøtt.

Ellers blir det bare som en rekke torsdager på rad”.

 

 

Replikken er hentet fra filmen “Rumor Has It”.

 

Jeg har sett denne filmen på Cmore i kveld

Den var definitivt ingen højdare for meg.

Jeg fikk litt torsdagsfølelse av den…

 

Livet føles som en torsdag for tida.

 

Jeg venter på helga…

…som stadig blir utsatt…

…på ubestemt tid.

 

“Livet blir hva du gjør det til”.

Det er så sant!

Jeg vet det så inderlig vel…

 

Men akkurat nå føles det som om

jeg har slått røtter i torsdagen.

 

Dagen før fredag,

som er en dag full av forventninger.

 

Endelig fri…

…endelig helg…

 Fredag ettermiddag er mandagen milevis unna…

 

I dag spiste jeg middag på balkongen

for første gang i år.

 

Pai…

..med bunn laget av mandler og diverse frø.

Det har blitt en av mine “næringstette” favoritter.

 

Jeg varierer fyllet etter eget forgodtbefinnende.

I dag var det karbonadedeig, squash og champignion

i tomatsaus og fløte.

 

Karbonadedeigen var av norsk opprinnelse.

Fra Gilde…

I alle fall hvis det som sto utenpå pakka var sant.

Jeg er nøye på slikt…

 

Å fortelle hva man har hatt til middag,

er vel ikke en typisk torsdagsgreie…?

Men det er kanskje noe “torsdagsk” over det?

Lite originalt i grunnen…

 

I morgen er det tirsdag.

Det er spådd varmt…

…og sol…

 

Det skal bli godt…

 

 

Astrologi og Ascendant

 

I nesten hele mitt voksne liv har jeg følt på

en dragning mot det som ikke helt kan forklares.

Det som ikke kan måles, veies eller bevises.

 

For noen år siden bestilte jeg meg et årshoroskop på nett.

Det var et horoskop som gjaldt for tre år.

Herligheten kostet meg i underkant av en tusenlapp,

Det syntes jeg var en helt ok pris

for en såpass “langsiktig investering”…

 

Jeg tenkte vel nærmest på det som en spådom.

Kanskje ville jeg få vite om det lå noe i kortene

vedrørende en fremtidig karriere?

 

Og – ikke minst…

…hvordan ville det ville bli med Kari og Kjærligheten?

 

“Du vil snart få møte Ditt Livs Store Kjærlighet”

Drømmeprinsen kommer ridende på sin hvite hest…

 

“And they lived Happily Ever After”

(Begge disse motivene er fra Tarot-kortstokken min.

Den er en “snill” Tarot-variant for sarte sjeler.)

 

Omtrent sånn ville jeg at det horoskopet skulle være.

En ekte Ridder og Eternal Love liksom…

 

I stedet opplevde jeg det (til dels) som et “Horror-skop”.

Jeg syntes det var nokså skummelt.

 

Før jeg flyttet til Oslo, rev jeg det i filler, og brente det opp.

Denne ubehagelige skiten

skulle jeg i hvert fall ikke ha med meg på flyttelasset…

…når jeg begynte mitt nye liv i byen!

 

Jeg lovte meg sjøl, dyrt og hellig,

at jeg aldri skulle beskjeftige meg med “den slags” mer.

(Horoskopet var jo for tre år, så nå har det uansett gått ut på dato!)

 

I skrivekurset jeg går nå,

er det med noen ekstra bonuser for “Spesielt interesserte”.

Blant annet noen leksjoner om astrologi.

 

Selvfølgelig klarte jeg ikke å dy meg…

Til tross for løftet jeg ga meg sjøl,

måtte jeg bare se på den første leksjonen!

 

Jeg liker Ida Jacksons jordnære tilnærming til temaet.

Hun advarer sterkt mot

å anvende dette som “Spådom om framtida”.

 

I stedet kan astrologi brukes som et slags verktøy i form av:

Når kan det være mest gunstig for meg å jobbe med hva?”

På den måten blir det “skumle” borte.

Da blir det bare interessant.

Noe å leke med, og forske litt i!

 

Etter første leksjon har jeg funnet ut

at min ascendant er i Krepsen.

“Ascendant” i astrologi handler om

“Hvem er jeg i verden?”.

 

Når jeg leser om “Krepsen”,

så kjenner jeg meg minst like mye igjen som i “Væren”.

(Sistnevnte er “mitt” stjernetegn.)

 

Om jeg bruker denne lærdommen med fornuft,

tror jeg dette kan være både til inspirasjon og nytte for meg.

 

Derfor gleder jeg meg til å åpne neste astrologi-leksjon! 😉

 

 

 

“Kari har en blogg, hun!”

 

Jeg har opplevd det flere ganger.

Altså at noen jeg kjenner

har fortalt folk som ikke kjenner meg

at jeg har en blogg.

 

Det har jo gjerne blitt gjort i aller beste mening,

og vært en form for anerkjennelse.

Ingen trenger jo anbefale noe de synes er pinlig dårlig?

 

Hvorfor skriver man en blogg, liksom?

 

For at færrest mulig skal lese den?

 

 

Likevel har min innvendige reaksjon ofte vært blandet.

Plutselig får mennesker

jeg nettopp har møtt for første gang

vite om bloggen min!

Jeg blir “avslørt som blogger”...

uten at jeg har kontroll over det!

 

Akkurat som om det går an å ha kontroll over

hvem som leser det jeg skriver på blogg??

 

Bloggen er jo offentlig, for svingende!

Med fornuften forstår jeg

at det er temmelig tåpelig å reagere slik…

Hvem som helst kan jo google navnet mitt,

og så dukker antagelig “Karidansen” opp.

 

Eller…

…de kan google et bestemt tema,

og så kommer de over bloggen min.

 

Hadde jeg hatt en blogg med bare matoppskrifter

eller naturbilder, så hadde det nok vært enklere.

Da hadde bloggen vært mer nøytral

og ikke så personlig.

 

Samtidig vet jeg at jeg ikke hadde hatt lyst til

å skrive en blogg som handler om ett bestemt tema.

Det vil si:

En slags rød tråd gjennom det hele.

 

I den grad jeg har prøvd meg på å få til en rød tråd i noe,

har jeg vel hatt en tendens til å surre meg inn i den…

 

Dette bildet tegnet/malte dattera mi til meg for en del år siden.

Det er nok en viss symbolikk her…

 

Kanskje handler disse “Hemmeligholds-tendensene” mine

om de ulike maskene

jeg setter på meg når jeg er “ute i verden”?

 

På en måte vil jeg at bloggen

skal være litt isolert fra resten av livet mitt.

 

Da jeg begynte i den jobben jeg har nå,

fortalte jeg tidlig at jeg blogger. 

Det føltes naturlig, fordi det fantes andre der

som delte min skriveinteresse.

Jeg tror ikke jeg ville ha fortalt om det

på en hvilken som helst arbeidsplass.

(Da måtte sjefen, eller kollegene, ha googlet meg for å finne det ut!)

 

De første årene delte jeg jevnlig innlegg på Facebook.

 

Nå deler jeg ingen steder utenom her inne.

 

Bloggen min har blitt et fenomen

for “spesielt interesserte”!

 

 

Jeg har vært på kunstutstilling!

 

Det var jammen et hyggelig avbrekk

i min nokså monotone, delvis isolerte, tilværelse!

 

Ingen restriksjoner…

Ingen Securitasvakter.

Det var helt åpent og fritt!

 

Tror du kanskje at jeg har drømt?

Eller at jeg har “tørnet”??

 

Å neida, det var helt virkelig!!

 

For da jeg dro opp rullegardina på morgenkvisten,

ble jeg møtt av dette:

 

Har du sett noe så flott?

 

 

Jeg måtte i alle fall rett ut på balkongen

for å forevige det hele.

(Håper ingen observerte meg der jeg sto

iført strømpebukse og singlet!)

 

Regnet og muren hadde samarbeidet,

i nattens mulm og mørke,

og skapt noe spennende!

 

 

Her er Dronninga!

 

Rank, stolt og bestemt er hun!

Hun betrakter de andre på god avstand.

Holder seg litt for seg sjøl…

 

Denne dama lar seg ikke pille på nesa!

 

De andre figurene blir statister i forhold.

Litt uformelige og klumpete…

 

 

Deres funksjon er kanskje å få henne

til å skinne litt ekstra…?

 

 

Hadde jeg lagt merke til dette

hvis livet hadde vært “som vanlig”?

Ja, jeg tror det…

Men kanskje ikke på samme måte…

 

Frodithen skrev nylig om Den Lille Lykken.

 

Den som leter…

…finner som regel…

…noe…

 

 

Et komplisert regnestykke?

 

En far/bestefar filosoferte litt rundt dette

med besøksregler i Koronatid.

 

Nå er det jo kun to besøkende som gjelder.

 

Dattera hadde nemlig samboer og to barn.

Bestefaren bodde alene…

 

Han slet litt med følgende regnestykke:

 

“Dattera og familien hennes kan ikke besøke meg.

De er jo fire personer.

Men:

Jeg kan besøke dem. 

 

Jeg er jo bare en…?”

 

 

Ja, hva skal man si til sånt?

 

Jeg mener at her må det være lov…

…å tenke litt sjæl…

 

Hvis Bestefar og Family Four

bor i samme kommune,

eller i nabokommuner med ganske lik smittesituasjon…

… så må det da bli hipp som happ?

 

Altså:

Hvem som drar på besøk til hvem?

 

Særlig dersom Bestefar har en bolig som tilsier

at Family Four ikke trenger å bevege seg

inn i et fellesareal?

 

I så fall representerer jo ikke Family Four

noen smitterisiko for noen andre enn Bestefar?

De er vel ikke mer smittefarlige hjemme hos seg sjøl,

enn hjemme hos ham?

 

Snart er forhåpentligvis Bestefar

(og mange flere) vaksinert.

 

Da er det bare å håpe…

…at regnestykkene blir litt enklere…

 

 

 

Gjør som jeg sier – ikke som jeg gjør

 

Jeg har tenkt at vi har

vært heldige her i landet.

Så langt har vi hatt lave dødstall under pandemien.

I alle fall sammenlignet med de fleste andre land.

 

Jeg har opplevd at vi har hatt en god ledelse.

Folk som har stått på.

Folk som har vært ydmyke, 

og sagt at de ikke kan vite om avgjørelsene

de har tatt har vært riktige.

 

Derfor ble jeg skikkelig paff da jeg 

så nyheten om feiringa av statsministerens

60-årsdag.

 

Restaurantbesøket er en ting.

Hadde de tre “kohortene” bestilt hver for seg,

hadde det vel vært “innafor”.

I alle fall på papiret.

 

Sushi-partyet var verre.

Fjorten stykker samlet i en leilighet…

Da går det ikke an å gjemme seg bak

at man har tolket reglene feil!

 

Personhets har jeg lite til overs for,

men jeg tillater meg såpass…

 

I slutten av november traff jeg barnebarnet mitt

for første (og foreløpig siste) gang.

Hun var seks uker gammel da.

 

På forhånd isolerte jeg meg i fem døgn.

Jeg bodde på hotell under oppholdet.

Jeg foretok en grundig håndvask i forkant 

og brukte munnbind 

da jeg hadde vesla på fanget.

 

Jada…

…her har jeg listet opp

mange gode “unnskyldninger”.

 

Jeg ser den!!

 

Til tross for alle “forholdsregler”,

har jeg følt på

at dette har vært min største “forbrytelse”

under pandemien.


Strengt tatt var det jo ikke helt nødvendig??

Uansett kunne jeg jo ikke være 100% sikker

at jeg ikke dro med meg smitte ut av Oslo?

 

Likevel er jeg glad for at jeg dro.

Det var den sjansen jeg hadde.

I tida etterpå har det jo stort sett

bare blitt enda verre.

 

Jeg vet at jeg har vært av de aller mest forsiktige.

Siden nyttår har jeg ikke vært (frivillig)

“innafor meteren” til flere enn tre stykker.

Sist jeg ga noen en klem var i fjor sommer.

 

For meg er ikke fraværet av fysisk kontakt

et veldig stort problem.

Jeg er jo blitt vant til å leve alene

og være uten den typen nærhet.

Det behovet har jeg vel nærmest fortrengt.

 

Heller ikke savner jeg selskapelighet

i form av festlige lag med mange mennesker.

 

Jeg savner aller mest det å ha frihet. 

Kunne komme meg ut av byen

og treffe noen av dem

jeg ikke har sett på veldig lenge.

 

Jeg har ikke tenkt å 

“Ta en Erna” i påsken.

Ikke en “Erna-Light” en gang.

 

Jeg kommer antagelig bare til å treffe Frodithen

utendørs en eller annen gang i påskeuka.

 

I tillegg skal jeg jobbe i påskehelga.

Da treffer jeg, høyst sannsynlig,

bare en person. 

 

Jeg har altså ikke tenkt å gi blaffen.

Samtidig ser jeg at det som har skjedd 

kan virke nokså demoraliserende:

“Hvorfor skal vi følge reglene, når 

Statsministeren bryter dem?”

 

De som er med på å lage retningslinjene,

skal være de som går foran med et godt eksempel.

Om noen har gjort et overtramp, 

skal de ta følgene av det,

uavhengig av stilling og “rang”.

 

Det holder ikke med:

“Gjør som jeg sier,

ikke som jeg gjør!”

 

 

Late spørsmål= Strengt Forbudt!!

 

Som nevnt har jeg begynt på skrivekurs…

 

Kursleder Ida Jackson er streng.

Det er en del ting som ikke er “lov”.

Deltagerne ble informert om skrivekurs-lovverket før oppstart.

 

På “forbudt-listen” står blant annet:

 

“Late Spørsmål”!

 

“Ikke spør om tekniske ting du kan google deg fram til!”

 

Jeg følte meg truffet!

For:

Jeg visste nemlig om ei som kunne ha

funnet på å spørre om nettopp sånne ting.

 

Ida er ganske smart i grunnen.

Hun vet hvilke ord hun skal bruke.

Hadde hun sagt: “Dumme spørsmål”

så er det nemlig ikke sikkert

at jeg hadde blitt skremt.

 

For meg er det nemlig enda verre

å bli tatt på fersken i å virke lat

…enn i å virke “stutt i hue”.

 

Det siste er jeg liksom litt uskyldig i…

…men latskapen finnes det ingen unnskyldning for!

 

Det aller verste er sjølsagt

å bli oppfattet som begge deler!

Altså:

Både trang i nøtta…

…og gudsjammerlig lat!

 

I og med at jeg er nokså blond,

så er jeg muligens litt unnskyldt

når det gjelder begge deler?

 

I dag har jeg googlet:

“Hvordan telle ord i et dokument på google disk.”

 

Vi skal nemlig sette oss skrivemål.

Blant annet innebærer dette

at vi skal skrive et visst antall ord hver dag.

 

“Stutt-i-hue”– Kari gjorde seg litt gjeldende akkurat der.

 

I over ei uke har jeg nå sittet med pekefingeren

og telt iherdig på pc-skjermen.

 

Den ble full av fingeravtrykk

ettersom jeg ofte touchet skjermen mens jeg telte…

 

I tillegg syntes jeg det ble nokså slitsomt.

Ikke minst ble jeg veldig opphengt i den tellinga.

Jeg kom stadig ut av det,

og måtte begynne å telle på nytt.

 

Dypt konsentrert…

 

I ettermiddag slo det meg:

“På bloggen står det å’

mange ord det er i innlegga!

Det jo væra et slags tellesystem

for andre typer dokumenter å’?

 

I løpet av 30 sekunder hadde jeg lært noe nytt.

Det er jo bare å trykke på “verktøy”,

så kommer antall ord opp på et blunk.

 

Det visste sikkert de fleste av dere fra før.

 

Nå er også jeg medlem i foreningen:

“Vi som ikke behøver å bedrive

manuell ordtelling mer.”

 

Nå har det seg slik, at det ikke bare er tekniske ting

jeg må google når jeg går på skrivekurs.

 

Jeg snakker definitivt ikke “akademiker-språk”.

Derfor skjer det ganske ofte

at jeg ikke er helt sikker på betydningen av

alle ordene Ida bruker i video-forelesningene.

 

Ja, jeg synes det er flaut!!

 

Men…så er det er jo selvfølgelig bare å…

 

…google!!

 

Jeg sitter her med post-it-lappene mine

når jeg ser på kurs-videoer.

Så stopper jeg filmen ved behov

og noterer ned ordene

jeg må finne ut betydningen av.

 

Den siste uka har det blitt lite blogging.

Jeg skulle jo liksom ofre meg

for (skrive)kunsten heretter.

 

Min tanke var,

at det ble for mye tid foran tastaturet

dersom jeg både skulle skrive “noe ordentlig”

og i tillegg blogginnlegg!

 

Men…

…så fant jeg ut noe knupplurt:

Noen av tekstene jeg skriver “på ornt’li”

kan jo bli blogginnlegg!

 

Jeg er nemlig ikke i gang med noe bokprosjekt.

I hvert fall ikke ennå.

 

Jeg vil “bare” utforske og lære!

 

 

 

Den Nedtyngede og Den Nakne

 

Denne karen står på Akershus festning:

Han bærer tungt…

og støtter seg på noen provisoriske krykker.

 

Skal han forestille en skadet soldat

på vei hjem fra slagmarken?

 

Jeg vet ikke…

 

 

Denne dama hadde lagt seg til på Aker Brygge:

 

 

Hun tok ingen notis av folk som passerte.

Tilsynelatende var det helt naturlig

for henne å ligge der i nettoen.

(Men det sto “Hold avstand” under stolen,

så ingen skulle trø henne for nære!)

 

Disse to figurene symboliserer sinnsstemningene

jeg beskrev tidligere i dag:

Innimellom nokså nedtynget,

og innimellom avslappet og mer “lettlivet”.

 

På bildet under har jeg foreviget ei

som verken er spesielt nedtynget eller lettkledd.

Hun er kledd etter forholdene, og det på mer enn en måte.

 

Frodithen har vært innom et “Take-away”-sted,

og kjøpt seg kaffe og drikke.

 

“Ulastelig antrukket” er vel det rette utrykket her.

 

Men…hun var litt “rocka” på bena i dag! 😉