– Har’ru en femtilapp te’ mat? Dattera mi og jeg sto på sentralbanestasjonen og ventet på toget, da det kom ei dame rett mot oss. Hun kunne være omtrent på min alder, eller kanskje noe eldre. Hun så sliten og herjet ut. Litt sjuskete i klesveien og med misfarget hår…… Hun fremsto ikke umiddelbart slik at jeg tenkte at hun var “på kjøret”, sjøl om det kanskje var nettopp det som var tilfellet.
Noen timer tidligere befant vi oss på stasjonen ved Nationaltheateret. Der satt det en kar og sang mens han akkompagnerte seg sjøl på gitar. Ved siden av ham, på gulvet, sto det en plakat : – Jeg er norsk og tjener til livets opphold på denne måten.
– How can I try to explain…., sang han.
Nei, det er ikke så lett å forklare slikt. Hva er det som gjør at noen av oss havner i en så nedverdigende situasjon?
Ingen av de to fikk penger av meg. Det var lett å gå forbi mannen. Han gjorde ingen direkte framstøt, og jeg slapp å møte blikket hans der jeg hastet forbi. Det var litt verre med dama. Hun kom rett mot oss og så meg inn i øynene. Da jeg svarte benektende på spørsmålet om penger, hadde jeg blandede følelser. En salig miks av medlidenhet og frykt – i tillegg til et snev av forakt og vemmelse. Dessuten løy jeg jo! Jeg hadde jo penger i veska!
Hva er riktig å gjøre i en slik situasjon. Det er vel ingen “hjelp” hvis pengene bare går til alkohol og dop??
Det er følelsen av vemmelse og forakt jeg sliter mest med i etterkant. Hvilken rett har jeg til å dømme disse personene? Hva vet jeg om deres bakgrunn og om årsakene til at de har havnet i slik elendighet?
Jeg har sjøl opplevd å være langt nede. Jeg var langt fra “på kjøret”, men i en lengre periode av livet mitt slet jeg med sterk angst. Da det var på det verste turte jeg ikke å gå noe sted uten først å ha forsikret meg om at pilleesken lå i veska. Pillene var min trygghet og fluktmulighet når jeg kjente at jeg ble “ugrei”. For noen år siden bestemte jeg meg for å slutte med å dope meg for å klare å holde ut med meg sjøl. Det ble en ganske tøff periode…. I tillegge til at angsten rev og slet i meg med full styrke, fikk jeg kjenne på abstinenser. Det var ingen spøk…. Mine abstinenser var sikkert for blåbær å regne i forhold til de abstinensene en tung rusmisbruker må slite med.
Noen ganger gir livet oss et spark i baken. Da kan vi velge om vi vil gi oss over i offerenergi, eller om vi vil ta tak i oss sjøl og bruke det konstruktivt. “If life gives you Lemons – make Lemonade!” Da jeg slet som verst, satt jeg mye i sjølmedlidenhetens boble. Jeg hadde lett for å synes at folk var “slemme” og at de viste liten forståelse for meg og min situasjon. Nå, som jeg har fått den vonde tida mer på avstand, kan jeg se at det jeg opplevde som “slemt” der og da, faktisk var med på å hjelpe meg videre. Jeg ble tvunget til å innse at den eneste som virkelig kunne ta tak i – og gjøre noe med min tilstand – det var meg!!
Det er lett å sette seg på sin høye hest og si :”Se på meg – jeg har kommet meg ut av elendigheten! Nå må du bare ta deg sammen og følge mitt eksempel!! (Den fella har jeg gått i noen ganger!!!) Så enkelt er det ikke. Hvis vi ikke klarer å finne balansen mellom vennlig støtte og pushing, samt tilbaketrekning når det er mest riktig, kan vi like godt holde oss unna. Når noen er nede i grøfta, må de først komme dithen at de virkelig ønsker å klatre opp fra den igjen. Noen ganger kan det (utrolig nok) være noen fordeler med å rote i grøftekanten eller gjørmehullet. Kanskje slipper vi unna en del krav. Ingen forventer så mye fra den som ligger nede for telling. Den som befinner seg i skyggedalen trenger ikke en gang være bevisst på at det kan være slik.
Det finnes et ordtak for det meste. Vi har ingen rett til å dømme noen før vi har gått i skoa deres ei stund…. Kanskje ikke da en gang….
DINE OG MINE SKOR
Hvis je var i skoa dine…
og du var i mine…
Da fekk vi ratt gnagsår begge to!!
Det er nok bæst at vi går ti våres egne….