karidansen

 

Jeg er ikke vant til å bruke så store ord.

 

Faktisk tror jeg aldri at jeg har sagt “Jeg elsker deg!” til noen.

 

I min verden heter det gjerne: “Jeg er glad i deg”…

…” Jeg liker deg veldig godt”…

…eller “Jeg setter så pris på deg”…

 

…men jeg har vel ikke akkurat strødd rundt meg med kjærlighetserklæringer til noen.

 

Fine ord er dessuten lite verdt dersom de sjelden omsettes i handling.

 

For mange så kommer disse “store ordene” tilsynelatende ganske lett.

Jeg har ofte sett at noen har brukt ordet “elske” på Facebook.

Da har det ikke bare dreid om partnere.

Det kan like gjerne ha vært til et familiemedlem eller en nær venn.

 

Men…ofte handler det jo om ektefelle, samboer eller kjæreste når man bruker ordet “elske”.

 

Noen ganger har jeg stusset litt over hvorfor enkelte stadig utbasunerer sin kjærlighet på dette viset.

 

Jeg synes det er koselig med par som innimellom deler at de opplever noe fint sammen.

For eksempel i form av bilder fra turer eller andre opplevelser.

Det er jo veldig lettvint å dele på sosiale medier.

Man når fram til mange på en gang, hvis det er det man ønsker.

 

Men…

…gjennom de mer enn ti årene jeg har hatt profil på Facebook, har jeg undret meg noen ganger.

 

“Elsker deg vennen!” <3<3<3

“Jeg elsker deg også!” <3<3<3

(Gjerne i form av en slags “dialog” under hverandres innlegg.)

 

Noen ganger har dette foregått jevnlig mellom personer som kanskje har bodd under samme tak.

Så har jeg tenkt:

Sitter de i samme hus, bak hver sin pc eller telefon, og skriver disse “kjærlighetserklæringene for åpen scene”?

 

Aller rarest blir det når et par,(som har vært riktig så ivrige med denne typen kommunikasjon) går hver til sitt kort tid etter en periode med intense kjærlighets-utvekslinger på sosiale medier.

 

Ingen har rett til å dømme.

Jeg bare stusser over disse mekanismene…

 

Hvorfor er det så viktig å vise verden hvor høyt man elsker…

…på denne måten?

 

Kanskje er det aller mest for å overbevise seg sjøl…?

 

 

 

Jeg har delt mye på bloggen min.

Innimellom har jeg vært ganske personlig.

 

Jeg har også delt at jeg har vært “på leit” etter en kjæreste.

(Det “prosjektet” har jeg gitt opp. I alle fall det å lete aktivt.)

 

Men…om jeg hadde vært i et forhold nå, så hadde jeg trolig delt minimalt om det på sosiale medier.

 

Slik var det også sist jeg hadde kjæreste.

(For ganske mange år siden.)

Han hadde ikke profil på Facebook, og da falt det ikke naturlig at jeg delte noe på min profil heller.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vel, helt opphold var det ikke…

Det var litt yr i lufta.

 

Men… Frodithen og jeg hadde i alle fall et lite opphold på operataket i dag.

 

Frodithen hadde erfart at det var så godt fotolys der oppe…

…og det var det virkelig.

 

Jeg tror faktisk det er første gang vi har vært på operataket sammen,

…men helt sikker er jeg ikke.

 

 

 

Fort gjort å ramle i “grøfta” bak her…

…så jeg var litt obs…

Veggen var rett og slett iskald å ta på!

 

Utsikt over Oslofjorden.

Fjong Frodith!

Flamenco-dame med frilufts-sko…

 

Etterpå ble det (selvfølgelig) en tur til Kaffebrenneriet.

Denne gangen i nærheten av Rådhuset.

 

Vi er jo “stamgjester” når det gjelder dette konseptet.

Som regel kjøper vi enten kaldgrøt eller chiapudding.

 

Det er rimelig, ganske sunt, mettende…

…og skikkelig godt!

 

Her har “modellene” fått igjen bakkekontakten…

 

Vi satte brillene på vår nese…

 

Under kan du lese Frodithens innlegg fra dagens besøk på Kaffebrenneriet:

 

“Byliv”

 

Hmmm…

Nå tror jeg kanskje hun begynner å få litt “metta si”…

…ikke bare av Korona…

 

… men av Karidansen og Kaffebrenneriet også… 😉

 

 

 

 

Frodithen og jeg var på vei inn på Kaffebrenneriet…

…da hun plutselig kom på at vi hadde glemt det aller viktigste:

 

Nemlig å ta på oss munnbind!

 

Vi hadde ikke rukket å gå inn, vi var bare på vei til å tråkke over dørstokken.

 

Egentlig var det litt deilig å nesten glemme det.

Vi er nemlig en smule overforsiktige og strikse når det gjelder smittevern begge to.

(Jeg er vanligvis “verst”.)

 

Så var det bare å finne fram lynlåsposen med sirlig brettede munnbind, samt den vesle “lommelerka” med sprit.

Frodithen var raskest, og gikk inn, mens jeg fortsatt sto igjen og finjusterte “bekledningen”.

 

Et par meter unna meg sto det en mann…

Han holdt også på med å sette på seg munnbind.

Det var en skikkelig Skjeggebuse, så han plundret litt med å få alt på rett plass.

 

Mens vi sto der, tok jeg et skritt bakover.

Det resulterte i at jeg kræsjet med ei dame som var på vei inn i en butikk rett ved.

 

“Å unnskyld, der havne’ vi visst innafor meter’n!” utbrøt jeg.

Damen unnskyldte seg også, og så flirte vi litt.

 

Da begynte Skjeggebusen å snakke til meg.

Vi utvekslet et par koronafraser om avstand og munnbind…

 

…og så gjorde han noe veldig hyggelig.

 

En vennlig gest, som ga dagen min et lite løft:

 

Da jeg gikk mot døra, smatt han foran meg og åpnet den.

Han stilte seg bak den og holdt den opp for meg:

Med en håndbevegelse gjorde han tegn til at jeg skulle gå inn.

“Vær så god!”

 

Det kom ganske uventet, men det var desto mer koselig!

 

Inne på Kaffebrenneriet møtte jeg blikket hans et par ganger.

 

Neida…det var ikke “sånn”.

Han var toppen 40, kanskje enda yngre.

Det er litt vanskelig å gjette alderen på en mann med skjegg.

En ung mann blir gjerne seende eldre ut hvis han har stort helskjegg.

 

Jeg er egentlig ikke så flink til å “ta i mot” sånn galant oppførsel.

Jeg blir lett brydd, og vet liksom ikke helt hvordan jeg skal te meg.

 

Men…dette ga dagen min et lite løft.

 

Så nå fikk jeg lyst til å kle meg ut bittelittegranne…

…og leke “De glade 20-åra”!

 

Lua er heklet av Frodithen…

Med det rette lyset (og litt uklar linse), blir rynkene og årene delvis visket ut…)

 

Nylig så jeg en overskrift der det ble antydet at det vil bli en periode med “Glade 20-åra igjen” når koronaen løsner grepet.

Hvem vet?

I 20-åra hadde folk nettopp vært i gjennom første verdenskrig og Spanskesyken.

 

Det er jo slik hele tida.

Verden og vi beveger oss på en eller annen måte.

 

Langt fra alt kjennes like behagelig.

Da gjelder det å registrere de “små” lysglimtene i det som kan oppleves som nokså mørkt…

 

 

Jeg gjør alltid det.

 

For meg er det uaktuelt å sette dekketøy og bestikk fulle av halvveis inntørkede matrester rett inn i oppvaskmaskina.

 

Det er grenser for hva ei oppvaskmaskin kan klare å hanskes med.

I tillegg blir det møkkete, fettete og utrivelig i bunnen av maskina, dersom oppvasken er full av matrester når den settes inn.

 

Det tar noen dager å fylle opp ei maskin for den som bor alene.

 

Desto viktigere er det at det ikke sitter synlige matrester på det som blir stående der kanskje i to-tre dager.

 

Jeg har jobbet på steder der noen av de ansatte ikke har giddet å skylle av oppvasken.

Om man for eksempel har hatt et fellesmåltid med rømmegrøt, og noen bare har satt tallerkenene rett inn i maskina, er det en svare jobb å få spikket løs “limet” etter at maskina har gjort sitt beste.

Så er det bare å kjøre en ny runde i maskina…

…etter en omgang med iherdig “spikking” og skrubbing.

 

Det er dårlig bruk av tid i en travel jobbhverdag.

En form for latskap som fører til ekstrajobb for den som kommer etterpå.

(Jada, jeg vet…

Jeg leser ei bok som heter: “Omgitt av idioter?” for tida! 😉 )

 

For et par dager siden så jeg en artikkel om dette med håndtering av oppvask før den settes i maskina.

Produsenten av oppvaskmaskina Miele, mente at det ikke var nødvendig å skylle av oppvasken.

Maskina hadde bare “godt av” den jobben.

Flere “eksperter” har tidligere hevdet det samme. 

 

I denne artikkelen sto det om resultatet av en test.

En grundig sådan.

Det viste seg at den oppvasken som hadde blitt satt rett inn i maskina, ikke bare hadde synlige matrester på seg da vaska var ferdig..

Bakterietestene ga også utslag…

…som slett ikke var særlig hyggelige.

 

Testen avdekket også at oppvasken som hadde blitt godt skylt på forhånd, hadde svært lav forekomst av bakterier. 

Trykker du på lenken under, kommer du til artikkelen jeg sikter til:

 

Skyller du oppvasken før du setter inn i maskinen?

 

Joda, immunforsvaret vårt trenger bakterier å hanskes med, men vi trenger kanskje ikke  å få dem i oss via dårlig vasket dekketøy og bestikk?

 

Dessuten handler det om å ta vare på oppvaskmaskina.

Det er miljøvennlig å unngå å måtte skifte ut hvitevarer annethvert år fordi man ikke gidder å ta seg bryet med å fjerne fastbrente eller inntørkede matrester.

 

Jeg er slett ikke noe ordensmenneske.

Her får hybelkaninene innimellom litt for gode vilkår.

 

Men…jeg er veldig nøye med matstell og oppvask.

Jeg ville blitt veldig lei meg dersom noen fikk magetrøbbel fordi jeg hadde vært likesæl og lat når det kom til renslighet på kjøkkenet.

 

 

 

Jeg liker jo ordspill.

 

Så…

…dette var midt i blinken for meg!

Jeg var verken hypp eller fysen på slikt i dag.

 

Julekvelden gikk jeg nemlig nærmest bananas på de hjemmelagde småkakene som jeg fikk av Den Yngste Nissekusinen rett før jul.

De var jo så små og søte(i dobbel forstand), så de fylte ikke opp magesekken på noe vis.

Med andre ord ble det plass til mange av dem…

Særlig en form for makroner med mørk sjokolade inni.

Det var noe av det beste jeg har smakt når det kommer til småkaker!

 

Sorry, Berit Nordstrand…

Den mørke, sunne sjokoladen din, søtet med kokos-sukker, er absolutt god den…

…men det kommer an på hva man sammenligner den med…

 

 

I går og i dag har det gått mer i grønnfor. Til middag i går hadde jeg lettsaltet torsk.

(En av mine middagsfavoritter!)

Jeg blir “sur i magan” og dorsk “dagen derpå” om jeg spiser mye søtsaker kombinert med kraftig kjøttmat.

Derfor er ikke “øyeblikkets nytelse” verdt prisen flere dager på rad.

 

I dag gikk Frodithen og jeg innom en veggis-kafe på Grünerløkka.

Ingen av oss hadde vært der før.

 

Her er jeg iført min nyeste ulltrøye.

(Sjølsagt i en av mine yndlingsfarger, nemlig burgunder!)

 

 

Frodithen var litt teatralsk i dag…kledd i dramatisk sort!

 

 

Jeg fulgte anmodningen på skiltet:

Smoothien var ikke bare full av grønnsaker…

 

…den var til og med skikkelig grønn!

 

Grønnskolling ble jeg visst også…

 

 

Enda flere teatralske takter av Frodithen…

 

Se, så fint fargene hennes matcher omgivelsene!

 

 

 

 

Nå er det mange som skriver nettopp det i kommentarfelt rundt omkring:

“Om jeg bare hadde kunnet velge, så ville jeg ha feiret julekveld alene!”

 

Tidligere var det vel nærmest en falitt-erklæring å uttale/skrive noe slikt.

For på julekvelden, da skulle familien samles…

…og det var synd på dem som satt alene “På en slik kveld”.

 

Nå virker det nesten som om det er i ferd med litt “trendy” å sitte alene hjemme…

…eller langt ute i ødemarka et sted…

…for å komme i kontakt med følelsene sine, meditere, reflektere …

…og feire julekveld “Helt sjøl alene”…

 

I alle fall har det blitt mer “stuerent”.

Det er også blitt mer stuerent å ikke ha det helt rent og strøkent i stua til jul…

 

…men det er vel fortsatt best å ha rent mel i posen…?

 

I de aller fleste tilfeller har svært mange av oss en viss mulighet til å påvirke hvordan vi vil feire.

De færreste kan få alt på sine premisser, men det å føle seg møtt på noe er viktig.

 

Om man er en del av en familie, der flertallet gjerne vil at det skal være selskapelighet med mange mennesker hver dag i jula; ja så må man gjerne godta at det blir en del av nettopp det.

Men…det går an å planlegge at man kan ha minst en eller to “hviledager”, slik at også den som vil ha det litt roligere kan få dekket litt av sitt behov.

 

Jeg tilhører nok den gruppen mennesker som foretrekker flest av de stille dagene.

(Det gjelder ikke bare i jula.)

 

Egentlig har jeg nok alltid hatt den tendensen, men det var ikke så fremtredende da jeg var yngre.

 

For min del er det absolutt ikke noe “must” å feire jul alene. 

 

Nå har jeg jo fått barnebarn.

Jeg tenker at det er trivelig å få feire noen julekvelder sammen med de små.

En trenger ikke være sammen med de samme menneskene hver eneste jul.

Ett år gjør vi kanskje slik…

…et annet år gjør vi sånn.

Å vise fleksibilitet, og være åpen for at ting kan løses på ulike måter, er ikke dumt.

 

Ingen bør føle at de må sette egne ønsker til side år etter år, for at andre skal bli tatt hensyn til og få det meste på sine premisser. 

 

Det som er viktig er at alle i familien/gruppa våger å gi uttrykk for hva de ønsker seg, og at alle føler at de blir møtt på noe.

 

Det gjelder egentlig i de fleste sammenhenger i livet, enten det dreier om privatliv eller jobb.

 

Så handler det også en del om å våge å kjenne etter hva man helst vil.

 

Om jeg er vant til å tilpasse meg andres ønsker, er det ikke sikkert jeg en gang vet hva jeg vil!

Av den enkle grunn…

…at jeg aldri har turt å foreta meg noe annet enn det jeg har trodd har vært forventet av meg.

 

Boka som er avbildet under, fikk jeg i julegave.

Jeg har begynt å lese… 😉

 

 

Om man føler at man alltid er omgitt av idioter…

…er det kanskje best at man generelt tilbringer mest mulig tid alene…

 

…ikke minst av hensyn til “idiotene”?

 

 

 

 

Jeg kan vel ikke si at jeg har det “herskapelig”…

…men jeg koser meg i leiligheten som jeg leier.

 

Noen hovmester har jeg selvfølgelig heller ikke…

…men jeg har en stillferdig kavaler i heimen…

 

Jeg tenkte at han også fikk pynte seg litt i anledning dagen.

 

Derfor fikk han låne den fløyelsrøde lua jeg kjøpte da Frodithen og jeg var på Gøteborg-tur i slutten av februar i år.

(Hadde vi visst det vi vet nå, så hadde vi antagelig ikke reist!)

 

På menyen i kveld sto det andebryst med tilbehør!

Til dessert var det sjokolademousse pyntet med kiwi og pikekyss.

(Pikekyssene har jeg fått av den yngste Nissekusinen).

 

Bamsen var beskjeden i matfatet…

…men jeg spiste desto mer…

 

I motsetning til grevinnen og hovmesteren…

…hadde vi bare vann i glassene. 

 

 

Bamsen er nemlig avholdsmann…

…så da ble det sånn…

Det gikk stille og rolig for seg her i kveld. 😉

 

Jeg håper og tror at situasjonen er en helt annen neste vinter. 

 

Ikke fordi jeg ønsker meg tilbake til en verden som er helt lik den vi hadde før alt ble endret i februar/mars…

(Det skjer ikke heller!)

…men fordi jeg ønsker å kunne omgås folk på en mer normal og avslappet måte igjen.

Rett og slett slippe å tenke på å holde avstand…

…og nærmest være “redd” andre mennesker.

 

Jeg er blitt så “rar”…

…at når jeg f. eks ser en gammel spillefilm…

…så reagerer jeg på at folk sitter tett sammen, klemmer eller kysser!

 

Da har det skjedd ett eller annet oppe i hodet…

…som ikke er helt sunt…

 

Men…det går vel over…

…i takt med at smitten gradvis forsvinner…

Jeg var rask til å venne meg til tiltakene, så jeg klarer vel å omstille meg igjen når det blir forsvarlig.

 

Jeg fikk lyst til å synge et vers av en av mine favorittjulesanger:

 

 

 

 

 

 

I år ser juletreet mitt slik ut…

 

Skal det først være kunstig tre, så kan det jo være det til gagns!

 

Dette tar liten plass…

…var relativt rimelig i innkjøp…

…krevde ingen montering…

…er lettstelt…

…og holder seg år etter år.

 

Til neste år kan det godt hende at jeg kjøper ei ekte, lita buske igjen.

Jeg får se…

 

Det behøver ikke være “Same Procedure” hvert år for min del.

Slett ikke!

Visst er det koselig å ha noen tradisjoner, men det er viktig å unngå å bli slave av dem.

Altså…

…på det viset at det er krise om ikke alt “blir som det pleier”…

 

Ribbe er det flere år siden jeg spiste. 

I morgen skal jeg ha noe jeg ikke har spist på Julaften før!

Faktisk har jeg knapt spist det noen gang.

 

I dag har jeg lett etter tips om tilberedning.

 

Litt spenning skal man ha…

 

Dette er juletreet som mora mi har hogd til seg sjøl i år.

Det er vel drøyt halvmeteren høyt og passer fint som “Bord-tre”.

 

 

 

Dette staselige treet tok jeg bilde av da jeg var i førjulsselskap hos den eldste Nissekusinen (og Nissemannen hennes) for noen dager siden.

(Vi var bare fem til bords, så alt var etter forskriftene!)

 

Flott tre, ikke sant?

 

 

 

 

Fram og tilbake er like langt…

 

Ja hvis jeg går herfra og ned til sentrum av byen…

…og akkurat samme vei tilbake, så stemmer jo det ganske bra.

At det er like langt å gå hver vei, altså…

 

Men hvis jeg legger sammen “fram og tilbake” så blir det dobbelt så langt!

Jeg har ikke kommet meg til noe nytt sted, men jeg har da i det minste gjort unna ei god treningsøkt!

 

Den egentlige betydningen er vel litt sånn:

Jeg kommer ikke videre om jeg (fysisk eller mentalt) bare går fram og tilbake…

…uten å klare å bestemme meg for hvor jeg vil eller hva jeg vil.

 

Det er ikke så smart å gå i ring heller.

Det har jeg også gjort….

…mange ganger!

Det blir jo noe av det samme som å gå fram og tilbake.

Jeg ender opp ved utgangspunktet.

 

 

Det hjelper ikke å bytte fottøy heller; når hodet (som liksom skal styre disse føttene)…

…bare fører dem i ring…

 

Retningsansen har ikke vært så velutviklet hos meg…

…og det har avspeilet seg når jeg har vært på leting etter retningen i livet også.

 

 

Det er så lett å se at andre går i ring…

…at andre vakler fram og tilbake.

 

Nylig så jeg et eksempel på dette…

Det handlet om en person som omsider hadde klart å ta en viktig beslutning i livet.

Noe vedkommende hadde vaklet fram og tilbake på i lang tid.

 

Denne gangen var det virkelig alvor!

Nå skulle det blir oppbrudd og endring.

Konkrete planer var lagt.

(Dette handlet ikke om en person jeg pleier å omgås eller kjenner godt.

Det var kanskje nettopp derfor at jeg var en av dem som fikk vite om planene.)

 

Men…så er det så rart med det…

Det er noe trygt ved det man har…

 

Det er belastende å bryte opp.

Man unngår jo ikke at noen blir sinte, skuffet og lei seg når det ligger an til et samlivsbrudd.

Og…så er det denne jula da…

…som står for døra!

 

Beviset på at man virkelig er klar for en så alvorlig beslutning, vises ved at man gjennomfører, til tross for alt dette.

Da tar man støyten og alt det tøffe som følger med…

…fordi man bare har bestemt seg for at det får briste eller bære.

 

Når man ikke gjennomfører det man sier man har bestemt seg for…

…så har man kanskje ikke lært det man skulle i akkurat den settingen?

 

Da holder man fast en stund til, eller kanskje for resten av livet.

 

Noen ganger har jeg ønsket meg at jeg kunne svinge en tryllestav…

…og simsalabim, så hadde alle brikker falt på plass…

På den måten kunne jeg da få en klar visshet om hva jeg burde gjøre…

…slik at jeg kanskje kunne bli i stand til å gå relativt ubesværet videre?

 

Men…

…sånne løsrivelsesprosesser er ikke noe simsalabim.

 

Det handler om å begynne gjøre noe annerledes…

…opptre annerledes…

…innføre nye vaner…

…og ikke minst begynne å tenke i andre baner…

 

 

Noen ganger kan det ende opp med at man bestemmer seg for å…

…skille lag med partneren…

…eller si opp jobben…

…eller flytte til et annet sted.

 

Andre ganger handler det rett og slett aller mest…

…om å endre innstilling til det som er…

…der man er!

 

 

 

Det er moro og gjøre sånne juleforberedelser som varer en stund…

…og da snakker jeg ikke om støvtørking og gulvvask…

Det går i grunnen veldig fort over…

 

Å pusse messing er en mye mer takknemlig oppgave!

 

Det synes godt når “fattigmannsgullet” (har ikke messing blitt kalt for det?) har fått seg en omgang med pussemiddel.

 

Kjøkkenmorteren (som er i flittig bruk), ble pusset for noen dager siden.

 

I dag var det loppis-funnene i i pyntehylla som sto for tur:

 

 

Før pussen:

 

…og etter…

 

Du ser forskjell, ikke sant?