Det hadde jeg aldri hørt om før…

Ikke før for et par måneder siden.

 

Jeg leste om noen som hadde slitt med “delte magemuskler” etter svangerskap,

og tenkte at dette ikke gjaldt meg.

I alle fall er det ikke noe jeg har slitt nevneverdig med.

(I form av en bulende, slapp mage og vond rygg.)

 

Men…så kom jeg til et avsnitt som fanget min interesse:

Denne treningsformen kunne nemlig også hjelpe kvinner

som slet med en følelse av “nedpress”.

 

Da unga var relativt små, gikk vi til innkjøp av trampoline.

 

“Mor, bli med på trampolina, da!”

“Ja, je skar bære tisse først!”‘

 

Det var mitt “standardsvar”.

Dessverre var ikke et dobesøk i forkant av mors trampoline-stunt

noen garanti for at det ikke kom en tisseskvett i trusa likevel…

 

Jeg har ellers aldri vært ille plaget av “lekkasje” ved normal aktivitet,

men i mange år tjente truseinnlegg-produsentene gode penger på meg.

Truseinnleggene bidro jo til at jeg følte meg tryggere,

men de er ikke behagelige å gå med.

Det blir fort både tett og klamt, og innlegget må skiftes ganske raskt

dersom man har hatt et lite “uhell”.

 

De siste par åra har jeg droppet innleggene.

Etter at jeg la om kostholdet,

ble problemene med forstoppelse kraftig redusert.

Det har igjen bidratt til at å nyse, hoste

eller å “le seg skakk” har vært mindre risikofylt.

 

Men…en ting har “hengt igjen”.

Jeg har hatt problemer med å få tømt blæra skikkelig.

Det arter seg slik at jeg enkelte ganger har trodd at jeg har tisset ferdig,

men i det jeg har reist meg opp fra dosetet

har jeg fått meg en ubehagelig overraskelse…

 

Nå har det ikke handlet om store lekkasjer.

Like fullt er slikt veldig kjedelig

når man f. eks. er på jobb

og det er flere timer til man kan gå hjem…

 

I og med at jeg er blitt så bevisst på dette problemet,

skjer det heldigvis sjelden,

men det hadde vært deilig om jeg hadde kunnet bli helt kvitt det.

(I årenes løp har jeg gjort utallige knipeøvelser,

uten at det har hjulpet nevneverdig.)

 

I november meldte jeg meg derfor på et 12 ukers nettkurs i Hypopressiv Trening.

Inkludert i kurset var også en 5-timers workshop

i lokalene til “Under Livet” på Kjelsås her i Oslo.

Heldigvis rakk jeg å bli med på denne workshopen,

før de strenge coronatiltakene igjen ble innført.

 

Her er kunsten som møtte oss deltagere da vi kom inn døra:

Er den ikke flott?

 

Vi var ca 10 deltagere på workshopen.

De fleste var relativt unge kvinner som nylig hadde født.

Jeg var den eldste.

Heldigvis er det nesten aldri for sent å oppnå resultater med treninga,

sjøl om problemene oppsto for mange år siden!

 

Grunnleggeren av senteret, Sadie,

fikk store problemer etter sin første

(og foreløpig siste) fødsel for noen år siden.

Hun slet veldig med nedpress og smerter.

Av leger og gynekologer fikk hun høre at dette ville gå over av seg sjøl,

og at hun burde gjøre knipeøvelser.

Hun ble også fortalt at det eneste alternativet

(dersom knipinga ikke hjalp) var operasjon.

I så fall kunne hun ikke få hjelp før hun var ferdig med å føde barn.

Ingen av de hun oppsøkte, undersøkte henne skikkelig…

 

Sadie ville ikke slå seg til ro med svarene hun fikk.

Derfor begynte hun å lete på egenhånd.

Omsider fant hun “Hypopressiv Trening”.

 

Ganske raskt ble hun mye bedre.

Hun bestemte seg for å ta en utdannelse som instruktør,

slik at hun kunne hjelpe andre kvinner

som var i en lignende situasjon som den hun sjøl hadde vært i.

 

Ikke visste jeg at mine bekkenbunnsproblemer

hadde sammenheng med mitt stive mellomgulv

og min lite bevegelige brystkasse!

 

Nå gjør jeg øvelser nesten hver dag.

Foreløpig har jeg ikke merket stor framgang med bekkenbunnen.

Jeg opplever imidlertid at jeg har fått noe mer

bevegelighet i brystkassa, og at mellomgulvet føles mindre anspent.

 

De første gangene jeg gjorde øvelser, fikk jeg nærmest krampe midt i ryggen.

Det gjorde skikkelig vondt, og føltes som “senestrekk”.

Fortsatt merker jeg at det kan knyte seg litt,

men på langt nær så ille som i starten.

 

Det er ikke mye utstyr som skal til for å gjøre øvelsene. 

Ei yogamatte og disse to ballene er det jeg bruker så langt.

 

Nå skal jeg utvide repertoaret med flere av øvelsene.

Da skal jeg også ta i bruk strikkene jeg har kjøpt til dette formålet.

 

Jeg er blitt veldig opptatt av å finne ut av

hva jeg sjøl kan gjøre for min egen helse,

i stedet for bare å forvente at helsevesenet skal finne løsninger for meg.

 

Det er mye snakk om “Eldrebølgen” og sprengt kapasitet innen pleie og omsorg.

Derfor tenker jeg at det er uhyre viktig at jeg tar noen grep

for å holde meg sprek og sjølhjulpen lengst mulig.

Kan denne treninga bidra til at jeg slipper

å måtte bruke bleie på mine eldre dager,

så er det jammen verdt innsatsen!

 

Det siste halve året har jeg sett hvor mye relativt korte treningsøkter

(og enkle øvelser) kan gjøre for helsa mi.

Det er ikke alltid så mye som skal til,

dersom en jobber jevnt og trutt over tid.