karidansen

Kari er invitert på restaurant, og det av ingen ringere enn Mr. Charming. Han med fløyelsstemmen – han som er så utrolig lyttende og forståelsesfull i telefonen…….

Hun pynter seg og sminker seg. Dette skal vel bli romantisk! Hun har fått fagre løfter om treretters middag, levende lys og rødvin i glasset! Med andre ord :

Itt’no knussel!

Hun møter Den Utkårede utenfor restauranten. Inne venter levende lys, rolig musikk og behagelige, hjelpsomme servitører. Kari og Mr. Charming blir fulgt til et bord for to.

Nå er det bare å bestille mat og la romantikken blomstre, sjøl om det er gråkaldt og høstlig ute……

– Er det greit at jeg tar en telefon?

Han ser spørrende på henne mens mobilen allerede er på vei opp til øret.

Kari nikker. Hun kjenner på en ørliten skuffelse, men tenker at det sikkert bare er snakk om å gi en kort beskjed.

 

Forretten kommer på bordet. En mikroskopisk porsjon som er kunstferdig dandert på tallerkenen.

Kari sitter pent og venter på at telefonsamtalen skal avsluttes. Han begynner imidlertid å spise samtidig med at han snakker, så da gjør hun det samme.

Da forretten er fortært, finner Kari ut at hun skal ta seg en tur på toalettet. Ikke fordi hun egentlig har behov for det, men fordi han som sitter på den andre siden av bordet fortsatt er oppslukt i telefonen.

Hun tar seg god tid…… Fikser litt på fasaden med et nytt strøk leppestift. Håpet er at han er ferdig med å snakke når hun kommer tilbake….. At han skal lyse opp når hun kommer og si :

– Nei, men der er du jo! Nå begynte jeg virkelig å lure på hvor det ble av deg!

Han sitter fortsatt i telefonen da hun setter seg ved bordet igjen. Hovedretten har kommet, og han har allerede gjort et dypt innhugg i sin. Kari begynner å spise. Hun kjenner på en sviende skuffelse.

Hun føler seg liten…….og uviktig…..

 

Først da desserten kommer på bordet, avsluttes telefonsamtalen.

Endelig!! Kari smiler forhåpningsfullt, men kanskje litt anstrengt mot Mr. Charming.

– Er det greit at jeg tar en telefon til med det samme?

HVA??!!!! Er det MULIG??! Nå er det jo bare desserten igjen av hele den romantiske middagen!

– Ja , det er greit det, sier Kari……

Denne gangen er det ingen som tar telefonen da han ringer. Kari er lettet, men føler seg likevel ille til mote. Så langt har ikke middagen svart helt til forventningene……

 

Snart har oppgjørets time kommet…

Ja, oppgjøret for maten, altså…….

– Faen, jeg har visst glemt igjen lommeboka!!

– Jeg kan legge ut så lenge, sier Kari

Hun tar opp lommeboka, og venter på at servitøren skal komme.

– Kari!! Spar meg for den ydmykelsen, a’ !! La meg få pengene!!!

Kari skjønner jo at det er ydmykende (i sær for en mann i hans stilling) at dama betaler. Hun må selvfølgelig skåne ham for det!! Han får pengene, og blunker skjelmsk til den unge, vakre servitøren i det han betaler.

– Nei, nei – behold resten, sier han med en avvergende håndbevegelse da Den Skjønne skal til å finne fram vekslepenger fra veska som er festet rundt den smale midjen.

 

Nå, kjære leser, tror du kanskje at dette ble det siste møtet mellom Kari og Mr. Charming ?

Nei, så langt der i fra………..

 

Kari har nemlig alltid hatt en tendens til å tro, at den som venter på noe godt venter ikke forgjeves………

Hun har også hatt en tendens til å tro at menn er utstyrt med en slags sjette sans, slik at de skal klare å gjette hennes ønsker og behov helt av seg sjøl – uten at hun behøver å si ett eneste ord!

I alle fall ikke før hun har samlet opp så mye gruff at hun er blitt forvandlet til en rasende, frustrert og forurettet furie!!! 

 

Det er noen år siden sist Kari var på date……..

Det har nok vært like greit…….

 

Om Kari noen gang kommer til å date igjen, så vil det nok fortone seg litt annerledes. Hun kommer nok, blant annet, til å ta i bruk fjellvettreglene underveis.

Ha alltid med deg kart og kompass. (Slik at du raskt finner veien ut hvis det skulle å bli nødvendig!)

Vend i tide, det er ingen skam  å snu.(Hvis du går for langt, kan veien tilbake fort bli veldig slitsom!)

Dessuten kommer nok Kari (forhåpentligvis) til å bli flinkere til å lytte til den lille stemmen inne i henne som hvisker at dette er i ferd med å bære galt av sted.

 

Populært kalt intuisjon….

Hun vil trolig også være mer bevisst på å formidle hva som skal til for at hun føler at hun blir tatt hensyn til og at hun er viktig.

Hun har forresten funnet ut at hun slett ikke trenger å bli sett og få bekreftelser hele tida , eller støtt og stadig – for det kan nemlig bli slitsomt det og!!

Bare sånn passe mye……. Noen små, magiske øyeblikk med : Du og jeg og vi to (men ikke i en tresko)

…….sånn innimellom…… 

 

Det har vært mange ting jeg aldri skulle gjøre……..

For eksempel skulle jeg aldri bli nødt til å gifte meg….. Da jeg var riktig ung og grønn, var jeg god til å holde moralprekener for venninner som ikke var like skikkelige som meg! Ja, for jeg mente at det var visse ting man burde vente med til etter at man var gift!!

NEMLIG!!

På bryllupsdagen min var jeg skikkelig kvalm og uvel – og det skyldtes nok ikke bare nerver…..

Knappe seks måneder etter at bryllupsklokkene klang, ble jeg mor for første gang……

Jeg hadde et aldri så lite forklaringsproblem da, gitt! Det var nok noen som ikke helt klarte å dy seg når det gjaldt å minne meg om ting jeg så klart og tydelig hadde uttalt!!

 

Skilt skulle jeg i alle fall aldri bli!!

Nei, for skilt ble bare de som valgte minste motstands vei! De som trodde at gresset var så mye grønnere på det andre siden av gjerdet…….

Nå har jeg vært skilt i nokså nøyaktig sju år…..

Hovmod står for fall…… heter det visst……..

Jeg har i grunnen gjort veldig mye som jeg aldri hadde tenkt jeg skulle gjøre………både på godt og vondt.

Det som har vært vondest, er vel det jeg har lært mest av.

Det hender at skjebnen spiller oss et puss. Det skjer av og til ting som vi (i alle fall tilsynelatende) ikke er herre over. I etterkant kan vi kanskje se at det var en mening med det likevel – sjøl om det var tøft da det sto på som verst.

 

Nå har jeg (nesten) sluttet å si Jeg skal aldri…. Jeg sier heller : Slik jeg ser det nå, så tror jeg ikke at jeg kommer til å…….

Det er nemlig lov å skifte mening. Det behøver slett ikke å bety at man er svak, vinglete eller fullstendig uten ryggrad. Man har kanskje fått mer kunnskap om noe, slik at man har fått et videre perspektiv og et mer nyansert syn på saken.

Den som aldri skifter mening om noe som helst, er vel muligens en smule fastlåst i sitt syn på både seg sjøl og omgivelsene…….

 

Det er forresten EN ting jeg alltid har sagt at jeg aldri skal gjøre (som jeg er temmelig sikker på at jeg aldri kommer til å gjøre) :

Å ta hull i ørene……..

Det er mange som har prøvd å overbevise meg om at det ikke gjør vondt.

 

 

DET TRUR JE ITT’NO PÅ!!!

Gardbruker : Je er ækte Odelsgutt – full ta dynamitt og krutt.

Je har drevi på ei stønn – og har gris og ku og kønn.

 

Mor : Hæn æ’ gardbruker på Hedmarken!

 

Gardbruker : Je har dugelig mæ skau – dæ æ’ kjækt å kåmmå hau,

Je æ’ ornt’li stor og svær – itte trø meg æiltfor nær-

for seie noen meg i mot – gir je dom ei saftig bot,

je tæk traktor’n og sprer møkk – og DA får dom seg en støkk!!

 

Mor : Itte prøv å si’n i mot – hæn æ rask mæ å gi bot!

 

Gardbruker : Kjærringa hu står på støtt – hu får æildri vara trøtt.

Je vil gå tel dække bord – dæ æ je væinn mæ i frå’n mor!

 

Mor : Hæn vil gå tel dække bord – hæn æ gutten hennes mor!

 

Gardbruker :Det er EN ting som er flaut : Mange trur je æ’ et naut –

men om je itte skjønne’ bæret – sætt je nåsån høgt i været!

 

Mor : Hæn æ’ slettes itt’no naut – hæn æ’ stri og stolt og staut!

 

Gardbruker  : Åra går – nå lyt je snart – si takk for meg – dæ æ’ litt rart…

Storhetstia mi æ’ ute – nå æ’ ungdommen i rute…..

Je  var  gardbruker på Hedmarken…..

 

Ungdommer : 

Bygdedyr har hatt sin rolle, VI vil kvitte oss med trollet.

Janteloven legg vi vekk. Sladder er et dårlig trekk.

VI har gnist og pågangsmot – er i ferd med å slå rot.

Vi er åpne og urbane, vennligsinnet og humane.

Vi er Ungdommer på Hedmarken……

 

Denne teksten skrev jeg til en revy jeg var med i for ca ett år siden. Gardbrukeren er en sammensatt skikkelse på flere måter. Det er ikke en enkelt person som har stått “modell” til denne figuren. Han representerer mer en holdning og en ukultur som har eksistert i uminnelige tider. Prøysen har jo, så mesterlig, beskrevet denne ukulturen i både humoristiske og kvasse ordelag –  sett fra Husmannsplassen.

Jeg har vokst opp på gard. Livet ville det dessuten slik, at jeg endte opp med å sitte som eier av en gard. Det var noe jeg aldri hadde forestilt meg at jeg skulle, men slik ble det….. Jeg leier bort jord og fjøs, og kan derfor ikke kalle meg Gardbruker i ordets rette forstand. Jeg har imidlertid vanket en del i miljøet og har sett hvordan de gamle mønstrene fortsatt eksisterer. Blant annet et kjønnsrollemønster som, etter mitt syn, for lengst burde ha gått ut på dato.

Det var noe uenighet i revygruppa vedrørende det siste verset. Noen mente at det ble for prektig! For meg var det imidlertid viktig at det ble med. Ting endrer seg gradvis. Det hersker en annen ånd nå – jentene har kommet mer på banen – ikke minst takket være at jenter er likestilt med gutter i henhold til Odelsloven.

“Gardbrukeren” eksisterer i flere miljøer – han viser seg bare i litt ulike forkledninger. Han kan for eksempel være både politiker og næringslivstopp. Han kan til og med være kvinne!!

 Det finnes kanskje en liten Gardbruker i de fleste av oss?

Noen ganger har’n veldig behov for å bli sett – for innerst inne er’n kanskje litt barnslig, ensom og usikker…….. 

Og så trenger’n masse bekreftelser fra omverdenen på at’n ER noe………….

 

 

 

Dette var et dialektuttrykk faren min av og til brukte.

Det betyr rett og slett at man foretar en intens utspørring av andre for å få mest mulig greie på hvem og hva de “er”.

Det er for eksempel mange som har sittet “Kjærest på en stol”, og opplevd å bli utsatt for dette fenomenet.

Når vi møter nye mennesker i en sosial setting, er det fort gjort å gå i utspørringsgrøfta.

Standardspørsmålet er gjerne :

– Hva jobber du med?

Så utveksles det kanskje noen ord om jobb.

 

Noen ganger svarer folk slik :

– Jeg er uføretrygdet…..

Da stopper det gjerne der……..

…… for da er det liksom ikke så mye mer å si om den saken……….?

 

Eller – så kan vi begynne å “Rekkje småtarmer”…. :

– Sier du det?? Er det lov å spørre om hvorfor eller??? Ja, ikke for å være nysgjerrig, altså!!

Noen synes det er helt greit å svare. For andre kan det oppleves som en invadering av privatlivet. Kanskje svarer de likevel, fordi de er redde for å virke knappe, sære og uvennlige.

Et par har vært samboende eller gifte i noen år, og er fortsatt barnløse. Da begynner omgivelsene å synes at det er på tide med en aldri så liten familieforøkelse!

– Har dere tenkt på å få barn snart, eller…..?

Kanskje er svaret bekreftende – jo, det har paret tenkt på. Eller kanskje er svaret :

Nei, det vil vi vente med./Nei vi ønsker ikke å ha barn.

Det finnes også et annet alternativ:

– Vi kan dessverre ikke få barn…..

 

For en som har for (u)vane å Rekkje småtarmer, er ikke dette svaret godt nok!

Han eller hun trenger ytterligere informasjon :

– Er det lov å spørre om årsaken eller?? Ja, ikke for å være nysgjerrig altså!!

Har du tette eggledere kanskje – eller er det mannen din som har dårlig sædkvalitet??

 

Igjen settes vedkommende som blir utsatt for utspørringen i ei lei knipe, og kanskje tenker vedkommende :

– Må jeg virkelig svare på dette?

Den som spør gir seg ennå ikke.

Nå er det nemlig på tide med noen gode, og (velmente?) råd.

– Har dere prøvd ditt eller datt?? Kanskje dere bør endre litt på kostholdet, trene mindre/mere, eller ta dere en deilig ferietur sammen, for å senke stressnivået i kroppen??

 

Hvis vi VIRKELIG vil ta’n helt ut, så kan vi jo tilby oss å bli med inn på soverommet og være skikkelige dyneløftere – i ordets rette forstand!! Det kan jo hende at vi har noen gode tips å komme med der også…..

Noe de ikke har tenkt på sjøl………

 

Det går an å komme med mange eksempler på å “Rekkje småtarmer”. Det finnes, blant annet, en del “rekkjing” rundt om i kommentarfeltene. Noen får, tilsynelatende, aldri nok.

De må vite………

…….ABSOLUTT ALT!!

 

 

Jeg vet at jeg gjennom livet mange ganger har stilt utidige spørsmål og blandet meg opp i ting jeg slett ikke har hatt noe med!

 

Jeg har nok blitt mer bevisst i forhold til det. Ønsker noen å betro seg til meg, skal de få lov til å gjøre det uten å bli fullstendig overfalt av spørsmål og gode råd. Kanskje klarer jeg det ikke alltid, men det er slik jeg ØNSKER at det skal være.

Spør noen meg om råd, kan jeg alltids si hva jeg tenker om situasjonen, men det er vanskelig å være nøytral. Det er fort gjort å synse og mene ut fra sitt eget ståsted. Det beste er hvis en kan støtte vedkommende i å resonnere seg fram til en god løsning for seg sjøl.

Det er i alle fall slik JEG liker å bli møtt hvis jeg trenger å lufte noe med en god venn!

 

Det er uansett en vesentlig forskjell mellom å vise vennlig interesse……..

……..og å “Rekkje småtarmer”……..

 

 

 

 

……mens du står utenfor og ser…

Slik lyder ei strofe i en kjent barnesang.

De aller fleste av oss har vel en og annen gang kjent på den følelsen.

Da jeg gikk på barne – og ungdomsskolen, kjente jeg på den følelsen ganske ofte. Jeg var nok en av dem som ble gående en del alene. I løpet av disse årene var det ting jeg opplevde som ganske sårt og vondt. Jeg var ofte sint på dem jeg syntes var slemme.

Hva var årsakene til at det ble slik?

Jeg har ikke noe eksakt svar på det, men noen tanker har jeg gjort meg:

Jeg vokste opp som den yngste av tre søsken. Jeg var familiens attpåklatt. I og med at det var sju års avstand mellom søstra mi og meg, ble jeg nesten for enebarn å regne.

Vi bodde slik til at det var et stykke til nærmeste lekekamerat. Derfor var det langt fra hver dag jeg hadde noen å leke med – før jeg begynte på skolen.

I min verden var det derfor mest voksne personer. Det var en trygg verden –  en verden uten store konflikter eller store sosiale utfordringer.

Jeg var en liten bokorm. Jeg lærte tidlig å lese, og jeg kunne pløye meg i gjennom et stort antall bøker i løpet av forholdsvis kort tid. Sjøl om jeg kanskje (ubevisst) savnet å ha mer tilgang på jevnaldrende lekekamerater, var jeg stort sett veldig glad og fornøyd.

Jeg syntes de var skummelt å begynne på skolen…….. Særlig syntes jeg det var skummelt med friminuttene. I første klasse var jeg engstelig for å gå ut. Ved et par anledninger ble jeg truet med juling av en av gutta i storskolen. Mer skulle det ikke til før vesle Kari ble skikkelig skremt…..

Skal vi bli gode til noe, trenger vi trening. Mine sosiale ferdigheter i forhold til jevnaldrende ble nok ikke så godt utviklet – rett og slett fordi jeg ikke tilbrakte så mye tid sammen med unger på min egen alder. Jeg var nok også kanskje litt sær og veslevoksen.. Det er fort gjort at det blir slik når man stort sett bare omgås med voksne ; men med et slikt vesen blir man ikke særlig populær blant jevnaldrende……….

På barneskolen var det imidlertid relativt trygt. Det var en liten grendeskole med mange voksne i forhold til antall elever.

Er du god i idrett – og særlig i lagspill som for eksempel håndball eller fotball, har du et stort fortrinn i forhold til den sosiale rangstigen i skolegården. Dette teller tilsynelatende mye mer når det gjelder å oppnå popularitet og respekt enn det å ha gode anlegg for teoretiske fag.

Hvis det er slik at det er noen som er best med ball, så er jeg definitivt en av dem som er best uten.

Jeg har alltid vært helt elendig når det gjelder ballspill, og ballspill var nettopp en av de aktivitetene vi drev mest med ute i friminuttene. Så fort snøen hadde tint, var det fram med balltreet og tennisballen for å spille langball eller rotte som det blir kalt. Hvis jeg skulle ha sjans til å treffe ballen, måtte jeg ta i bruk et av spekefjølballtrærne som var spesialdesignet for kløner. Det var slett ikke sikkert at jeg traff da heller. Om jeg en sjelden gang klarte å ta pol, ble jeg nesten sjokkert!

DE tennisballene ville virkelig lande i mine utstrakte hender…….!

Sjøl om jeg alltid var en av dem som ble valgt sist når det var ballspill, ville jeg gjerne være med. Jeg syntes det var ganske moro, sjøl om jeg ikke fikk det til noe særlig. Jeg hadde dessuten andre områder der jeg kunne hevde meg på når det gjaldt fysisk aktivitet. Jeg var god til å hoppe strikk, høyde og lengde.

På ungdomsskolen mistrivdes jeg –  nesten fra første stund. Der var det stort sett ingen aktivitet som foregikk i friminuttene.

Vi sto og hang til klokka klang……….

Lærerne var lite tilgjengelige. De var stort sett personer som bare kom og gikk til timene. Hadde de inspeksjon, gikk de sjelden rundt blant elevene. De sto helst på skoletrappa og smatt inn så fort det ringte. Det foregikk mye skjult mobbing. Miljøet var ganske tøft, slik jeg opplevde det.

I den grad jeg ble plaget, var det mest i form av at jeg ble utstøtt. Jeg var nok ganske troskyldig og naiv, og enkelte syntes det var moro å gjøre narr av min uvitenhet. Jeg opplevde også tilfeller av slag og spark. Ved en anledning sto noen av gutta og ventet på meg bak skolen etter skoletid. Jeg fikk en real omgang i snøen. Dette var ikke lek – sånn “Gutta mot jentene-snøbasing”. Det var rett og slett et avtalt angrep. De mente at jeg hadde fortjent straff fordi jeg, som tillitsvalgt i klassen, hadde nektet å danse etter deres pipe og be læreren om å gi oss fri i Klassens Time.

Jeg pleide ofte å samle flasker i skolegården. Det var ikke kult å samle flasker når man gikk i ungdomsskolen. Det var sånt som ungene i barneskolen drev med. En gang kom noen av gutta og tok fra meg bæreposen med glassflasker som jeg hadde samlet. Lederen for gruppa tok så ut flaskene og knekte flaskehalsene – en etter en. Da han var ferdig, ga han de ødelagte flaskene tilbake til meg med et flir :

Nå kan du pante nå, Kari!

Denne episoden er kanskje en av dem jeg husker best. Jeg ble så utrolig provosert og sint, sjøl om jeg ikke turte å gi uttrykk for det. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor de ikke bare kunne la meg være i fred med flaskene. Jeg gjorde vel ingen fortred ved å samle flasker som andre bare slengte fra seg??

Da jeg begynte på videregående, var det som å tre inn i en helt ny verden. Jeg fikk nye venner og klassekamerater. Jeg husker de årene som en veldig god periode i livet. Jeg har hørt flere si det samme om overgangen mellom ungdomsskolen og videregående.

For noen år siden var jeg på gjensynstreff med klassen fra ungdomsskolen. Jeg var veldig i tvil om jeg skulle dra, for jeg kjente at det fortsatt bodde en sår 13-14-åring inne i meg…….

I etterkant er jeg veldig glad for at jeg dro. Jeg holdt en liten tale, der jeg blant annet fortalte at jeg hadde gruet meg til å møte opp. Etterpå var det flere som fortalte meg at de også hadde gruet seg og vært i tvil…..

Noen ganger er det like greit å få “Gamle Troll” opp i lyset. Da sprekker de gjerne – og blir uskadeliggjort….

Det jeg opplevde i skoletida, var småtterier i forhold til det mange andre har opplevd. Jeg vil ikke si at det har preget meg i vesentlig grad, sjøl om jeg kanskje har en tendens til å velge å være Ensom Ulv – på godt og vondt….

Jeg lurer ofte på hva slags mekanismer det er som trår i kraft når noen går sammen om å drive med ren f…skap. Noen ganger er motivet kanskje et ønske om hevn. Andre ganger kan det ligge en form for misunnelse bak. Uansett er det en dårlig og feig måte å hevde seg på.

Graver vi dypt i oss sjøl, finner vi gjerne litt grums. Når noen treffer oss på de ømmeste punktene, kan grumset komme til overflaten på særdeles utrivelige måter. Det er ikke sikkert at den det går ut over er den egentlige årsaken. Det er kanskje bare noe med vedkommendes væremåte eller handlinger som trigger ett eller annet i oss…….

 

“Puppen”, sa Leif Juster med sin hese, karakteristiske røst. Og, ja, DA lo folk. Det var faktisk ganske dristig å si sånt da revyen hadde sine glansdager i etterkrigstida. Det var i den tida at folk gjerne måtte bli litt kjent før de sa du til hverandre.

I dag holder det ikke med “Puppen”…… Så langt der i fra!

Jeg kan godt le av vitser som er På Kanten, og kanskje vel så det….. Det er imidlertid ingen automatikk  i at det blir morsomt bare fordi det handler om kjønn eller sex. Det må være en viss snert, og kanskje også et element av undring eller “Tenke sjæl”, slik at man får en slags aha-opplevelse: Åååå, ja!! Det var DET som var poenget!

En gang jeg var i et selskap hos (en godt voksen) kvinnelig jubilant, skjedde følgende:

Noen av de mannlige gjestene gikk fram på gulvet. Jubilanten ble bedt om å komme fram. Hun fikk bind foran øynene. Mannfolka hadde med seg hver sin spekepølsesnabb som de puttet i lomma. Så fikk jubilanten beskjed om å kjenne foran på buksene deres for å finne ut hva for noe rart de hadde der…….

Det var nok godt ment…….. kanskje nærmest en slags klønete form for flørt….? Mennene høstet imidlertid ingen stormende applaus for oppfinnsomheten. Jeg tror de fleste som var der følte det samme som meg : At det ble mer platt og pinlig enn morsomt. Jubilanten virket også noe ubekvem med situasjonen, men hun var opptrådte langt mer taktfullt enn Gutta Boys. Hun gjorde gode miner til slett spill, løste “gåten” og ble raskt ferdig med “Oppdrag Buksesmekk”.

Jeg har vært i flere selskap der gjestene har gjort stunt som kanskje har vært litt på kanten, men den gode stemningen har likevel blitt bevart. Disse stuntene har hatt det til felles at de har framkalt den gode gapskratten i stedet for den tvungne latteren.

Det er en kunst å holde seg på kanten. Det er fort gjort å miste balansen og gjøre et skikkelig magaplask i stedet.

(Undertegnede har klart den biffen opptil flere ganger i løpet av livet….. impulsiv som jeg er……..)

Vi har ulikt syn på hva som er god humor, og vi har ulik terskel i forhold til hva som gjør oss forlegne. I enkelte situasjoner kan vi tråkke andre på tærne uten å være klar over det. Da er det på sin plass å beklage hvis vedkommende gjør oss oppmerksom på det.

Den aller verste “Humoren” er, etter mitt syn, den såkalte lytehumoren. Den florerer både blant stand-up-komikere og blant menigmann på ulike nettsider. Det å gjøre narr av andres utseende eller håne noen for deres tro eller oppfatninger er forkastelig. Vi kan synes at vi har retten på vår side, for :  ALLE må jo være enige om at ditt eller datt er helt IDIOTISK!

En argumentasjonsform som hovedsakelig går ut på å gjøre narr av andre, bør vi uansett holde oss for gode til. 

 

Jeg er veldig svak for sånne metallskilt med visdomsord på! Jeg mener de som er litt gammeldagse i stilen og kan minne om svart/hvitt fotografier med brunskjær. Altså klassiske portrettbilder tatt hos fotograf for hundre år siden eller enda lenger tilbake.

Teksten på skiltene er gjerne omkranset av roser eller annen blomsterdekor. Skriften er snirklete og forseggjort. Jeg blir litt nostalgisk og føler meg nesten hensatt til en svunnen tid. En tid der damene hadde lange, elegante kjoler og oppsatt hår…….. og serverte hjemmelaget saft i stettglass …….på en innebygget glassveranda omkranset av eføy …….

eller…… ute i en hage blant blomstrende epletrær og duftende syriner……

Det er noe av den samme følelsen jeg kjenner på når jeg ser på tegninger som er signert Carl Larsson eller malerier som er laget av P.S. Krøyer.

Jeg har sånne skilt på flere av dørene i huset mitt. Noen har jeg fått i gave og noen har jeg kjøpt sjøl.

På soveromsdøra mi står følgende visdomsord : – The best way to make Your dreams come true – is to wake up….

På døra til rommet jeg har innredet til massasje står det : – Vi finner ikke lykken – vi skaper den!

Av dattera mi har jeg fått et skilt med teksten : – Family is where life begins – and love never ends!  Det har fått plass på kjøkkenet.

Av yngstemann har jeg fått :  – Home – is where the story begins!  Det skiltet pryder døra fra gangen og inn til stua.

Jeg blir litt varm om hjertet når jeg ser på disse to skiltene. De er kjøpt omtrent samtidig og har visse likhetstrekk.

Jeg har jo ikke alltid følt meg som SUPERMAMMA – jeg må innrømme det….

Langsint, bråsint, kritisk og ubetenksom er adjektiv jeg godt kan bruke om meg sjøl……. slik jeg har opptrådt i en del sammenhenger.

Så har det ikke gått så verst likevel. Sjøl om det har stormet litt i blant, så er det mye Kjærlighet i bunnen!

 

Jeg har noen rampete skilt også…..

På den ene stuedøra står det : – For MYE AV DET GODE –  kan være sinnssykt deilig!

Ei dame som var på besøk her, sa at hun tenkte på sex da hun så det skiltet.

Da kniste vi litt begge to……..

 

Så har vi sjølveste rosinen i pølsa : FAVORITTSKILTET mitt. Det er min velkomsthilsen til alle som kommer på besøk :

– Here lives The Princess.

Det henger selvfølgelig på utgangsdøra. Man er da ikke Godseierske for ingenting!

Eller – for å si det på ekte “Hedemarksvis” : Fint skar det vara om halve ræva heng ute……

Det er litt morsomt når folk, som ikke kjenner meg fra før, kommer til gards og ringer på døra. Når jeg åpner, går de gjerne et skritt tilbake mens de vekselvis titter på meg og på skiltet. Kanskje de har stått og lurt på om jeg vil åpenbare meg med Krone på hodet og Prinsessekjole?

Og så tror de at jeg kan være litt eksentrisk og småskrullete i blant?

Når det gjelder det siste, så har de i tilfelle HELT rett!

På dørskiltet skal storfolk kjennes!

 

 

 

 

På ett eller annet vis har jeg alltid hatt en tendens til å pådra meg mannfolks vrede……….. Noen ganger har jeg nok opptrådt litt provoserende… vært trassig, obsternasig og vrang og vrien i ord…. Andre ganger har mannfolkas raseri kommet som Jula på Kjærringa. Da har jeg klødd meg i hodet og lurt fælt på hva jeg egentlig har gjort for noe gæernt…….

“Hau a meg, Kari – du er omtrent like stri og egen som en GRIS I ET HJØRNE!” 

Jeg er i tenårene og har dristet meg til en aldri så liten opphetet diskusjon med n’far……………

Etter en stund har opphavet fått nok, og diskusjonen avsluttes med nettopp denne replikken. Far snur ryggen til og forlater åstedet. Så står jeg der da, i hjørnet mitt, og kjenner på både frustrasjon og sinne over å bli avspist –  når jeg endelig er så sabla godt i gang!! 

 

Jeg sitter i bilen en mørk vinterkveld. Det er glatt og snøen laver ned. Veien er relativt smal og svingete og det er lite trafikk. Etter hvert dukker det imidlertid opp en trailer bak meg. Sjåføren holder høyere hastighet enn meg, og haler raskt innpå. Snart ligger han omtrent oppå støtfangeren min. Et par år tidligere har jeg opplevd et svært så ublidt møte med en trailer. Jeg har slett ikke lyst på noen gjentagelse…… Jeg kjenner på et intenst ubehag, og det eneste jeg tenker på er å komme meg av veien slik at jeg unnslipper forfølgeren.

Etter ei stund ser jeg en mulighet. Jeg oppdager en smal sidevei, og bestemmer meg for å kjøre inn på den. Jeg puster lettet ut og stopper bilen. Det jeg ikke har registrert (før i dette øyeblikk) er at traileren skal av på den samme sideveien!! Han skjener forbi meg i full fart og stopper opp et lite stykke foran bilen min. Døra går opp, og ut kommer en mann med raske skritt. Sjøl om det er temmelig mørkt, er det ikke vanskelig å lese kroppsspråket hans. Fyren er opprørt – ja, rett og slett rasende!!

Han gir tegn til at jeg skal rulle ned sidevinduet. Jeg har ikke kjempelyst, for det aner meg at jeg har noe ubehagelig i vente……. Jeg tør imidlertid ikke å gjøre annet enn å adlyde ordren…..

“E du klin tuillat? Æ hoildt på å kjør oppi Ræva på dæ!!”

Jeg er så overrumplet at det eneste jeg får fram er et lite pip som skal forestille “Unnskyld!” Mannen blir langt fra formildet av min underdanighet. Han fortsetter å fyre løs der han står med hodet inne i bilen min. Tiraden avsluttes med : “Din førrbainna Kjærringfaen”, før han labber tilbake til bilen og forsvinner i snøkavet.

Først føler jeg en usigelig lettelse over å være kvitt uvesenet………

Så kommer et VANVITTIG sinne…….. Alt jeg ikke klarte å si mens han sto der ( som det sikkert var like greit at jeg ikke sa) kommer veltende. Nå får fyren passet sitt påskrevet, og det med STORE bokstaver!! 

Hvis jeg er en “Førbainna Kjærringfaen” så er han en “Degenerert Apekatt!”  For ikke å snakke om : “En Hælvetes Hæst-kuk!!”

Du store verden, så mange stygge ord jeg er i stand til å oppdrive når jeg bare blir sinna nok!!

Etter hvert får jeg summet meg til å kjøre videre, men jeg klarer ikke å slippe tak i hendelsen. Den følger meg ut i de sene kveldstimer og forstyrrer nattesøvnen min…..

 

Jeg står i en jernvarehandel. Jeg skal kjøpe metall-lenke som selges selges i metervare. Det er ei ung jente som ekspederer. Hun har funnet fram ei tang for å knipe av en passende lengde til meg. Jenta er spinkel og sped og sliter litt med oppdraget.

En mannlig kunde er vitne til det som foregår. “Træng dokker hjælp?” (Altså – ENDA en Nordlænding!) Jenta svarer ikke – hun er innbitt og konsentrert. Jeg får lyst til å heie litt på henne for tælen og innsatsen. Samtidig har jeg lyst til å erte Fyren bittelittegrann……  : “Nei, dette klarer du nok uten mannfolkhjelp”, sier jeg til jenta mens jeg flirer mot nordlændingen! Reaksjonen lar ikke vente på seg: Mannen tar et skritt mot meg mens han stirrer på meg med øyne som gløder av raseri : ” Det e’ bæst du passe dæ litt – ellers kain de’ bli natta før einn du ane det!!”

Han forsvinner ut av butikken mens jenta og jeg står igjen og måper……!

Hva er det egentlig som skjer?? Jeg har tydeligvis tråkket på noen ømme tær. Han har tilbudt seg og være HELT og har blitt avvist på det groveste – attpåtil av en Frekk og Freidig KjærringFaen!!! 

Jeg unnskylder ikke oppførselen til disse mennene. De opptrådte begge ufint og truende. Det er ikke det som er løsningen når en skal hanskes med “Kvinnfolk”, men mange har ikke noe annet “språk“ i slike situasjoner. Angrep blir det beste forsvar før tilbaketrekningen muligens er et faktum.

Som kvinner kan vi ha lett for å gå i to ulike grøfter (Grovt sett) : Enten opptrer vi som “Den Hjelpeløse” som ønsker at Helten skal komme på sin hvite hest og redde oss i vanskelige situasjoner/gi oss beskyttelse.. Eller…. kanskje inntar vi Rollen som Hun som skal klare alt sjøl! Mannfolka kan bare holde seg unna – de er faktisk blitt mer eller mindre overflødige!. I tillegg kan vi finne på å håne dem på det groveste. Menn kan også være bråkjekke og behandle/ omtale kvinner på en lite flatterende måte – både ansikt til ansikt og bak ryggen…….

Jeg sitter ikke inne med noen løsning på dette fenomenet. Jeg tror vi fortsatt er inne i en stor omveltningsperiode der kvinner og menn må lære seg til å omgås på en ny måte. Midt oppe i denne prosessen må vi bestrebe oss på å respektere hverandres egenart og utfylle hverandre så godt vi er i stand til.

“Hadde det ikke vært for Mannfolka – så hadde det ikke vært så mye vold og krig her i verden!”

Det var undertegnede som kom med denne “salven” en gang jeg var i mitt mest mannfolkhatende grisehjørne. “Nei, kanskje ikke, sa min kvinnelige samtalepartner. “Men jeg tror det hadde blitt langt flere intriger…………….

Ja…….. kanskje det???

 

 

 

Kari er rundt fem år gammel. Hun leker på gulvet i stua mens de voksne ser på tv. Det er dagsrevy og far er ivrig etter å få med seg nyhetene. Kari får tilsnakk fordi hun lager for mye støy. Det hjelper ei stund. Så glemmer Kari seg og blir litt for høylytt igjen. Far sier fra en gang til; og det samme gjentar seg.

Nå har far fått nok!

Uten forvarsel løfter han Kari opp – bærer henne ut i gangen, åpner utgangsdøra og setter henne fra seg på trappa. Deretter lukkes døra ganske så bestemt bak henne. Kari er blitt kastet ut ; rett og slett blitt utstøtt; og det av sin egen far!!  

“BUHUUUUU!  Far er en bærsj!”, tenker Kari, der hun sitter på trappa, men det tør hun ikke si høyt.

Ikke tør hun å gå inn igjen heller…

 

Kari blir sittende på trappa en stund.

Hva skal hun gjøre nå? Jo – selvfølgelig:

Hun skal rømme – det skal hun jammen. Da skal far få angre seg!!!

Ja, Kari skal ikke rømme sånn helt på ornt’li da!

Hun skal bare rømme littegrann – akkurat så mye at far skjønner alvoret! Hun reiser seg og begynner å gå langs husveggen, forbi verandaen og ut på plenen. Hun begynner å gå, sakte, sakte mot furuskogen som ligger rett ved. Mens hun går, kikker hun seg stadig over skulderen for å se om noen har oppdaget rømningsaksjonen.

Hun slipper å vente lenge …

Snart går verandadøra opp, og der står far :

“Å, nei og nei ; Kari – det blir så kjett åt’n far hvis du rømmer. Du lyt nok kåmmå, hemmatt!” 

Kari gjør seg kostbar – og far må nøde litt ekstra.

Så er det duket for hjemkomst og gjenforening…

…og alt er bare velstand!

 

Både far og Kari vet at dette er et spill. Det er en måte å begrave stridsøksa på. Det er ikke første gangen det skjer – og heller ikke siste…

Far har temperament, og vet at han kan være litt brå. Dette er hans måte å si unnskyld på. Nå har verken han eller Kari fått følelsen av å Tape ansikt…

 

 

Kari er cirka 45 år gammel. Hun har vært skilt i noen år og har fått seg kjæreste i Dalstroka innafor.

Kari har slitt en del med angst, særlig i forhold til bilkjøring. Hun skal derfor ta buss for å besøke kjæresten. Hun har sendt ham sms og gitt beskjed om når bussen er fremme. Det passer fint, for han er ferdig på jobb omtrent på den tida. Kari er forventningsfull når hun går av bussen.

Kjærestehelg er ikke å forakte når man yr og nyforelsket!

Men – hvor er Den Utkårede?? Kari ser ham ikke noen steder, så hun går inn på bussterminalen og venter.

Hun sender ham en sms: “Nå sitter jeg på bussterminalen og venter!” Hun lager smilefjes til slutt, så han skal skjønne at hun ikke er sur. (Sjøl om hun egentlig er det!)

Hun tør ikke ringe ham. Kanskje han har måttet jobbe litt overtid, og da er hun redd for å forstyrre…

Etter ca 15 minutter kommer det en bil i full fart. Hun klistrer på seg et smil, tar opp kofferten og går ham i møte. Han har et bistert uttrykk i ansiktet.

“Hvorfor i alle dager ringte du ikke!?” Tonen er krass.

“Hvordan våger han!?” tenker Kari.

Hvem er det som faktisk har gitt klar beskjed om klokkeslett, vært tålmodig og sittet pent og ventet??

Og hvem er det liksom som har forsømt seg; ikke giddet å dobbeltsjekke klokkeslettet?!

Hun formidler ingen av disse tankene til sidemannen; men inne i henne bor det ei lita jente på cirka fem år som er dugelig sår og forurettet. Ettermiddagen forløper ganske rolig, men det hersker en litt avmålt tone mellom henne og kjæresten.

Da det er leggetid, har Kari bestemt seg:

Nå er det tid for en aldri så liten…

…HEVNAKSJON FOR TORT OG SVIE!!! 

Det er nemlig klart for : “Gjett hvorfor jeg er sur” – leken!!

(For de som ikke vet det, så er det voksen – varianten av “Jeg skal rømme jeg, så!” – leken.)

“Jeg er trøtt og har skikkelig vondt i hodet,” sier Kari da kjæresten inviterer henne til å ligge på armen.

“Er du sur??”

“Nei, det er jeg vel ikke, men jeg har bare så inderlig vondt i hodet. Jeg trenger å få være i fred, skjønner du det!?”

I løpet av helga går det hele seg til igjen. Opptrinnet i forbindelse med ankomsten blir ikke nevnt.

Det blir det ikke før flere uker senere. Da er Kari nemlig sint på kjæresten for noe annet! Derfor vil hun fortelle ham en gang for alle (Les: En gang av mange) hvilken grenseløs dust han er!!

 

 

La meg spole tilbake og la møtet mellom Kari og Kjæresten fortone seg litt annerledes…

Etter utbruddet til kjæresten (“Hvorfor har du ikke ringt!?”) kjenner Kari at hun blir sint.

Hun teller til ti, puster dypt og sier :

“Nå føler jeg meg urettferdig behandlet. Jeg ga beskjed om når jeg skulle komme, jeg ga beskjed da jeg var fremme, og jeg satt her og ventet til du kom. Jeg ringte deg ikke fordi jeg trodde at du fortsatt var på jobb, og jeg var redd for å forstyrre.”

Kanskje hadde utfallet blitt et annet. Hvis ikke kunne Kari like fullt latt være å begynne med “Gjett hvorfor jeg er sur” – leken. Hun kunne ha vært ærlig og sagt at hun ikke hadde lyst på nærhet og sex. Videre kunne hun ha innrømmet at det var fordi hun var fornærmet fordi han hadde vært brysk da han omsider hentet henne.

Da hadde Kari i det minste opptrådt ærlig og oppriktig.

Tenk om vi kunne klare det i alle våre relasjoner!!

Tenk om vi kunne klare å legge vekk spillet og forstillelsen og tillate oss å vise sårbarheten vår –  uten å anklage hverandre!

Jeg er overbevist om at vi ville få det så mye enklere da.

 

Vi må bare øve…

Jeg har begynt…

 

 

Katta mi er litt pus(s)ig. Hvis hun merker at noen prøver å unngå henne, blir hun gjerne veldig intens. Hun kretser rundt kattehateren/allergikeren mens snutepartiet hennes nærmest vibrerer. Kanskje drister hun seg til å hoppe opp i fanget til vedkommende, før jeg tar affære og befrir min gjest fra den innsmigrende plageånden….

Jeg har observert denne typen adferd hos flere dyrearter.

Dessuten hos mennesker ………Det gjelder også meg sjøl….

Da jeg var student, opplevde jeg at en av mine medstudenter med all tydelighet viste at hun hadde svært lite til overs for meg. Vi gikk i samme klasse, og møttes derfor jevnlig. Hun kom stadig med små, sarkastiske bemerkninger. Hun hadde også for vane å skjære grimaser eller himle med øynene når jeg sa noe. Det som opplevdes som verst, var de gangene hun (delvis i smug) prøvde å få med seg andre på det……og lyktes…..

Noen ganger kunne hun være overdrevent søt og hyggelig overfor meg, for så plutselig å snu tvert om.

Det er aldri lett å se seg sjøl. På hvilken måte jeg bidro til dette vet jeg ikke. Jeg gikk i alle fall ikke inn for å være ekkel mot henne på noen måte. Om jeg såret henne med min oppførsel, var det i så fall i vanvare. Hun ga meg aldri noen direkte tilbakemeldinger som ga meg noen tydelig pekepinn på hvor skoen trykket.

Egentlig likte jeg henne ikke noe særlig. Jeg syntes hun virket både sur, negativ og misfornøyd mye av tida. Like fullt begynte jeg å oppføre meg nesten som katta mi gjør når noen avviser henne. Av en eller annen merkelig grunn ble det viktig for meg å oppnå hennes anerkjennelse og gunst. Kanskje jeg – mer eller mindre bevisst- trodde det ville bli slutt på ubehagelighetene hvis jeg bare klarte å få henne til å like meg litt bedre?

Problemet vokste seg KJEMPESTORT inne i mitt hode. Jeg kunne ligge våken om nettene og ha “tenkte samtaler” med henne. Noen ganger var jeg aktiv og aggressiv under disse “samtalene”. Andre ganger var jeg mer underdanig og ba pent om godt vær.

En vakker dag hadde jeg imidlertid fått nok. En gruppe studenter satt i kantina og jobbet med et prosjekt. Både hun og jeg var med. Jeg hadde blitt veldig var og observant i forhold til ansiktsmimikken og øyebevegelsene hennes. Fra øyekroken registrerte jeg at hun prøvde å få med seg sidemannen på den sedvanlige utvekslingen av “HerreGuuuudblikket” når jeg åpnet munnen og sa noe.

DA gjorde jeg noe jeg aldri tidligere hadde gjort: I stedet for å oppføre meg som jeg pleide – nemlig late som ingenting og unngå direkte øyekontakt med henne – satte jeg meg til å nistirre på henne.

Reaksjonen lot ikke vente på seg : Øynene hennes begynte å flakke. Så ble ansiktet ildrødt, før leppene begynte å skjelve. Det var like før tårene begynte å trille.

Jeg kjente på blandede følelser der jeg satt og holdt henne i skrustikka med mitt nådeløse, uforsonlige blikk. Først og fremst ble jeg overrasket over at det var så lite som skulle til før Hurpefasaden hennes sprakk så totalt. Jeg syntes nesten litt synd på henne der hun satt…….

……..men mest av alt kjente jeg på skadefryd og hevngjerrighet!!

Takk for alle de gangene du har oppført deg ufyselig….og vel så det, lissom!!

Nei, det var ikke pent av meg!

I dag tror jeg at jeg hadde taklet situasjonen på en annen måte. Jeg tror rett og slett at jeg hadde unnlatt å la det få så store dimensjoner.

Jeg har begynt å akseptere at ikke alle liker meg eller ønsker å ha så mye med meg å gjøre. Det er de i sin fulle rett til, så lenge de ikke oppfører seg direkte ufint eller motbydelig. Om det skjer, har jeg lov til å sette grenser. Det samme gjelder om det går den andre veien.

Det er ikke alle steder vi opplever å få innpass. Det er da det er viktig å spørre seg sjøl om det virkelig er verdt å anstrenge seg for å bli akseptert av nettopp denne personen eller gruppa?? Om vi føler at vi må gå fullstendig på akkord med det vi mener er riktig, nærmest utslette vår egen personlighet og krype for å bli godtatt, kan det kanskje være like greit å søke tilhørighet et annet sted? Jeg har få personer i livet mitt som jeg vil kalle nære venner, men de få det gjelder er mennesker jeg føler meg veldig trygg og komfortabel sammen med. Kanskje er det personer jeg har hatt noen “stormer” med. Så har vi gjennomlevd stormene – og vennskapet har kommet styrket ut av det. Det er godt å ha venner som har sett mine minst flatterende sider…… og som likevel velger å ha meg som venn!

 

Åkken er je?

Det er itte bære bære

å væra menneskje

og væta

åssen en skar væra….

Kanskje er je

en værhana

som snur den veien

vinden blæs?

Hell…

kanskje er je

en kamelon

som stadig skifter farve

førr å

passe inn i

farveskala’n

åt

alle de andre??

Åkken er je

egentt’li??

Det sku’ je gjenne

ha likt å visst!