“Puppen”, sa Leif Juster med sin hese, karakteristiske røst. Og, ja, DA lo folk. Det var faktisk ganske dristig å si sånt da revyen hadde sine glansdager i etterkrigstida. Det var i den tida at folk gjerne måtte bli litt kjent før de sa du til hverandre.

I dag holder det ikke med “Puppen”…… Så langt der i fra!

Jeg kan godt le av vitser som er På Kanten, og kanskje vel så det….. Det er imidlertid ingen automatikk  i at det blir morsomt bare fordi det handler om kjønn eller sex. Det må være en viss snert, og kanskje også et element av undring eller “Tenke sjæl”, slik at man får en slags aha-opplevelse: Åååå, ja!! Det var DET som var poenget!

En gang jeg var i et selskap hos (en godt voksen) kvinnelig jubilant, skjedde følgende:

Noen av de mannlige gjestene gikk fram på gulvet. Jubilanten ble bedt om å komme fram. Hun fikk bind foran øynene. Mannfolka hadde med seg hver sin spekepølsesnabb som de puttet i lomma. Så fikk jubilanten beskjed om å kjenne foran på buksene deres for å finne ut hva for noe rart de hadde der…….

Det var nok godt ment…….. kanskje nærmest en slags klønete form for flørt….? Mennene høstet imidlertid ingen stormende applaus for oppfinnsomheten. Jeg tror de fleste som var der følte det samme som meg : At det ble mer platt og pinlig enn morsomt. Jubilanten virket også noe ubekvem med situasjonen, men hun var opptrådte langt mer taktfullt enn Gutta Boys. Hun gjorde gode miner til slett spill, løste “gåten” og ble raskt ferdig med “Oppdrag Buksesmekk”.

Jeg har vært i flere selskap der gjestene har gjort stunt som kanskje har vært litt på kanten, men den gode stemningen har likevel blitt bevart. Disse stuntene har hatt det til felles at de har framkalt den gode gapskratten i stedet for den tvungne latteren.

Det er en kunst å holde seg på kanten. Det er fort gjort å miste balansen og gjøre et skikkelig magaplask i stedet.

(Undertegnede har klart den biffen opptil flere ganger i løpet av livet….. impulsiv som jeg er……..)

Vi har ulikt syn på hva som er god humor, og vi har ulik terskel i forhold til hva som gjør oss forlegne. I enkelte situasjoner kan vi tråkke andre på tærne uten å være klar over det. Da er det på sin plass å beklage hvis vedkommende gjør oss oppmerksom på det.

Den aller verste “Humoren” er, etter mitt syn, den såkalte lytehumoren. Den florerer både blant stand-up-komikere og blant menigmann på ulike nettsider. Det å gjøre narr av andres utseende eller håne noen for deres tro eller oppfatninger er forkastelig. Vi kan synes at vi har retten på vår side, for :  ALLE må jo være enige om at ditt eller datt er helt IDIOTISK!

En argumentasjonsform som hovedsakelig går ut på å gjøre narr av andre, bør vi uansett holde oss for gode til.