Er det virkelig slik? Og i tilfelle….hvorfor…..? Kanskje blir vi lettere misunnelige på de som er av samme kjønn…..?
Så kan det fort oppstå en form for konkurranse……..
……..om å være “flinkest” , “penest” eller “gjevest” …….
Da kan det skje en del saker og ting som ikke er spesielt vakre, både på “privaten” og på sosiale medier…….
For meg har nære, fortrolige vennskap med andre kvinner vært svært viktig….slik har det vært gjennom hele livet…….
Jeg har aldri hatt mange nære venninner på en gang, men jeg har alltid hatt noen! Min“eldste” venninne ble jeg kjent med på lærerskolen for ca 30 år siden. Vi treffes ikke ofte, men vi snakker av og til i telefonen. Da er tonen der med en gang. Det er den også når vi treffes – sånn et par ganger i året. Jeg har også et par andre venninner som jeg snakker med i telefonen med jevne mellomrom. Det er ikke ofte vi møtes, hovedsakelig fordi vi bor et stykke unna hverandre.
Jeg er ikke avhengig av å ha “følge” hvis jeg skal dra ut på noe. Jeg drar gjerne alene i blant, enten det dreier seg om å ta en tur i skogen, gå på kafe eller dra på kino.
Da jeg var ung,(Les:yngre) syntes jeg nok det var vanskelig å gjøre slike ting på egenhånd. Da var det flaut å sitte alene…….
Annebe skrev for øvrig om dette i et innlegg nå nylig. Det kan du lese om her….Alene på kafè… (Må jo linke litt da, når jeg endelig har lært meg kunsten! 😉
Livet mitt hadde nok vært fattigere hvis jeg ikke hadde hatt venninner!
Uansett om jeg har vært i parforhold store deler av mitt voksne liv, har jeg alltid hatt behov for å ha venninner å prate med. Mitt behov for å kommunisere med ord har vært mye større enn det jeg har kunnet få dekke via en partner.
Jeg har inntrykk av at menn jevnt over har en annen omgangsform seg i mellom. De gjør ting sammen og opplever ting sammen – kanskje uten så mange ord…? Det er ikke noe “feil” ved det……. det er bare ….forskjellig………
Det er ikke alltid så lett å få menn i tale – verken her på bloggen eller ellers. (Men det finnes noen unntak, og det er trivelig!)
En god venninne er ei jeg også kan tie sammen med. Et vennskap som er så trygt at man tør å gi uttrykk for hva man har behov for….om det så er stillhet... er gull verdt.
Så uansett om det enkelte ganger kan være slik at “Kvinne er Kvinne verst”…. så finnes det mye positivt og godt samhold mellom kvinner også!
Her på bloggen har jeg blitt kjent med flere trivelige damer! Jeg har aldri sett at noen disse damene har opptrådt ufyselig på noen som helst måte. Det er en god og vennlig tone i kommentarfeltene….i alle fall slik jeg opplever det!
(Bilde fra Google)
Jeg har “pyntet” på tegninga ved hjelp av redigeringsprogram…. Jeg har det virkelig moro om dagen, med alt jeg har lært på det berømte… bakrommet….. av bloggvenninner…. “Se på meg, se på meg, jeg KAN!!!”
Jeg leste et innlegg på facebook i går. Det var et innlegg der noen hadde delt en blogg vedrørende Snåsamannen.
Bloggskriveren etterlyser en dokumentar der man stiller seg kritisk til Snåsamannens påståtte evner. Han mener at de programmene som er laget hittil, bærer preg av at produsentene har vært ukritiske til Snåsamannens virksomhet.
Hvis noen vil bruke masse tid og energi på å “dokumentere” at Snåsamannen bare har drevet med tull og fanteri, ja så må de endelig vie seg til et slikt prosjekt.
Så spørs det om den dokumentaren vil bli noe mer objektiv og belysende enn de programmene som allerede har blitt laget.
Jeg har skrevet noen innlegg om alternative behandlingsformer tidligere. Jeg benyttet meg mye av det i en periode av livet da jeg var sjuk og hadde det vanskelig. En gang i blant bestiller jeg fortsatt time hos personer som jobber innenfor det som blir kalt “Det Alternative. Jeg er blitt flinkere til å stole på min egen intuisjon vedrørende hva som kjennes ok. Da jeg var sjuk, VILLE jeg ikke se at det var noe som ikke “stemte”, sjøl om jeg, innerst inne, kjente at det var noe som skurret hos enkelte “behandlere”……..
Blogginnlegget som var delt på facebook var for så vidt greit nok….
Det var kommentarene under innlegget som ikke var ok.
Spekulativt, ufyselig prat som ikke har noe som helst på offentlige medier å gjøre.
– Lurer på om han har betalt skatt av alle pengene han har tjent…..
– Han tror vel på dette våset sjøl….
Kommentarene var mange……
Hva er det med oss?
Hvorfor har vi (tilsynelatende) et så enormt behov for å rakke ned på og rette hets mot våre medmennesker?
Innerst inne i de aller fleste av oss finnes det et forurettet, såret og engstelig lite barn. Når noe eller noen trykker på de rette knappene, kan “gørra” komme tytende…..
Da slår vi oss gjerne sammen og roper høyt! Enten er vi VELDIG ENIGE……. eller så er vi VELDIG UENIGE!!!! Da bør vi velge vårt publikum med omhu. Da blir kanskje ikke skadevirkningene så store....verken for oss eller andre…..
Joralf Gjerstad fremstår som et lunt, klokt og varmt menneske i mine øyne…. Det han har gjort har han gjort i beste mening og uten noe ønske om å sko seg på andres ulykke.Jeg kan verken bevise eller motbevise at han har spesielle evner, men jeg tror at han har det.
Det er ikke alt som lar seg bevise…… eller motbevise…..
Joralf Gjerstad er en gammel mann i dag. Han har flyttet på hjem…
Jeg var så stolt da jeg fikk til det med linkinga her om dagen….
I en alder av 52 år hadde jeg endelig tatt det store LINKE-skrittet….trodde jeg…
I ren henrykkelse skulle jeg linke til ett bestemt innlegg…… Det fikk jeg ikke til….Det ble bare tull… Uten at jeg skjønte hvorfor. – Je fekk det da tell i går!!!
Det ble noen meldinger til frodith på bakrommet….igjen……
….men da hadde allerede frustrasjonen bygd seg opp såpass at jeg ikke klarte å ta inn informasjonen ordentlig…
I sånne tilfeller har jeg lett for å reagere med sinne. Karidansen går rett tilbake til Treårstrassen :
– Je vil klare SJØL…..
– Åffer skar det STØTT bli så mye TULL!
– Je vil at det skal væra ENKELT!
Så lot jeg det ligge et par timer før jeg prøvde igjen. Nå har jeg sagt fra til frodith (og fått godkjent) at jeg prøver å linke til et innlegg hun skrev nå nylig. Det ser greit ut som utkast, så da regner jeg med at jeg har fått det til.
Veldig koselig innlegg om moren til frodith og hennes firbente “Gjest“ :
Jeg har tatt vare på stilbøkene mine fra 4.-7. klasse.
Her er et lite utvalg :
4. klasse :
Som dere allerede har skjønt : Det var ikke spøk å være mus hjemme hos oss…. . “Far tok den opp og slo den i hjel…..! “
(Se for øvrig : “Når en liten mus skal ut og gå…”, 25.04.)
5. klasse :
Farfar fortalte om ugagn han hadde gjort da han gikk på barneskolen…..Det var ikke så lurt….
…for det skrev Karidansen stil om……..
6. klasse :
Karidansen later som om hun er en gammel dame som er på sykehus etter et lårhalsbrudd…….
Jeg hadde litt peiling på slikt, altså, for mormor brakk nemlig lårhalsen……
7. klasse :
I en alder av 13 år hadde Karidansen allerede vanvittig god greie på barneoppdragelse……..Jeg var nok en ganske så snusfornuftig og veslevoksen ung dame……
En av tingene som slår meg, er hvor fort håndskrifta forandret seg.
I 4. klasse peker bokstavene hit og dit, og jeg er trofast mot løkkeskrifta.
I 5. klasse har jeg blitt litt røffere i stilen. Jeg gir, tilsynelatende, blaffen i løkker, og skriver nesten litt “slurvete”, synes jeg….
I 6. klasse har skrifta begynt å helle veldig mot høyre……og jeg har skjerpet meg med hensyn til orden og løkker igjen. Kanskje a’ mor og’n far hadde “stramme’ meg opp” ?
I 7. klasse er ikke høyrehellinga så markant lenger…..og løkkene har blitt delvis borte igjen…..
I dag har jeg en håndskrift som ikke er spesielt vakker. Jeg kan skrive pent hvis jeg må…..men det må jeg jo sjelden…..
Sånn skriver jeg i dag…. Må jo ha med blomstersola mi også. Den er nesten som en del av signaturen min! Nå, som mine bloggvenner har lært meg at det er noe som heter redigeringsprogram, kan jeg jo leke meg med å ramme inn, fikse og styre også. En ny verden har åpnet seg…….for Karidansen…..
Jeg er veldig glad for at jeg har tatt vare på stilbøkene.
Kanskje kan jeg lese litt fra disse når jeg en gang får barnebarn som er store nok til å sitte på fanget og bli lest for? (Foreløpig har jeg ingen barnebarn!)
…..at for en stund siden la jeg merke til at det var en blogg som het “Underlivet”.
DEN bloggen skulle i alle fall ikke karidansen gå inn på…………Tenk å sitte og skrive blogg om underlivet sitt a’……! DA kan man jammen begynne å snakke om å ønske oppmerksomhet for enhver pris…!
Burde jeg ha byttet ut navnet karidansen med Puppe-Pia, eller Dåse-Dina, kanskje…?Ja, for jeg så jo at hun derre som kalte seg for “Underlivet” hadde vanvittig mange lesere…….
Men altså……. ETT sted går grensa…. i alle fall for karidansen.……..
En dag fant jeg ut at jeg likevel ville sjekke hva hun med underlivet egentlig drev med. Ja, for det forundret meg jo at Stavrum og co ikke reagerte………Og så fikk jeg meg en stor overraskelse…..
For dette var jo nærmest en fagblogg, med saklig informasjon……… og slett ikke noen utleverendetildetytterstpinligeblogg…..
Hvor mange jenter/kvinner er det ikke som har kjent på skam og usikkerhet når kroppen har endret seg som mest i forbindelse med puberteten? Bildet på det “perfekte” kvinneunderlivet er jo nærmest som underlivet på en nyfødt baby……Så blir noen kanskje overbevist om at de er “unormale”, ja nærmest abnorme. Dette kan igjen resultere i frykt for å dusje på offentlige steder, eller frykt for å innlede et seksuelt forhold…..
Og så går noen kanskje til det skrittet (i dobbel forstand) å legge seg under kniven for å bli “Normale”….. Fikse på leppene både “oppe” og “der nede”.
Dessuten er det mange som ikke tør å stille legen spørsmål som handler om underlivet og “normalt/ikke normalt” i den forbindelse……… det er så flaut….og så personlig…..
Derfor er det bra at noen tar bladet fra munnen og lager en blogg om “Underlivet”. Enkelt og greit, lett fra levra – og uten omsvøp, men samtidig uten at det blir vulgært og simpelt!
Det var dattera mi som først startet med blogging her familien…..Tre år senere ble mora bitt av den samme basillen…….
Pantalone er nok ikke så ivrig med å oppdatere bloggen sin som mor karidansen………og det skal forresten godt gjøres……Det var imidlertid hun som hjalp meg i gang….
Jeg har tidligere nevnt min frykt for tekniske nyvinninger!
– Mor; dataen EKSPLODERER ikke om du trykker feil!
Nei, foreløpig så har den faktisk ikke gjort det, for jeg sitter jo her ennå……..
Nå kommer den store testen….
Nemlig linketesten………….!!!
Jeg har vært på kurs på bakrommet hos frodith…. og har “oppskrift” foran meg her. Det står om “kringler” og mye rart….. Jeg strever litt, så jeg håper jeg ikke gjør no’ GÆLI!
Det har skjedd mye uforståelig mens jeg har holdt på her nå…..det skal være sikkert……!!
JA!!! Jeg har blitt sint og frustrert, men nå får det stå til!
Unnskyld Frodith…. hvis det ble noe feil, men jeg kommer i alle fall inn på bloggen din via dette……
Synes for øvrig dattera mi hadde et koselig innlegg med et stilig (men foreløpig uferdig maleri)…… så nå prøver jeg meg………på å linke til hennes blogg…..
Når jeg er ferdig med neste modul vedrørende linking, er det ingen som skal føle seg trygge her. Karidansen blir nemlig så stolt og henrykt hver gang hun klarer å få til noe nytt……… så da må det bare prøves ut…..
(Skjønner forresten ikke hvorfor det ble ulik farge på de to linkene?)
Vi bodde i et digert, gammelt hus. Når vi skulle åpne døra til kjøkkenbenken, pleide vi gjerne å banke på først. Det var ikke fordi vi var høflige……Ble det liv og røre der inne, åpnet i alle fall ikke jeg døra!
En gang mor skulle kaste noe i søpla, observerte hun to små mus som lekte Sisten i Søppeldunken. Broren min gikk for å hente forsterkninger :
Nemlig Elghunden Rogg !
Den vanligvis så godmodige hunden nølte ikke ett sekund da han kom inn på kjøkkenet! Det bar rett bort til søppeldunken!!! Her skal jeg ikke gå i nærmere detalj om det videre hendelsesforløpet…..Jeg kan si så mye som at det ikke ble mer sisten på de to musene – verken den dagen eller senere…….
Dette er ikke Rogg. Jeg har ikke noe bilde av ham for hånden. Dette er derimot “Buda”.
Hun var en svært dyktig jakthund. Her er hun bare lita og leken!
Ellers var det ofte far som fikk i oppdrag å jakte på mus som løp omkring i heimen.
Han luntet rundt med en slags svaber og prøvde å få inn et velrettet slag!
Jeg husker spesielt en gang :
Mor hadde klatret opp på en stol i stua. Der sto hun og dirigerte og pekte. Far var litt treg i bevegelsene, og ikke alltid så rask i reaksjonen…..Til slutt ble mor så ivrig, at hun hoppet ned fra stolen, og rev svaberen ut av hendene til far.
Så fikk hun jaget musa bak pianoet. Da var løpet kjørt……
Lyden av mus som blir myrdet med en svaber er ikke hyggelig…….Etter at ugjerningen var utført, fikk far i oppdrag å fjerne liket…
Jeg har tidligere skrevet et innlegg om det. En ting er hva man BLE…
En annen ting er……..
…….hva man drømte om……..
Danser…..
……….det skulle jeg definitivt bli. Jeg gikk på ballettskole den vinteren jeg fylte seks år. Storesøster fulgte meg i begynnelsen. I følge henne var jeg det størstedansetalentet i hele dansegruppa. Hun var selvfølgelig HELT objektiv i den saken…….
Jeg hadde også lyst til å bli :
Sangerinne.……….
Jeg sto med hoppetau foran speilet og sang. (Nå bruker jeg råkostjernet jeg nylig kjøpte på IKEA!) Pippi Langstrømpe var glansnummeret. Ellers gjorde jeg stor lykke med : “Oi, oi, oi” (Som Kirsti Sparboe sang i Grand Prix en gang….) Jeg tror det var i 1968, for jeg var rundt 5-6 år……
Jeg synger mye fortsatt. Den ene sønnen min fortalte meg en gang at jeg gikk under betegnelsen : “Operakjerringa” blant vennene hans…….
Jeg tror ikke det var ment som et kompliment……
Ellers var jo den STORE drømmen min ….å bli….
Skuespiller……..
Jeg kan være litt teatralsk av meg……
…….men jeg var egentlig så fryktelig sjenert…..og hadde så usigelig lite tro på meg sjøl….da jeg var ung……
og alle muligheter var åpne…….
Kjolen jeg har på meg har jeg sniklånt i klesskapet til dattera mi. Synes den er så tøff med dødningehoder og det hele. Kan vel hende jeg får litt skjenn for det…..?
Det er forresten den samme kjolen som jeg brukte da jeg skulle være med på underholdning da den yngste sønnen min var ferdig på barneskolen. (Det skrev jeg om i “Veldrebygdas svar på Bridget Jones…?” ,16.02.15.)
Det er i alle fall minst en fordel med å bli eldre:
Jeg har stor respekt for mitt ansvar som sjåfør! Jeg kjører aldri bil samme dag som jeg har drukket alkohol. Er jeg trøtt og sliten, unngår jeg å dra av gårde på lange bilturer. Jeg snakker aldri i mobilen når jeg kjører, og jeg har for lengst sluttet med beroligende tabletter. Problemstillingen er derfor ikke aktuell for mitt vedkommende lenger.
Jeg skrev også at jeg, i ettertid, innser at det var forkastelig å kjøre bil når jeg hadde tatt tabletter merket med “Rød trekant” . Der og da fant jeg imidlertid unnskyldninger for å gjøre det….
Hadde dette vært noe jeg sto midt oppe i her og nå ,hadde det vært uaktuelt å skrive om det på sosiale medier.
Her kommer det første av i alt tre innlegg om min vei ut av angsten : Jeg ønsker å dele disse erfaringene i håp om at noen kan ha nytte og glede av å lese om dem!
Det er en tidlig novembermorgen i 2010. Kari sitter på toget på vei til Oslo. Hun har meldt seg på et helgekurs innenfor det alternative miljøet. Det står :
“Personlig vekst, motivasjon og kommunikasjon ved utvikling av intuisjon og klarsyn.”
Kari skal overnatte på et hotell like ved kurslokalet.
Kari har grublet lenge på om hun skal tørre å melde seg på dette kurset. Hun har et par venninner som har gått ved AGAPE-instituttet, og de har anbefalt henne det på det varmeste.
Så har altså Kari tatt mot til seg. Som vanlig har hun jukset litt :
Hun har vært en tur innom pilleesken og forsynt seg før hun satte seg på toget. Den behagelige, lett sløvende virkningen, gjør at det ikke føles så skummelt å dra alene ut i den store verden.
Skjønt……. Kari har tatt disse pillene såpass lenge at det godt kan hende at bare vissheten om at tabletten er svelget er nok til at hun blir roligere.
I det hun ankommer kurslokalet, blir hun slått av den gode atmosfæren. Det er behagelige, dempede farger i rommene. Myke skinnstoler er plassert i en ring. I den ene enden står en stol litt for seg sjøl. På et bord ved siden av står en vase – breddfull av vakre roser…..
Det er plassen til kurslederen.
Hun viser seg å være ei blid og trivelig dame som snakker “ækte trønder”.
Hun virker vennlig og varm ; samtidig jordnær og kanskje litt…….. reservert?
For Karis del oppleves dette som tilltvekkende og godt. I hennes angstboble er det ikke plass til folk som er altfor pågående og overstrømmende…….
Kurset starter med en felles meditasjon.
Deretter gjøres forskjellige øvelser og deltagerne får grunnleggende instruksjon i å “lese” seg sjøl.
Resten av helga går nesten som en drøm………
Kari er oppglødd! Hun bestemmer seg for å melde seg på Grunnkurs 2 som skal være i januar 2011. Samtidig forplikter hun seg til å bli elev ved AGAPE-instituttet og gå der i tre semestre. Da må hun pendle til Oslo en dag i uken. Det vil koste en del – både i kroner og øre og i form av tid og energi. Kari er imidlertid sikker på at hun VIL dette, på tross av at det er skummelt å dra av garde på egenhånd når en sitter fast i ei angst – og pilleboble.
Utover etterjulsvinteren skjer det mye med Kari…..
Hun koser seg med å dra til Oslo og delta i undervisning og “lesetrening”. Det er nye tema hver uke, og læreren “leser” på hva som skal være tema rett før undervisningen starter……..
Dette er så utrolig spennende og lærerikt!! Dessuten er det et kjærkomment avbrekk fra Karis noe trøstesløse tilværelse. Hun har ikke klart å være i jobb på ett og et halvt år og har et svært begrenset sosialt liv.
Kari har også fått kjennskap til en metode som kalles “Linden- Metoden”.
For en drøy tusenlapp har hun skaffet seg det meste av det materiellet som er tilgjengelig innenfor denne metoden. Der i blant noen CDer som hun jevnlig lytter til. Det er en dansk mann som snakker :
“Der er INGEN der kommer og tar deg. Angsten, det er DEG!”
Ja, så enkelt er det…. Og likevel så vanskelig……
I mars/april er hun hos legen. Kari sier at hun vil slutte med beroligende tabletter. Nå ber hun legen om å få resept på færre piller enn den vanlige “porsjonen” slik at hun har til nedtrapping.. Hun har brukt disse tablettene jevnlig i fire-fem år. Nå er hun fast bestemt på å komme seg ut av det. Legen stiller seg svært positiv til dette.
Etter 14 dager med nedtrapping, lar Kari resten av pillene være. Hun har lest at det anbefales å bruke lengre tid, men Kari er en utålmodig sjel. Har hun bestemt seg for noe, så skal det jammen skje fort!
Det blir noen tøffe uker med svetting, hjertebank og økt angst.
Så slipper det gradvis…….
Nå har Kari “bare” den opprinnelige angsten igjen. Abstinens-angsten er borte.
Dessuten har mye av frykten for angsten forsvunnet…..
……og DET er det viktigste…..
Det går noen uker til før Kari tør å dra noe sted uten piller i veska. Så flyttes pillene over til nattbordskuffen……….
Tidlig på høsten er Kari klar for å skylle de siste, få pillene hun har igjen ned i toalettet. Hun vet at hun egentlig skal levere dem på apoteket, men dette blir nesten en slags symbolsk handling for henne. Hun kjenner et snev av panikk i det vannet begynner å fosse……….
Samtidig vet hun at hun har klart seg uten pillene i flere måneder.
Kari har lært seg metoder for å kunne hanskes med angsten og uroen på andre og bedre måter……..
Angsthistorien til Kari startet for alvor på midten av 90-tallet..
Livet hadde bydd på store utfordringer – og større ansvar og belastning enn kroppen og sjelen hennes viste seg å være i stand til å tåle.
Da det verste hadde roet seg, sa det PANG!!
Fra da av – og fram til 2002 brukte Kari “lykkepiller”.
Så fulgte etter hvert flere år med beroligende tabletter.
Det er september 2011……..og knapt ett år siden Kari var på AGAPE-instituttet for første gang
Hun har kvittet seg med de kjemiske “krykkene” sine…….
