På ett eller annet vis har jeg alltid hatt en tendens til å pådra meg mannfolks vrede……….. Noen ganger har jeg nok opptrådt litt provoserende… vært trassig, obsternasig og vrang og vrien i ord…. Andre ganger har mannfolkas raseri kommet som Jula på Kjærringa. Da har jeg klødd meg i hodet og lurt fælt på hva jeg egentlig har gjort for noe gæernt…….
“Hau a meg, Kari – du er omtrent like stri og egen som en GRIS I ET HJØRNE!”
Jeg er i tenårene og har dristet meg til en aldri så liten opphetet diskusjon med n’far……………
Etter en stund har opphavet fått nok, og diskusjonen avsluttes med nettopp denne replikken. Far snur ryggen til og forlater åstedet. Så står jeg der da, i hjørnet mitt, og kjenner på både frustrasjon og sinne over å bli avspist – når jeg endelig er så sabla godt i gang!!
Jeg sitter i bilen en mørk vinterkveld. Det er glatt og snøen laver ned. Veien er relativt smal og svingete og det er lite trafikk. Etter hvert dukker det imidlertid opp en trailer bak meg. Sjåføren holder høyere hastighet enn meg, og haler raskt innpå. Snart ligger han omtrent oppå støtfangeren min. Et par år tidligere har jeg opplevd et svært så ublidt møte med en trailer. Jeg har slett ikke lyst på noen gjentagelse…… Jeg kjenner på et intenst ubehag, og det eneste jeg tenker på er å komme meg av veien slik at jeg unnslipper forfølgeren.
Etter ei stund ser jeg en mulighet. Jeg oppdager en smal sidevei, og bestemmer meg for å kjøre inn på den. Jeg puster lettet ut og stopper bilen. Det jeg ikke har registrert (før i dette øyeblikk) er at traileren skal av på den samme sideveien!! Han skjener forbi meg i full fart og stopper opp et lite stykke foran bilen min. Døra går opp, og ut kommer en mann med raske skritt. Sjøl om det er temmelig mørkt, er det ikke vanskelig å lese kroppsspråket hans. Fyren er opprørt – ja, rett og slett rasende!!
Han gir tegn til at jeg skal rulle ned sidevinduet. Jeg har ikke kjempelyst, for det aner meg at jeg har noe ubehagelig i vente……. Jeg tør imidlertid ikke å gjøre annet enn å adlyde ordren…..
“E du klin tuillat? Æ hoildt på å kjør oppi Ræva på dæ!!”
Jeg er så overrumplet at det eneste jeg får fram er et lite pip som skal forestille “Unnskyld!” Mannen blir langt fra formildet av min underdanighet. Han fortsetter å fyre løs der han står med hodet inne i bilen min. Tiraden avsluttes med : “Din førrbainna Kjærringfaen”, før han labber tilbake til bilen og forsvinner i snøkavet.
Først føler jeg en usigelig lettelse over å være kvitt uvesenet………
Så kommer et VANVITTIG sinne…….. Alt jeg ikke klarte å si mens han sto der ( som det sikkert var like greit at jeg ikke sa) kommer veltende. Nå får fyren passet sitt påskrevet, og det med STORE bokstaver!!
Hvis jeg er en “Førbainna Kjærringfaen” så er han en “Degenerert Apekatt!” For ikke å snakke om : “En Hælvetes Hæst-kuk!!”
Du store verden, så mange stygge ord jeg er i stand til å oppdrive når jeg bare blir sinna nok!!
Etter hvert får jeg summet meg til å kjøre videre, men jeg klarer ikke å slippe tak i hendelsen. Den følger meg ut i de sene kveldstimer og forstyrrer nattesøvnen min…..
Jeg står i en jernvarehandel. Jeg skal kjøpe metall-lenke som selges selges i metervare. Det er ei ung jente som ekspederer. Hun har funnet fram ei tang for å knipe av en passende lengde til meg. Jenta er spinkel og sped og sliter litt med oppdraget.
En mannlig kunde er vitne til det som foregår. “Træng dokker hjælp?” (Altså – ENDA en Nordlænding!) Jenta svarer ikke – hun er innbitt og konsentrert. Jeg får lyst til å heie litt på henne for tælen og innsatsen. Samtidig har jeg lyst til å erte Fyren bittelittegrann…… : “Nei, dette klarer du nok uten mannfolkhjelp”, sier jeg til jenta mens jeg flirer mot nordlændingen! Reaksjonen lar ikke vente på seg: Mannen tar et skritt mot meg mens han stirrer på meg med øyne som gløder av raseri : ” Det e’ bæst du passe dæ litt – ellers kain de’ bli natta før einn du ane det!!”
Han forsvinner ut av butikken mens jenta og jeg står igjen og måper……!
Hva er det egentlig som skjer?? Jeg har tydeligvis tråkket på noen ømme tær. Han har tilbudt seg og være HELT og har blitt avvist på det groveste – attpåtil av en Frekk og Freidig KjærringFaen!!!
Jeg unnskylder ikke oppførselen til disse mennene. De opptrådte begge ufint og truende. Det er ikke det som er løsningen når en skal hanskes med “Kvinnfolk”, men mange har ikke noe annet “språk“ i slike situasjoner. Angrep blir det beste forsvar før tilbaketrekningen muligens er et faktum.
Som kvinner kan vi ha lett for å gå i to ulike grøfter (Grovt sett) : Enten opptrer vi som “Den Hjelpeløse” som ønsker at Helten skal komme på sin hvite hest og redde oss i vanskelige situasjoner/gi oss beskyttelse.. Eller…. kanskje inntar vi Rollen som Hun som skal klare alt sjøl! Mannfolka kan bare holde seg unna – de er faktisk blitt mer eller mindre overflødige!. I tillegg kan vi finne på å håne dem på det groveste. Menn kan også være bråkjekke og behandle/ omtale kvinner på en lite flatterende måte – både ansikt til ansikt og bak ryggen…….
Jeg sitter ikke inne med noen løsning på dette fenomenet. Jeg tror vi fortsatt er inne i en stor omveltningsperiode der kvinner og menn må lære seg til å omgås på en ny måte. Midt oppe i denne prosessen må vi bestrebe oss på å respektere hverandres egenart og utfylle hverandre så godt vi er i stand til.
“Hadde det ikke vært for Mannfolka – så hadde det ikke vært så mye vold og krig her i verden!”
Det var undertegnede som kom med denne “salven” en gang jeg var i mitt mest mannfolkhatende grisehjørne. “Nei, kanskje ikke, sa min kvinnelige samtalepartner. “Men jeg tror det hadde blitt langt flere intriger…………….
Ja…….. kanskje det???