Jeg våkner et par ganger i natt…
…av at det sprenger under en negl.
Jeg kjenner hvert pulsslag i fingertuppen.
Ei spiss nål klarte nemlig kunststykket
å sno seg innunder langfingerneglen min i går kveld.
Noen forræderiske tanker begynner
å gjøre seg gjeldende inne i hodet mitt…
…der jeg ligger i senga og kjenner på ubehaget:
“Skar je sende melding åt a’ Frodith
og si at jeg itte orker å gå tur i dag?
At je har sleti med store smerter i natt?
Je har itte lyst tel å gå tur…
Je vil itte ta på meg kjole
og ha fotoshoot på Operastaket.
Je er itte i hummør tel slikt nå!
Je vil bære væra heme…
…og tenkje på alt som er stuss’li…”
Jeg står opp.
Skriver mine tre morgensider.
Går inn på blogg.no.
Frodithen har skrevet om hodeplagg…
Jeg leter i klesskapet…
Finner fram et par hatter…
Tar på meg kjole,
sjøl om jeg ikke har lyst…
Oppdager at mobilen trenger lading…
Sender sms til Frodithen.
Ber om 15 minutters utsettelse
så jeg får ladet telefonen.
Jeg går ut…
Etter 20 minutter står jeg utenfor hos Frodithen.
Mens vi går nedover til byen
snakker vi en del rundt det å “Snu på Flisa”.
La være å gi etter for den stemmen
oppe i hodet som sier:
“Bare sitt her og synes synd på deg sjøl, du…
Nyt de destruktive furte-tankene dine…”
Vi har tenkt sånne tanker begge to…
…innimellom…
Livet i et nedstengt (og dessuten temmelig innestengt)
Oslo kan bli nokså ensformig.
Innimellom kjenner vi at det røyner på,
sjøl om vi vet at vi egentlig har det relativt greit.
I alle fall sammenlignet med mange andre.
Litt alvorlig og avventende…
Gidder ikke smile…
Sommerfuglpiken trekker forsiktig på smilebåndet…
Jeg har skiftet hatt…
Fake it till you make it…
Yeeeeeah!
Jammen har Frodithen med en overraskelse også:
Påskeegg med godis + sminkebørster!
På hjemveien kommer vi over et vindu
som nesten ser ut som et speil:
“Vi setter fram det ene benet.
Det ser elegant ut…”
…sier Frodithen…
Vel…det hjelper ikke å bare sette fram foten…
Resten bør liksom stå litt i stil…
Uansett…
…så har jeg fått snudd på flisa.
Humøret er betraktelig bedre
enn da jeg våknet i dag.
Nå kjenner jeg nesten ikke
noe til neglen heller…