Tidligere i vinter skrev jeg et blogginnlegg om mitt noe anstrengte forhold til menn :
Sjølerklært mannfolkhater!
I dag har jeg vært inne på bloggen til kjerstisandnes og lest om hennes fantastiske bryllupsdag!
Da hun kom hjem, hadde mannen hennes strødd roseblader over hele oppkjørselen….Inne duftet det hjortestek og hele stua var full av presanger. Utegrill hadde han også kjøpt!! Sjøl hadde hun spandert motorsykkel……..på sin høyt elskede mann…..
Jeg leste så øyet ble stort og vått, samtidig som smilet ble bredere og bredere! Tenk at det finnes par som kan ha det sånn, da dere!!! Det var jo nesten for godt til å være sant!!
Og det VAR det………
(Må innrømme at jeg begynte å stusse litt da jeg kom til det med motorsykkelen….)
Jeg skal ikke røpe mer, for du/dere kan gå inn på bloggen til Kjersti og lese sjøl! Det er det verdt!
Poenget mitt er imidlertid :
Jeg må jo fortsatt ha troen på kjærligheten mellom mann og kvinne…….. sånn innerst inne……??
De romantiske følelsene mine er vel ikke helt døde og begravet????
Hadde de vært det, kunne jeg jo ikke ha gått så i baret og trodd så blindt på (nesten) alt jeg leste om :
Verdens mest romantiske bryllupsdag??
Hva tror dere??
Er det håp om at Karidansen kan legge fra seg sitt strenge vesen og påståtte mannfolkhat…. rett og slett våge å la romantikken blomstre litt igjen……
…. hvis hun etter hvert skulle treffe på en danseglad, oppriktig og humørfylt Gubbe med en artig replikk….??
Tror absolutt det er håp for Karidansen 🙂 Og man trenger ikke blomster i innkjørselen for å vite at man er elsket 😀 Men viktig å skaffe seg en som SER en som man er, og det samme andre veien. Man må få være SEG, det er det viktigste tror jeg 🙂 Med joggebukser, sure sokker og en glemt bryllupsdag om så 😀
Ja da, om du finner den rette, så kommer du til å blomstre igjen og igjen!!!! De sier at mennene ikke kommer som prinsen på en hvit hest lenger, men de kan jo komme mot deg med et smil!
Nå skal ikke jeg la meg friste til å gi noe profeti om Karidansens romantiske fremtid. Men noe vet jeg etter et langt liv. Jo flere streker man har under ordet “aldri” og jo mer påståelig man er om en bestemt sak, desto større er overraskelsen og sjokket når det demrer at man kanskje tok feil. Jeg har jo aldri vært speider, men stjeler noe fra de: “Vær beredt”. 🙂
dedicat: Ja, en må ta livet som det kommer. Kanskje må Karidansen våge å rive ned noen av de gamle skigardene hun har satt opp. Akkurat nå er hun mest opptatt av å finne seg en jobb hun kan tenke seg å være i en god stund framover, så det er det som har førsteprioritet. Men man vet jo aldri…….(Nå brukte jeg ordet “aldri” i en litt annen sammenheng,da!):D
natheless: Ja, kommer de mot meg med et smil, så må jo det bety at jeg ikke virker så fryktinngytende……. Da må jeg vel smile tilbake, da! 😉
frodith: Elsk meg mest når jeg fortjener det minst heter det vel…… Er kommunikasjonslinjen åpen og god begge veier, så går det seg vel til for de fleste…….. og da tåles en sur sokk eller to… Romslighet og velvilje kommer man vel langt med…..samtidig som man må våge å si hva man absolutt ikke synes er greit. “Latesomleken” fungerer dårlig på sikt….. Tror jeg…..
Ja, jeg er helt enig i at man må ha noen grenser 🙂 At DETTE orker jeg ikke, det er livsviktig osv…Mens DETTE får bare gå en periode osv… Og endringer kan skje til alle tider, hos noen og enhver…Og det er ganske spennende å se hvordan ting blir i et forhold, selv etter mange år :-)<3
Har veldig troa på deg :)..du må helt klart finne en med glimt i øyet for at det skal bli match..du kan ikke ha en sånn stiv surpomp…han dukker nok opp….:)))
Men det er bedre å være alene ..enn å ha en som syter og klager for det minste vil jeg tro <3
annebe: Takk for tilliten og hyggelig kommentar! Ja, jeg har trua på meg sjøl og jeg…. 😉 Men jeg innser at jeg har en del ting å jobbe med ….særlig på den fronten….. og det har slett ingen hast. Jeg har det godt alene nå, men kanskje…. om en stund. Jeg tror det er viktig å kjenne på at man også har det godt ALENE, for ellers er det fort gjort å gå inn i noe som slett ikke blir bra. 🙂