Generelt synes jeg at medisinbruk er en privatsak mellom legen og den enkelte pasient. Jeg deler denne erfaringen fordi det er noe som har vært. Kanskje kan andre dra nytte av å lese om det?
Det begynner å bli noen år siden………og jeg har fått det såpass på avstand at jeg våger å dele….
…. også på sosiale medier……
– En tablett ved behov…….
Ja, det sto det på pilleesken med beroligende tabletter som jeg fikk av fastlegen. Jeg hadde sluttet med antidepressiva en stund i forveien fordi jeg slet så med bivirkningene.
Da den sløve bobla jeg hadde befunnet meg i (som en følge av “lykkepillene“) sprakk, nådde angstanfallene nye og større høyder! Det var ganske uutholdelig å være meg. Det var ganske uutholdelig for omgivelsene mine også…….
…….å omgås meg……
Når nøden er størst er det lett å ty til raske nødløsninger…..
– En tablett ved behov……
Etter hvert fant jeg ut at jeg hadde behov ganske ofte…….Jeg trengte en for å få sove og kanskje en til for å klare en eller annen utfordring i løpet av dagen. Det kunne være å dra av gårde med bil, eller kanskje møte opp i en sosial setting.
Så hadde jeg et lite problem :
Pillebeholdningen skulle nemlig vare i tre måneder – altså til neste legebesøk! Hvis jeg hadde vært litt for jevn med å forsyne meg av de små, hvite – så kom jeg i manko de siste par ukene før neste legebesøk!
Når man sliter med angstnevrose blir man gjerne kjent med ANDRE som strever med det samme……..Redningen var derfor bare en telefon unna………Tablettene var sjølsagt bare til LÅNS, så jeg måtte tilbakebetale når jeg fikk neste forsyning av legen.
Det var bra at lånene var rentefrie – ellers hadde jeg endt opp med en gedigen……………
PILLE – gjeld!!
Tusen takk for lånet…….
(Bilde fra Google)
Sjøl om jeg, til dels, vinkler dette humoristisk, så er det mye alvor som ligger bak….. Det er tøft å være avhengig av piller for å “mestre” hverdagen. I akutte krisetilfelle kan slike medisiner være til hjelp, slik at man får sove og slappe av, men de bør ikke brukes over tid. Hvis man ender opp med stadig å øke dosen, er man ute å kjøre….
Apropos kjøre….
Selvfølgelig var det forkastelig at jeg kjørte bil når jeg hadde tatt beroligende piller. Overfor meg sjøl forsvarte jeg det med at jeg var langt farligere i trafikken hvis jeg nærmest var paralysert av angst………
En blir god til å finne på unnskyldninger for både det ene og det andre når det butter som verst……..
Uansett hvilke utfordringer vi støter på i livet, må vi lære oss å takle dem og leve med dem som best vi kan……
For hva er alternativet…………?