Så lenge jeg kan huske har jeg vært litt reservert i forhold til å gi og motta klemmer. I min familie var vi ikke særlig “klemmete” av oss. Når noen kom på besøk, ble de ønsket velkommen med et håndtrykk. Det samme gjentok seg når de skulle dra. En gang var det ei som sa til meg : “Hva slags familie er det du har vokst opp i? Dere virker jo så reserverte og kalde!” Nei, kalde var vel ikke det rette ordet å bruke. Det handlet vel mer om tillærte vaner og om oppfattelsen av hva som var korrekt væremåte.
Det finnes flere typer klemmer.
Den varme klemmen med omfavnelse og mye kroppskontakt:
Sånne klemmer gir jeg bare til noen ytterst få. Jeg har ei venninne som pleier å komme mot meg med utstrakte armer, mens hun smiler sitt varme, strålende smil : “Hei, hei Kari – nå vart je så gla’ for å sjå deg!!!” Da smelter til og med reserverte meg, og det føles helt naturlig å komme henne i møte og gjengjelde klemmen.
Den litt reserverte og forsiktige venninneklemmen:
Denne klemmen er ganske “safe” – sjøl for sånne som meg…… Hodet bøyes fram og kinnene berører hverandre så vidt, mens man holder en viss avstand med resten av kroppen.
For en tid tilbake diskuterte jeg denne typen klemmer med ei venninne. Jeg kalte det (litt flåsete) for : “Rævva – rætt – ut” – klemmer. “Kari – du skal ikke kimse av sånne klemmer – for de er jo godt ment, uansett!”
Ja, der fikk jeg absolutt noe å tenke på………… Jeg skal holde meg for god til å gjøre narr av sånne klemmer mer!!
Enkelte personer hilser på hverandre ved å klemme. Jeg er ikke så komfortabel med det. Når jeg skal hilse på en person for første gang, så synes jeg det holder med et fast håndtrykk.
Noen klemmer huskes bedre enn andre…….
Faren min døde da jeg var 23 år. Det var knalltøft, men jeg taklet det ved å distansere meg fra det og opptre “fornuftig og voksent”. Jeg fikk høre at jeg tok det så fint og at jeg var så sterk. Før bisettelsen bestemte jeg meg for at fra meg skulle det ikke komme en eneste tåre – verken under seremonien eller etterpå!
Det holdt ei stund….
Da vi sto utenfor krematoriet og folk kom for å kondolere, var det ei av de frammøtte som kastet seg rundt halsen på meg og gråt så hun hikstet. DA sprakk rustningen min og tårene strømmet fritt ei stund. Etterpå kjente jeg på blandede følelser. Hun var ikke en av mine nærmeste – jeg kjente henne knapt. Jeg følte at hun hadde invadert meg og at hun ikke respekterte min måte å sørge på. Jeg trengte min rustning for å holde meg oppe. Jeg oppfattet det som om det handlet mest om hva hun trengte der og da, og at hun fikk utløp for noe av sin sorg ved å gjøre det hun gjorde.
Uansett må vi respektere at vi er forskjellige. Vi har ulik intimsone – og det som kjennes naturlig for en kan kjennes helt feil for en annen. Er jeg i tvil om jeg skal gi en klem eller ei, lar jeg det som regel være. Så får det ikke hjelpe om noen kanskje oppfatter meg som litt kald og reservert……..
