Er Tinder Tingen…?

 

Det var en bloggvenn som skrev litt om det nå nylig.

“Man må jo forsøke noe…” skrev hun.

 

Jeg kjenner meg veldig igjen fra de periodene jeg hadde profil på datingsider.

“Skar je våge å sende ei lita melding?” “Skar je svara på “Smilefjeset” – om itte anna så førr å væra høflig og grei?” “Er’n ornt’li og særriøs, tru?”

Det var mange slike spørsmål som dukket opp underveis…

 

Første gang jeg laget meg en profil på ei datingside var i 2008. Det resulterte i et “helgeforhold” som varte i noen år faktisk.

Den andre gangen var i 2017-2018. Det førte kun til et dating-opplegg som varte akkurat ei helg!

 

Jeg merket imidlertid at jeg hadde endret meg ganske mye fra den første runden.

Jeg var mye mer “selektiv”, i den forstand at jeg kun tok kontakt med menn som hadde profiler som virkelig appellerte til meg. 

Men…

…verken personlighetstester eller tiltalende profiler er noen som helst garanti for at den berømmelige kjemien er der.

Dessuten så blir det fort noe krampaktig over det hele.

Når vi tror vi er “trengende”, så har vi det ofte litt for travelt.

 

Jeg tror aldri jeg kommer til å lage meg en profil på ei nettside igjen.

Jeg nærmer meg 57 år, og har innsett at det kanskje ikke er så attraktivt å gå inn i noe noe nytt forhold mer.

Både ut fra egne erfaringer og det jeg har hørt fra andre kvinner, ser jeg at det skal veldig mye til for å få et nytt forhold til å fungere når man har blitt såpass godt voksen.

Vi har med oss så mye bagasje…

…så mange dårlige erfaringer…

…og så lite tillit til at det kan komme noe godt ut av det…

 

Tidligere i høst ble jeg kontaktet av en mann som skrev at han hadde lyst til å treffe meg.

Da kjente jeg at jeg ikke hadde noe som helst lyst til å “date”.

“Huff nei, je orker itt’no slikt nå!” var tanken som slo meg ganske raskt.

 

 

Nå har jeg vært i ny jobb i to uker.

Det som var litt rart, var at dette med jobb ordnet seg da jeg hadde resignert…

…og slått fra meg tanken på at jeg kunne tenke meg å ha en kjæreste.

 

Jeg kjenner en annen kvinne som erfarte akkurat det samme i høst. Så fort hun kuttet ut “mannfolka”, så fikk hun en ny jobb hun som hun trives veldig godt i.

Det tar mye krefter å være på “leit”, eller gruble over noe som bare er et håpløst “prosjekt”.

 

Jeg har det godt nå!

 

I uka som kommer skal jeg ha mye besøk!

Først kommer en bloggvenn på overnattings-visitt!

Deretter blir det familiebesøk.

Det skal bli en koselig avveksling i hverdagen!

 

 

 

“I det virkelige livet” sier jeg i denne videoen.

Med det mener jeg at nettdating ofte blir noe virkelighetsfjernt. Ei slags “boble” som har sørgelig lett for å sprekke etter ei stund. For hver gang det skjer, blir vi mer desillusjonerte og frustrerte.

 

 

Med ved i kofferten…

 

I og med at jeg ikke har tilgang til rimelig ved, eller bil å hente den med, er jeg henvist til å handle småsekker på butikken. Husverten satte igjen noen kubber, men nå har jeg “kosefyrt” opp det vesle lageret som sto under kjøkkenbenken,

 

I dag snør det. Det er sur sno også.

 

Joda, jeg er klar over at det som vi synes er surt og kaldt i Oslo, er barnemat i forhold til det folk langs kysten kan oppleve.

Men til å være her, er det uggent.

 

I dag fant jeg ut at jeg skulle kjøpe en sekk med ved på Kiwi.

Jeg “prøveløftet” en sekk sist jeg var der.

Da innså jeg at å bære med seg den de ca 500 meterne hjem; det hadde vært å ta seg “ved over hodet”! (Det hadde nok helst blitt å ta med ved på slep!)

 

De små grå jobbet på spreng for å finne en løsning på fraktproblemet.

Jeg vil jo gjerne ha mulighet til å fyre med ved for å få den lune varmen.

 

En koffert “foret” med en IKEA-sekk ble redningen i dag!

 

 

Jeg følte meg litt som en Bygdeoriginal, da jeg lesset veden og matvarene i kofferten inne på Kiwi…

…men her i Oslo skal det nok mer til for å bli “sensasjon og samtaleemne”.

Kofferten ble blytung, så jeg måtte ta det i to vendinger opp til leiligheten i tredje etasje, 

Det er ikke heis i denne blokka, men det er helt greit så lenge man er noenlunde lett til bens. Å gå trapper, med tung ballast på slep, er både styrketrening og kondistrening på en gang!

 

For et par dager siden kom jeg tilfeldigvis(?) i prat med en av naboene.

Han bar på en sekk med ved.

Jeg dristet meg til å spørre:

“Hen får du tak i ved hen, a’?”

Det viste seg at han og en annen av naboene samarbeidet om å dra til en butikk der det var adskillig rimeligere ved å få kjøpt. Han fortalte at de hadde tilgang til en varebil.

Og…

…jammen tilbød han at de kunne ta med ved til meg neste gang de skulle av gårde!

 

Noen ganger har man flaks! Dette betyr at jeg får en god del rimeligere ved.

Dessuten blir det adskillig mindre styr for å få den i hus!

 

I mellomtida koser jeg meg med “medbragt fra Kiwi”!

 

Nå får den lettkledde dama over peisen varmet seg litt!

(Hun tåler det; jeg har jo prøvd det ut!)

 

“Trenger du hjelp?”

 

To jenter i begynnelsen av tenårene går på et fortau i Oslo.

Det er relativt folketomt i gatene.

 

Plutselig får de øye på en eldre kvinne som oppfører seg litt merkelig.

Hun står der aldeles tvekroket.

Det er ikke snakk om en lett krummet rygg.

Hun ser nærmest ut som en omvendt V.

Hodet subber nesten i fortauet.

De to jentene ser på hverandre: Hva skal de gjøre?

 

Da de har kommet bort til kvinnen, stopper de opp…

Hun puster tungt…

Så stønner hun: “Vær så snill, bare gå!”

Jentene velger å “adlyde ordre”.

 

Om det var riktig vet jeg ikke. Jeg var nemlig den ene av de to jentene.

 

I dag ville jeg antagelig ikke ha gitt meg så lett.

Jeg ville i alle fall ha stilt kvinnen et par spørsmål før jeg eventuelt hadde gått videre.

 

Det skjer dessverre ofte at mennesker i krise ikke får hjelp.

“Han er sikkert bare full!” “Hun er en narkoman som sover ut rusen!”

Det er fort gjort å bli avstumpet når en daglig ser personer som er ruset.

 

Men…

…det skjer faktisk også overtramp den andre veien.

Dersom en person har et handicap som medfører at h*n for eksempel går ustøtt, er det menneskelig å ville gi en “hjelpende hånd”.

For eksempel ved å ta tak i vedkommende for å geleide ham/henne inn på en buss eller trikk.

Det er ikke sikkert at det er til hjelp!

 

Tenk deg at et vilt fremmed menneske, uten forvarsel, tar tak i deg og “ordner opp” uten å spørre om du virkelig ønsker å få hjelp?

Det handler om intimgrenser.

Det handler også om en følelse av at en annen tramper over dørstokken din…

…uten å banke på og vente på svar…

 

Hva er motivet mitt for å hjelpe?

Handler det først og fremst om mitt behov for å føle meg “snill og flink”?

Ønsker jeg kanskje å føle meg som en “helt”? 

 

Så langt det er mulig, skal hjelp gis på den hjelpetrengendes premisser!

Det er stor forskjell på å tilby hjelp, og å overta hele styringa!

 

 

 

 

Problemstilling: “Frykt for å være synlig?”

 

Jeg er nokså vankelmodig av meg…

Kanskje ikke så ille som i ungdomstida.

Jeg har nok blitt noe mer “beslutningsdyktig” med åra…

…og noe mindre opptatt av hva andre måtte mene om mine valg.

 

Når det gjelder det med å “synes”…

…er jeg imidlertid fortsatt ganske vinglete.

 

Det er moro å være på topplista på blogg.no…

…men det må for all del ikke bli for mye av det gode!

 

For min del går det ei slags grense på rundt 200 lesere om dagen.

Jeg har sjelden hatt såpass mange, men det har hendt.

Da har jeg hatt en tendens til å trekke meg vekk noen dager.

 

Jeg leste nylig et innlegg hos “Min Matgale Verden”:

Gjenkjent som blogger

Hun hadde altså opplevd at en fremmed dame hadde kjent henne igjen fra bloggen!

Det hadde jeg trolig kjent på som noe skikkelig skummelt og “Kjendis-aktig”!

 

Å være den nokså anonyme “Karidansen” er jo ganske behagelig.

Tusle inn og ut av topp 100 – lista…

…og ta en bloggpause i ny og ne, uten at noen bryr seg!

 

Så har jeg jo også noen tanker om ting jeg har lyst til å gjøre…

Noe som betyr å måtte synes litt mer enn jeg gjør nå…

(Det handler ikke nødvendigvis om blogging.)

 

Men…det er jo så mange som er så mye flinkere, smartere og mer målbevisste enn meg…

Dessuten er det jo så behagelig å drømme disse drømmene som aldri blir noe av…

Litt frustrerende også, men ikke nok frustrerende til at jeg gjør noe veldig aktivt med dem!

 

Her om dagen leste jeg meg sjøl på hva dette egentlig handlet om.

 

For de som ikke vet det:

Jeg har gått på Agape-instituttet og lært å lese meg sjøl og andre. (Reading)

Det med å “lese” er jo en evne som vi alle har i oss, men det går an å finpusse og styrke intuisjonen ved å trene!

 

Det kom et bilde på det hele. (Et sånt som man plutselig “ser” for sitt indre øye.)

 

Det var…

…en refleksvest!

 

Så: Da spurte jeg meg sjøl om hva dette handlet om??

 

Refleksvesten representerer synlighet…

…og tryggheten ligger nettopp i det at den gjør deg mer synlig!

 

 

Jeg synes det var et veldig fint bilde på problemstillingen:

“Frykten for å være synlig”.

Noen ganger er det fordeler forbundet med det å våge å være litt synlig – både i direkte og overført betydning! Tenk hvis alle hadde vært livredde for å bli sett!

Da ville vi verken ha hatt skuespillere, musikere eller andre som lever av å være synlige!

Så kjedelig, da!!!

 

Det er forresten også en tid for å lyse opp litt i heimen. 

Te-lysestakene kommer til heder og verdighet igjen når novembermørket har gjort sitt inntog!

 

Innbydende inngangspartier i Ischia

 

Et inngangsparti er jo det som liksom ønsker deg “Velkommen”.

Det er litt ekstra hyggelig å bli møtt av et inngangsparti som ser innbydende ut.

 

Da jeg var på øya Ischia på Amalfikysten, (for ei uke siden) så jeg mange fine inngangspartier.

Her er noen av dem:

 

Dette så ut til å være et slags teater.

 

Blått og hvitt gir et rent uttrykk.

 

Foran inngangspartiet på kirka som lå like i nærheten av hotellet… 

 

Det var litt heftig med det neonlysende korset.

Fordelen med det var jo at det fungerte som et slags “landemerke”; noe som er kjekt for en turist med mangelfullt utviklet retningssans…

 

Kvart svensk?

 

Jeg liker godt å ta en tur til “Søta Bror”.

 

Nei, jeg drar ikke over grensa for å få tak i billigere mat.

Det er bare det at jeg synes det er fint å være i Sverige.

Dessuten har jeg en forkjærlighet for det svenske språket.

 

Jeg var stor fan av både “Pippi Langstrømpe”, “Emil” og “Vi på Saltkråkan” da jeg var lita.

Det er jeg i grunnen fortsatt!

 

I fjor var jeg i Gøteborg. I vår var jeg en tur i Stockholm. Begge deler frister til gjentagelse.

 

Under en samtale i dag, fant jeg ut at min nye arbeidsleder også er begeistret for Sverige og det svenske språket.

 

I sakens anledning fant jeg ut at jeg ville opplyse henne om at jeg faktisk har svenske aner:

Jeg: “Oldefar min var svænsk; så je er…

…kvart svænsk!

 

Arbeidsleder(med glimt i øyet): “En åttendedel!”

Jeg:(Etter fem sekunder med intens tankevirksomhet)

“Ja, det stæmmer nok det!”

 

Jeg har aldri vært sterk i matematikk…

Brøkregning og prosentregning er skumle greier…

Jeg holder meg langt unna matematiske utregninger…

…så sant det går an å unngå det…

 

Jeg bør kanskje prise meg lykkelig over at dagens samtale ikke fant sted i løpet av jobbintervju – rundene??

Men…

…nå er jeg i hvert fall sikker på at jeg er en åttendedel svensk.

 

I alle fall…

…så fremt…

…det ikke har vært flere svensker innblandet underveis i forløpet…

 

 

 

 

Ikke fotoshoot støtt…

 

Det har jo hendt mer enn en gang at Frodithen og jeg har møttes og hatt “fotoshoot”.

Da har vi lekt oss og kost oss verre!

Ofte har vi også knipset og delt noen bilder når vi har møttes på kafé.

 

Noen ganger er det godt bare å møtes…

Det er ikke alltid man er i “fotoshoot-modus”.

 

I dag ble det imidlertid til at vi knipset litt da vi møttes på “Jordbærpikene”.

Koselig…

 

De siste ukene har det skjedd mye.

Frodith har jo delt litt på bloggen sin om det hun har vært i gjennom.

 

For min del har det ikke vært triste ting.

Turen til Ischia har jeg nylig hatt noen innlegg om.

Det var godt med noen solfylte dager og god varme før vinteren setter inn.

 

Denne uka har jeg begynt i den nye jobben.

Jeg gleder meg til arbeidsdagene!

Samtidig kjenner jeg at det er en del “høy skulderføring”.

Det er mye “for første gang”, og det blir en del ekstra spenning i kroppen.

 

Jeg, som vanligvis slett ikke er noen morgenfugl, våkner kanskje litt over klokka fem.

Da er det gjerne plent umulig å sovne igjen, så da tusler jeg rundt her i morgenkåpa.

Disse morgenstundene er litt fine også..

…for verden har ennå ikke våknet til liv.

 

Tirsdager skal jeg være på jobb til klokka sju, så da må jeg uansett tidlig opp!

De andre dagene jeg jobber, begynner jeg normalt ikke før i ti-elleve tida, eller ut på ettermiddagen.

 

Det er godt å være i jobb igjen!

Dessuten er det så befriende at den innebærer minimalt med byråkratisk innblanding og flisespikkeri!

Sjølsagt betyr det mye for økonomien, men det handler også om at jeg har noe fast å gå til flere ganger i uka. Jobben betyr også at jeg treffer nye mennesker, og får lære/oppleve nye ting!

 

I dag hadde jeg forresten også besøk av en trivelig elektriker.

Han sa han skulle komme klokka 12, og jammen var han helt presis!

 

Nå har jeg varme i badegulvet igjen…

 

Det er deilig å kunne sette føttene på et varmt badegulv når det begynner å bli kaldt ute…

 

 

På riktig side av 70-tallet? Klarte jeg det?

 

De hadde liksom bare sneket seg på…

…gradvis og nesten umerkelig!

 

Jeg snakker om kilogrammene…

 

Buksa var blitt trang…

…beltet gnog seg inn i magen.

Hekta på bhen måtte flyttes ett hakk ut…

 

Men:

Badevekta hadde jo sagt takk for seg ved juletider i fjor, så jeg levde relativt lykkelig uvitende om hvordan ståa var.

 

17. mai var det tid for å prøve kjole før jeg gikk ut i vårsola med 17. mai flagget i sekken…

Jeg fant raskt ut at jeg ikke kunne ha den ettersittende kjolen jeg kjøpte i anledning eldste sønns bryllup for to år siden.

Jo, jeg fikk den på meg, men først etter en nokså strabasiøs kamp med glidelåsen.

Jeg måtte dytte lausskinn og sideflesk til side, lirke og lure…

Kjolen var så trang at jeg ikke orket å ha den på meg.

Jeg skulle jo ha plass til en is i magen…

…i løpet av nasjonaldagen!

 

En elastisk kjole med strikk i livet føltes mye mer behagelig…

 

Men…jeg tok ikke rev i seila…

Det er jo så godt med gulost, kokosbolle, og blåbærmuffins!

Man skal jo kose seg, ikke sant?

 

Joda, man skal det; men man skal ikke kose seg ut av klærne sine!!

 

For ca seks uker siden kjøpte jeg ny badevekt.

Jeg turte ikke å veie meg den første uka…

Først måtte jeg være “flink” ei ukes tid!

 

Jeg fikk litt sjokk da jeg omsider gikk på vekta.

Den viste nemlig at jeg hadde gått opp 5 kg siden i fjor sommer.

Antagelig var det snakk om ett sted mellom 6-7 kg da jeg var på det tyngste; altså før jeg begynte å skjerpe meg!

 

Her er to innlegg jeg skrev om temaet for noen uker siden:

Det er ikke min skyld at jeg er tjukk

No more Aunt Mabel Blueberry Muffin

 

Målet mitt var å “komme på den riktige siden av 70-tallet” i løpet av fire uker, altså i midten av oktober.

Klarte jeg det?

 

Svaret er…

 

…NEI!

 

Men…

…tre kg er borte!

Det merkes godt på klærne.

 

Kjolen prøvde jeg igjen i dag.

Nå gikk det relativt greit å få opp glidelåsen i siden.

Jeg kunne ha brukt den uten å føle at jeg var innestengt i et tettsittende hylster.

 

 

Beltereima kan strammes på den innerste hullet igjen…

Den innerste hekta på bhen er tatt i bruk…

 

Strømpebuksa ruller seg ikke lenger så lett nedover magen når jeg sitter…

Nå er jeg er topp motivert til å fortsette med sunnere kost og færre utskeielser!

Det føles jo så mye bedre nå når en del av det som hadde samlet seg rundt magen er borte.

 

I det siste har jeg fått utvidet horisonten min.

Jeg har nemlig blitt kjent med noen som har en del utfordringer…

Det dreier seg om ting som jeg normalt ikke trenger å ofre en tanke i min hverdag.

 

Hvem har mest grunn til å kjenne på frustrasjon: 

Den som må forsake kokosboller og blåbærmuffins …

…og tenke seg om to ganger før h*n gir etter for manglende impulskontroll med hensyn til matinntak…

…eller h*n som på grunn av konstante, ufrivillige bevegelser  stadig er nødt til å tenke på å få i seg nok næring…

…fordi alle de ukontrollerte bevegelsene medfører et ekstra stort kaloribehov??

 

Noe å tenke over…kanskje?

 

 

Bruddstykker av virkeligheten

 

I hjørnet av den italienske restauranten er det en tv.

Det er nyhetssending. Plutselig oppdager vi noe som fanger interessen vår:

Nyheter fra Norge.

En ambulanse har blitt kapret i en bydel i Oslo.

Rett etterpå vises bilder av mannen som sto bak det som skjedde i Norge 22. juli i 2011.

“Hva har har dette med ambulanse-saken å gjøre?” utbryter en av oss.

 

Jo, tilsynelatende er det en kobling…

Begge sakene handler om voldshandlinger som har gått ut over intetanende, tilfeldige ofre.

 

I ettertid har jeg tenkt litt over denne nyhetsendinga.

Hva slags bilde får italienere (som har lite kjennskap til Norge) av landet vårt når de ser dette?

Er nordmenn et fiendtlig innstilt folkeslag…

..som bor i et land der umotivert vold og terror (tilsynelatende) er et dagligdags fenomen?

Og…

…om jeg tenker motsatt:

Hva slags bilder kan jeg danne meg av andre nasjoner, ut fra de nyhetene jeg får servert?

Nyheter er som oftest redigert. En “god nyhet” er som regel en dårlig nyhet.

I alle fall i den forstand at det sjelden er noe oppløftende og koselig som blir presentert i ei nyhetssending.

 

Ut fra disse nyhets-bruddstykkene kan jeg lage meg “sannheter”, som igjen er farget av mine trossystemer, overbevisninger og erfaringer.

 

Når jeg leser ulike aviser, magasiner, eller ser på såkalte “reality-serier” får jeg også servert en slags “virkelighet”.

 

Det er journalisten, eller den/de som har laget programmet, som i stor utstrekning bestemmer hva slags oppfatning jeg skal få.

Uttalelser kan bli tatt ut av en sammenheng, og etterlate et helt annet inntrykk enn om jeg hadde fått se intervjuet eller opptrinnet/hendelsen i sin helhet.

 

Det heter seg at det er ytringsfrihet i Norge.

Er det egentlig det?

 

Dersom en påstand ikke er et tydelig angrep på enkeltindivider eller grupper…

…dersom det ikke handler om trusler, sjikane eller hets…

Ja, så er det vel “bare” en påstand…

…en mening, eller en overbevisning?

 

Jeg har et valg om hvordan jeg vil forholde meg til andres påstander og meninger:

Jeg kan velge å la meg bli:

…krenket

…såret

…opprørt

…provosert

…rasende

…fornærmet…

…osv…osv…

 

Jeg kan også velge å (sammen med mange andre) gi uttrykk for min vrede, min frykt og mitt hat i kommentarfelt rundt omkring. 

Eller:

Jeg kan velge å tenke at dette er en påstand, som verken kan bevises eller motbevises.

At denne påstanden ikke er ment som et angrep på mine grunnverdier, de jeg er glad i, eller meg som enkeltindivid.

Jeg trenger verken være enig eller uenig

like eller mislike

…argumentere for eller i mot

 

“Å ja, mener h*n det? Det var jo en interessant tanke…”

 

Så enkelt kan det være, men det er også enkelt å gjøre det komplisert og betent.

Hvis det er det jeg vil…

 

 

 

 

Damer tar Da vel ikke opp Do-ringen…?

 

Jeg våkner av at ryggen kjennes litt stiv.

Madrassen i hotellsenga er over gjennomsnittet hard.

Det gjør det en smule utfordrende å finne ei behagelig sovestilling.

 

Det er grytidlig morgen, og fortsatt mørkt ute.

 

Jeg kjenner at jeg må tisse…

For ikke å vekke rom-kameraten min, lar jeg være å slå på lyset.

 

Jeg famler meg inn på badet, og dumper ned på doskåla.

 

“Au!” Stumpen har landet på kaldt og hardt porselen!

“Åffer i alle daer har a’ (navn på rom-venninne) tatt opp ringen?

“Ho står da fell itte og tisser?”

 

Dette er tanker som umiddelbart farer gjennom hodet mitt!

 

Damer gjør da ikke sånt?

 

Men…så innser jeg hva som har skjedd…

Når man er litt trøtt…

…og det er sånn passe mørkt…

…så er det fort gjort å bomme på blinken!

 

Jeg har satt meg på feil sete…

 

Altså på det setet der man kan rengjøre stumpen etter at man har vært på do!

 

Heldigvis har jeg ikke “gjort” noe…

…før jeg oppdager fadesen!