Om å Bli likt….

Katta mi er litt pus(s)ig. Hvis hun merker at noen prøver å unngå henne, blir hun gjerne veldig intens. Hun kretser rundt kattehateren/allergikeren mens snutepartiet hennes nærmest vibrerer. Kanskje drister hun seg til å hoppe opp i fanget til vedkommende, før jeg tar affære og befrir min gjest fra den innsmigrende plageånden….

Jeg har observert denne typen adferd hos flere dyrearter.

Dessuten hos mennesker ………Det gjelder også meg sjøl….

Da jeg var student, opplevde jeg at en av mine medstudenter med all tydelighet viste at hun hadde svært lite til overs for meg. Vi gikk i samme klasse, og møttes derfor jevnlig. Hun kom stadig med små, sarkastiske bemerkninger. Hun hadde også for vane å skjære grimaser eller himle med øynene når jeg sa noe. Det som opplevdes som verst, var de gangene hun (delvis i smug) prøvde å få med seg andre på det……og lyktes…..

Noen ganger kunne hun være overdrevent søt og hyggelig overfor meg, for så plutselig å snu tvert om.

Det er aldri lett å se seg sjøl. På hvilken måte jeg bidro til dette vet jeg ikke. Jeg gikk i alle fall ikke inn for å være ekkel mot henne på noen måte. Om jeg såret henne med min oppførsel, var det i så fall i vanvare. Hun ga meg aldri noen direkte tilbakemeldinger som ga meg noen tydelig pekepinn på hvor skoen trykket.

Egentlig likte jeg henne ikke noe særlig. Jeg syntes hun virket både sur, negativ og misfornøyd mye av tida. Like fullt begynte jeg å oppføre meg nesten som katta mi gjør når noen avviser henne. Av en eller annen merkelig grunn ble det viktig for meg å oppnå hennes anerkjennelse og gunst. Kanskje jeg – mer eller mindre bevisst- trodde det ville bli slutt på ubehagelighetene hvis jeg bare klarte å få henne til å like meg litt bedre?

Problemet vokste seg KJEMPESTORT inne i mitt hode. Jeg kunne ligge våken om nettene og ha “tenkte samtaler” med henne. Noen ganger var jeg aktiv og aggressiv under disse “samtalene”. Andre ganger var jeg mer underdanig og ba pent om godt vær.

En vakker dag hadde jeg imidlertid fått nok. En gruppe studenter satt i kantina og jobbet med et prosjekt. Både hun og jeg var med. Jeg hadde blitt veldig var og observant i forhold til ansiktsmimikken og øyebevegelsene hennes. Fra øyekroken registrerte jeg at hun prøvde å få med seg sidemannen på den sedvanlige utvekslingen av “HerreGuuuudblikket” når jeg åpnet munnen og sa noe.

DA gjorde jeg noe jeg aldri tidligere hadde gjort: I stedet for å oppføre meg som jeg pleide – nemlig late som ingenting og unngå direkte øyekontakt med henne – satte jeg meg til å nistirre på henne.

Reaksjonen lot ikke vente på seg : Øynene hennes begynte å flakke. Så ble ansiktet ildrødt, før leppene begynte å skjelve. Det var like før tårene begynte å trille.

Jeg kjente på blandede følelser der jeg satt og holdt henne i skrustikka med mitt nådeløse, uforsonlige blikk. Først og fremst ble jeg overrasket over at det var så lite som skulle til før Hurpefasaden hennes sprakk så totalt. Jeg syntes nesten litt synd på henne der hun satt…….

……..men mest av alt kjente jeg på skadefryd og hevngjerrighet!!

Takk for alle de gangene du har oppført deg ufyselig….og vel så det, lissom!!

Nei, det var ikke pent av meg!

I dag tror jeg at jeg hadde taklet situasjonen på en annen måte. Jeg tror rett og slett at jeg hadde unnlatt å la det få så store dimensjoner.

Jeg har begynt å akseptere at ikke alle liker meg eller ønsker å ha så mye med meg å gjøre. Det er de i sin fulle rett til, så lenge de ikke oppfører seg direkte ufint eller motbydelig. Om det skjer, har jeg lov til å sette grenser. Det samme gjelder om det går den andre veien.

Det er ikke alle steder vi opplever å få innpass. Det er da det er viktig å spørre seg sjøl om det virkelig er verdt å anstrenge seg for å bli akseptert av nettopp denne personen eller gruppa?? Om vi føler at vi må gå fullstendig på akkord med det vi mener er riktig, nærmest utslette vår egen personlighet og krype for å bli godtatt, kan det kanskje være like greit å søke tilhørighet et annet sted? Jeg har få personer i livet mitt som jeg vil kalle nære venner, men de få det gjelder er mennesker jeg føler meg veldig trygg og komfortabel sammen med. Kanskje er det personer jeg har hatt noen “stormer” med. Så har vi gjennomlevd stormene – og vennskapet har kommet styrket ut av det. Det er godt å ha venner som har sett mine minst flatterende sider…… og som likevel velger å ha meg som venn!

 

Åkken er je?

Det er itte bære bære

å væra menneskje

og væta

åssen en skar væra….

Kanskje er je

en værhana

som snur den veien

vinden blæs?

Hell…

kanskje er je

en kamelon

som stadig skifter farve

førr å

passe inn i

farveskala’n

åt

alle de andre??

Åkken er je

egentt’li??

Det sku’ je gjenne

ha likt å visst!

 

 

 

3 kommentarer
    1. Dette var det første jeg las av det du har skrevet, og jeg ble så fasinert. Både av hvordan du levendegjorde historien og aspektet med og ha vært i lignende situasjoner. Dette at noen så tydelig viser, eller har behov for å vise, hva de syns, om deg. En vil prøve å unngå og konfronteres med et slikt ubehag, en negativ reaksjon på seg sjøl.
      Men jeg syntes det var kjempetøft måten du valgte å ta igjen på, jeg fryda meg over reaksjonen din. Sjøl om en skjønner at hun som hadde behov for å dupere deg slik, hadde sannsynligvis et nokså stort problem. Samspillet mellom oss mennesker, så skjørt, så sårt, så fint…og ikke minst SÅ interessant.

    2. BforB: De vi opplever som svært ubehagelige personer, er ofte de vi kan lære mest av. Det er ingen tvil om at hun også hadde sitt å slite med. Jeg vet ikke om måten jeg tok igjen på var den “Riktige” – men jeg fikk uansett satt ned foten for det hun holdt på med.

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg