Hun og “mannen” (som hun kaller ham), er nemlig glade i å bade, og har tatt seg flere dukkerter sammen i sommer!
Det var altså DA Karidansen kom på…….
……..at DET er noe av det mest romantiske hun kan tenke seg…….
Dra på stranda og bade sammen med en kjæreste………
Springe barbent i varm sand ……. og så………
…….side om side ut i bølgene……
Nå skulle jeg vel si :“…..og legge på svøm i samme takt……”
Det KUNNE jeg vel ha gjort hvis det var skikkelig godt og varmt vann……….
…..eller hvis jeg var så DØNN forelsket at jeg var villig til å gjøre (nesten) alt for å imponere han som sprang ved siden av………….
…..men hvis det var kaldere enn 20 grader og jeg ikke var heeeeeeelt hodestups forelsket…….
…..så kan det vel hende at jeg hadde tatt det litt piano…….
……og “hæle meg” på MIN måte…….
Men SÅ : Side om side utover i vannet……..
………..svømme innover igjen……..
………..til vi hadde fast grunn under føttene……
(Når man er hodestups forelsket har man vel ALDRI fast grunn under føttene!)
………….stoppe opp, og stå der….tett omslynget……
………… og vandre……..hånd i hånd opp mot stranda…….
Kanskje legge seg på et svaberg…….
……….. og ligge der……. (sjølsagt fortsatt hånd i hånd)……
………..og slikke sol…….
………..som det så smukt heter…….
Du store min………
……..nå mangler det bare “Slow motion” og musikk!
Men altså : Karidansen har aldri hatt noen kjæreste som har vært så veldig glad i å bade…….
Derfor har hun knapt nok opplevd noe sånt som dette.
Kanskje det er derfor hun tror at det er så fantastisk og super – romantisk……??
Om Karidansen NOEN gang forelsker seg igjen (Og har grunn til å tro at Den Utkårede liker HENNE også)……..
…….. da skal hun spørre om følgende FØR hun vurderer å gi det en sjanse :
“Lik du å bade, hell?”
I dag har jeg forresten vært ved Mjøsa og tatt årets første bad – sammen med en trivelig gjeng. Jeg deltok nemlig på en 3P – samling i dag. Jeg har skrevet om 3P (De Tre Prinsipper) før.
…….som til å si at han ikke ville håndhilse på ham mer……
Jeg husker at flere i foreldregenerasjonen syntes at dette var FÆLE greier……….
……..og det var litt av en “snakkis” i slekta ei stund……..
……..før det roet seg, og liksom var “greit” ( unntatt for de mest gammeldagse, tåpelige og stivbente!)
I dag er det trolig langt færre som ville ha reagert på denne måten.
For en tid siden leste jeg en kronikk skrevet av en ung mann.
I tenårene skjønte han at han var homofil……
Dette var omtrent på den tida at serien “Borettslaget” var veldig populær.
Kronikkforfatteren skrev blant annet at han syntes det var vanskelig å forholde seg til at folk var så opptatte av figuren Yngve Freiholt. (Han snakkesalige med “Knekk i håndleddet”.)
Yngve Freiholt i Robert Stoltenbergs skikkelse.
(Bildet er sjølsagt “stjålet” fra nettet!)
Den gangen følte han på skam og stigmatisering……
Videre skrev han at han ikke hadde noe ønske om å gå i “Homo – parade”, kle seg spesielt – eller rope ut sin seksuelle legning.
Visst sto han fram som homofil, men på en lavmælt og saklig måte.
Vi har så lett for å stigmatisere……..
Er du homofil, så snakker du med tilgjort damestemme, har knekk i håndleddet, ekstrem hoftevrikk når du går, “Homosveis” og fargerike klær…..?
Dessuten er du BARE opptatt av sex, ikke sant??
Du er liksom BARE homo……..
…….and that’s it???
Først skulle unge menn (og kvinner) skjule sin legning….
Så skulle de komme ut av skapet med brask og bram…….
DET ble også en vond og vanskelig rolle for mange…….
For noen år siden så jeg en ung gutt som jeg kjente litt til………
……..som oppførte seg sånn “Veeeeeeeldig homo!”
Jeg tenkte at dette måtte bli fryktelig slitsomt for ham.
Fra “Skaphomse” til “Fargerik Klovn”….liksom…?
DET ble jo også en form for maske!
(“Skaphomse” synes jeg er et forferdelig ord, men i denne sammenhengen er det naturlig å bruke det likevel.)
Derfor : Det beste er vel om vi klarer å ha et naturlig og avslappet forhold til seksualitet – enten vi er heterofile eller homofile?
Så lenge man ikke tråkker over andres grenser ved å utnytte dem, eller gjøre overgrep,……….
…….så er det vel INGEN i hele verden……..
…….som har rett til å dømme eller diskriminere et menneske for dets seksuelle legning??
En person som er homofil skal vel heller ikke være nødt til å “stå fram” så veldig……
……..annet enn at hun/han en dag kommer med en kjæreste av samme kjønn?
Jeg har i grunnen aldri “stått fram” eller annonsert så veldig……….
Skolen lå bare ei drøy mil fra mitt barndomshjem. Jeg var like fullt fast bestemt på at jeg ville flytte på hybel.
I løpet av de årene jeg gikk på lærerskolen, fikk jeg mange kommentarer vedrørende dette :
“Hææææææ….? Åffer bor DU på hybel, a’???
“Er du skikk’li’ uvenner me’ foreldra dine, hell?”
Det handlet ikke om det i det hele tatt!
Jeg var ofte hjemme i helgene!
Det var bare det at jeg hadde vært helt avhengig av å skaffe meg bil hvis jeg skulle ha bodd hjemme!
Jeg er altså yngst, og dessuten attpåklatt! Derfor var jeg nok ekstra oppsatt på at jeg ikke skulle “bli igjen” med mor og far!!
Jeg er av den oppfatning at det er uheldig at normalt, friske ungdommer blir boende hjemme hos foreldrene til de er langt opp i tjueårene.
Argumentene for å fortsette å bo hjemme er mange……
Blant annet at man sparer penger på det, for å leie en hybel koster jo en del!
Jo, bor man i en av de større byene er det skyhøye priser………..
……men man vokser på å komme seg ut og stå på egne ben……..nesten uansett!
Når en vanlig, frisk ungdom er ferdig på videregåenede (og er 18-19 år), bør vedkommende ha blitt såpass sjølstendig at han/hun er klar for å flytte ut.
Som foreldre er det vår oppgave å forberede ungene våre på å bli flyvedyktige!
Det er en ting som det nesten er TABU å si :
At man synes det er litt GODT at ungene flytter ut!
Det betyr ikke at man er en dårlig person/forelder av den grunn – eller at man ikke bryr seg om ungene sine!!!
Det er ikke nødvendigvis BARE stas å ha voksne ungdommmer som kommer og går akkurat som det passer dem ………
……..og som kanskje attpåtil mener at “Gamlinga” helst bør komme seg ut av huset med jevne mellomrom slik at de får ha “Kåken” for seg sjøl!
Det er godt å ha mer tid/frihet til å gjøre egne ting igjen – etter mange år med unger/ungdommer i huset!
Når ungene har vært ute av redet en stund, er det veldig hyggelig når de kommer på besøk. I alle fall hvis de har fått en slik oppdragelse at de innser at de ikke kan bo på hotell hos mor og far i ukesvis av gangen.
Da eldstemann var ferdig på videregående, dro han ut i militæret – til en helt annnen kant av landet.
Før han dro ut, sa jeg at han kunne flytte ned i leiligheten i kjelleren, slik at han ikke okkuperte det største og fineste av barnerommene når han likevel bare skulle komme hjem på perm i blant.
(Noen vil sikkert synes at det var brutalt, men jeg mener fortsatt at det var en riktig avgjørelse!)
Da han var ferdig i militæret, og begynte som lærling, fortsatte han å bo i kjelleren. Han betalte en rimelig husleie og ordnet alt sjøl av matstell og husstell.
Jo visst ba jeg ham på middag i blant, men det var mer unntaket enn regelen at han fikk komme på “Mors kjøttkaker”!!
Dattera mi dro på folkehøgskole rett etter at hun var ferdig på videregående. Etter det har hun stort sett bare vært hjemme i ferier og høytider.
Minstemann er 17. Han ble igjen hos faren sin da jeg flyttet nå i vår. Han skal også bo litt “på hybel” i huset der jeg bodde mens storebror og samboer pusser opp i 1. etasje.
Det er en stor overgang, men han har far og bror like i nærheten, og jeg er bare en drøy halvtimes kjøretur unna.
Jeg har for så vidt flyttet “På hybel” sjøl i en alder av 53………
…..fra et kjempestort hus, til ei leid leilighet med bare ett soverom!
Jeg tror vi gjør unga våre en gedigen bjørnetjeneste ved å la dem “Bo på hotell” hjemme til de er langt opp i 20-åra!
Mora mi flyttet hjemmefra før hun fylte 14…….
……og hun har absolutt ikke fått men av det.
Hun er dessuten er ei VELDIG sjølstendig og sjølhjulpen dame på snart 86!
SÅ : Å ende opp som en skikkelig “Hem’føing” – DET er ikke noe å trakte etter!
Slikt var vi heldigvis forskånet for da jeg var barn/ungdom…..
……….for sosiale medier var jo ennå ikke oppfunnet!
Det betydde langt fra at vi ikke kunne være “jævlige” mot hverandre……
Jeg skal ikke påstå at jeg aldri har oppført meg vemmelig og ufyselig…….
…..men stort sett var jeg ganske troskyldig…….
…..og heller den som fikk gjennomgå…….
…..enn den som var med på å plage noen…….
Da jeg gikk i barneskolen, skjedde det noe som “hang i” veldig lenge…….
Et par av jentene i klassen satte nemlig ut rykte om……..
……..at jeg var blanding av gutt og jente………..
Stadig fikk jeg slengt ordet “TVEKJØNN!” etter meg……
Gutta i klassen sendte meg lapper i timen, der dette ordet sto skrevet.
Jeg var vel 12-13 år da denne formen for mobbing sto på som verst.
I den alderen er man ekstra sårbar…….
Det skjer så mye med kroppen, som føles uvant og nesten litt skremmende……..
Jeg turte ikke å si noe om dette hjemme. Jeg synes det var så flaut og ekkelt! Dessuten hadde en av søsknene mine alvorlige helseproblemer på denne tida, og jeg følte at mor og far hadde mer enn nok å stri med fra før.
Jeg var livredd for at “Klassekameratene” skulle fortsette med dette da vi kom i ny klasse på ungdomsskolen…..
Det skjedde heldigvis ikke………..
Godt over 30 år senere ble jeg bedt på en “Gjensynsfest” der jeg skulle møte igjen de jeg gikk i klasse med den gangen.
I forkant av denne festen ble jeg “Facebook – venn” med flere av dem…..
Blant annet de to som hadde ledet an mobbinga på barneskolen……..
Kort tid før festen skulle finne sted, bestemte jeg meg for at jeg ville konfrontere dem med “Tvekjønn – mobbinga”!
Den ene ba pent om unnskyldning. Hun sa hun ikke husket så mye av det, men at hun var forferdet over at hun hadde oppført seg slik.
Den andre hadde ikke så mye å si……
Det var ikke så farlig……..
FOR :
Det som var viktig for MEG var at jeg sto opp for meg sjøl i voksen alder………
……og sa det jeg ikke maktet å si da jeg var ei ung jente på vei inn i tenårene…….
Jeg fikk satt ei grense……….
……..sjøl om det var ca 35 år på etterskudd!
I dag plager ikke tanken på dette meg i det hele tatt…….
…..men det er vondt å lese om hvordan enkelte blir trakassert og mobbet på det groveste!!
En kan gjerne si at foreldre og lærere skal ta tak i sånt…….
……men da er det jo en forutsetning at de får greie på det som foregår!
FOREBYGGENDE tiltak er det viktigste……..
Det vil si : Veilede og hjelpe unga til å utvikle empati og omsorg, både for seg sjøl og andre!!
Jeg leier jo leilighet i et gammelt våningshus på en stor gard.
I slike hus var det vanlig at det ble bygget en stor sal i andre etasje.
Bryllupsforberedelsene har pågått for fullt i det siste.
Jeg har lånt bort spisestuestolene mine, så i morgen får de være med på bryllupsfest!!
(Det er vel tvilsomt om stolene er i stand til å skjønne hvilken ære som blir dem til del!)
I går kveld spurte husverten om jeg hadde lyst til å se bryllupsbordet, og det var jo koselig!
Bruden var ute og plukket blomster. Hun har sjøl laget brudebuketten og blomsterdekoren på bordene.
Det er flott, synes jeg!!
Det enkle og naturlige er ofte det beste……
Jeg knipset litt ute her i dag, før jeg dro på kveldsvakt……..
Hvitt og delikat. Får håpe værgudene er snille med bryllupsfolket i morgen!
Det runde bedet har fått en ekstra ansiktsløftning helt på tampen……..
Så til overskrifta……
Det hadde seg slik at eksen og jeg kjøpte de billigste ringene vi fant da vi skulle gifte oss. Han visste at han ikke kom til å bruke sin noe særlig på grunn av at han drev med mye “grovarbe”.
Da tenkte vi at det ikke var så farlig hva slags ringer vi hadde.
De vi valgte var enkle og ganske smale, og min var litt for stor……..
Vi brydde oss ikke om å koste på justering……..
Våren etter at vi giftet oss, skjedde dette :
Jeg hadde holdt på i hagen og i bedene…….
Noen timer etterpå oppdaget jeg at gifteringen hadde falt av…..
Da jeg kom på jobb neste dag, fortalte jeg det til kollegene mine…..
“Åååååå, da blir du skilt!”, sa den ene kollegen.
“Jeg mistet også gifteringen, og JEG ble skilt!!”
Nå vet jeg ikke akkurat om man skal tro på slikt……
…….men jeg fant aldri igjen ringen……
…….og skilt ble jeg…….
…..sjøl om det skjedde mange år senere!
Jeg håper at de to som gir hverandre sitt ja i morgen får mange gode år sammen……
