Travel hele Tida?

 

Jeg tar meg i det stadig vekk…

…at jeg har en følelse av travelhet inni meg.

 

Egentlig har jeg slett ingen grunn til det.

 

Da unga var små, hadde jeg virkelig mye å gjøre.

Det var langt fra hver dag jeg hadde mulighet til

å gjøre noe så trivielt som å ta meg en dusj alene,

eller sette meg i godstolen med ei bok.

 

Nå har jeg god tid til å gjøre ting jeg har lyst til,

men jeg sliter litt med å samle meg.

Det handler om at jeg ofte har denne følelsen av travelhet inni meg.

 

Det er bare jeg som kan gjøre noe med det.

 

Noe av det som hjelper meg er å skrive dagsplan.

Innimellom gjør jeg det.

Den trenger ikke inneholde mange punkter.

 

Det gjelder bare å få gjort det.

Noe så banalt som:

  • Kjøpe en rull med tape på Nille.
  • Gå med all søpla.
  • Støvsuge i stua.
  • Vaske sengetøy og håndklær i vaskekjelleren.

 

Dette har vært noen av formiddagens gjøremål.

Om en drøy time går jeg på jobb

i forvissning om at i alle fall disse tingene er unnagjort.

 

“Nå er det gjort!”

Det er en god følelse!

 

For å unngå å glemme alt jeg tror jeg skal huske,

lagrer jeg det ofte i kalenderen på telefonen.

Jeg lagrer det på en slik måte

at jeg får en påminnelse i god tid på forhånd.

Ellers kommer det gjerne som “Jula på kjerringa”!

 

Nettmøter og webinarer…

Noe som skal betales eller sendes pr post…

Det er stadig noe.

 

At jeg lager meg en form for oversikt,

tar bort noe av travelhet-følelsen.

 

Jeg blir slett ikke mer effektiv av å stresse…

…gjøre flere ting på en gang…

…og gape over for mye…

 

Når klokka oppleves som en “fiende”…

(Men jeg bruker sjelden armbåndsur.)

 

Det kan fort bli mye jobb ut av at jeg stresser.

Dyrt kan det også bli.

Noen ganger til og med farlig!

 

En ting om gangen…

Dette må jeg jevnlig minne meg sjøl om!

 

 

Ineffektive personalmøter

 

De aller fleste av oss kommer ikke utenom

å delta på personalmøter i ny og ne.

 

Jeg har jobbet både i skoleverk og helsevesen.

På begge disse arenaene var det jevnlig tid for personalmøter.

 

Helt ærlig syntes jeg at det langt fra alltid kom så mye ut av disse møtene.

Det kunne fort ende opp i mye meningsutveksling

uten at deltagerne kom fram til noe konkret.

 

Det finnes ingen absolutt fasit

for hvordan et personalmøte skal gjennomføres.

Men:

Har man ei saksliste,

er det vel et mål å komme igjennom de fleste punktene på denne?

Det er i så fall noe som forutsetter

at lista ikke inneholder veldig mange punkter.

Etter en time begynner nemlig de fleste

å bli “godt forsynt” av møtevirksomheten.

 

Det er også best å unngå pauser underveis.

I alle fall så fremt møtet er beregnet til kun å vare +/- en time.

(Etter min mening bør ikke personalmøter vare lenger enn det!)

Etter pauser har det nemlig lett for å gå laaaaang tid

før alle som har vært ute og luftet seg

er på plass igjen.

 

For ei stund siden gikk det en underholdningserie på Nrk:

“Allerud videregående”

Jeg så noen av episodene.

 

Nå har jeg aldri jobbet i videregående skole,

men jeg kjente jo igjen en del likevel:

 

Evinnelig kaffehenting, bruk av mobiltelefoner,

folk som kommer for sent til møter, eller “må” gå litt før.

Det er liksom ikke mulig å komme i gang,

eller ha en viss form for kontinuitet

dersom man omsider gjør det!

 

Møtedeltageren med stor M:

 

Denne dama kjennetegnes av følgende:

 

Kommer nesten uten unntak nærmest snublende inn døra

minst fem minutter etter at møtet skulle ha begynt.

Har alltid en god unnskyldning for at hun kommer for sent.

Er så blid og søt og “uskyldig” at ingen har hjerte til å stramme henne opp,

sjøl om hun hente seg en kaffekopp,

sukke og stønne litt og legge ut om “alt det uforutsette som har skjedd i dag”,

før hun omsider er “klar”.

 

Etter fem minutter ringer telefonen hennes.

Den hun bare ta!

 

Joda, i løpet av mitt yrkesaktive liv har jeg nok syndet

på noen av disse områdene av og til.

Særlig når det gjelder det med å komme i siste lita.

(Fordi jeg har beregnet for dårlig tid.)

Telefonen har jeg imidlertid (nesten uten unntak)

latt ligge når jeg har deltatt på møter!

 

Jeg har skjerpet meg betraktelig når det gjelder “Siste-liten-biten”.

Ikke minst fordi det er så ekstremt frustrerende

å stadig være deltager på slike ineffektive somle-møter.

 

(Nå har jeg en jobb der det kun er veldig få deltagere på personalmøtene.

Det gjør det hele enklere og mer gjennomsiktig.)

 

Mobiltelefoni og kaffekopper bør generelt ikke være en del av personalmøter.

Særlig ikke dersom det er mange som skal delta.

 

Døra til møterommet bør (om mulig) stenges presis.

Etter den tid er det i hovedsak “ingen adgang”.

Den som kommer til stengt dør, regnes som “ikke møtt”.

 

Strengt sa du?

Joda, men kanskje vil det bety mer effektive møter på sikt?

 

Personalmøter kan jo representere en form for sosialt samvær,

men den sosiale biten kan med fordel utsettes til “eventuelt”– delen av møtet.

“Belønninga” for oppmøtet, i form av enkel servering og kollegialt småprat

kan komme i etterkant av møtet.

Det bør i så fall også stå på sakslista:

 

“Når sakslista er gjennomgått, er det tid for…”

Da er kanskje de fleste interessert i at den gjennomgangen

blir mest mulig effektiv?

 

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt følgende setning

i ulike jobbsammenhenger:

“I flere år har det vært snakk om at vi skal få gjennomført…

…men så langt har det ikke skjedd noe.”

 

Det store spørsmålet blir da:

Hvorfor har det ikke skjedd noe?

 

Hva er utfordringa/oppgaven?

Hvem har (hoved)ansvaret for at prosessen blir igangsatt?

Innen når skal dette være gjennomført?

 

Dette er vesentlige spørsmål i en slik sammenheng.

 

Jeg kan være en somlepave og en typisk “utsetter” på hjemmebane.

 

Har jeg imidlertid fått ei konkret oppgave,

(og det går ut over både meg sjøl og andre i vesentlig grad

dersom jeg utsetter/unndrar meg ansvaret)

så skjerper jeg meg som regel.

 

Er jeg usikker på hvordan oppgaven skal løses,

kan jeg jo spørre om veiledning og hjelp +

delegere deler av arbeidsoppgaven til noen som har mer peiling enn meg.

I alle fall så fremt det er mulig.

 

 

Det verste jeg kan gjøre, er å la humla suse…

…og gjøre…

 

…ingenting!

 

Etter oppfordring fra Bunny Trash

 

Nylig skrev jeg et innlegg om

at jeg hadde fått et tips til innpakning av gaver.

Jeg beskrev hva det dreide seg om,

men viste ikke noe eksempel.

 

Da fikk jeg en kommentar fra Bunny Trash,

med ei oppfordring om å gjøre nettopp det.

 

Sjøl om jeg kan være svak for krimskrams, perler og blonder,

så synes jeg ofte at det enkle er det beste.

 

 

Dette er ikke akkurat veldig avansert,

men jeg synes det er litt stilig og tøft.

Dessuten noe de aller fleste får til uten særlig strev.

 

Både små og store barn (med “store barn” mener jeg blant annet meg)

synes det er stas med ballonger!

Det signaliserer jo fest og bursdag!

 

Jeg lagde noen “krøller” på gavehyssingen med denne tanga.

 

Så prøvde jeg å pynte gava litt mer

ved å sette på et klistremerke…

 

 

Egentlig syntes jeg den var finere uten klistremerket.

(Om du ikke ser hva det klistremerket er,

så kan jeg fortelle at det er en fugl som sitter på ei gren. 😉 )

 

“Less is more” er det noe som heter,

og akkurat her stemte det!

 

Uansett må man jo våge å eksperimentere,

prøve og feile når man holder på med slikt.

 

 

Besværlig Busstur og Blaut Buksebak

 

Jeg husker ikke sist det var billettkontroll på bussen.

Tilsynelatende har Coronaen skremt vekk alt av kontrollører.

 

Ikke det at jeg har har hatt noe å frykte.

Jeg har ikke for vane å snike.

 

Da venninna mi skulle ta bussen hit,

kom det imidlertid en kontrollør

nesten med det samme hun hadde satt seg.

Hun hadde sitt på det tørre,

så det var ikke noe problem.

 

I går hadde hun en avtale på en annen kant av byen.

 

“Dra i go’ ti’, så du er sikker på at du rekk det.

Je pleier å beregne en halvtime ekstra

når je skar tel en stann je itte har vøri før.”

 

Det ble så hun hørte på rådet mitt

for det var viktig at hun kom i rett tid til denne avtalen.

 

Rett etter at hun hadde gått av bussen,

merket hun, til sin store forskrekkelse,

at hun var skikkelig våt i buksebaken.

 

Nå hadde hun altså absolutt ikke “sitt på det tørre”.

 

Det kunne være vann eller brus…

Det kunne også være noe mye verre…

Uansett er det ikke hyggelig å møte opp til en avtale

med klissvåt buksebak!

 

Rett ved der hun oppholdt seg, var det en Fretex-butikk.

Det ble redningen…

 

Etter at hun kom ut av butikken, syntes hun at hun kjente

en rar, “gammel” lukt av den brukte buksa hun hadde kjøpt.

 

Neste stoppested ble XXL.

Få minutter senere hadde hun gått til innkjøp av ei snerten turbukse.

 

En kan vel trygt si at dette ble en dyr busstur…

 

Men…

…to fine bukser fikk hun seg i alle fall.

 

Både buss-buksa og Fretex-buksa

har fått seg en omgang i vaskemaskina mi.

 

Snasen Fretex-bukse!

 

Turbuksa!

 

I kveld konkluderte venninna mi med følgende:

“Det var bra du sa at jeg skulle dra litt før,

så jeg slapp å troppe opp med våt buksebak.

 

På den annen side…

…om jeg hadde dratt senere…

 

…så hadde jeg ikke havnet i det våte buss-setet…”

 

 

Egentlig var det min skyld alt sammen…

 

 

Shopping?

 

Kanskje er det bare kleshandel som kommer inn under uttrykket “shopping”?

Men…

…jeg har i alle fall handlet i et par butikker i dag.

 

Da jeg kjøpte dåpsgaver for et par uker siden,

fikk jeg et innpakningstips som jeg syntes var veldig bra!

 

Gråpapir, ballonger og en fin hyssing.

Enkelt og stilig!

 

Derfor stakk jeg innom hos Søstrene Grene i dag

og kjøpte ballonger og tekstilbånd

for å ha til neste gang jeg skal pakke inn ei gave.

 

 

En blomsterprydet linjal ble det også!

Jeg hadde faktisk ingen linjal fra før;

bare målebånd og tommestokk.

Det er upraktisk om man skal lage rette linjer på et ark!

 

Det ble mer “shopping” også…

 

Jeg har lenge vært på utkikk etter ei termosflaske.

Selvfølgelig hadde jeg lyst på ei med fine farger.

Gjerne med blomstermotiv også…

Eventuelt ei med Mummi-dekor.

 

Det er bare det at normalpris på disse er 399 kr.

Det synes jeg er mye for ei termosflaske.

 

Noen ganger har man imidlertid flaks!

 

På min termosflaske-jakt

fant jeg nemlig “Le Creuset”-flasker til halv pris.

(160,- for den jeg har kjøpt)

De var verken spesielt fargerike eller blomstrende, 

men jeg syntes de var fine lell!

 

En viss standardheving må det vel kunne kalles,

når farrisflaska (som jevnlig har blitt fylt opp med vann fra springen)

blir byttet ut med et termosflaske-eksemplar av typen “Le Creuset”.

 

Nå er det slutt på å drikke “fislunkent” vann når jeg trasker rundt i byen.

 

Jeg er godt fornøyd med dagens “shopping”!

 

(Innlegget er ikke sponset.)

 

 

Trøblete med Te i Trau?

 

“Jeg fikk lyst på te mens du var borte.

Jeg lette gjennom alle kjøkkenskapene, men fant ingenting.”

 

Venninna mi hadde vært “alene hjemme” et par timer

mens jeg gjorde noen ærender i byen.

 

Det er ikke alltid like enkelt å finne fram i andres kjøkken.

Vi har gjerne våre egne systemer.

(Eller mangel på sådanne.)

 

Til slutt hadde hun lykkes i å spore opp teen…

 

Det er da vel helt logisk å ha te

i et gammelt tretrau på kjøkkenbenken…

…sammen med honning, muskatnøtter,

eddik, pulverkaffe og diverse annet…

 

…ikke sant?

 

Nå må jeg innrømme at jeg “stylet” litt i trauet før jeg tok bilde…

 

Opprinnelig var det nok litt mindre oversiktlig oppi der… 😉

 

Men…jeg fikk skryt av venninna mi

for at jeg har brukbar orden i kjøkkenskapene mine!

 

Stilig, “Dyrt” Salatbestikk

 

Den Late Gartneren (min franske venninne) har kommet på besøk til Oslo.

I kofferten hadde hun med en liten overraskelse til Byfrøkna (meg).

 

Har du sett så stilig salatbestikk før?

 

Det er laget i Afrika.

Venninna mi har vært der flere ganger.

 

Da hun kjøpte salatbestikket,

trodde hun først at dyret på skjea var en elefant.

(Hennes favoritt-dyr.)

Da hun så nærmere etter, oppdaget hun imidlertid

at det var et annet afrikansk dyr.

 

Klarer du å se hvilket dyr det er?

Hvis du tenker “opp-ned”, så ser du det kanskje?

 

I dag skal jeg lage salat som tilbehør til middagen.

Vi må jo teste bestikket!

 

 

Når det meste har sklidd ut…

 

Til tross for alle gode forsetter om “Et nytt og Bedre Liv”

merker jeg at jeg har sklidd tilbake til en del dårlige vaner.

 

Jeg avinstallerte “Facebook-appen” i vår…

skulle det bli mer tungvint å komme seg inn på “fjesboka”!

(For å starte enda en runde med frenetisk, formålsløs scrolling.)

 

Appen er “reinstallert” for lengst…

 

Jeg sjekker facebook, epost, yr.no og diverse annet

(som jeg ikke hadde behøvd å sjekke mer en maks en gang pr døgn)

x antall ganger om dagen!

 

Jeg har sluttet med å skrive morgensider.

(Det var noe av det jeg ble anbefalt på skrivekurset til Ida Jackson)

Jeg har også sluttet å lese i boka: “The Artist’s way”.

Boka er skrevet på ganske avansert engelsk,

og jeg ble lei av å sitte med ordboka ved siden av meg.

(Jeg får kanskje se til å komme meg tilbake på min “Spirituelle Sti”…

…snart… 😉 )

 

Jeg utsetter også kjedelige gjøremål, som f .eks rydding og støvtørking…

 

Jeg utsetter mye annet også…

 

Men…

…det finnes lyspunkter:

 

Jeg fikk jo omsider rotet meg til å bestille time

hos både optiker og tannlege nå i august.

 

Begge deler er gjennomført!

Det er jo sånne ting som man normalt kan krysse “utført” på…

…i visshet om at det mest sannsynlig er en stund

til neste gang man må skjerpe seg

og ta kontakt med disse folka igjen.

 

For sikkerhets skyld ba jeg tannlegen om

å sette meg opp på innkalling igjen om et år,

til tross for at han sa jeg bare kunne ta kontakt sjøl…

 

Det finnes andre lyspunkter også:

Jeg har jo både fått ordnet med ny dusj-slange

og med installering av ny kjøkkenvifte de siste par ukene!

 

Det gjenstår bare å bære med seg den

gamle kjøkkenvifta til gjenvinninga…

Dit er det en drøy km.

(Jeg gruer meg litt, for vifta er uhåndterlig og tung,

men jeg har planer om å få gjort det i morra!)

 

Jeg har skiftet alle lyspærene som hadde sagt takk for seg.

(Takspottene på badet måtte jeg ha hjelp av portneren til å skifte,

men det viktigste er at det er gjort!)

Nå kan jeg gå vinteren lyst i møte!

 

 

Dessuten…

…har jeg ikke latt det skli ut

når det kommer til kosthold og trening!

 

Gevinstene her er såpass store,

at jeg er rimelig sikker på at jeg kommer til å fortsette.

De gangene jeg har skeiet ut i matveien,

har det straffet seg såpass mye

( i form av vondt i magen og laber energi)

at jeg definitivt ikke har syntes det har vært verdt det.

 

I går fant jeg ut at det var på tide å ta fram boka til Agnes Ravatn igjen.

(Jeg skrev om boka på bloggen da jeg nettopp hadde kjøpt den,

men det er en god stund siden.)

Denne boka fungerer som ei verktøykasse

for udisiplinerte, ustrukturerte, prokastinerende individer.

 

Dessuten er boka både morsom og velskrevet!

Jeg nikker stadig gjenkjennende.

Innimellom ler jeg høyt…

Det er liksom så godt å få en bekreftelse på

at jeg ikke er den eneste

 

Agnes R. har vært der hun også…

 

I følge Ravatn kjennetegnes jeg (og mine likesinnede) av

at vi vil ha rask belønning.

 

Vi er ikke så gode til å tenke “langsiktig avkastning”

…eller jobbe “jevnt og trutt og tappert”.

 

“Skippertaksmenneske” er vel et ganske betegnende ord.

 

Men:

Jeg har altså ikke falt av når det gjelder kosthold og trening.

Jeg har hentet meg raskt inn igjen de gangene jeg har latt meg friste

til å droppe den vesle treningsøkta flere dager på rad.

 

Med andre ord: 

 

Det er mulig å innarbeide enkelte nye, gode og varige vaner…

.,..sjøl for slike som meg…

 

 

 

 

Ved forhandlingsbordet

 

Dersom jeg er innkalt til et forhandlingsmøte,

kan jeg velge å møte opp slik:

 

 

Underforstått:

Denne dama gir ikke ved dørene!

Hun har fått nok!

Nå er det helt slutt på å please,

eller være ettergivende på noen som helst måte!

 

“Det min tur til å kreve, og å få det som jeg vil!

Jeg har nemlig erfart at det er de som roper høyest,

og står på krava, som trekker det lengste strået!”

 

(Syntes jeg de personene virket særlig sympatiske?

Fikk jeg lyst til å komme dem i møte?

Sa jeg ja med glede, eller fordi jeg ikke våget å si nei?)

 

Jeg kan også velge å opptre på en annen måte:

 

Jeg kan være lydhør til det de andre har å si…

…i stedet for å leke “God Dag Mann, Økseskaft” – leken.

 

Kanskje blir jeg positivt overrasket?

 

Så kan jeg eventuelt komme med innspill/forslag til løsninger.

Jeg kan bestrebe meg på å bruke ord og puste med magen,

(noe jeg ofte ikke klarer hvis jeg er veldig engasjert eller opprørt)

og være mest mulig konkret og tydelig.

 

Kanskje opplever jeg at jeg må svelge noen kameler…

 

Bare den ikke var så stor at den satte seg helt på tverke i halsen…

 

Så må jeg kanskje gå hjem fra forhandlingsbordet

og bestemme meg for å fordøye denne kamelen.

Ellers kan den resultere i…

 

..total forstoppelse!

 

Fordøyelsesprosessen går gjerne enklere,

hvis jeg føler at jeg har oppført meg ryddig og realt

under forhandlingene.

 

Men:

Hvis min opplevelse er at jeg nesten bare har sittet og svelget kameler

og knapt har blitt møtt på noen av mine ønsker….

 

…må jeg nok først og fremst se på min egen adferd.

 

Hva er det ved meg som gjør at dette skjer?

 

Det er slett ikke sikkert at det hjelper å forlate forhandlingsbordet

og bevege seg over til det neste.

Er “Nissen med på lasset”,

er det stor sannsynlighet for at det samme vil gjenta seg

ved det nye bordet.

 

Våger jeg å slippe taket i noe av det som er;

enten det dreier seg om et forhold, en jobb,

eller noe helt annet?

 

Er jeg villig til å gi slipp på mye av “tryggheten” ved det vante?

Kan jeg klare meg uten sikkerhetsnett i form av “En fot i hver leir”?

 

Dersom jeg kan svare “ja” på dette,

behøver jeg ikke svelge en hel kamelflokk

hver gang jeg er i en posisjon

der jeg må forhandle/bidra til å finne løsninger.

 

Jeg kan nemlig velge å forlate åstedet (uten stor dramatikk),

i visshet om at dette er så fastlåst

at det ikke er verdt å bruke mer tid og krefter på det.

 

Det har gått ut på dato…

 

 

Gå først og komme sist?

 

På vei hjem fra jobb i kveld,

så jeg denne T-skjorta i et utstillingsvindu:

 

“Jeg går

LITT TIDLIGERE i dag,

kommer heller

LITT SENERE

i morgen.”

 

Det finnes jo noen slike arbeidstagere på de fleste

(i alle fall litt større) arbeidsplasser.

 

Denne typen individer blir som oftest ikke

veldig populære.

I alle fall ikke blant de kollegene som gjerne:

“Går litt senere og kommer litt før.”

 

Sjøl om jeg nok er av dem som kan snurpe i truten over

“De som alltid skal snike seg unna” ,

så trakk jeg på smilebåndet av dette.

 

Det var et artig påfunn.

 

Det er imidlertid ikke sikkert

at den som (eventuelt)  får ei slik T-skjorte

i gave fra kollegene sine, vil synes det er så veldig ok!  😉