karidansen

 

I romjula gikk jeg til anskaffelse av denne boka:

 

Dette var en planlagt investering.

Jeg hadde ventet på at denne boka skulle komme ut.

Den inneholder litt fagprat…

…tips om hvordan man kan forberede seg…

…og noen gode råd om hvordan man skal forholde seg

for å ha best mulighet for å lykkes med å gjennomføre dietten.

For…sjøl om man kan spise overraskende mye,

må man tåle å være sulten…

 

Man må også være nøyaktig.

Blant annet skal alle ingredienser veies.

Har man en gramvekt, er det ganske enkelt.

Jeg har ei vekt med en “bakebolle” på toppen, og den funker veldig fint.

 

Rett over nyttår var jeg klar for første runde med fasteimiterende diett.

For min del handlet det ikke først og fremst om å gå ned i vekt,

sjøl om jeg hadde gått opp et par kg i løpet av november/desember.

Nei…det handlet mest om den mulige helsegevinsten av å følge dette opplegget.

Etter mye kjøttmat og søtsaker i jula

(i alle fall mye mer enn vanlig)

merket jeg nemlig tydelig at skrotten protesterte.

 

Knærne var så stive at favorittstillinga i sofaen

(krølle bena oppunder meg)

ikke var særlig behagelig…

Skuldre og fingre var også vonde og stive.

Kort sagt:

Alle “vondter” var betydelig vondere enn vanlig.

 

Nå har jeg kjørt to runder med fasteimiterende diett.

Den første var i midten av januar.

Den andre var i begynnelsen av februar.

 

Jeg føler meg mye bedre enn jeg gjorde rett etter jul. 

Jeg kan lett krølle bena oppunder meg.

Skuldre og fingre krangler mye mindre.

Generelt føler jeg meg i bedre form.

 

Sjøl om opplegget med fasteimiterende diett bare varer i fem dager hver gang,

er jeg bevisst på å være litt forsiktig mellom rundene også.

For eksempel spiser jeg stort sett ett vegansk måltid nesten hver dag.

Da lager jeg meg en stor råkosttallerken

med f. eks snittet kål, salat, revet gulrot, grønn paprika, agurk,

litt tomat, syltet rødløk, avocado, granateple, valnøtter og en dæsj honning….

Mmmmmm…

 

Under de fem diett-dagene lever jeg 100% vegansk hele tida.

I ukene i mellom spiser jeg både egg, fisk, kjøtt og litt meieriprodukter,

men i begrensede mengder.

Jeg kan også unne meg litt mørk sjokolade og peanøtter…

Er jeg invitert bort, spiser jeg også dessert, kaker og annet godt…

Jeg drikker til og med et glass vin eller to…

…i godt lag…

 

Fanatisme er ikke bra.

 

Det er fem ulike dietter å velge mellom i boka.

I januar prøvde jeg “Grønn meny” (lav-FODMAP).

Nå i februar prøvde jeg “Lilla meny”.

I sistnevnte er det lagt opp til to større måltider pr dag.

I de andre diettene er det lagt opp til inntil fire små måltider.

Hvor mange måltider man vil fordele maten på, kan man velge,

så lenge man holder seg til oppgitt daglig mengde mat.

Det anbefales imidlertid at man ikke spiser mer enn fire måltider pr dag.

 

Under ser du eksempler på noen av måltidene:

Grønnkålsalat med søtpotet…

 

Salat med krydrede kikerter…

 

Gulrotsuppe med ristede gresskarkjerner og frisk koriander…

 

Under diett-dagene la jeg spesielt merke til en ting:

Jeg gledet meg veldig til å spise…

…ble faktisk nesten litt andektig…

I stedet for å “sluke” maten, (som jeg har lett for å gjøre)…

…spiste jeg langsomt…

…og tygget godt (når det var noe å tygge).

 

En ekstra fordel med dette opplegget, er at det faller rimeligere

enn når man spiser mye kjøtt og fisk,

sjøl om man velger en del økologiske grønnsaker.

 

Dette skal jeg gjenta flere ganger…

…kanskje ca en gang i måneden i en periode framover.

Jeg har nemlig veldig tro på sånt.

 

Om man kan forebygge/reverse livsstilssjukdommer, (eks diabetes type 2)

og “typiske alderdomsplager” ved hjelp av kosten, 

er det mye bedre enn å måtte “reparere” i form av kirurgiske inngrep og medisiner.

 

Medisiner (f. eks mot høyt blodtrykk) fjerner ikke årsaken til problemet…

…de bare demper symptomene…

 

En ting til: Tenk hvor heldige vi (jevnt over) er her til lands…

Sjøl om det har blitt trangere tider,

kan de fleste av oss fortsatt velge å ha god og sunn mat på bordet…

Dessuten lever vi i et land der det er strengere krav til matproduksjon

enn hva som er tilfelle i de fleste andre land i verden…

 

 

 

Et par uker over nyttår…

…når jula er kastet ut…

…og det nye året er godt i gang…

 

…da våkner jeg til liv…

 

Følelsen av en ny start…

…blanke ark…

 

Svinekjøtt, og søte desserter,

byttes ut med råkost, fiskemiddag og bær/frukt.

Det føles godt…

Skrotten føles både lettere og sprekere…

 

Dessuten er det denne vissheten om at det går mot lysere tider.

Det merkes jo allerede at dagene er blitt lengre.

 

I går var Frodithen og jeg ute og gikk i den friske vinterlufta…

 

Noen dansetrinn ble det også…

Frodithen svinger seg…

 

Godt med varm boblekåpe og hette når det er 12 minusgrader.

(Oslo-kuldegrader oppleves som mye kaldere enn kuldegradene i Innlandet,

der jeg kommer fra!)

 

Frodithen og jeg pleier å gi hverandre “opplevelser” i gave…

Jeg “åpnet” min ene opplevelsesgave i går…

 

Sunt og godt…

…og helt i tråd med januar-kostholdet…

 

 

Jeg har nettopp satt fra meg handleposene,

og står bøyd for å knyte skolissa som har gått opp…

 

Plutselig hører jeg en stemme:

“Hei Kari! Hei!!”

I det jeg retter ryggen, får jeg øye på ei blid, ung dame som står foran meg.

“Jeg kjente deg igjen. Du har en fin blogg!”

 

Litt forfjamset får jeg fram et “Takk”,

før hun går videre sammen med følget sitt…

Du store verden…!

Dette er første gang noen har stoppet opp

og snakket til meg på gata

fordi de har kjent meg igjen fra bloggen.

 

Akkurat der og da føles det bittelitt rart og skummelt…

…men aller mest veldig hyggelig…

 

Jeg løfter opp handleposene, og går hjemover med et smil om munnen.

 

Det var noe ved den unge damen som virket litt kjent…?

Nei, jeg er temmelig sikker på at jeg ikke har snakket med henne før,

men jeg lurer litt på om hun også kan ha en blogg?

 

Det var noe ved smilet hennes…

…som jeg syntes jeg dro kjensel på?

 

 

Omtrent slik bør man vel posere når man er blitt bloggkjendis…? 😉

 

 

 

“Noen” skriver om “Kjekk norsk ungdom”…

Andre er kanskje litt mindre bråkjekke…

Skal selvfølgelig ikke nevne navn på Den Mest Bråkjekke…

 

Man henger jo ikke ut en sine beste venninner,

gjør man vel…?

 

Men altså:

Her er et bilde av dagens realiteter :

Bæssmor med brodder på blankholka…

 

“Noen” skulle absolutt ha meg til å løfte på benet, balansere…

…altså nærmest posere…

Akkurat som om jeg skulle leke “modell”, liksom??

 

Under sterk tvil lot jeg meg omsider lokke…

…men bare i ett lite sekund…

…akkurat lenge nok til at “noen” fikk knipset et bilde…

 

 

Ikke verst at vi kom oss helskinnet rundt Sognsvann i dag…

Isen lå tjukk, og flere spaserte midt ute på vannet…

 

Sånt gjør ikke bestemødre med brodder på bena…

 

PSSST!

(Vil du se en mer polert og blankpusset (i litt annen betydning) versjon av dagens opplevelse

kan du ta deg en tur innom HER…)

 

 

Jeg kjøpte adventslys (og fant fram adventsstaken med englene)

i slutten av november.

Sjøl om jeg har forenklet både julepynting og julefeiring de siste åra,

holder jeg på noen tradisjoner i førjulstida…

 

Men…i stedet for å tenne ett og ett lys,

har jeg pleid å spare alle fire til siste søndag i advent…

Med andre ord slipper de å “stå og skinne for seg selv”…

 

I år var jeg bortreist den siste uka før jul…

Derfor var jeg ikke hjemme på Den Store Adventslystennedagen…

 

Da jeg kom hjem, få dager før jul, tenkte jeg:

“Nå kan je likså gøtt læ’bli å tenne lysa…

…så kan je bruke døm oppatt tel neste år!”

 

Som tenkt så gjort…

Adventslysene ble derfor behørig pakket bort…

…uten så mye som å ha vært i nærheten av ei fyrstikk…

 

De dyprøde julelysene tente jeg i går kveld.

De skal få lyse opp i stua her i hele romjula…

…eller så lenge de varer…

 

Det er vel grenser for hvor rasjonell og snusfornuftig man skal være…

Gjenbruk av adventslys bør kanskje ikke bli en fast tradisjon…?

I alle fall så lenge man ikke er pukka nødt

til å spare på alt som ikke er helt nødvendig….

 

De røde julelysene ser nesten lilla ut på bildet, men de er dyp røde!

(Akkurat sånn rødfarge som jeg liker veldig godt – dyp bringebærrød!)

 

For å unngå at de nedpakkede adventslysene går i glemmeboka,

(slik at jeg likevel ender opp med å kjøpe nye til neste advent)

har jeg lagt inn en aldri så liten påminnelse til meg sjøl i kalenderen:

 

 

 

 

Apropos mitt forrige innlegg (“Gammelt nytt…?”):

 

Lille julaften møttes Frodithen og jeg på kaféen “La Belle Flør”.

Tidligere het den “Dagny’s”.

 

I følge den hyggelige mannen bak disken,

skyldtes navneskiftet (blant annet) at de nå selger

både blomster og pyntegjenstander

i tillegg til mat og drikke.

 

Stilig interiør, ikke sant?

 

Frodithen matchet interiøret, for hun hadde jo blomster på klærne…

 

Denne “modellen” slet visst litt med å holde seg i ro…

(Kanskje yngste sønnen min hadde litt rett da han nylig kommenterte

at a’ mor har en del “maur i rompa”…?)

 

Joda…jeg klarer å stå stille littegrann…

…sånn innimellom…

 

Speileffekt…

 

Det var første gangen jeg var på dette stedet…

…og det var en positiv opplevelse.

 

Behagelig innetemperatur var det imidlertid ikke

inne på La Belle Flør.

Dette med strømprisene merkes nesten overalt…

Det er langt fra alltid varmt og godt å sitte inne på en kafé lenger…

 

Også de som driver spisesteder

er jo nødt til å spare på strømmen for å få drifta til å gå rundt.

 

 

De første årene jeg blogget, var jeg nærmest helt hekta…

Enkelte dager kunne jeg legge ut både to og tre innlegg…

 

Blogginga har gitt meg mye glede.

Jeg har lært mye av det også,

ikke minst på den tekniske fronten.

 

De siste månedene har det blitt svært få innlegg.

Til dels handler det jo om at jeg har fått utvidet stillingen min.

Da blir det mindre tid til blogging og andre hobbier.

 

Imidlertid har det skjedd mer enn en gang

at jeg har hatt noen fine opplevelser

som jeg har tenkt at jeg skal dele noe fra her på bloggen…

Men…så har lufta gått ut av ballongen før jeg har kommet så langt.

 

Dagen etter har jeg kanskje tenkt at det har blitt “gammelt nytt”…

…og at mye av poenget med å dele det er borte…

Jeg er liksom ikke i “den energien” lenger…

 

Men…kanskje jeg bør snu litt på tankegangen min…?

 

Det gjør da vel ikke noe om jeg deler en opplevelse

som ikke er “dagsferske nyheter”?

 

Jeg driver ikke akkurat noe nyhetsbyrå heller! 😉

 

Dessuten:

Innimellom har jeg vært så ivrig på blogging og “dokumentering”,

at det nok har gått ut over mitt sosiale liv. 

Jeg har tenkt “blogg” mye av tida.

Det har vært fotografering, skriving og redigering over en lav sko…

 

Ofte har jeg da blitt ganske så fraværende i sosiale settinger…

Særlig for de som ikke blogger sjøl,

kan det være nokså frustrerende å være sammen med noen

som er så til de grader opphengt i bloggbobla si.

 

Ved et par anledninger har jeg fått tilbakemeldinger om dette.

I ettertid har jeg hatt det litt i bakhodet,

sjøl om jeg nok har falt tilbake til “gamle synder” i blant.

 

Noen ganger kan man finne en middelvei…

Kanskje knipse noen bilder,

og la alt av bilderedigering og tekst ligge til senere…

 

Det haster ikke så voldsomt å få det ut på bloggen…

Det gjør ikke noe om det er “gammelt nytt”.

Jeg må ikke glemme å også være til stede…

Altså:

For det meste av tida være der jeg er, her og nå…

…både for min egen del…

…og for å være mentalt tilgjengelig for folk

jeg kanskje bare treffer noen få timer en gang i blant…

 

Akkurat dette med tilstedeværelse har blitt mangelvare i sosiale settinger…

Det er nok flere enn meg som står i fare

for å utvikle hudfortykkelse på pekefingertuppen…

 

…etter jevnlig og iherdig scrolling på smarttelefonen…

 

 

 

Jeg går mye med en liten tursekk på ryggen.

Det er praktisk når jeg skal handle,

for da kan de tyngste varene bæres på ryggen.

 

På jobb har jeg også som regel med meg sekken.

I og med at jeg som oftest jobber på ettermiddagstid og kveld,

og som regel ganske mange timer,

spiser jeg noen ganger både lunsj og middag mens jeg er der.

 

Salat med skinke eller kylling er lettvint å ha med,

så det blir ofte til at jeg spiser det.

 

Nylig hadde lokket falt av plastboksen mens jeg gikk til jobben.

Nesten alt grønnforet hadde havnet i sekken.

Der lå det og godgjorde seg i ei herlig smørje av olivenolje og fetaost.

Jeg plukket i meg det meste av salaten,

vasket sekken innvendig med en kjøkkenklut,

og trodde problemet var løst.

 

Men den gang ei…

 

I dag har jeg vært på julegavehandel…

Sekken var sjølsagt med…

 

Da jeg tok den av meg, og åpnet den for å pakke ned varer,

ble jeg møtt av en lite tiltalende lukt:

Det stinket surt av fetaost som hadde “gått ut på dato”.

Beskjemmet kom jeg meg ut av kjøpesenteret,

med vondlukta på ryggen.

 

I kveld har sekken fått seg en real dusj…

…med såpevask…

Nå henger den til tørk på badet…

 

I morgen kan jeg forhåpentligvis åpne den ute blant folk…

uten å forpeste mine omgivelser…

 

 

På bildet under er jeg tre år…

På fanget har jeg “Petter”.

Han var den ene av de to dokkene jeg husker at jeg eide.

Han var mjuk, og jeg mener det var slik

at han kom med en pipelyd når jeg klemte litt hardt på ham…

 

Du ser kanskje at jeg har “horn” og blåmerke i panna?

Jeg tror dette bildet ble tatt noen dager etter

at jeg snublet og fikk et ublidt møte med peishylla.

I alle fall husker jeg akkurat det fallet godt.

Mor ropte “Åh nei! Kari, da!”, og jeg hørte at hun var redd i stemmen.

Det gikk jo bra…

En kul og et blåmerke er som regel helt ufarlig…

 

Livet har jo bydd på noen knall og fall,

både i direkte og overført betydning.

Slik er det for alle…

 

På dette bildet…

…er jeg sammen med den yngste av Oslokusinene mine.

(Også kalt “Nissekusinene”, fordi de har så mange ulike julenisser

som de har kjøpt/produsert i løpet av mange år.)

Den yngste av de to kusinene og jeg er nesten jevngamle.

Vi har vært venninner fra vi var på bleiestadiet!

 

På fanget mitt sitter “Tungedokka”. 

Nei, hun hadde ikke lang tunge…

Hun var bare stor og tung…

…og litt uhåndterlig.

I alle fall for en treåring.

Antagelig var det årsaken til at hun bare ble kalt for “Tungedokka”…?

 

Nå som det nærmer seg jul,

er det sikkert mange unger som får en del nye leker.

Kanskje har de fleste av dem veldig mange leker fra før?

Muligens så mange leker…

…at de ikke setter så veldig pris på dem heller?

 

Jeg hadde ikke så mange leker.

Derfor husker jeg noen av dem veldig godt!

Foruten de to jeg har vist bilde av her, 

husker jeg noen treklosser som jeg kunne lage seks ulike bilder med.

Sjøl om jeg hadde lagt det enkle puslespillet utallige ganger,

gikk jeg aldri lei av disse bildene.

Klossene var solide, og tålte en støyt.

 

Ellers hadde vi noen spill hjemme.

Om sommeren spilte vi krokket og ringspill.

Om vinteren spilte vi mye kortspill.

Ellers hadde vi både “Kinasjakk”, “Ludo” og “Yatzy”.

Om jeg ikke hadde noen å spille med, spilte jeg med meg sjøl.

 

Nå føler jeg meg som ei skikkelig “Mimrekjerring”.

Man blir visst mer opptatt av barndommen jo eldre man blir…;)

 

Men…når jeg sitter her og scroller altfor mye på mobilen,

eller, som nå, knatrer på tastaturet på pc’en…

så tenker jeg på hva vi egentlig brukte fritida på

før vi hadde disse duppedittene?

 

Jeg mener slett ikke at “alt var bedre før”…

…men om det kan komme noe godt ut av nedgangstidene, 

så tror jeg det må være at vi kan utvikle mer nøysomhet.

Rett og slett bli mindre kravstore,

og tenke mer over hva vi virkelig trenger?

 

Jo, jeg skjønner at mange har det tøffere enn meg…

…men jeg tror de aller fleste av oss her i Norge

(jevnt over) har blitt veldig godt vant…

I alle fall sammenlignet med hvordan folk flest

har det i andre deler av verden…

 

 

 

 

I “riktig” lys…

…med et strøk av leppestift…

…og med ansiktet i “rette folder”…

(Folder er det jo støtt, men ikke nødvendigvis alltid like flatterende.)

….ser Frodithen og jeg ganske pene og pyntelige ut.

 

Når vi er i rampemodus kommer “sæinninga” mer fram:

 

Frodithen fikk blod på tann:

“Vi lager flere grimaser!”

Jeg: “Ok. Je kan væra Stælken Gundersen!”

Frodithen lagde skikkelig “heksetryne”,

Vi hadde det riktig så festlig der vi satt…

 

Men…da resultatet av selfieshooten forelå,

fikk pipen til Frodithen en annen lyd:

Om det var regnværet, novembermørket,

eller generell slitenhet etter lange dager på jobb, er ikke godt å si…

Frodithen: “Å nei…jeg orker ikke dette i dag. Vi er ille nok som vi er!”

 

Meg: “Prat for deg sjøl. Je synes nå itte at je er så aller verst!

Husk på at tel vår’n blir je 60!”

 

Frodithen: “Slutt med de dærre 60-årsgreiene dine.

Jeg er ikke så mye yngre jeg heller!”

 

Nå ble jo Frodithens grimasebilder refusert og destruert ,

så jeg måtte til med en aldri så liten rekonstruksjon

av meg som “Stælken” da jeg kom hjem:

Ikke veldig vakkert, men det var jo heller ikke intensjonen.

 

Nå tenker du kanskje at vennskapet vårt fikk seg en knekk i dag…?

 

Å nei…

…det skal nok adskillig mer til!

 

Rett etter at vi kom ut fra kafeen

(en Cultivate -avdeling på Aker brygge),

oppdaget vi at noen hadde rigget til et uteteater.

 

Det måtte prøves!

Jeg kjente at det bruste litt i teatergenet mitt…

…sjøl om fotograf Frodithen var den eneste som var i “salen”.

 

I kveld har jeg gjenopplevd timene med Frodithen…

…og ledd litt av “aldringsdramatikken” vår.

Livet har bestått av mye “jobb + hjemme i stua” for oss begge de siste ukene.

Derfor var det ekstra godt med en bloggvenninne-dag igjen!