Ja, det har jeg nok vært…..mange ganger….
Gjennom livet har jeg nok (litt for ofte) vært for dominerende og skravlete….Det har helst vært i litt mindre, sosiale settinger. Det var først etter fylte førti at jeg turte å ta ordet i større forsamlinger.
Det har hendt at jeg har vært irritert på meg sjøl i etterkant : “Uffameg, nå skravlet jeg altfor mye…IGJEN! NESTE gang skal jeg sitte pent og pyntelig og (nesten) bare lytte til det andre har å si……
Jeg er et følelsesmenneske, og blir lett engasjert. Så er det fort gjort å bli ivrig….for jeg har jo SÅ mye å meddele!
Nei, nå må du GI deg , altså!!!
Jeg snakket med en venninne om dette for kort tid siden. Vi er litt like, hun og jeg…. Vi flirte av oss sjøl, og var enige om at vi begge kunne holde det gående lenge hvis noen puttet på en femmer….! Samtidig backet vi hverandre på at vi OGSÅ har evnen til å LYTTE!
Nå er det jo kjedelig hvis alle bare sitter der og er tause STØTT. Føler man at man alltid blir den som tar initiativ, føles det nesten som å kaste en tennisball mot en vegg UTEN at den noen gang kommer i retur. Samtidig går en fort lei av personer som knapt nok lar andre slippe til i det hele tatt. Personer som tilsynelatende ikke er stand til å lytte, men bare er opptatt av å ha ordet og underholde forsamlingen……….enten den er liten eller stor.
I den perioden jeg slet som verst med angst og utmattelse, evnet jeg knapt nok å lytte til andre i det hele tatt. Det ble veldig mye prat om MEG og MITT. Sånt blir ikke så interessant for andre i lengden…… Derfor var jeg ganske venneløs en periode….. Det var få som ORKET å omgås meg……og det skjønner jeg godt! Jeg var nemlig en skikkelig……
…..ENERGI – TYV!!
Når jeg treffer mennesker som skravler (nærmest uavlatelig), så prøver jeg derfor å tenke at de kanskje sliter litt…på en eller annen måte. De er veldig sårende å få høre at man er en person som andre opplever som slitsom. Derfor er det ikke lett å si fra om slikt. Det har heller ingen hensikt hvis det ikke er personer man omgås mye eller det ikke er noe som pågår over lang tid.
Dessuten må det være en viss takhøyde og raushet.
Det er lærerikt å treffe på mennesker man finner irriterende…. Som regel speiler de en eller annen egenskap i en sjøl.
For en tid tilbake fikk jeg et hyggelig kompliment av en person jeg jobbet sammen med :
“Det er behagelig å jobbe sammen med deg, for det er ikke så mye mas!”
DET varmet VELDIG; sjøl om jeg er sikker på at jeg langt fra alltid oppleves slik av alle!
Det er jo slik jeg ønsker at det skal være… At ingen skal GRUE seg til å gå på jobb fordi de generelt opplever det som ubehagelig og stressende å ha ei vakt sammen med meg. Gjennom livet har det nok hendt at JEG har gruet meg til å gå på jobb på grunn av en eller flere arbeidskolleger…….. Egentlig har det jo handlet mest om MEG da også…og min måte å takle situasjonen på…..
Noe av det mest ubehagelige jeg vet om, er å jobbe sammen med mennesker som (tilsynelatende) er mer opptatt av å løpe rundt og sjekke at andre gjør jobben sin enn å sørge for å skjøtte sine egne arbeidsoppgaver. I slike tilfeller sliter jeg med å sette grenser. Det dreier seg jo ofte om personer som er veldig pliktoppfyllende, og som er redde for at jobben ikke skal bli utført ordentlig. Det er på ingen måte gjort i vond vilje. Ironisk nok er nettopp slik adferd med på å spre så mye stressenergi at sjansen for at det faktisk blir gjort feil øker betraktelig….
Derfor prøver jeg å stoppe meg sjøl de gangene jeg merker at min egen kontrollfreak er i ferd med å slå ut…..
…….i full blomst!
Du har en helt fantastisk blogg! Hva mener du gjør en blogg bra? Ha en fin dag og kos deg masse! Du er en super blogger!
Det gjelder å skravle på rett sted heter det visst. Venninna mi og jeg kan skravle, men vi kan også være stille sammen. Jeg hater sånne selskaper der folk sitter å ser på hverandre, da er det bedre med noen som har munndiare!!!! Men ikke for mye, og ikke for lite??? Det der er ikke lett. Jammen godt vi har blogg, så vi får ut av oss litt av hvert! Ha en fin kveld 🙂
Den balansegangen er jaggu ikke lett og er jo avhengig av en masse faktorer. Jeg har jo vært i forskjellige roller gjennom livet, og i roller med og uten lederansvar. Og jeg har jo holdt foredrag og og tatt ordet når det føltes sånn. Men nå har jeg ikke fått så himla mye negativ kritikk. Ler. men det kan jo ha sine årsaker. Men for mye og for lite kan jo være like feil i så mange sammenhenger. Men du har et viktig poeng som vi mennesker ofte glemmer.. og stille seg selv et stille spørsmål av og til: “Hva kan det være som gjør at den personen prater og oppfører seg på den måten…” Det burde vi kanskje ta oss tid til før vi konkluderer..
Om jeg blir veldig engasjert så overrasker jeg meg selv i å ta ordet , uansett sammenheng, men egentlig så tror jeg jeg er mest en god lytter…og vi har vel mange av oss vært energityver i perioder. Da jeg var i en personlig krise brukte jeg arbeidskollegaer og familie i stedet for psykolog, og tror nok de fleste pustet lettet ut da det var over…) jeg er enig med deg i at det må være en viss takhøyde og raushet når man jobber tett sammen, spesielt. Og jeg skal prøve å tenke på at det er lærerikt å treffe mennesker jeg finner irriterende, for jeg må si at de er veldig få i antall, men når det skjer så skygger jeg banen….
Marthe Dybdahl: Tjaaa…. Nå må jeg innrømme at jeg har blitt litt skeptisk når en person skryter bloggen min opp i skyene, UTEN å direkte henvise til NOE av det jeg har skrevet. Hvis du synes bloggen min er fantastisk, så er det jo litt rart at du ikke er blitt “følger”…….? Jeg fått en del lignende “kommentarer” tidligere. MENER du det du skriver, eller er dette en masseprodusert melding for å få lesere til din EGEN blogg? Det kan godt hende at jeg tar fullstendig feil… I så fall har jeg vel grunn til å si …..unnskyld?
Mulig du skravler mye..det vet ikke jeg , men slik jeg “kjenner “deg tror jeg du er en som kan lytte til andre også :))..og det er jo positivt med engasjerte mennesker..
Jeg er egentlig ikke så veldig glad i skravling…men tar ofte rollen med å holde praten i gang for at det ikke skal bli pinlig stillhet..så det kan godt hende noen tenker at jeg liker å skravle..og noen ganger gjør jeg det..men noen ganger skulle jeg ønske noen andre holdt praten i gang også..hehe..skakke værra lett :)) Så deg i speilet mellom all vanndampen ..kul måte å løse oppgaven på :)) God natt <3
natheless: Ja, det er flott med blogg. Der kan vi holde lange eller korte enetaler, uten å bli avbrutt! 😀 Og så kan vi kommentere hvis vi føler for det. Litt kjedelig hvis det aldri var noen som ga en tilbakemelding da. Da hadde det blitt som med den tennisballen mot veggen….. 😉
dedicat: Ja, det er veldig lett å dømme……..samtidig er ingen tjent med å være “Skravlepapegøye” på heltid. Det blir jo ingen god kommunikasjon ut av sånt. Sjølsagt heller ikke hvis noen er “østers” på heltid. “Festløva” som alltid skal underholde har kanskje et voldsomt behov for å bli sett og “bekreftet” av andre….. det blir en slags avhengighet. Uteblir bekreftelsen ramler verden sammen. Skummelt!
annebe: Et par venninner fra videregående sa en gang at jeg var en god lytter. Det var jeg nok også, og jeg var kanskje den minst “talatrengte” av oss tre. Så hadde jeg jo den perioden i livet der jeg ikke klarte å lytte fordi jeg hadde nok med meg sjøl. Om man anser seg som “skravlete” eller ikke, kommer an på hvem man sammenligner seg med også. I dag tror jeg at jeg er litt sånn midt på treet. Noen ganger pratsom, andre ganger mer stille. Ja, du er vel en person som har lett for å ta på deg mye ansvar for at alle skal føle seg vel. Jeg har absolutt ikke fått inntrykk av at du er en dominerende person Jeg blir sliten av mye skravling over lang tid, og liker godt stillhet….. også! Takk for kommentar! God natt! 😀
maiken: Hvem har ikke brukt sine venner, kolleger og famile som “Psykolog”? Det kan gå an en stund, men på sikt må det være en balanse mellom å lytte og å bli lyttet til. Ellers sliter man ut omgivelsene (slik jeg gjorde). Heldigvis ser jo mine nærmeste dette nå, og forstår at jeg ikke rådde med det der og da! Det er mye sårhet som kan gjemme seg bak en “Skravlepapegøye-fasade”! (Ja, det ER lov å skygge banen i blant! 🙂 ) Det heter å beskytte seg!
Kjenner meg veldig godt igjen. Selv om jeg stort sett er ganske “stille” og tilbakeholden, blir jeg skravlete og følelsesmessig når jeg er stresset og eller har det vanskelig. Men at man da skal sette seg i kursing for å uttale seg korrekt for å bli forstått riktig er ikke det veldig kalkulert. Skulle ønske jeg var like veltalende rolig og selvsikker bestandig, for man blir jo ikke tatt på alvor når man er stressa utenpå.
Du beskriver deg som en så HEL person at det er en fryd. Alle disse variasjonene av ett menneske. Og jeg tenker veien er lang fra angsten til å ta ordet i forsamlinger. Og så er det godt og ha en venninne som en kan føle likskap med og som en kan støtte og få støtte fra.
Vi mennesker har så mange aspekt, og mennesker er spennende. Og det er ikke alltid vi greier være “perfekt”. Det er muligens disse vi reagerer mest negativt som kan lære oss mest.
Her jeg nå er har jeg lært at det vil alltid være ca.20% som vil mislike en…….og jeg som har trodd at alle likte meg, ha, ha……
Riktig fin lørdagskveld til deg :)))))
Anonym: Nei, det er ikke når vi er stresset at vi skal holde de lengste talene, for å si det slik….. Skal vi ta opp noe alvorlig, kan DET være nok til at vi reagerer med å stresse oss opp! Kurs i kommunikasjon er ikke så dumt tror jeg. For eksempel skal man helst unngå ordet MEN… Det slår i hjel alt man måtte ha sagt av positive ting forut! 🙂
BforB: Takk for hyggelige ord! 😀 Ja, jeg tror vi lærer mest av dem vi liker dårligst å være sammen med. Vi må leve med at ikke alle liker oss, for VI liker jo heller ikke alle! Som regel er det en viss gjensidighet vedrørende det å like /ikke like! Det aller viktigste er at vi klarer å like oss sjøl og godta oss sjøl slik vi er , samtidig som vi er åpne for å endre oss hvis vi ser at vi har lagt oss til en adferd som kan såre/skremme. 🙂