Ildpust!

 

Nå ser du kanskje for deg en ildsprutende drage?

 

Joda, jeg kan nok absolutt være det i blant, når jeg har fått fyrt meg skikkelig opp over ett eller annet.

 

Men i denne sammenhengen handler det om…

 

…yoga!

 

Jeg ble introdusert for ildpust på et yogakurs i Brumunddal for noen år siden.

Vi var en gjeng med damer som møttes hjemme hos yogainstruktøren.

 

I boka: “Yoga – en livsstil” er også denne øvelsen beskrevet.

 

Her har jeg fått “Vølti meg over ende på stuegølve’!” Pust og pes!!

 

Her er Maya Fiennes…

…i samme positur…

 

Det ser kanskje ikke helt ut som om det er samme positur…?

Men…så er hun jo for pioner å regne når det kommer til yoga. 

 

Jeg kan vel ikke akkurat kalle meg det

…men jeg er i alle fall rød som en peon når jeg reiser meg opp igjen!

 

Etter en stund føler jeg meg veldig “oppfrisket”!

 

I videoen under demonstrerer jeg pustinga:

 

 

 

 

“Handy-woman” for en ettermiddag!

 

Når det går mot mørketid, er det ekstra viktig å ha belysning som fungerer.

Akkurat der har jeg strevd litt det siste året.

 

Det er ikke det at det ikke er lamper i leiligheten jeg leier.

Det er bare det at jeg har litt dårlig teknisk innsikt noen ganger.

Dessuten er ikke tålmodighet min sterkeste side…

 

I fjor vinter fikk jeg hjelp av Nissekusinene og mennene deres.

Nesten alle lyspærer i stua ble skiftet da de kom på besøk for første gang i fjor høst.

Skjermer ble løftet av (der det trengtes), lyspærer, som hadde lyst fra seg, ble skrudd løs…

…og nye ble skrudd inn.

 

De fleste pærene fra den gangen virker ennå.

Men…

…i går kveld sa den siste lyspæra, i “entre-delen” av leiligheta, takk for seg.

 

Nå måtte jeg til pers!

Jeg synes denne typen lyspærer er så vonde å få på plass!

Dette er jo ikke pæra da, men spoten!

Ordentlig pirkete å få inn pæra, sjøl om jeg har en sånn vakuum-dings fra Clas Ohlson

til å hjelpe meg med.

 

Utstyrt med hodelykt og trappe-stige skred jeg til verket!

 

Etter noen minutters strev, lyktes jeg med å få inn ei pære!

 

Da fikk jeg liksom…

…trua!

 

Ganske riktig:

Etter enda noen minutter…

…var lyspære nummer to på plass!

 

Det syntes jeg fikk holde.

Jeg trenger da ikke mye lys for å finne baderomsdøra!

Det er jo grenser for hvor opplyst man behøver å være!

 

Det er mye rart man er villig til å gjøre for å dokumentere hvor “flink” man er!!

 

10 sekunder hadde jeg på meg, fra jeg trykket på mobilkameraet…

…til jeg hadde fått “gildret” meg opp på trappestigen for å “posere” med lyspære nummer tre…

…bare for syns skyld.

 

I kveld bør jeg vel kanskje feire meg sjøl…

 

….med å lytte til ei låt av “Electric Light Orchestra”? 😉

 

 

Krussedulle-kommunikasjon!

 

Kommunikasjon kan jo av og til bli litt “Krusedullete”.

Vi snakker forbi hverandre, tolker og misforstår…

Noen gange blir det “Knute på Tråden”…

 

Før snakket jeg ganske mye i telefonen.

Nå skjer det mye sjeldnere.

Sosiale medier har nok tatt over noe av den biten.

Det blir ofte ei Messenger – Melding eller en Snap i stedet.

Jeg sender ikke så mye av det lenger heller, men litt blir det jo.

 

Et livstegn fra gode venner og familie er hyggelig.

 

Nylig hadde jeg imidlertid en litt lengre prat med ei venninne.

Og mens jeg satt der og snakket, så gjorde jeg automatisk noe som jeg har hatt lett for å gjøre under en lengre telefonsamtale:

Jeg “krusedullet”!

 

 

Ikke vet jeg hvor de tallene kom fra…

Ikke resten heller for den saks skyld…

 

Det er et pussig fenomen…

For ordens skyld:

Det var slett ingen “Krusedulle-kommunikasjon”.

Ikke ble det “Knute på tråden” heller.

 

Lager du kruseduller når du snakker i telefonen?

 

 

Skippertaksmenneske og Sektor-rydding.

 

Jeg har stort sett vært slik…

…at når jeg først skal rydde, så er det liksom ikke måte på!

Jeg sjauer og styrer til jeg nesten stuper.

Et skikkelig “Skippertaks-menneske”!

 

Så har det blitt til at det har hopet seg opp mellom slaga…

..og da gruer jeg meg veldig til å sette i gang igjen.

Jeg vet jo at jeg har en tendens til å bli nesten manisk når jeg først er i farta.

 

Denne “Alt eller intet”- tenkningen har slett ikke gavnet meg.

Visst har jeg fått rufset opp skikkelig i blant, både med oppussing og rydding, men det har kostet litt for mye krefter.

Jeg har ikke klart å stoppe i tide…

…ta pauser og si til meg sjøl:

“Nå holder det for ei stund, nyt det du har fått gjort!”

Da kan det fort ende med betente skuldre og stiv nakke!

 

Nå øver jeg på det jeg vil kalle “Sektor – rydding”.

Det vil for eksempel si at jeg ikke “må” rydde i hele klesskapet i løpet av en dag.

Jeg kan ta ei hylle nå og ei hylle da i stedet.

Jeg trenger faktisk ikke å vaske og rydde i alle kjøkkenskapene i løpet av en dag heller.

 

Før jeg dro på jobb i dag (har jobbet ettermiddag/kveld), ryddet jeg i sokkeskuffen.

Jeg kvittet meg med enslig-sokker, “slappe i strikken”- sokker og sokker med begynnende hull.

 

Dessuten ryddet jeg i ett av kjøkkenskapene.

Det ble åtte stettglass i minus i dag. 

De har sjelden vært i bruk, fordi de var så store og samtidig så skjøre.

Å vaske dem i oppvaskmaskina tok jeg ikke sjansen på.

 

Dette var noen billige glass som jeg kjøpte for mange år siden.

Derfor var det med nokså lett hjerte jeg kvittet meg med dem, sjøl om de var hele.

 

Ingen fare, jeg har fortsatt mer enn nok av glass!

 

Sokker har jeg fortsatt også nok av…

 

Det stadig tilbakevendende temaet…

 

En bloggvenn skrev nylig et innlegg om et tema som jeg har skrevet mye om her på bloggen min…

 

Denne kjærligheta…

 

Den som så mange av oss har drømt om…

Det å føle at man er en del av et parforhold…

…bygd på gjensidig tillit og respekt.

 

I tillegg er det denne gnisten, da…

Den må jo være der for at det skal kunne kalles et kjæresteforhold.

 

Hvis den mangler…

…er det et vennskap.

Skal det kunne fungere, må begge føle at det kun er et vennskap.

 

Jeg innser at jeg gjennom livet har hatt ganske urealistiske forventninger til hva et parforhold skal være.

Jeg har nok stilt urimelige krav, samtidig som jeg også…

…i alle fall i noen sammenhenger…

…nærmest har utslettet meg sjøl og funnet meg i drittsekk-oppførsel.

“Novelle: Hekta på et håp om kjærlighet”

 

I dag tenker jeg at det er helt greit om jeg forblir singel resten av livet.

Det er mange fordeler ved det.

Kanskje særlig når en begynner å dra på årene, og har kommet i “Bæssmor – alderen”.

 

Jeg har ikke så store forventninger til det å ha en kjæreste mer.
Skulle det skje, så er det ikke så nøye om jeg blir så “mo i knea”. 

Det går over uansett, og det kan være ganske så slitsomt når det står på.

 

Når noen hevder at det må “bruse i blodet”,

så tenker jeg…

…at det egentlig er forelskelsen de søker?

 

Er det den følelsen man forventer å ha det meste av tida

…så ender det gjerne med at man stadig må lete på nytt…

…og på nytt!

 

 

Om det skulle vise seg at livet har noe i bakhånd for meg på kjæreste-fronten, så søker jeg helst det enkle…

En å rusle en tur med. Ha noen gode samtaler med. Le sammen med, og kanskje ha noen “Kulturelle Opplevelser” sammen med en gang i mellom. Jeg trenger ikke nødvendigvis treffe ham så ofte.

Det er viktig for meg at en eventuell venn/kjæreste er sjølstendig av natur.

At han trives godt med å tilbringe en del tid alene, samtidig som han synes det er veldig koselig å være to innimellom.

 

Noe av det aller viktigste er imidlertid at det er en gjensidig interesse

At begge bryr seg om…

 

To personer som er oppriktig interessert i hverandres liv.

Ikke på en grafsende måte…

…men heller som en nysgjerrighet…

…på den andre som menneske.

Kanskje jevnlig oppdage “nye” sider ved hverandre?

 

Det er ikke så viktig å vite detaljer om hverandres fortid…

…men heller se den andre som den personen som lever her og nå:

“Hva har du lært av det du har erfart i livet?”

 

Men…

…om det aldri blir slik, så er det langt fra noen krise…

Det er mye bedre å være alene…

….enn å bruke tid og krefter på noe som (totalt sett) oppleves som veldig ustabilt og tappende.

 

Kveldslyset er snilt…

Det visker bort mye av tidens tann…

…lik et mjukt viskelær…

…som kjælent gnir seg mot skarpe blyantstreker…

 

(Jeg sliter litt med disse “kategoriene” som man må velge før man publiserer et blogginnlegg.

Jeg vil jo ikke akkurat si at dette er et innlegg som passer inn under “Sex og Samliv”…? 😉

Så…da ble det “Underholdning”…)

 

Entusiasm!

 

Jeg er jo litt svak for sånne søte småtterier…

 

Sjøl om jeg egentlig ikke trengte disse…

…så falt jeg pladask!

“Entusiasm” heter de…

…og jeg ble veldig entusiastisk da jeg fikk dem i hus!

Se så fine, små boller! (De er 12 cm i diameter øverst.)

De ble kjøpt via nettbutikken til IKEA, og kostet kr 99,- for fire stk.

 

Jeg handlet litt annet småtteri også, men ikke flere “severdigheter”.

Frakta er ganske dyr hvis man handler bare litt, men jeg samarbeidet med en annen som også likte disse bollene. Vi kjøpte tre sett, og delte det ene settet. Da ble fraktkostnadene minimale!

Hadde jeg visst at de var så fine i virkeligheten, så hadde jeg kjøpt to sett.

 

Jeg ser vel ikke bort fra at det blir en aldri så liten “Bolle-forøkelse” etter hvert.

Dette er jo sånt jeg forbinder med  “Bæssmor-boller”.

Jeg ser for meg at jeg kan invitere, barn, svigerbarn og framtidige barnebarn på grøt eller suppe, eller dessert!

Det er litt ekstra stas at ikke alle bollene er like, synes jeg.

 

Før tok jeg meg av og til en tur til IKEA med IKEA – bussen.

Det lar jeg være nå…

Da er det så fint å ha mulighet til å ta en “Digital IKEA -tur ” i stedet!

 

Akkurat passe stor til en porsjon havregrøt…

…med solsikkekjerner, gresskarkjerner, mandler, honning og kanel på toppen…

 

Selvfølgelig smakte grøten ekstra godt i en slik bolle! 😉

 

 

Et Furtende Folkeslag?

 

Har vi blitt det?

Jevnt over har vi nok blitt ganske godt vant.

 

Tilværelsen har blitt mer begrenset for de fleste av oss det siste halve året…

Så…

…da må vi vel ha grunn til å furte litt?

 

Jo, noen har virkelig fått føle på det.

Mange har mistet jobben.

Mennesker som bor på institusjon har i perioder nærmest blitt avskåret fra å få besøk av sine nærmeste.

Alvorlig sjuke mennesker har knapt fått ha sine rundt seg i siste fase av livet.

Jeg skjønner jo at det er skikkelig tøft, både for de det gjelder og for de pårørende.

 

Men…så tenker jeg på sånne som meg…

Folk som “bare” har opplevd å få noen begrensinger i form av færre muligheter for “fornøyelser”, eller litt mindre sosial kontakt enn ellers.

 

Nylig så jeg noen dele sin frustrasjon over et avlyst arrangement i et innlegg på facebook.

Eller, egentlig ble ikke arrangementet avlyst.

Det ble bare bestemt at det skulle foregå uten publikum til stede.

 

Jeg forstår skuffelsen til vedkommende.

Det dreide seg nemlig om noe som bare skulle skje en gang,

Men…det ville trolig bli tatt opptak av begivenheten, slik at det i alle fall ble mulig å se det på film.

Visst er det langt fra det samme, men uansett er ikke slike ting akkurat noen gedigen katastrofe.

I alle fall ikke sammenlignet med mye annet.

 

Jeg gir sjelden respons på harmdirrende innlegg…

…frustrerte innlegg…

…eller “klage-innlegg” mer.

 

Om jeg skriver et “forbitret sutre-innlegg” sjøl, så prøver jeg ofte å vinkle det humoristisk; altså se det komiske i det.

Jeg har også funnet ut at det er best å vente med å skrive akkurat det innlegget til jeg har fått litt distanse til hendelsen eller temaet.

For:

Jammen kan det foregå en del furting og sutring oppe i hodet mitt.

I alle fall når jeg er i mitt mest forurettede, furtne og sjølrettferdige hjørne!

 

Det tjener jo som regel ikke til noe å stadig skrive sånne:

“Jeg er så sint og lei meg, og nå vil jeg ha trøst og medhold”– innlegg.

 

Det blir helst bare en utveksling av misnøye og frustrasjon ut av det. 

 

Jeg synes det har blitt veldig mye av slikt på sosiale medier.

Heldigvis er det også mange som deler hyggelige og positive ting.

Jeg sier ikke at verden er rosenrød, eller at vi skal gjemme hodet i sanden…

…og “leke” at alt er sol og glede støtt.

 

Nærmest bare å klage…

…over all urett som skjer i verden…

…eller øse ut av seg forbitrelse, eder og galle, er imidlertid svært lite konstruktivt.

Jeg blir litt “immun” av det til slutt.

Så ender det med at jeg reagerer med å bli nærmest likegyldig til det.

 

 

Flere ganger det siste året har jeg opplevd at avtaler jeg har gledet meg til har blitt avlyst på grunn av smittesituasjonen.

Det gjelder både venninne-treff og andre sosiale aktiviteter.

Visst har jeg kjent på skuffelse med en gang.

Men…det har gått ganske fort over.

 

Rett og slett fordi jeg har innsett at disse “skuffelsene”…

…er Blåbær&Bagateller i den store sammenhengen.

 

Så lenge jeg ikke har verre ting å klage over, så er det virkelig ikke synd på meg.

Jeg har det bra!

Blant annet er jeg så heldig å ha ei god venninne(Frodithen)…

…som bor 15 minutters gange unna!

 

Jeg tror ingen, verken barn eller voksne, har vondt av å måtte forsake noe en gang i blant, eller oppleve skuffelser.

Tvert i mot tror jeg det er sunt å oppleve…

…at ikke alt bestandig blir slik man har ønsket…

…og lære seg til å takle det.

 

Jeg møtte en mann og ei lita jente da jeg var på vei for å møte Frodithen i dag.

 

Jenta kunne vel være seks-sju år.

Hun gråt høylytt.

Det var ikke en sånn fortvilet, sår gråt…

…mer en form for trassgråt – antagelig for å få gjennom viljen sin.

 

“Jeg vil ikke…!!Jeg vil…!” hylte hun.

Da sa mannen:

“Du gråter jo for noe nesten hele dagen!!”

 

Jenta ble stille…

Hun oppnådde tydeligvis ikke noe med trass-skrikinga…

…og da var det jo like greit å gi seg?

 

Jeg “fikk” forresten en vakker høstdekorasjon på snap i dag.

Jeg vet at den som sendte den har det litt stritt for tida.

Så varmet det ekstra mye at vedkommende hadde tanke for å dele det vakre med meg!

 

Det er sur vind ute, men jeg koser meg med “fønvind” inne! 😉

 

 

Rollebytte!

 

Vanligvis er det Frodithen som er “Kjoledamen” av oss to.

Hun går jo i kjole nesten hver fredag – og ofte ellers også.

Jeg bruker ganske ofte kjole, men det er sjelden at jeg bruker det på jobben. Det er mest praktisk med bukser (eller litt sporty, ledige klær) i den jobben jeg har.

 

Da Frodithen og jeg møttes i dag, hadde jeg på meg min nyeste kjole.

Den tilfredsstiller mine “krav”:

Fin farge, og “snasent” snitt.

Mjuk og ledig!

Dessuten kan den pakkes ned i en bag uten å bli veldig skrukkete.

De skrukkene som blir, forsvinner etter at jeg har hatt den på ei stund.

 

Dessuten var den ikke så verst dyr heller. (Mellom 300 og 400 kr.)

 

“Sving litt på kjolen, uten å svinge på hodet, Kari!”

 

Joda, jeg prøvde så godt jeg kunne…

 

 

“Stillbilde”… 😉

 

Frodithen stilte i tøffe jeans i dag!

 

Flotte høstfarger som “passer” til klærne mine…

(Eller kanskje det var motsatt…?)

 

Vi tok en tur på kaffebrenneriet i dag…

 

Det var god plass mellom bordene, og heller ikke så mange gjester.

Da tør til og med Forsiktige Fruentimmere (som er over gjennomsnittet nøye med å følge smittevernreglene) å gå inn!

 

Ikke bare hadde Frodithen tøffe jeans; hun hadde jammen tatt på seg spanderbuksene også!

Jeg ble nemlig påspandert både kaffe og chia-pudding i dag!

 

Frodithen har forresten ofte på seg “spanderbukser”.

Hun er raus, real og romslig.

Da mener jeg både i direkte og i overført betydning!

 

 

Rettskaffenhets-feber

 

Uttrykket stammer fra “Vildanden” av Henrik Ibsen.

Det er den kloke, men noe forfyllede Dr Relling som bruker det.

 

Her står “Dr Relling”, i Joakim Calmeyers skikkelse, til venstre i bildet..

 

Han snakker til en som virkelig lider av “rettskaffenhets-feber”; nemlig Gregers Werle, tolket av Espen Schønberg.

(Bildet er et skjermbilde fra Fjernsynsteaterets oppsetning.)

Gregers er så opptatt av at “Sannheten” og “Rettferdigheten” skal seire, at han knapt nok skyr noe på veien mot målet.

Han innser ikke at det hovedsakelig er hans egen bitterhet mot faren som ligger til grunn for det han sjøl gjør og sier i “rettferdighetens navn”.

 

Dr Relling sier (blant annet) følgende om “Rettskaffenhets-feber”:

“Den er en stor nasjonalsygdom, men den opptrer kun sporadisk.”

 

Hvem har ikke opplevd å tidvis bli akutt angrepet av “rettskaffenhets-feber”?

Øyeblikk der man føler for å “tilstå sin brøde”, eller formidle sine “sanne tanker”…

…sjøl om det bare medfører at et annet menneske blir skikkelig såret og lei seg…

…eller kanskje til og med dønn ulykkelig?

 

Noen ganger bør man kanskje bære byrden av egne feiltrinn, uten å lesse det over på den/de man har gått bak ryggen til??

Jeg sier ikke at det er riktig i enhver sammenheng, men det er kanskje ikke alltid riktig å si “sannheten” heller?

Dessuten: Hva er definisjonen av “Sannhet”?

Hva er “sant”…

…og for hvem?

 

Om jeg hører noen si noe ufordelaktig om en god venn…

…bør jeg da være så “ærlig” at jeg videreformidler “budskapet”?

Hva annet oppnår jeg…

…enn kanskje å bidra til sårede følelser, mistro og vondt blod?

 

Dessuten kan det være klokt å spørre seg sjøl:

“Hva er det egentlige motivet mitt for å fortelle dette?”

 

Gjennom livet har jeg flere ganger vært både den som (av misforstått ærlighets-trang) har opptrådt som “budbringer”…

og den som har fått beskjed om:

“Hva N.N. har sagt om deg!”

 

Enkelte ganger kan det være slik at:

“Det en ikke vet, har en ikke vondt av!”. 

Dessuten:

Om jeg er opprørt og sint over ett eller annet, kan jeg fort si noe ufordelaktig om et annet menneske. Dagen etter kan jeg angre bittert, og innse at dette hovedsakelig handlet om meg og min sinnstilstand der og da. Heldigvis skjer ikke dette så ofte som før.

Det kan være klokt å ta noen reale magadrag og “sove på det” når man er i et slikt lune…

 

Da jeg gikk på barneskolen, var det vanlig at vi skrev i minnebøkene til hverandre.

Ofte brukte jeg dette verset:

 

“Tro ikke alt det du hører,

si ikke alt det du vet.

Da sparer du mange bører

på sinn og samvittighet.”

 

Jeg likte det veldig godt, sjøl om jeg ikke alltid etterlevde det.

 

 

“Vildanden” går både på Oslo Nye og på Nationaltheatret i høst.

Forestillingen er utsolgt – i alle fall på Nationaltheatret.

 

Jeg hadde litt lyst til å se stykket, men fant i stedet ut ut at Fjernsynsteaterets versjon var verdt et gjensyn.

Den versjonen er jo dessuten både gratis…

og uten smitterisiko!

 

Jeg undres stadig over hvilken menneskekjenner Ibsen var.

Hvor mye innsikt han (tilsynelatende) hadde i menneskesinnet.

Tekstene hans er jo like aktuelle i dag, sjøl om de ytre rammene er annerledes.

En ung Anne Marit Jacobsen er nydelig og sart i rollen som Hedvig…

 

Tor Stokke er troverdig i rollen som den sjølgode, sjølsentrerte, impulsive…

…og nokså naive Hjalmar Ekdahl…

…mens Mona Hofland gestalter rollen som hans hustru Gina.

 

Sjøl om hun er full av beundring for sin staselige, “dyktige” mann…

…viser det seg jo at det egentlig er hun som holder hjulene i gang, både i hjemmet og i fotograf-geskjeften.

(Han har jo fullt beskjeftiget med å ligge på sofaen og tenke ut nye oppfinnelser.)

 

Flere kilder har hevdet at Suzannah Ibsen hadde mer enn ett ord med i laget når Henrik Ibsen skrev sine berømte verker.

Uansett hva som er “sannheten” i akkurat den sammenhengen, så ble resultatet av samarbeidet til glede og ettertanke for utallige mennesker.

 

 

 

Bruke Kosttilskudd = Bare Tull?

 

“Vi får i oss de vitaminene og mineralene vi trenger i kosten!”

Mange hevder det, både menigmann og forskere.

 

Ja, det er nok til dels sant.

I alle fall om man har tilgang til (og er bevisst på) å ha et noenlunde variert og sunt kosthold. 

 

Hva som regnes for å være sunt, har det jo vært mange diskusjoner om, men noe enes vel de lærde om?

Blant annet at vi bør få i oss en del grønnsaker, frukt, bær nøtter, frø og fet fisk.

 

Mat og drikke må vi ha, åkkesom!

 

Å ukritisk putte i seg drøssevis av ulike kosttilskudd, er jeg skeptisk til.

Men…jeg tar like fullt en del tilskudd.

 

Visst tror jeg at de fleste kan klare seg rimelig greit uten å ta tilskudd av vitaminer og mineraler.

Samtidig tror jeg også at det er veldig positivt å ta noen ekstra tilskudd.

 

Jeg holder meg stort sett bare til en leverandør.

Dette fordi jeg føler meg rimelig trygg på at dette er gode, godt utprøvde produkter.

 

En ekstra bonus er at jeg har fått et godt nettverk av dyktige folk…

…som raust deler av sin kunnskap.

 

Det handler ikke bare om kosthold, men også om livsstil, og holdninger. 

Det er ikke få videoer jeg har sett og hørt på i denne sammenhengen de siste par årene, og det aldeles gratis!

 

 

Dette er to av tilskuddene jeg tar hver dag.

Det ene er fiskeoljekapsler.

Det andre er et tilskudd av kalsium/magnesium.

 

Fet fisk er kanskje den viktigste D-vitaminkilden i norsk kosthold.

Jeg liker det ganske godt, men spiser ikke fet fisk mer enn maks en gang i uka.

Det er ikke nok.

Derfor tar jeg ekstra tilskudd.

 

Jeg har vært av dem som har pleid å ta litt ekstra C-vitamin når det har vært mye forkjølelse rundt meg.

Først de siste årene har jeg blitt klar over at D-vitaminet er minst like viktig for immunforsvaret.

 

Når det er lange, lyse dager og mye sol, så er ikke behovet for ekstra D-vitamin så stort som i den mørke årstida.

I sommer tok jeg derfor halvparten så mange fiskeolje-kapsler som jeg tar i

vinterhalvåret.

(Fra nå av tar jeg to kapsler om morgenen og to kapser om kvelden.)

 

Jeg har jo vært i overgangsalderen ei stund.

Mange kvinner utvikler benskjørhet når de begynner å dra på åra.

Jeg er litt arvelig belastet.

Derfor tenker jeg at det er best å være føre var, og ta ekstra tilskudd av kalsium.

 

Hvorfor anbefaler leger kalsiumtilskudd med D-vitamin til kvinner som har fått påvist benskjørhet…

…hvis det er nok å spise “variert og sunt”?

 

Det mange imidlertid ikke er klar over…

…er at man får best effekt…

…dersom man tar et kalsiumtilskudd som også inneholder magnesium (i tillegg til D-vitamin.) 

 

“Kostilskudd er så dyrt”.

Det er et argument mange bruker for å la være å ta slike tilskudd.

Ja, det koster selvfølgelig en del. 

Totalt sett bruker nok jeg ulike tilskudd (både i flytende form og i tablettform) for mellom 1000 og 1500 kr. i måneden.

Så tenker jeg:

Dyrt i forhold til hva?

 

Det er nemlig et spørsmål om hva jeg vil prioritere å bruke penger på.

 

Jeg har ikke kjøpt ei eneste vinflaske “til eget bruk” siden i februar…

(Alkohol og raffinert sukker nedsetter immunforsvaret i mange timer etter inntak.)

 

Jeg er svært sjelden på restaurant.

Siden mars har jeg knapt nok vært på kafé heller.

Jeg kjøper nesten ikke mineralvann, og drikker nesten alltid bare vann til maten.

 

Trene gjør jeg ved å gå tur og å springe i trapper.

Jeg får mye slik trening via jobben!

Dessuten bor jeg i tredje etasje i ei blokk uten heis.

 

Jeg sparer 750 kr. i måneden ved at jeg ikke lenger har månedskort for å reise kollektivt.

(Jeg reiser knapt kollektivt slik situasjonen er nå.)

 

Jeg gjør yoga og styrketrening hjemme i stua.

Det fungerer fint.

Nå som det er såpass mye smitte i Oslo, er det i hvert fall ikke aktuelt å gå på noe treningsstudio!

 

Jeg lager nesten all maten min “fra bunnen av”.

Her er det sjelden noe halvfabrikata eller ferdigpizza.

Det blir både rimeligere, sunnere og smaker bedre,

 

For å ha det lettvint når jeg må spise middag på jobb, (mye kvelds- og helgejobbing),

lager jeg ofte store porsjoner som jeg deler opp og fryser ned.

 

Sist jeg var hos frisør var i januar.

Jeg har klipt meg sjøl, eller fått hjelp av ei venninne.

(Nå har jo ikke jeg akkurat noen avansert frisyre, så det er enklere for meg enn for mange andre.)

 

Ja, hvis alle gjorde som jeg gjør nå, så ville det gå helt nedenom og hjem med mange bedrifter.

Jeg ser den…

Men jeg kjøper jo mat, litt klær…

…og innimellom noen små bruksgjenstander…

 

…og kosttilskudd! 😉

 

Jeg støtter norske bønder, fiskere og gartnere ved å kjøpe norske produkter når det er mulig.

 

Så er jeg også glad i hvitløk, ingefær og sitron…

Det dyrkes jo lite av slikt i Norge…

 

Jeg synes bare at det er så godt!

Dessuten er jeg overbevist om at det også er bra for immunforsvaret mitt!

 

Mange vil sikkert tenke at jeg har en fryktelig kjedelig tilværelse nå…

Halvgammel dame som sitter mye alene, spiser sunn, hjemmelaget mat og kosttilskudd…

…og bedriver “trim for eldre” i heimen, liksom…

 

Jeg opplever det ikke slik.

Jeg er slett ikke glad for coronaen…

Hvem er vel det?

Enn så lenge så må vi uansett bare leve med den, og akseptere de begrensningene situasjonen medfører.

 

Det er imidlertid ikke bare negativt.

Nå tvinges vi til å innse hvor mange aktiviteter og fornøyelser vi fint kan klare oss uten…

…og gjøre noe annet “i stedet for”…