karidansen

 

En tale blir ikke bedre jo lengre den er.

Snarere tvert i mot.

Jeg hørte en gang noen si at fire minutter

var makstid når man skulle si noe i “festlig lag”.

 

Fire minutter er faktisk ganske lenge.

Er man glad i å høre sin egen stemme, flyr tida fort i en sådan stund,

men opplevelsen av tid er ikke nødvendigvis den samme…

 

…for tilhørerne.

 

Webinarer er det mange av for tida.

Det er også veldig vanlig at coacher og kursholdere

tar en aldri så liten livesending på sparket

i form av noen minutters enetale.

Når man skal snakke på direkten

(og særlig hvis man har tenkt å prate i mer enn noen ytterst få minutter)

kan det være klokt å forberede seg godt.

 

Er man godt trent og trygg foran kameraet,

trenger man ikke å vite ordrett hva man skal si.

Det er imidlertid greit å ha noen stikkord å gå etter.

Da minsker sjansen for at man beveger seg alt for langt ut på vidda

mens man er ute og går tur…

…samtidig som man “går live”…

 

(Å gjøre flere ting på en gang har visst blitt veldig populært.

Det heter:

“Å være effektiv”.)

 

Å få sagt mye ved hjelp av få ord, er en kunst.

Pludring og spontanitet er koselig i mange sammenhenger.

Det er likevel viktig å tenke over hva man ønsker å formidle,

slik at budskapet ikke nærmest drukner

i en usammenhengende, springende ordflom.

 

Noen av de første videoene jeg delte her på bloggen,

var uhorvelig lange.

Åtte-ni minutter er det ikke mange som gidder å se/høre.

I alle fall så fremt det ikke gjelder et tema man er veldig interessert i.

 

Jeg var fersk i trøya,

og henrykt over at jeg omsider klarte å få til det tekniske

slik at jeg i det hele tatt kunne legge ut videoer!

Dessuten syntes jeg at jeg hadde så mye fornuftig og klokt å si! 😉

 

 

 

I videoen under viser jeg et eksempel

på noe som jeg synes kan bli “kjett”, dersom det blir veldig mye av det

under et webinar eller ei livesending.

 

 

 

 

 

 

 

Jeg leste nylig første del av en artikkel i Aftenposten

(for å lese hele måtte man abonnere).

Artikkelen handlet om maten som blir servert på sjukehjem.

 

96 år gamle Aslaug hadde gått til ledelsen

med noe som liksom skulle være ei kjøttkake.

Hun ville vise dem hvor dårlig kvaliteten på kjøttet var.

“Når maten er dårlig over lengre tid,

venner du deg gradvis til å spise lite”, uttalte hun.

 

Dette er både trist og uverdig!

 

Jeg tror ikke det er dårlig mat på alle institusjoner og sjukehjem.

Det er imidlertid tydelig at det er et problem mange steder,

for det er langt fra første gang dette har vært belyst.

 

Jeg har aldri jobbet på sjukehjem,

men jeg jobbet i helsevesenet i noen år.

Da fikk jeg se eksempler på tilkjørt “storkjøkkenmat”.

Dvask “kjøttpudding” som fløt i en skvalete, brun saus,

sammen med et par vasne, små poteter og ihjelkokte grønnsaker.

Det var noe av det jeg ble vitne til.

 

Middagen var pakket i svarte plastbeger.

Maten skulle varmes i mikro-ovn.

(Mer lettvint og mindre tidkrevende kunne det vel knapt bli, men…)

 

Der jeg jobbet, ble det slutt på bestilling av denne maten.

De som i en periode hadde kjøpt slik mat, nektet til slutt å spise den.

Mye av maten havnet derfor i søpla.

Det forstår jeg inderlig godt!

 

Fjordland-rettene fremsto som rene gourmet-middagene i forhold…

 

Jeg vet også om pårørende som har måttet ta tak fordi de som har

flyttet på institusjon har blitt overvektige, 

og havnet i grenseland for å utvikle diabetes type 2.

På ett sted ble noe av “Kaffe&Kakekosen” byttet ut med sunnere alternativer.

(Det betydde ikke at det ble helt slutt på kakekosen!)

 

Mat er “medisin”.

Mat er “drivstoffet” vårt.

Hvorfor blir ikke sunn og næringsrik kost

høyere prioritert på sykehus og andre helseinstitusjoner??

 

Gamle og sjuke mennesker har ofte dårlig matlyst.

Da er det ekstra viktig at det de får servert

er innbydende, næringsrikt og smakfullt.

 

Jeg liker å lage mat fra bunnen.

Det betyr jo langt fra at jeg fanger fisken sjøl,

eller dyrker mine egne grønnsaker. 😉

Jeg kan godt bruke frosne grønnsaker.

Det er like fullt “fra bunnen”.

I alle fall så lenge det er ren vare

som ikke har vært gjennom annen behandling enn forvelling.

 

Om jeg noen gang må flytte på en institusjon,

håper jeg at jeg kommer til et sted,

der det å servere gode og næringsrike måltider har høy prioritet.

 

Det betyr nemlig så uendelig mye for trivsel og velvære!

Dessuten er jeg overbevist om

at et riktig sammensatt og tilpasset kosthold

kan forebygge mange av de sjukdommene

både yngre og eldre mennesker putter i seg dyre medisiner for.

 

Dagens middag:

Lammeboller, raspet gulrot, brokkolitopper, tomater

og sopp surret i creme fraiche.

 

Jeg liker å ha mange farger på tallerkenen!

Dessert bevilget jeg meg også i dag, enda det “bare” er onsdag!

(Det ble fersk frukt med en kremklatt på!)

 

Om jeg en gang må gå over til kjøttpudding i skvalsaus

med vasne poteter og ihjelkokte grønnsaker,

(attpåtil servert i plastbeger og varmet i micro)

vil det føles som et stort tap for meg…

 

Det tok meg ca 30 min å lage dagens middag.

(Lammebollene lagde jeg “fra bunnen”).

 

Resten av bollene + soppsaus er klare for nedfrysing.

Da har jeg ekstra lettvinte middager

til dager da jeg ikke har tid/lyst til å stå lenger

enn noen få minutter over grytene.

 

 

 

Vi bør ikke ta for mye plass, bør vi vel?

Særlig ikke hvis vi er jenter/kvinner?

 

Vi bør helst være litt forsiktige, holde oss i bakgrunnen.

Hvis ikke risikerer vi å bli oppfattet som lite kvinnelige, 

brautende, brysomme og litt for mye “frampå”…?

 

Det er slett ikke bare av menn vi kan oppleve

å få slike tilbakemeldinger.

Det er fort gjort å skule på/kritisere

ei medsøster som “tar for stor plass”.

 

Så er det jo mange måter å ta plass på.

Hvis jeg på ett eller annet område ønsker å være synlig

kan jeg tenke over følgende:

 

Hvorfor vil jeg ta plass?

Er det først og fremst for å bli sett

og for å få oppmerksomhet og anerkjennelse?

Akkurat dette har nok vært mye av drivkraften

mange av de gangene jeg har valgt å vært synlig.

 

 

Tidligere var jeg ofte den som skrev sanger og holdt taler i festlig lag.

Det var veldig stas å få tilbakemeldinger om hvor “flink og morsom” jeg var.

“Du er virkelig god til både å skrive og å fremføre.

Du har ordet i din makt!”

 

 

Hvis knapt noen ga meg slike tilbakemeldinger,

kom tvilen (og skammen).

“Jeg skulle ikke ha holdt den talen.

Jeg skulle ikke ha tatt ordet i den settingen.

Jeg tok for mye plass!

Jeg har dummet meg ut.”

 

Slik kan det fort bli når behovet for anerkjennelse

er mye av drivkraften bak handlingen.

Det handlet nok også om at sjøltilliten

var mye større enn sjølfølelsen.

Mye av min egenverdi lå i å være “flink” og i å prestere.

 

Nå er det flere år siden jeg skrev en sang,

eller holdt ei tale i et selskap.

Jevnt over har jeg blitt mer “usynlig” i den typen sosiale settinger.

 

Jeg tar heller ikke så ofte ordet om jeg er på et kurs

eller deltar i et nettmøte med mange deltagere.

Behovet for å være synlig i slike sammenhenger er ikke så stort mer.

 

Like fullt mener jeg at det er viktig å våge

å ta plass på noen arenaer i blant.

Hva hvis ingen våger?

 

Å ta plass behøver jo slett ikke å være en gedigen egotripp.

Noen ganger kan det handle om å ville glede andre.

(Og sjølsagt samtidig glede seg sjøl;

men det er greit, så lenge en har hovedfokus på de(n) en ønsker å glede.)

 

Det kan også handle om å dele kunnskap og ideér.

Jeg blir inspirert av å se andre kvinner ta plass på den måten.

“Kan hun kan vel jeg også?” 

Kanskje kan jeg utgjøre en forskjell på ett eller annet område

når jeg våger/velger å “ta plass”?

 

Grunnen til at jeg begynte å tenke gjennom dette nå,

er en samtale jeg hadde med en annen kvinne i dag.

Hun har våget å ta plass.

Det handler om at hun har utarbeidet et konsept

som veldig mange har hatt

(og som flere kommer til å få) god nytte av.

 

Antagelig kommer jeg tilbake til hva dette dreier seg om

når jeg har blitt mer kjent med konseptet.

 

 

 

Det ordner seg for snille piker…

 

Eller:

Det fungerer langt fra alltid å bare sette seg på rompa

og vente på at det skal ordne seg.

En må som regel gjøre noe sjøl.

 

Nylig skrev jeg dette innlegget:

“Jeg har kjøpt katta i sekken”.

 

Med det samme jeg hadde konstatert at jeg hadde fått et mobildeksel

med både feil farge og størrelse, ble jeg litt mismodig.

Omtrent sånn tenkte jeg:

Dætta er sikkert et skikk’li’ useriøst firma.

Je orker itte å krangle me’ døm!”

 

Jeg bannet på at dette var første og siste gang

jeg bestilte mobildeksel på nett!

 

Men…

…så fant jeg ut at jeg ikke hadde noe å tape

på å forsøke å rydde opp i dette.

 

Derfor sendte jeg en mail med bilder

av både det mobildekselet jeg ville ha,

og av det som jeg hadde mottatt i posten.

Jeg fortalte også at størrelsen på det jeg hadde mottatt var feil.

 

Jeg fikk rask tilbakemelding fra firmaet.

Etter noen mailer frem og tilbake,

fikk jeg beskjed om at et nytt deksel var på vei.

 

I dag lå dekselet i postkassa!

 

Nå er det bare sol og glede her:

Sammarsfugler i September!

 

Knallfint er det, og det passer nøyaktig til mobilen min!

 

Så må jeg komme med en aldri så liten innrømmelse:

At jeg fikk tilsendt et mobildeksel med feil størrelse den første gangen

var min egen skyld.

Jeg skjønte nemlig ikke at  + – tegnet

som sto etter typenavnet på mobilen min måtte være med.

Nå har jeg lært det også!!

 

Firmaet ville ikke ha tilbake

det grønnturkise mobildekselet som var feilsendt,

så jeg slapp å sende pakke i retur til Sverige!

 

Alt i alt ble dette altså en positiv opplevelse

og ingen dyrekjøpt lærdom!

 

 

Jeg har nylig ryddet vekk de fleste av sommerklærne

og hentet opp “Vinterkolleksjonen” fra kjellerboden.

 

Hver vår og høst føles det nesten som om klærne blir nye igjen,

sjøl om mange av plaggene er flere år gamle.

 

En ting er sikkert:

Jeg har nok kjoler, både til sommer- og vinterbruk.

Etter en rask vareopptelling, kunne jeg konkludere med at

jeg har….

 

…seks kjoler til vinterbruk…

 

Regner jeg med den langermede Urban Gipsy-kjolen

jeg kjøpte på sensommeren, blir det sju…

 

Noen av kjolene mine har en historie som gjør

at jeg husker en del av det som skjedde rundt anskaffelsen:

 

En glovarm julidag i 2018

prøvde jeg denne kjolen for aller første gang.

Jeg befant meg på et hotellrom på Grünerløkka.

Jeg hadde base der mens jeg fartet rundt i Oslo

på leting etter ei leilighet jeg kunne leie.

I april 2018 hadde jeg nemlig bestemt meg

for å bryte opp fra bygda og flytte til Tigerstaden.

 

Sammen med meg på hotellrommet…

…var Frodithen!

Vi hadde kjent hverandre via bloggene våre siden 2015,

og hadde møttes noen få ganger.

Denne dagen byttet vi kjoler.

Kjolen jeg har på meg på bildet over

var altså opprinnelig hennes!

 

Kjolen på bildet under ble kjøpt i en butikk på Oslo S.

Jeg tror det var høsten 2017.

 

Jeg skulle møte bestevenninna på togstasjonen.

Da jeg ankom Oslo S.

fikk jeg melding om at hun befant seg i en klesbutikk der inne.

 

Jeg hadde ingen planer om å kjøpe noe.

I alle fall ikke før jeg fikk øye på denne kjolen…

 

Den ligner jo litt på kjolen jeg arvet av Frodithen sommeren etter,

men stoffet er ganske annerledes.

Jeg har brukt den veldig mye.

Den passer både til hverdags og til litt finere anledninger.

Den kan pyntes “opp eller ned” med f. eks et smykke,

eller ei strømpebukse i matchende farge.

 

 

 

Denne kjolen kjøpte jeg i fjor sommer.

Planen var å bruke den i en begravelse.

Et visst virus medvirket til

at det ble veldig kronglete for meg å komme meg dit.

I samråd med nærmeste pårørende

tok jeg derfor beslutningen om å holde meg hjemme.

 

Men…jeg synes kjolen er fin!

Svart er nok ikke min farge, lys i huden som jeg er.

Jeg liker imidlertid snittet og stoffet veldig godt.

 

Alle disse tre kjolene har noen fellesnevnere:

De er enkle å pakke med seg i en koffert.

De tar liten plass, og blir ikke skrukkete.

I tillegg er de behagelige og ledige å ha på seg.

 

De er også nokså nøytrale,

slik at jeg ikke føler at jeg “går igjen” i dem

sjøl om jeg har brukt dem en del ganger.

 

Sist men ikke minst:

De har altså også det til felles

at jeg husker noe av det som skjedde

den dagen de ble mine!

 

 

 

Så store “tyttebær” har du vel aldri sett…?

Ikke jeg heller…

For dette er selvfølgelig ikke tyttebær…

 

I går skrøt jeg på meg at jeg antagelig skulle på tyttebærtur i dag.

 

Men…da jeg hadde stått opp,

kjente jeg at skrotten ennå ikke var i form

til en skikkelig langtur med mange, bratte motbakker.

 

I ettermiddag ble det likevel en tur…

…med buss!

 

Jeg var bedt på middag hos kusine T. og mannen.

Sjøl om det langt fra hadde bugnet like mye

som da vi tre var på tyttebærtur i fjor høst, 

hadde de funnet noen liter med store, fine bær.

 

Om det ble dårlig med tyttebær på meg…

…så ble det altså “matauk” likevel.

Etter at middagen var fortært

gikk nemlig kusine T. og jeg en tur ut i hagen og plukket epler.

 

“Summer-red” er en av mine favorittsorter.

 

Jeg har også fått med noen epler av sorten “Inger Marie”.

Dette er et Inger Marie – eple.

Det er helt nydelig i fargen, men den kommer ikke helt til sin rett på bildet.

 

Kusine T. kunne garantere at eplene var økologiske. 😉

 

Det er ikke mye som slår smaken av norske epler om høsten!

De importerte eplene vi er henvist til om vinteren

blir tamme i forhold.

 

 

 

Det tar litt tid å få tilbake energien

når man har vært halvskral i noen dager.

 

Opprinnelig hadde Frodithen og jeg tenkt oss på en langtur i dag.

Det vil si:

Ta T-banen et stykke, for deretter å gå litt i “fjellheimen” i utkanten av Oslo.

 

I går bestemte vi oss for at dagens tur skulle være litt mindre strabasiøs.

Både vær og helsetilstand tilsa det.

Derfor ble det trikketur til Kjelsås

og rusletur hjem.

 

Fotografering ble det også underveis:

Se: En helt ekte Karidans-kanin ved elvebredden!

 

Frodith Fotograf knipser bilder av fargerik blomsterprakt.

Hun passer jo perfekt inn i fargeskalaen!

 

Villvin er vakkert. Jeg matcher ganske godt i fargene jeg også!

 

I morgen er jeg invitert med på tyttebærtur.

Det blir nok en tøffere tur, sånn kondismessig.

Derfor har jeg fått lov til å vente med

å bestemme meg sikkert til i morgen tidlig.

 

Det er godt å bytte ut asfaltjungel med skog i blant.

Jeg satser på at når jeg får ei natt til på meg,

så er formen hakket bedre enn i dag.

 

 

For et par uker siden la jeg ut dette innlegget:

På go’fot med Vår Herre?

 

Jeg står for det jeg skrev den gangen.

Etter mitt syn er innlegget et nokså uskyldig spark

til han som hadde “bodd på gutterommet”

en god del lenger enn det som er vanlig.

 

Siden da har denne saken fått et mye større omfang.

 

I dag har barne- og familieministeren kunngjort at han går av.

Han går også av som partileder i Krf.

I likhet med mange andre, mener jeg at det var uunngåelig.

 

Nå er trolig de fleste kortene lagt på bordet.

Han må gjøre opp for seg, og ta den straffen han blir idømt.

 

Jeg forsvarer ikke på noen måte det han har gjort.

Nå synes jeg imidlertid at “Folkets Røst” bør stilne.

Jeg tenker særlig på noe av det som blir lagt ut i sosiale medier.

Enkelte kommentarer er til å få bakoversveis av.

 

Det holder nå…

 

Poenget mitt er:

Vi kan alle havne i gapestokken på ett eller annet vis,

sjøl om de færreste opplever at det vi foretar oss

blir til hovedoppslag i nyhetsbildet.

 

Derfor kan vi tenke oss om før vi velger

å sende saftige spyttklyser

(blant annet i form av sarkasme og ironi)

i fleisen på den som står der.

 

Bildet under viser langt fra noen gapestokk.

Det er bare et eksempel på naturens finurlige måte

å dekorere en murvegg på…

 

 

 

 

 

“Takk for gaven!”

“Takk for meg, og takk for det jeg har fått!”

Foreldrene mine var nøye med dette.

Jeg skulle takke når jeg fikk en gave.

 

Når far kom og hentet meg

etter jeg hadde vært i bursdag hos klassekamerater,

fikk jeg alltid det samme spørsmålet da jeg åpnet bildøra:

 

“Har du sagt takk for deg, og takk for det du har fått?”

Hadde jeg glemt det, måtte jeg gå tilbake.

 

Det som gjaldt, var å fremføre takken til mor i huset.

Det var gjerne hun som hadde bakt og servert.

Jeg rakte fram handa og neide.

 

Jeg syntes det var flaut å måtte gå tilbake å gjøre dette.

Men…som voksen tenker jeg at dette var en fin påminnelse 

om viktigheten av å takke.

 

Det handlet jo også om å vise alminnelig folkeskikk…

 

Jeg synes også at det er en fin vane å takke for hilsener

og å svare på meldinger.

Når det kommer til meldinger,

så handler det jo sjølsagt om hvilke type meldinger det er.

Gjelder det en beskjed, er det fint å få et “Ok” eller en “Smiley”

som en bekreftelse på at meldinga er mottatt.

 

Før kunne jeg kommunisere mye via meldinger.

Det gjør jeg sjeldnere nå.

Meldinger er best egnet til korte beskjeder

eller som et lite livstegn.

 

I de første åra jeg blogget,

svarte jeg på absolutt alle kommentarer jeg fikk på innleggene jeg la ut.

Det kunne utvikle seg til lange dialoger i kommentarfeltene i blant.

Jeg var også en flittig gjest i andres kommentarfelt.

 

De siste årene har jeg dabbet av når det kommer til kommentarbiten.

Jeg kommenterer fortsatt, men i mindre omfang enn før.

Det kan være at jeg blir spesielt engasjert av et innlegg.

Når det gjelder bloggere jeg har hatt mye kontakt med,

handler det gjerne også om at jeg vi stikke innom

for “å se hvordan det står til”.

 

Jeg synes også det er koselig å få kommentarer på egne innlegg.

Jeg leser dem alltid,

men jeg gir ikke alltid respons lenger.

 

Jo, jeg kjenner litt på det…

…at jeg “burde” fordi det er alminnelig høflighet.

Men…

…det er en avveining.

Hvor stor del av bloggen handler om det “sosiale”?

Er det egoistisk å prioritere å skrive innlegg

framfor å svare på kommentarer?

 

Det finnes ikke noen fasit på dette.

 

Akkurat i dag følte jeg for å lage en liten “Felles-takk”, 

for å vise at jeg setter pris på å få respons på innlegg i blant.

Dessuten har jeg vært rimelig slapp med å svare den siste uka.

 

Dette er en “lettvint-løsning”, men like fullt et “Takk”!

 

 

 

 

Det er naturlig å ville kjempe sin egen sak.

Kanskje særlig hvis en står i en vanskelig livssituasjon.

For eksempel kan det handle om kronisk eller akutt sjukdom,

eller at en føler en blir dårlig behandlet i arbeidslivet.

 

Det er viktig å sette lys på det

som oppleves som høyst urimelig og urettferdig.

På den måten kan en jo bidra til at skjevheter i samfunnet rettes opp.

 

Rundt omkring finnes det mange eksempler på

at mennesker har stått opp og talt sin egen sak

og (omsider) fått gjennomslag.

 

Innimellom er det imidlertid viktig

å heve blikket fra sin egen navle.

Rett og slett innse at man er en del av en helhet.

Noen ganger kan man også “tale andres sak!”

 

Nylig tok jeg meg i å tenke: “Æsj, je gidd’ itte”,

da jeg så noen be om støtte til en sak som gjaldt en gruppe mennesker.

 

Det handlet om at jeg hadde gått litt lei.

Jeg synes nemlig at i akkurat denne saken 

har det blitt for ensporet og ensidig.

 

Jeg skal ikke bare være opptatt av å kjempe for mine rettigheter,

rette pekefingeren mot “samfunnet”,

og nærmest bare kreve!

 

Jeg må også se på min egen adferd, hva jeg yter,

og, ikke minst, hva jeg faktisk får !

 

I jobben min skal jeg bestrebe meg på å gjøre mitt beste.

Jeg skal møte presis og utføre arbeidsoppgavene så godt jeg makter.

 

Føler jeg likevel at jeg blir dårlig behandlet,

og at det er et stort misforhold mellom det jeg yter og det jeg får,

så er det riktig av meg å ta det opp.

 

For noen år tilbake opplevde jeg en slik situasjon.

 

Jeg fikk stadig mer ansvar og plikter,

men ingen lønnsforhøyelse.

Til slutt skrev jeg et brev til leder der jeg ga uttrykk for

at jeg syntes dette var urimelig.

 

Ikke bare ble jeg imøtekommet.

Jeg fikk faktisk mer enn jeg ba om!

 

Noen ganger lønner det seg å si i fra.

Det er bare viktig å huske på opptre saklig

og å argumentere på en ryddig måte.