Jeg har hatt svært få nære, mannlige venner gjennom livet.
Jeg tenkte vel kanskje ubevisst at jenter var venninner og gutter var…
…enten bare gutter…
…eller en mulig kjæreste…
Gjennom historien har det vært et par unntak…
På slutten av ungdomsskoletida, og begynnelsen av videregående,
tok jeg ofte tok følge med en gutt til og fra skolen.
Han var lett å prate med. Det vil si, det var vel mest jeg som skravlet…
Jeg betrodde ham hvilke gutter jeg var litt begeistret for.
Det var “ufarlig”, for jeg følte intuitivt at han holdt tett.
Han betrodde meg at han likte venninna mi godt. Jeg sa ingen ting til henne om det…
Det var en stilltiende gjensidig lojalitet, i alle fall slik jeg oppfattet det.
Dette skolevei-vennskapet varte i et par år.
Vi møttes også av og til på offentlige fester.
Det hendte vi danset og pratet litt.
En gang han hadde fått litt mye innabords, fortalte han
at han hadde blitt litt forelsket i meg…
– Det må du slutte med!, plumpet det ut av meg.
Ganske så klønete, men klar og tydelig tale det var det i alle fall.
For meg var han bare “kompis”, og nå ble det litt vanskelig en periode…
Etter hvert fikk han kjæreste,
og det var ikke lenger naturlig at han og jeg tok følge på skoleveien.
Da jeg hadde begynt i min aller første lærerjobb, i Dalstroka Innafor,
følte jeg meg ofte litt ensom og alene.
Overgangen fra studentmiljøet var stor.
Det virket som om de fleste unge voksne i bygda enten hadde flyttet ut,
eller var godt gift og etablerte.
Det knappe året jeg bodde der, omgikk jeg derfor nesten bare lærerkollegene.
Det gjaldt også på fritida.
Alle de andre lærerne var mye eldre enn meg.
Det var imidlertid en kollega som var rundt 30.
(Jeg syntes for så vidt DET var gammelt også!)
Han var delvis “alenepappa” til ei lita jente, for kona var ukependler på grunn av studier.
Ved et par anledninger dro jeg og besøkte ham,
rett og slett fordi jeg var selskapssjuk.
En gang, mens vi satt og pratet over en tekopp, sa han plutselig :
“Du, ikke bøy deg framover bordet…
Nabokjerringene kan se deg gjennom vinduet – og tenke sitt!”
Oooops!!!! Så langt hadde ikke jeg tenkt…
Jeg hadde så absolutt ingen “skumle hensikter” med å besøke ham…
Det ble slutt på å dra dit på besøk.
Jeg forsto jo problemet, og ville ikke sette ham i en ubehagelig situasjon…
Da jeg gikk på lærerskolen, var det forresten også en gutt jeg så på som en kompis.
Han var som en del av jentegjengen.
Ham kunne jeg stikke innom i blant….
Han var langt fra en sånn brautende kjekkastype; og trivelig å ha som venn.
I ettertid viste det seg at han var homofil.
Nære vennskap mellom mann og kvinne går sikkert an å få til,
men da er det kanskje enklest at begge er enslige?
Ellers krever det ganske stor romslighet av eventuelle partnere.
Jeg vet ikke om jeg hadde likt at en kjæreste støtt og stadig
skulle ut på aktiviteter med “Bestevenninna” si…
Jeg hadde vel ikke hatt helt god samvittighet
hvis det var jeg som stadig prioriterte “Bestekompisen” min framfor en kjæreste heller.
Bare gode venner…?
Hvordan er det med DEG? Har DU nære venner av det motsatte kjønn?
Når det gjelder en mann og en kvinne og deres forhold seg i mellom, så tror jeg det kan være lurt å sette seg ned sammen over en kaffe eller en liten matbit, og høre med hverandre om hva deres tanker og meninger rundt deres forhold er og om de vil eller ikke vil ta det videre til neste steg.. mange menn og kvinner klarer seg godt tydeligvis som bare venner, og noen klarer seg godt med både det ene og det andre.. Håper du finner en mann som er bra, snill og til å stole på som person på din vei.. ønsker deg riktig lykke til
friskematgleder Takk for hyggelig kommentar! Jeg er nok ikke “På Utkikk” etter en kjæreste nå. I dette innlegget tenker jeg mer GENERELT på det med vennskap mellom menn og kvinner, ikke spesielt i forhold til meg sjøl!:D
Vennskap med en annen mann enn min egen har jeg gitt opp. Det er så minelagt at det er best å droppe, hvis man vil komme seg helskinnet hjem. Altså, nå snakker jeg om “følelsesmessig”. Gubben har aldri banket meg. Men, det finnes jo en barndomsvenn eller to som det ikke er noe problem med hvis jeg møter, for han vet at jeg er overhodet ikke interessert… 🙂
Jeg har alltid hatt kompiser – selv da jeg var gift! Syns ikke det er vanskelig, det er lissom forskjell på kompis-emner og kjærste-emner….. men andre forstår jo ikke alltid! 🙂
Ikke nå lenger, men har hatt. Og noen har jeg hatt når begge var single. Men jeg hadde en, vi bodde i samme kollektiv, og kjæresten hans bodde også der. Og jeg var like god venninne med henne..Så noen ganger gikk jeg på kafe med HAN og noen ganger med HENNE.. og det gikk fint. Aldri hørt at de synes det var noe problem heller, MEN det er eneste gangen det har fungert også.. Så lett er det ikke nei, og som du sier, alle må være romslige og trygge på seg selv. 🙂
Ja, opp gjennom ungdomsårene hadde jeg mange guttevenner og det fungerte helt fint, helt til de fikk seg dame! De damene ” hatet” meg visst??? Så da var det slutt brått. Som voksen har jeg ofte hatt mannslige kollegaer og på jobb fungerer det fint. Ei lei nøtt det der! 🙂
Veldig interisant <- (sikkert feil stavet, hadde en lærer i norsk som ikke var noe god til å lære bort, pga for dårlig lønn). Haha! Bare MÅTTE dra den vitsen der, siden det er så mye snakk om "provisjon" til lærere om dagen. Nå har jeg kanskje ikke levd så lenge som karidansen og andre, men nå er jeg blitt en voksen gutt i alder 36 med noen kapitler i livet å se tilbake på, gode som vonde, og nå, ønsker jeg å lette det jeg har på hjertet når det kommer til vennskapelig platform og hva jeg har erfart fra min egen og andre sin erfaring. Noen mennesker treffer nok hverandre veldig bra på samme nivå. Man trenger ikke snakke i dybden for å ha det bra med ett annet menneske. Tror nok spessielt med dame og mann som er venner burde ta det som det er, og ikke risikere å eskalere det opp på ett annet nivå, der ting går utenfor det sosiale samværet man allerede har, og risikere å ødelegge det. Jeg har fulgt med på ett tilfelle, akkurat som karidansen kom med her, men dette var omvendt, det var en jente som bestemte seg for å forsøke å løfte "venneforholdet" opp til ett nytt nivå som innebærer kjærlighet, men det gikk ikke så veldig bra, så jeg følger jo litt med og de møtes en gang i blandt, men som jeg har observert det, blir det nok ikke det samme igjen, da vennskapet var urørt av andre kompliserte fenomener. En psykolog eller en terapaut med utdanning i mellomrelasjoner kan sikkert gi bedre og mer forståelige benevnelser enn det jeg kan. Blir nesten som å ha ett firma og byggd seg opp til 10 ansatte og ha en stor stabil kunde, og det fungerer, og alle er glade. Da er det lite vits i å satse videre på ett marked og investere i kanskje masse materiell og ansette 20 folk til, så snur markedet, den vil ikke det du vil, og skal man bygge opp noe, tar det gjerne like lang tid å bygge ned igjen, så går firmaet konkurs. Det er en sjanse å ta.Hva er lurt, hva er ikke? Det er søren meg ikke lett når det kommer til følelser, ting blir jo mye mer komplisert. Uansett så er det nok hvis man finner noen man kommer veldig godt overrens med, prøve å ikke utsette å avansere, samtidig som man ikke skal gå for fort frem heller. For hva jeg har skjønt, å ha ett veldig godt vennskapsforhold kanskje i ett år, eller kanskje flere år i det tilfelle jeg vet om, for så å satse, og ha en høy risiko for en sosial "plattform" kollisjon og ødelegge hele vennskapstingen, er ikke verdt det. Jeg så hvordan det gikk. Selv om de kom veldig godt overrens i sitt selskap. Men dette er ikke enkelt tror jeg, kan nok falle 1000 andre veier i andre scenarioer, ingen fasit, det kan jo også gå bra i en del tilfeller sikkert. Og klarer man det, vet man hva man har. Har man en veldig god venn, er man rik på noe som ikke har en konsistens, og gir mer lykke enn for eks penger. Så enden på budskapet, og jeg tror det er riktig, men det er ingen fasit, men som jeg har sett, havner man i ett vennskapelig forhold med det motsatte kjønn, er det nok best å ta vare på det man har, istedet for å gamble for å avansere det på en veldig komplisert kurs, og risikere å miste en slik rikdom. Det er veldig enkelt, og veldig vanskelig, men får man til å være en god venn over lang tid, har man alt å vinne, ingenting å tape, og ikke står det i veien for noen andre relasjoner som innebærer kjærlighet for eksempel, der man kanskje møter en annen person på en helt annen måte, en vennen man har kjær. Minner nesten litt om Lill Lindfors med "Sånt är livet" den der, det er vel også en hendelse som er ett snev av det samme, bare ikke samme tema. Det er sikkert 1000vis av andre hendelser som handler om det samme, som har fått 1000 forskjellige utfall. Ingen fasit. "Give me a boaaat, that can carry us booooth!" Haha 😀 Ha en god dag alle sammen, hvem nå dere er! 😀 PS! Hvis du/noen/alle synes det jeg har skrevet er vrøvel uten rot i virkeligheten, så er det kanskje det for akkurat deg/dere, men hvis du ønsker ett enkelt og ærlig svar fra noen som sier hva som helst rett ifra levra, spør noen i unger fra 1-3.dje klasse på barneskolen:"Kan gutt og jente være venner?". Så får du nok ett ærlig svar. Hørte en slik "spørreundersøkelse" fra en eller annen barneskole på radio'n for noen år siden og.... out of topic! 😀 Takk for oppmerksomheten! Det var veldig godt egentlig å prate om min egen erfaring, men noe svar finnes ikke. Over and out! 😀
Filletassen: Jeg tror du har rett i at det kan være vanskelig å gå fra “Vennskap” til “Kjæresteforhold” og så tilbake til “Vennskap” igjen. I alle fall kan det bli vanskelig å skille kortene fordi et brudd ofte er mer den enes ønske enn den andres. Kanskje ikke så dumt å spørre 1.-3. klassinger som du foreslo? 😉
natheless: Ja, som du sier – det fungerte fint så lenge de ikke hadde dame. Litt synd at det skal være slik. Det burde jo ikke være noe i veien for å holde på en vennskapelig kontakt med de man har vært venner med siden ungdomsårene SJØL om man innleder et forhold! 😀
frodith: Ja, det er DET det handler mest om – ens egen sjølfølelse. Kanskje sjansen er mindre for at noen vil bedra en som er trygg og raus. Da skal det mye til å misbruke tilliten. Føler man seg veldig ufri og kontrollert av partneren, kan DET nettopp føre til at man søker mot andre. 🙂
Margrethe: Nei, det er ikke så lett å skille….men klarer man det , er det flott!! 😀
Bonanza: Tror barndomsvenner stiller i særklasse der. Har det ikke “Blitt noe mer” i løpet av 20 års bekjentskap, så er vel sjansen uhyre liten! 🙂
Ja, og det fine med det er at de blir nesten som søsken.
Hei 🙂 Det er ikke noe enkelt tema du tar opp og det er sikkert masse ulike erfaringer rundt om., og har jo leste gjennom her også. Jeg tror det er fullt mulig med vennskap mellom kvinne og mann. Men det krever veldig stor grad av åpenhet og tillit. Men det gjør det jo i alle slags vennskapsforhold. Jeg har erfart at kommunikasjon kan fungere vel så godt i sånne vennskaps forhold som mellom to av samme kjønn. Men det har jo med interesser å gjøre. Er det felles interesser om kan vokse i verdi gjennom et vennskap,så er det jo verdifullt i seg selv. Det er jo ikke nødvendigvis sånn at vennskap må vare livet ut, men kan være betinget av spesielle situasjoner som dukker opp i livet 🙂
dedicat: Tusen takk for kommentar! 🙂 Ja, når to av samme kjønn diskuterer, så kan det fort bli Venninneklubben Grei eller Gutteklubben Grei. Jeg er overbevist om at en vennerelasjon mellom mann og kvinne kan gi mye læring og hjelpe begge til å utvide horisonten. Synes det er koselig at jeg har en mannlig bloggvenn som er litt aktiv til å kommentere. De vokser ikke på trær,. for menn er generelt litt mer tause av seg – i alle fall når det kommer til følelsesbiten! 😀
Jeg hadde flere guttevenner før, både de som var i et forhold og flere single. Dette i ung , voksen alder. Men det ble slutt på det da jeg traff han jeg giftet meg med.
Jeg må si jeg savner guttevenner, og det kan hende jeg gjør et eller annet stunt der….
maiken: Lykke til med Stuntet. 😀 Du får holde oss oppdatert om hvordan det går! 😉